Ut av mishandling i egen familie, inn i mishandling i svigerfamilie.

[Byrding]

Nå står jeg litt fast. Trenger innspill. Synspunkter utenfra. Hva gjør jeg nå? 

Har brukt de siste ti årene (eller kanskje 35 årene) på å innse at min egen familie er svært dysfunksjonell, og at de har behandlet meg forferdelig stygt opp igjennom alle år. Det er rart hvordan man blir litt "blind" for egen familie, kanskje fordi man "alltid" har blitt behandlet slik og det hele på en måte desverre har blitt "normalisert" etterhvert som man bare har gått og tråkket i det. Men et konkret overgrep fikk meg til å virkelig få opp øynene, ta ett skritt på utsiden og se på hva det egentlig er som har foregått. Og ja - dette er en dysfunksjonell narssisistisk familie av verste sort. Jeg vil dra det så langt som å si at jeg nesten ikke har overlevd, og jeg er daglig preget av traumene det har etterlatt meg med.

Jeg har holdt kontakten på et minimum i mange år, og de siste årene har jeg faset det helt ut. Det har aldri vært julefeiringer sammen uansett, og de få familiebegivenhetene som har vært har bare fungert som scene for ett eller annet drama de har ønsket å utspille. Lite hyggelig, med andre ord. Det har handlet om å skjerme seg, ikke bli tråkket på, ikke fortelle personlige detaljer som blir misbrukt, holde avstand og føle seg trygg i eget hjem. Og jobbe opp egen styrke til å bryte helt. 

Samtidig har det handlet om å finne trygghet i meg selv, vite at det jeg føler er "riktig" og at jeg har "rett til" å ha meninger om ting. At det jeg mener er viktig og at jeg har en god dømmekraft, som skal lyttes til både av meg selv og andre. Spesielt sistnevnte har vært så viktig fordi narssisistene går etter din egen vurderingsevne og hakker istykker denne. De bagatelliserer dine følelser i etterkant av stygge ting de har sagt og gjort mot deg, gjerne spesielt ved å kalle deg "hårsår" når du reagerer på stygge kommentarer som de nesten ubemerket glipper ut av seg. Dette har blitt gjort så mye mot meg opp igjennom at jeg virkelig har måtte trene opp min egen magefølelse, jeg har i perioder vært veldig usikker og jeg går alltid hundre runder med meg selv om det er "riktig" av meg å reagere på stygge kommentarer og om det "egentlig var vondt ment."

Dette er typisk skade etter å ha vokst opp i et dysfunksjonelt narssisistisk hjem. Jeg vet det jo, jeg forstår alt sammen i teorien. Så er det praksisen da, øve meg på å gjenkjenne "drit" fra lite hyggelige/giftige mennesker, for det finnes jo mange av dem. Og sile ut de koselige menneskene som fleiper og vaseprater. Det finnes mange av dem og. 

Syns jeg har fått til dette ganske bra. Hekter meg nok opp i kommentarer da, kanskje langt mer enn hvis jeg ikke hadde denne bagasjen. Men går som regel som sagt hundre runder med meg selv, og spør meg selv om dette er noe jeg kunne tenkt meg å si til andre for eksempel. Bytter rollene, reflekterer rundt istedenfor å avskrive alt som dritt. Har mye tålmodighet med andre. Lenge. Burde vel heller satt meg mer i respekt, spurt folk rett ut hva de mener med kommentarene sine hvis det er noe jeg reagerer på. Ikke bli "satt ut" og kverne på det etterpå. Ta folk på det, der og da. Burde øve mer på det. 

Så er det svigerfamilien da. Jeg skulle ønske at jeg som ikke har noen familie selv (i praksis) hadde blitt hjertelig inkludert av svigerfamilien. Jeg har vært så blid og åpen og imøtekommende som jeg bare kan, har alltid vært høflig og hyggelig, hjelper til med mat/rydding etc, viser mye interesse for dem alle sammen. Men svigermor er kald, avmålt, tilbakeholden. En armlengdes avstand. Hit, men ikke lenger. Sørger for at jeg aldri føler meg helt velkommen, passer på å minne på at jeg ikke "egentlig" er familie. Svigermor er veldig opptatt av eierforholdet når det gjelder meg og mannens ting, om det er han eller jeg som eier ditt og datt. Jeg svarer alltid at "det er vårt felles" - men hun slutter aldri å definere "hans" og "mitt" med god avstand. 

