Samboer har enormt kontrollbehov og stresser seg opp.

[AnonymBruker]

Vi har bodd sammen i 13 år og har barn sammen så det er ikke nytt for meg men det virker som om han blir verre med årene. Vi har begge godt betalte jobber men han tjener mest av oss. Vi har delt økonomi og det er han som «styrer» økonomien. Han er flink med økonomien og jeg stoler på at han gjør det rette for oss. Jeg vet at om jeg hadde hatt hovedansvaret for økonomien hadde han alltid dobbeltsjekket meg og overstyrt og fortalt hva vi heller burde gjøre osv.. Jeg er egentlig glad for å slippe å styre med det. Jeg følger selvfølgelig med men er ikke like interessert som han. 
Men han har kontrollbehov i alt annet i livet også. Hvis barna skal ha besøk av venner feks så blir han stressa hvis han ikke vet nøyaktig når de kommer og går. Å si til han: Kompisen kommer etter han har vært på blåbærtur på formiddagen … da får han ikke ro i kroppen. Selv om vi har ingen planer og det er ett fett med klokkeslett. Han blir sur og stresset. 
Jeg overhører han på hjemmekontoret noen ganger og da hører jeg at han først gir oppgaver til andre ledere men så er det aldri bra nok det de gjør så han gjør alt opp igjen etterpå.. 

Han møtte veggen for noen år siden av stress. Men han kunne ikke fortelle noen om det for han ville ikke «miste ansikt» i mangel av bedre beskrivelse. 
Når vi er på ferietur (feks fornøyelsespark) med barna så setter han klokkeslett for alt vi skal gjøre.. når vi skal ta de ulike karusellene, når og hvor vi skal spise, do pauser (!), det er ikke måte på. 

At han er sånn tenker jeg han bare får holde på med, men mitt problem med det er at hvis han ikke får lov å holde på slik så får han angst. Jeg aner ikke hvorfor. Livet kan jo aldri planlegges fullstendig. Shit happens noen ganger og livet går videre for det. 
Jeg har med årene blitt vant til å bare flyte med og bare latt han bestemme, men nå begynner jeg å føle at jeg lever HANS liv og ikke mitt eget. 

Anonymkode: 86d96...3ba

[AnonymBruker]

Høres ut som OCD

Anonymkode: da2b0...51c

[AnonymBruker]

Når livet er kaos, så trenger han noe stabilt å klamre seg til. Derfor blir han rigid når han blir stresset. Dette går ut over dere andre, så det må han få hjelp til. Evt må han flytte for seg selv.
Du må uansett skjerme ungene for dette, for det er ikke sunt! Ikke for deg heller, men du har jo selv valgt å bo med han. Det har jo ikke ungene.

Anonymkode: 4ddab...3be

[AnonymBruker]

Send ham til psykolog. Dette er ikke sunt for noen av dere. 

Anonymkode: 24ee9...c8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har bodd sammen i 13 år og har barn sammen så det er ikke nytt for meg men det virker som om han blir verre med årene. Vi har begge godt betalte jobber men han tjener mest av oss. Vi har delt økonomi og det er han som «styrer» økonomien. Han er flink med økonomien og jeg stoler på at han gjør det rette for oss. Jeg vet at om jeg hadde hatt hovedansvaret for økonomien hadde han alltid dobbeltsjekket meg og overstyrt og fortalt hva vi heller burde gjøre osv.. Jeg er egentlig glad for å slippe å styre med det. Jeg følger selvfølgelig med men er ikke like interessert som han. 
Men han har kontrollbehov i alt annet i livet også. Hvis barna skal ha besøk av venner feks så blir han stressa hvis han ikke vet nøyaktig når de kommer og går. Å si til han: Kompisen kommer etter han har vært på blåbærtur på formiddagen … da får han ikke ro i kroppen. Selv om vi har ingen planer og det er ett fett med klokkeslett. Han blir sur og stresset. 
Jeg overhører han på hjemmekontoret noen ganger og da hører jeg at han først gir oppgaver til andre ledere men så er det aldri bra nok det de gjør så han gjør alt opp igjen etterpå.. 

Han møtte veggen for noen år siden av stress. Men han kunne ikke fortelle noen om det for han ville ikke «miste ansikt» i mangel av bedre beskrivelse. 
Når vi er på ferietur (feks fornøyelsespark) med barna så setter han klokkeslett for alt vi skal gjøre.. når vi skal ta de ulike karusellene, når og hvor vi skal spise, do pauser (!), det er ikke måte på. 

