"Kjærlighetssorg" etter én date?

[AnonymBruker]

For snart to måneder siden var jeg på date. I natt våknet jeg klokken 5 med en klump i magen og følelse av håpløshet. Det har skjedd ganske ofte i det siste, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre. Jeg sliter unormalt ofte med å fokusere. Noen ganger vil jeg bare legge meg i en krok og sove.

Forhistorie: Jeg har alltid vært dritt med damer. Av en eller annen grunn. I utgangspunktet ganske populær, men samtidig usikker og dårlig på å slippe og komme innpå folk. Jeg har vært på en god del dates, og hatt noen kortvarige relasjoner, men har ikke funnet det helt store. Da jeg var liten, var jeg liten og stakkarslig og følte meg utenfor. Men jeg vokste opp, må ha gjort en del rett, og fremstår vel som et relativt catch nå, om jeg tør påstå det. Er likevel redd for at selvbildet fra barnealder henger igjen. Har i grunn alltid følt meg utenfor, og at folk ikke liker meg, uavhengig av hva som skjer. Det har gjort en god del skade på livet mitt, når jeg ser tilbake på det. Det siste jeg vil er å fremstå på den måten.

Tilbake til daten. Jeg har aldri hatt lavere forventninger. Og aldri blitt mer positivt overrasket. Etter en litt rar start, føltes hun som en skikkelig fulltreffer. Har rett og slett aldri følt meg så komfortabel med noen på så kort tid. Vi hadde mye til felles. Hun var morsom, hadde fine tanker om mye, var veldig personlig og lett å snakke med, og veldig på. Samtidig hadde hun hatt en ganske annen oppvekst enn min, og et annet, fra mitt ståsted ganske fjernt forhold til noen ting. Ettersom mitt liv på mange måter er en flukt fra en tidligere tilværelse, ble hun til et slags symbol på det som mangler meg. Det stemmer sikkert ikke helt, men hører til historien. Jeg begynte nemlig sakte å føle meg usikker. Fortjener jeg dette, da?

På tross av måten hun så på meg. På tross av at hun spurte om vi skulle hjem da jeg ville takke for kvelden. Så hjem til meg gikk vi. Arm i arm og utvekslet fine historier. Det skal sies at hele situasjonen var ganske merkelig. Vi hadde nettopp møttes helt spontant, lettere beruset, nesten uten å snakke før. Det var midt på natta. Dere skjønner tegningen. Men stemningen var en helt annen.

Så for å avslutte før dette blir for langt: det gikk skikkelig skeis. Ganske katastrofalt, faktisk. Har aldri driti meg ut så hardt, og det selv om alt gikk så bra. Kom hjem, så oss rundt, hun kom inntil meg og lente seg framover, og i stedet for å bli glad, ble jeg satt ut, gjorde én ting feil, kysset ble en skikkelig bommert, og der var man tilbake på barneskolen. Helst ville jeg vel synke ned i bakken og forsvinne. Det var så ille. Det hadde sikkert ikke trengt å være det, men I stedet for å ta ansvar, ble jeg en unge som skulle snakke alt bort, skylde det på henne, og ikke visste hva han gjorde. "Stemningen er ikke her" "Dette går ikke" "Du ville bare ligge, du?". Så angret jeg veldig, og gnikket dritten utover i et elendig forsøk på å få den bort. "Kan du legge deg litt her?" - "Ligge, som i sex? Tror ikke helt det nå" - "Nei, ikke sånn, bare legg deg her" - "Ok". Det som fulgte må være mitt livs kleineste minutter, alt som var av stemning var borte og byttet ut med ubehag. Jeg lå der stiv som en stokk, og klarte ikke å få ut et eneste fornuftig ord. "Du kan sove her, altså" - "øhh, tror jeg drar hjem". Det ble med en avskjedsklem.

Og siden har vi ikke snakket. Eller jeg har prøvd. Ikke hun. Som er forståelig.  Det som er vanskeligere å forstå er hvorfor dette ble så krise. Det er langt fra det verste som har skjedd. Jeg har sikkert gjort dummere ting. Ingenting av betydning forandret seg egentlig den kvelden, kan hende det bare hadde blitt med den uansett. Fantes ikke for hverandre før, burde sikkert ikke det nå heller. Men jeg gjenopplever dette flere ganger om dagen, og klarer ikke å akseptere at det skjedde. I stedet for en kjip situasjon, er det en påminnelse på hva som kanskjehvisomosv kunne vært, tidligere feil, og hvordan uansett hvor bra alt ser ut til å gå – så er det lille gutten i utkanten av skolegården jeg er dømt til å gå tilbake til. Har siden prøvd å møte andre, men det oppleves kjedelig og som «trøstedate». Hvordan kommer man seg ut av dette?

Anonymkode: 8a58b...cd4

[AnonymBruker]

Denne historien virker kjent. Du har skrevet her tidligere om dette her, ikke sant? Uansett, du må legge dette bak deg nå og gå videre. Flere søte, fine, snille damer vil møte deg der fremme et sted. Se på det her som en lesson learned. Nå vet du hva du ikke skal gjøre neste gang. 

Viktig nå at du slutter å plage denne dama som ikke ønsker mer kontakt (sånt skal man faktisk RESPEKTERE) og move on ➡️

Anonymkode: 17d44...d3f

[AnonymBruker]

Ja, det er sant. Hadde det bare vært så enkelt som å legge bak seg. Skjønner jo innerst inne at dette er selvpining, men trenger visst utløp. Noe plaging blir det definitivt ikke.

Anonymkode: 8a58b...cd4