Svigermor glipper ut av seg små kommentarer. Gjerne forkledd som små spøker. Jeg kjenner dette altfor godt fra mine egne narssisister, de små spøkene som egentlig er små stikk. Og når du reagerer på disse så er du "hårsår". Slik svekkes din vurderingsevne over tid, din rett til å sette grenser for deg selv, kreve å bli behandlet med respekt, det skal defineres som "overreaksjon" og latterliggjøres. Og hvis man blir gående for lenge blant slike giftige mennesker så blir man tilslutt usikker på seg selv og får problemer med grensesetting. Jeg vet jo dette. Jeg har jobbet meg ut av det blant mine egne. Driver fremdeles å prøver å bygge meg opp. Jeg har ikke godt av å gå blant slike mennesker. 

Jeg og mannen har pratet mye om dette. Han har bevitnet min familie fra sidelinjen. Han er helt enig i at dette er skadelige, giftige narssisister, og han sier selv at hans egen familie er mye lik. Men han er ikke der at han bryter med sin familie. De drar det ikke fullt så langt som familien min. Passer seg litt mer, balanserer på kanten vil jeg si. 

I det siste har svigermors giftige stikk blitt enda flere, og jeg merker hvordan de andre i den familien blir påvirket av at svigermor legger føringer for å behandle meg med null respekt. Hun avbryter gjerne når jeg snakker - de andre avbryter når jeg snakker. Enkelte ganger er de direkte ukoselige mot meg. Jeg skjønner selvsagt hvordan hun snakker drit om meg straks jeg går ut av rommet, og jeg merker hvordan dette påvirker hele dynamikken med årene som har gått.

I det siste har også mannen begynt å si at jeg er "hårsår" når jeg reagerer på enkelte kommentarer. Han som før var så flink til å skjære igjennom svigermors tull, tar oftere moren sin i forsvar og blir da faktisk med på å bagatellisere mine reaksjoner. Dette har jeg ikke godt av, akkurat for meg så er dette utrolig skadelig. Jeg merker hvordan jeg på en måte visner bort. Jeg blir den som ingen hører på, den som alltid blir avbrutt, den som ikke "har rett til" å si fra når jeg bir behandlet stygt. Og som samtidig blir holdt på en armlengdes avstand, hit men ikke lenger, ikke "egentlig" en del av familien. 

Jeg blir behandlet som dritt av svigerfamilien. Svigermor i spissen, og så følger de andre etter. Mannen blir utsatt for konstant manipulering og blir dermed en del av det etterhvert han også. Jeg må ta en skikkelig prat med ham. Hvordan griper jeg dette an nå? Mannen får nok konstant høre at jeg både er skadet og preget av min egen familie og "ser spøkelser", og at jeg er umoden og hårsår og ikke har berettigede følelser. 

Det som er så trist er at jeg ikke har noen andre enn dem. Alltid på deres hjemmebane, alltid mange av dem og bare en av meg. Jeg tar imot alle innspill her. Beklager lengden på innlegget. 

Endret 24. august 2021 av Byrding

[AnonymBruker]

Er du helt sikker på at han er mannen i ditt liv? De fleste familier er ikke slik.. 

Anonymkode: 6f2c9...b5a

[AnonymBruker]

Det er ganske typisk, at mennesker som er mishandlet på et vis, finner seg andre som behandler de på omtrent samme måte. 
 

Det jeg vil råde det til, er å først og fremst skaffe deg hjelp. En som kan bygge deg sterke, hjelpe deg til å se klarere rundt din egen situasjon og reflektere sammen med. Så håper jeg at du på sikt klarer å komme deg bort fra dette forholdet, og inn i et forhold som bare er positivt for deg. Om nåværende mann (og svigerfamilie) ikke endrer seg.

Anonymkode: 12482...397

[AnonymBruker]

Mange erfarer hjelp og støtte i å lese og å skrive i denne tråden:

 

Anonymkode: f393a...b7a

[AnonymBruker]

1 hour ago, Byrding said:

(...) Jeg blir behandlet som dritt av svigerfamilien. Svigermor i spissen, og så følger de andre etter. Mannen blir utsatt for konstant manipulering og blir dermed en del av det etterhvert han også. Jeg må ta en skikkelig prat med ham. Hvordan griper jeg dette an nå? Mannen får nok konstant høre at jeg både er skadet og preget av min egen familie og "ser spøkelser", og at jeg er umoden og hårsår og ikke har berettigede følelser. 