At han er sånn tenker jeg han bare får holde på med, men mitt problem med det er at hvis han ikke får lov å holde på slik så får han angst. Jeg aner ikke hvorfor. Livet kan jo aldri planlegges fullstendig. Shit happens noen ganger og livet går videre for det. 
Jeg har med årene blitt vant til å bare flyte med og bare latt han bestemme, men nå begynner jeg å føle at jeg lever HANS liv og ikke mitt eget. 

Anonymkode: 86d96...3ba

Høres ut som meg.

Jeg trodde dette var normalt. Og sunt. Og klokt! 

Men jeg ante ikke at jeg hadde voldsomme barndomstraumer som skapte et behov for trygghet. Blant annet forutsigbarhet, klokkeslett, lister, vite nøyaktig hva som skjer når. På minuttet. 

 

Jeg trodde selv det var bra ledelse av familien, og et sjarmerende personlighetstrekk at jeg alltid tok kontroll og hadde oversikt. Det viste seg at det var angst. Det skjønte jeg først noen måneder inn i terapi.

Anonymkode: 54806...382

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Høres ut som meg.

Jeg trodde dette var normalt. Og sunt. Og klokt! 

Men jeg ante ikke at jeg hadde voldsomme barndomstraumer som skapte et behov for trygghet. Blant annet forutsigbarhet, klokkeslett, lister, vite nøyaktig hva som skjer når. På minuttet. 

 

Jeg trodde selv det var bra ledelse av familien, og et sjarmerende personlighetstrekk at jeg alltid tok kontroll og hadde oversikt. Det viste seg at det var angst. Det skjønte jeg først noen måneder inn i terapi.

Anonymkode: 54806...382

Hva gjorde du da? Jeg står på tampen av å be om skilsmisse nettopp pga mannens angst og han overfører det til resten av familien..

Anonymkode: 3d037...a3a

[AnonymBruker]

Psykolog. Virkelig. 

Bestill en privat time for dere begge, hvor du beskriver ditt ønske og hvordan hverdagen er. Hva du observerer.

 

Anonymkode: 813c5...01b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva gjorde du da? Jeg står på tampen av å be om skilsmisse nettopp pga mannens angst og han overfører det til resten av familien..

Anonymkode: 3d037...a3a

Grunnen til at jeg skjønte noe var virkelig galt var da to vennepar ikke ønsket å dra på ferie med meg/ oss. Det satte igang tanker og såre følelser hos meg. Følte meg både avvist og dum. Ble sint også. Syns de var grusomt tåpelige.  Gikk litt tid med å fordøye at de faktisk direkte mislikte mitt behov for kontroll. Jeg trodde ikke det var plagsomt... Fordi det gav meg ro, trodde jeg automatisk at andre fikk samme type effekt.

Jeg hadde en åpen samtale med min ektefelle - og da jeg spurte direkte om jeg er fæl å være på ferie med nølte litt før det kom et "Ja...jo...". 

Jeg fikk sjokk. Dette ante jeg virkelig ikke!   Men noe i meg har nok visst noe ubevisst. Jeg gikk til fastlegen i en annen forbindelse og nevnte søvn, jobbstress osv og at min bedre halvdel hadde sagt at jeg kunne hatt nytte av terapi. 

Ble henvist fra fastlegen til psykolog. Brukte helseforsikringen og fikk time 3 dager etter. 

 

Er bare noen måneder inn i terapi, men hele min verden er snudd opp ned. Veldig takknemlig for at jeg ikke blir skilt over noe som er galt grunnet barndom. Jeg slapper av på en helt ny måte. Jeg sover også godt. I starten fikk jeg noen beroligende piller. Jeg tror det skal gå bra fremover.

 

 

Anonymkode: 54806...382

[got2go]

Hvorfor i alle dager har du ikke gjort noe med dette før nå? Det er jo tydelig at mannen sliter med noe og må til psykolog.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Psykolog. Virkelig. 

Bestill en privat time for dere begge, hvor du beskriver ditt ønske og hvordan hverdagen er. Hva du observerer.

 

Anonymkode: 813c5...01b

Han har gått til psykolog i ett år men det hjalp ikke. Han orker ikke ta tak i seg selv. Går på lykkepillen og lever i sin boble. Han ser ikke problemet selv. TS. 