Du høres ganske avklaret ut, så det er vel bare å si det: Du har fått nok. Du gidder ikke ha mer med disse folkene å gjøre, og han får velge mellom deg og dem. 

 

1 hour ago, Byrding said:

Det som er så trist er at jeg ikke har noen andre enn dem. 

Feil. Det som er trist er at du har dem. 

Anonymkode: 28982...9ed

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen i det du beskriver. Det er psykisk sykdom i min familie som har fått utvikle seg, og jeg føler på mange måter at jeg har vokst opp alene. Det er likevel ikke et bevisst ønske om å såre som er motivasjonen for å oppføre seg som de gjør.

Min svigerfamilie er derimot et annet kapittel. Deres motivasjon er å såre, jeg kan ikke se at de skal han noen annen grunn til å oppføre seg som de gjør. Det hjalp meg veldig å lese om andre erfaringer, og å lære at det finnes ord som beskriver oppførselen deres.

Les om gaslighting, og tenk etter om dette er noe du kjenner deg igjen i.

Anonymkode: 7e2c8...a54

[AnonymBruker]

Og ja, du bør komme deg vekk. Sørg for at du er godt forberedt når du går, for slike folk kan lage et helvete. Kontakt advokat og få gode råd derfra.

Anonymkode: 7e2c8...a54

[AnonymBruker]

Byrding skrev (2 timer siden):

Nå står jeg litt fast. Trenger innspill. Synspunkter utenfra. Hva gjør jeg nå? 

Har brukt de siste ti årene (eller kanskje 35 årene) på å innse at min egen familie er svært dysfunksjonell, og at de har behandlet meg forferdelig stygt opp igjennom alle år. Det er rart hvordan man blir litt "blind" for egen familie, kanskje fordi man "alltid" har blitt behandlet slik og det hele på en måte desverre har blitt "normalisert" etterhvert som man bare har gått og tråkket i det. Men et konkret overgrep fikk meg til å virkelig få opp øynene, ta ett skritt på utsiden og se på hva det egentlig er som har foregått. Og ja - dette er en dysfunksjonell narssisistisk familie av verste sort. Jeg vil dra det så langt som å si at jeg nesten ikke har overlevd, og jeg er daglig preget av traumene det har etterlatt meg med.

Jeg har holdt kontakten på et minimum i mange år, og de siste årene har jeg faset det helt ut. Det har aldri vært julefeiringer sammen uansett, og de få familiebegivenhetene som har vært har bare fungert som scene for ett eller annet drama de har ønsket å utspille. Lite hyggelig, med andre ord. Det har handlet om å skjerme seg, ikke bli tråkket på, ikke fortelle personlige detaljer som blir misbrukt, holde avstand og føle seg trygg i eget hjem. Og jobbe opp egen styrke til å bryte helt. 

Samtidig har det handlet om å finne trygghet i meg selv, vite at det jeg føler er "riktig" og at jeg har "rett til" å ha meninger om ting. At det jeg mener er viktig og at jeg har en god dømmekraft, som skal lyttes til både av meg selv og andre. Spesielt sistnevnte har vært så viktig fordi narssisistene går etter din egen vurderingsevne og hakker istykker denne. De bagatelliserer dine følelser i etterkant av stygge ting de har sagt og gjort mot deg, gjerne spesielt ved å kalle deg "hårsår" når du reagerer på stygge kommentarer som de nesten ubemerket glipper ut av seg. Dette har blitt gjort så mye mot meg opp igjennom at jeg virkelig har måtte trene opp min egen magefølelse, jeg har i perioder vært veldig usikker og jeg går alltid hundre runder med meg selv om det er "riktig" av meg å reagere på stygge kommentarer og om det "egentlig var vondt ment."

Dette er typisk skade etter å ha vokst opp i et dysfunksjonelt narssisistisk hjem. Jeg vet det jo, jeg forstår alt sammen i teorien. Så er det praksisen da, øve meg på å gjenkjenne "drit" fra lite hyggelige/giftige mennesker, for det finnes jo mange av dem. Og sile ut de koselige menneskene som fleiper og vaseprater. Det finnes mange av dem og. 

Syns jeg har fått til dette ganske bra. Hekter meg nok opp i kommentarer da, kanskje langt mer enn hvis jeg ikke hadde denne bagasjen. Men går som regel som sagt hundre runder med meg selv, og spør meg selv om dette er noe jeg kunne tenkt meg å si til andre for eksempel. Bytter rollene, reflekterer rundt istedenfor å avskrive alt som dritt. Har mye tålmodighet med andre. Lenge. Burde vel heller satt meg mer i respekt, spurt folk rett ut hva de mener med kommentarene sine hvis det er noe jeg reagerer på. Ikke bli "satt ut" og kverne på det etterpå. Ta folk på det, der og da. Burde øve mer på det. 