Anonymkode: 86d96...3ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Grunnen til at jeg skjønte noe var virkelig galt var da to vennepar ikke ønsket å dra på ferie med meg/ oss. Det satte igang tanker og såre følelser hos meg. Følte meg både avvist og dum. Ble sint også. Syns de var grusomt tåpelige.  Gikk litt tid med å fordøye at de faktisk direkte mislikte mitt behov for kontroll. Jeg trodde ikke det var plagsomt... Fordi det gav meg ro, trodde jeg automatisk at andre fikk samme type effekt.

Jeg hadde en åpen samtale med min ektefelle - og da jeg spurte direkte om jeg er fæl å være på ferie med nølte litt før det kom et "Ja...jo...". 

Jeg fikk sjokk. Dette ante jeg virkelig ikke!   Men noe i meg har nok visst noe ubevisst. Jeg gikk til fastlegen i en annen forbindelse og nevnte søvn, jobbstress osv og at min bedre halvdel hadde sagt at jeg kunne hatt nytte av terapi. 

Ble henvist fra fastlegen til psykolog. Brukte helseforsikringen og fikk time 3 dager etter. 

 

Er bare noen måneder inn i terapi, men hele min verden er snudd opp ned. Veldig takknemlig for at jeg ikke blir skilt over noe som er galt grunnet barndom. Jeg slapper av på en helt ny måte. Jeg sover også godt. I starten fikk jeg noen beroligende piller. Jeg tror det skal gå bra fremover.

 

 

Anonymkode: 54806...382

TS. 
Glad du «våknet» opp og skjønte hvor det bar og fikk gjort noe med det. Min samboer går fullstendig i forsvar. Han har gått til psykolog i ett år og går på lykkepillen (gjort i to år), men ingen endring. Han vet hva som er problemet og hva som må til, men han gjemmer seg unna i sin egen boble av kontroll/samt masse jobbing. På jobben får han nemlig veldig skryt av sine overordnede fordi han har så kontroll (men ikke så gøy for de under han). 

Anonymkode: 86d96...3ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva gjorde du da? Jeg står på tampen av å be om skilsmisse nettopp pga mannens angst og han overfører det til resten av familien..

Anonymkode: 3d037...a3a

Samme her.

TS.

Anonymkode: 86d96...3ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Når livet er kaos, så trenger han noe stabilt å klamre seg til. Derfor blir han rigid når han blir stresset. Dette går ut over dere andre, så det må han få hjelp til. Evt må han flytte for seg selv.
Du må uansett skjerme ungene for dette, for det er ikke sunt! Ikke for deg heller, men du har jo selv valgt å bo med han. Det har jo ikke ungene.

Anonymkode: 4ddab...3be

Men livet er ikke kaos.. alt er på stell på alle måter. Men han har uansett dette behovet for å ha oversikt og kontroll på absolutt alt. Ikke at jeg føler meg overvåket men via div app’er så vet han når jeg kjører bilen min.. når jeg låser opp/igjen døra hjemme, hva jeg handler på butikken osv. Får jo veldig følelsen av at han ikke stoler på meg eller synes jeg er dum og ikke kan passe på meg selv 😅 når han holder på slik. Han sier at psykologen og han ikke klarte p finne ut hvorfor han er slik. Men han har alltid fått til alt i livet.. helt fra småskolen så gjorde han alltid alt perfekt. Alltid best i klassen, alltid best i sport og nå på jobb.. han har aldri feilet i noe egentlig. Kanskje han trenger å feile litt skikkelig for å forstå at det ikke er livets undergang, ikke vet jeg.

Anonymkode: 86d96...3ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men livet er ikke kaos.. alt er på stell på alle måter. Men han har uansett dette behovet for å ha oversikt og kontroll på absolutt alt. Ikke at jeg føler meg overvåket men via div app’er så vet han når jeg kjører bilen min.. når jeg låser opp/igjen døra hjemme, hva jeg handler på butikken osv. Får jo veldig følelsen av at han ikke stoler på meg eller synes jeg er dum og ikke kan passe på meg selv 😅 når han holder på slik. Han sier at psykologen og han ikke klarte p finne ut hvorfor han er slik. Men han har alltid fått til alt i livet.. helt fra småskolen så gjorde han alltid alt perfekt. Alltid best i klassen, alltid best i sport og nå på jobb.. han har aldri feilet i noe egentlig. Kanskje han trenger å feile litt skikkelig for å forstå at det ikke er livets undergang, ikke vet jeg.

Anonymkode: 86d96...3ba

Hvordan beskriver han selv sin egen barndom og sine foreldre? 
Dersom han kan se at noe skurret der så kan du bruke deres barn som eksempel..... Ofte kan en kjenne seg igjen dersom en sier at: Sånn som du holder på så påvirker det barna, akkurat slik som du opplevde Som barn.

Det høres veldig nevrotisk og lite avslappende ut hos dere. Og det overføres på barna...... 

Anonymkode: d330d...9b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Samme her.

TS.

Anonymkode: 86d96...3ba

Samme her! Nå har jeg brukt månedsvis på å tenke fundere over hvorfor jeg er så lei meg og redd - og jeg vet at han kontrollerer med sinnet sitt. Og nå har jeg bestemt meg! Jeg skal gå! Bli fri! Og være en fantastisk motvekt og støtte for barna når de er hos meg! Nå gjenstår bare å si det til ham rolig og avbalansert.

Anonymkode: 3d037...a3a

[Apis]

Jeg tenker TS bør fokusere på seg selv, barna og hva dere ønsker, litt leit å få ødelagt en hel barndom mens mor venter på far skal bli frisk, satt på spissen selvsagt. Beskrivelsen av far kan også høres litt Aspergers ut. 

Endret 25. august 2021 av Apis

[AnonymBruker]

Ikke tilrettelegg for ham eller "bli med". Protester, ta tilbake noe av kontrollen og rollen som med-leder i familien as. Dersom han vet om dette selv så er det opp til ham selv å ta i mot hjelp. Jeg hadde sagt at jeg er der og støtter når han vil ta i mot hjelp, men at jeg ikke mikrostyrer livet til alle rundt oss fordi du trenger å føle kontroll.  Hva skjer dersom du "glemmer" å fortelle om en viktig avtale sånn at han ikke får planlagt? Hva skjer om en avtale i siste øyeblikk blir endret? Danser du alltid etter hans pipe for å bevare hans sinsro?

Anonymkode: e3083...ff6

[AnonymBruker]

Han må komme seg til en psykolog som har peiling på tvangstanker og tvangshandlinger. Altså OCD. 

OCD er mulig å behandle, og såvidt jeg har forstått gir behandling gode prognoser, men da må han gjennom et heavy treningsopplegg der han utsetter seg for det som gir angst i størst mulig grad uten å gjøre noe med det. Han må rett og slett stå i ubehaget og tåle at han ikke har kontroll. For å klare dette må han være maks motivert og innse alvoret selv.

Kognitiv terapi kan hjelpe ham med katastrofetankene. Saken er jo at vi er nødt til å leve med mangel på kontroll alle som en. Vi vet ikke om det kommer en solstorm, om vi dør i trafikkulykke, om huset brenner ned, om jobben går til helvete etc etc. De fleste av oss klarer å skyve unna disse katastrofetankene, men for noen blir det for mye tankekjør omkring alt som kan skje, og da kommer alle kontrollhandlingene inn for å passe på at ikke noe går galt osv. 

Han trenger et skikkelig behandlingsopplegg for OCD for å komme ut av dette. Det nytter ikke bare å sitte og preike med en psykolog om alt som er vondt og vanskelig.

 

Anonymkode: 6f262...dc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men livet er ikke kaos.. alt er på stell på alle måter. Men han har uansett dette behovet for å ha oversikt og kontroll på absolutt alt. Ikke at jeg føler meg overvåket men via div app’er så vet han

Du vet ikke hva slags kaos det er i hodet hans. Ihvertfall ikke hvis han slipper taket i kontrolleringen.

Du føler deg ikke overvåket? Du er jo overvåket! Begynn å betale med kontanter, og unngå apper som kontrollerer deg. Få deg egen coop og Æ-app. Deaktiver gps på bil og mobil. Deaktiver kart på sosiale medier.

Ikke la han holde på slik på ungene. Og får vennene deres se dette, så mister de dem! Ønsker du det? Vil du de skal bli mobbet på skolen? Pappaen til xxx gjorde sånn og sånn da vi var på besøk.

Anonymkode: 4ddab...3be

[AnonymBruker]

Hvis psykologen synes dette er bra oppførsel, så må han bytte psykolog, eller så må du gå fra han. Dette kan ikke fortsette!

Anonymkode: 4ddab...3be