Så er det svigerfamilien da. Jeg skulle ønske at jeg som ikke har noen familie selv (i praksis) hadde blitt hjertelig inkludert av svigerfamilien. Jeg har vært så blid og åpen og imøtekommende som jeg bare kan, har alltid vært høflig og hyggelig, hjelper til med mat/rydding etc, viser mye interesse for dem alle sammen. Men svigermor er kald, avmålt, tilbakeholden. En armlengdes avstand. Hit, men ikke lenger. Sørger for at jeg aldri føler meg helt velkommen, passer på å minne på at jeg ikke "egentlig" er familie. Svigermor er veldig opptatt av eierforholdet når det gjelder meg og mannens ting, om det er han eller jeg som eier ditt og datt. Jeg svarer alltid at "det er vårt felles" - men hun slutter aldri å definere "hans" og "mitt" med god avstand. 

Svigermor glipper ut av seg små kommentarer. Gjerne forkledd som små spøker. Jeg kjenner dette altfor godt fra mine egne narssisister, de små spøkene som egentlig er små stikk. Og når du reagerer på disse så er du "hårsår". Slik svekkes din vurderingsevne over tid, din rett til å sette grenser for deg selv, kreve å bli behandlet med respekt, det skal defineres som "overreaksjon" og latterliggjøres. Og hvis man blir gående for lenge blant slike giftige mennesker så blir man tilslutt usikker på seg selv og får problemer med grensesetting. Jeg vet jo dette. Jeg har jobbet meg ut av det blant mine egne. Driver fremdeles å prøver å bygge meg opp. Jeg har ikke godt av å gå blant slike mennesker. 

Jeg og mannen har pratet mye om dette. Han har bevitnet min familie fra sidelinjen. Han er helt enig i at dette er skadelige, giftige narssisister, og han sier selv at hans egen familie er mye lik. Men han er ikke der at han bryter med sin familie. De drar det ikke fullt så langt som familien min. Passer seg litt mer, balanserer på kanten vil jeg si. 

I det siste har svigermors giftige stikk blitt enda flere, og jeg merker hvordan de andre i den familien blir påvirket av at svigermor legger føringer for å behandle meg med null respekt. Hun avbryter gjerne når jeg snakker - de andre avbryter når jeg snakker. Enkelte ganger er de direkte ukoselige mot meg. Jeg skjønner selvsagt hvordan hun snakker drit om meg straks jeg går ut av rommet, og jeg merker hvordan dette påvirker hele dynamikken med årene som har gått.

I det siste har også mannen begynt å si at jeg er "hårsår" når jeg reagerer på enkelte kommentarer. Han som før var så flink til å skjære igjennom svigermors tull, tar oftere moren sin i forsvar og blir da faktisk med på å bagatellisere mine reaksjoner. Dette har jeg ikke godt av, akkurat for meg så er dette utrolig skadelig. Jeg merker hvordan jeg på en måte visner bort. Jeg blir den som ingen hører på, den som alltid blir avbrutt, den som ikke "har rett til" å si fra når jeg bir behandlet stygt. Og som samtidig blir holdt på en armlengdes avstand, hit men ikke lenger, ikke "egentlig" en del av familien. 

Jeg blir behandlet som dritt av svigerfamilien. Svigermor i spissen, og så følger de andre etter. Mannen blir utsatt for konstant manipulering og blir dermed en del av det etterhvert han også. Jeg må ta en skikkelig prat med ham. Hvordan griper jeg dette an nå? Mannen får nok konstant høre at jeg både er skadet og preget av min egen familie og "ser spøkelser", og at jeg er umoden og hårsår og ikke har berettigede følelser. 

Det som er så trist er at jeg ikke har noen andre enn dem. Alltid på deres hjemmebane, alltid mange av dem og bare en av meg. Jeg tar imot alle innspill her. Beklager lengden på innlegget. 

Dette høres ikke godt ut. Og har selv vokst opp i ett narssistisk og sykt hjem. Når jeg da fikk svigerfamilie som jeg virkelig prøde å gi av meg selv bare tråkket svigermor på meg gang på gang. Tilslutt fikk vi nok og kuttet kontaktet. Mannen har selv sagt at sånn han vokste opp ikke var normalt og at hun er narssist. Problemet er at de ofte prøver å gi deg(eller mannen) dårlig samvittighet sånn at du ikke klarer å klippe navlestrengen. Her må du ta en alvorsprat med mannen din, evt parterapi sammen der en tredje person hjelper å se begge sin side. Og uten at mannen føler at du hakker på hans familie. Mannen her har det bedre og vi Hr det bedre etter vi kuttet de ut. Nok er nok. Er måte på hvordan man skal bli behandlet. Ihvertfall når du ikke har gjort noe vondt mot noen. 

For barna var det godt å bli kvitt de og. Mer urettferdig barnebarn behandling skal du lete lenge etter.. 

Snakk sammen.Eller flytt om du ikke klarer mer. Dette er overhodet ikke greit!!

Anonymkode: ed375...425

[Byrding]

Takk for mange gode innspill. Mannen er snill, tålmodig, rolig, og ikke den typen som sier ifra for seg desverre - da skal du dra det langt. På mange måter er det godt for meg at han er så sindig og behersket, vi har et utrollig rolig, trygt og harmonisk samliv på alle områder ellers med ekstremt lite konflikt. På mange måter passer vi godt sammen nettopp fordi vi har så like erfaringer/bakgrunn mht dysfunksjonell familie, men det er kanskje det at han ikke har kommet like langt i prosessen som meg.

Moren har taket på ham ja, hun forespeiler seg som et "offer" som omtrent har blitt holdt i ekteskapet mot sin vilje. Dette er selvsagt bare tull og tøys, hun er akkurat der hun vil være. Jeg ser tvers igjennom denne såkalt skjulte narssisisten. Iblant kan det være vanskelig å peke ut den rette narssisisten i en dysfunksjonell familie, i og med at slike som henne vil progisere sine egne negative sider over på partneren og peke ut ham som narssisisten, for å skjule seg selv. Jeg ser jo dette. Akkurat det samme som min mor gjør. Og svigerfar er mye rart, og kan virke dominerende og brautende, men det er hun som er den mest manipulerende - uten tvil. Iblant kan det virke som de begge nyter godt av å fremstille henne som et offer ovenfor sine voksne barn, for da får de hjelp til alt de skal ha gjort pga barnas samvittighet ovenfor mamman sin. Og at forholdet til faren blir dårligere på grunn av dette bruker de også til å lage en masse småintriger innad i familien, som de igjen kan spille på og spille folk ut i de rollene de ønsker. Splitt og hersk, samt avlede fokus og spille på følelser. Manipulering. De setter tidvis de voksne barna opp mot hverandre, og det er så og si alltid et eller annet drama som foregår. 

Slike familier er som et ormebol å komme borti. Alle har sine roller som de utfyller, nøye tildelt av den som står i midten og rører i suppa. Det forundrer meg egentlig også litt hvordan det etter min erfaring kan virke som om begge foreldrene er narssisister, på hver sin måte, og på sett og vis samarbeider om manipuleringen. Som studie kunne sikkert dette vært veldig interessant, men jeg er for følelsesmessig involvert, og blir dratt inn og ned. Dessuten er dette livet nå et svært ufrivillig studie i narssisisme for min del. Jeg ønsker meg bare ro og fred, harmoni, hygge. Hjertelighet kanskje, det hadde vært noe. Det mangler. 

Jeg vet ikke helt hva jeg syns om å stille hardt mot hardt her. Jeg kan ikke be mannen velge bort familien sin. Det må han komme frem til selv i tilfelle, og tviler på at det skjer. De passer seg for store og tydelige overgrep, passer seg for at det skulle være noe veldig konkret å ta dem på. Det blir en rekke "småting" som de kan bagatellisere, og du skal nok ha trening i å få øye på narssisister om du skal gå inn der og forstå at det er det du har med å gjøre her. Som sagt, de balanserer helt på kanten hele tiden.

Ja, jeg kan velge bort den kjempesnille mannen min som jeg elsker og setter utrolig høyt, i håp om at jeg skulle finne en annen like snill mann som i tillegg har en ålreit familie. Sjansen er nok større for at jeg blir alene da, og da er jeg faktisk helt, helt alene. Det er ikke mannen det er noe galt med i seg selv heller, det er svigermor og denne dysfunksjonelle familien de har skapt seg. Avstand, tenker jeg. Avstand og lite informasjon, og så har jeg tro på å prate skikkelig ut med mannen min. Men hvordan gripe det an... 

[AprilLudgate]

Et spørsmål du må stille deg selv:

hvorfor holder du ut? Har du reflektert om du er blitt litt avhengig av dette? 

Og har du konkrete eksempler på hverdagslige ting?

Jeg sliter med å se om du drar analysene ekstremt langt, eller, om du er reflektert og faktisk bare har hatt skikkelig uflaks med denne svigerfamilien. 

[AnonymBruker]

Byrding skrev (6 minutter siden):

Takk for mange gode innspill. Mannen er snill, tålmodig, rolig, og ikke den typen som sier ifra for seg desverre - da skal du dra det langt. På mange måter er det godt for meg at han er så sindig og behersket, vi har et utrollig rolig, trygt og harmonisk samliv på alle områder ellers med ekstremt lite konflikt. På mange måter passer vi godt sammen nettopp fordi vi har så like erfaringer/bakgrunn mht dysfunksjonell familie, men det er kanskje det at han ikke har kommet like langt i prosessen som meg.

Moren har taket på ham ja, hun forespeiler seg som et "offer" som omtrent har blitt holdt i ekteskapet mot sin vilje. Dette er selvsagt bare tull og tøys, hun er akkurat der hun vil være. Jeg ser tvers igjennom denne såkalt skjulte narssisisten. Iblant kan det være vanskelig å peke ut den rette narssisisten i en dysfunksjonell familie, i og med at slike som henne vil progisere sine egne negative sider over på partneren og peke ut ham som narssisisten, for å skjule seg selv. Jeg ser jo dette. Akkurat det samme som min mor gjør. Og svigerfar er mye rart, og kan virke dominerende og brautende, men det er hun som er den mest manipulerende - uten tvil. Iblant kan det virke som de begge nyter godt av å fremstille henne som et offer ovenfor sine voksne barn, for da får de hjelp til alt de skal ha gjort pga barnas samvittighet ovenfor mamman sin. Og at forholdet til faren blir dårligere på grunn av dette bruker de også til å lage en masse småintriger innad i familien, som de igjen kan spille på og spille folk ut i de rollene de ønsker. Splitt og hersk, samt avlede fokus og spille på følelser. Manipulering. De setter tidvis de voksne barna opp mot hverandre, og det er så og si alltid et eller annet drama som foregår. 

Slike familier er som et ormebol å komme borti. Alle har sine roller som de utfyller, nøye tildelt av den som står i midten og rører i suppa. Det forundrer meg egentlig også litt hvordan det etter min erfaring kan virke som om begge foreldrene er narssisister, på hver sin måte, og på sett og vis samarbeider om manipuleringen. Som studie kunne sikkert dette vært veldig interessant, men jeg er for følelsesmessig involvert, og blir dratt inn og ned. Dessuten er dette livet nå et svært ufrivillig studie i narssisisme for min del. Jeg ønsker meg bare ro og fred, harmoni, hygge. Hjertelighet kanskje, det hadde vært noe. Det mangler. 

Jeg vet ikke helt hva jeg syns om å stille hardt mot hardt her. Jeg kan ikke be mannen velge bort familien sin. Det må han komme frem til selv i tilfelle, og tviler på at det skjer. De passer seg for store og tydelige overgrep, passer seg for at det skulle være noe veldig konkret å ta dem på. Det blir en rekke "småting" som de kan bagatellisere, og du skal nok ha trening i å få øye på narssisister om du skal gå inn der og forstå at det er det du har med å gjøre her. Som sagt, de balanserer helt på kanten hele tiden.

Ja, jeg kan velge bort den kjempesnille mannen min som jeg elsker og setter utrolig høyt, i håp om at jeg skulle finne en annen like snill mann som i tillegg har en ålreit familie. Sjansen er nok større for at jeg blir alene da, og da er jeg faktisk helt, helt alene. Det er ikke mannen det er noe galt med i seg selv heller, det er svigermor og denne dysfunksjonelle familien de har skapt seg. Avstand, tenker jeg. Avstand og lite informasjon, og så har jeg tro på å prate skikkelig ut med mannen min. Men hvordan gripe det an... 

Så bra dere har det så godt sammen ellers. Høres ut som en mann å holde fast i, men anbefaler en tur til parterapi for å få en tredje person til å gi han ett perspektiv som viser svigermors sanne ansikt. Desverre er de så manipulerende de narrsisstene og tvoholder grepet og bruker all sin makt psykisik på å holde de nærmeste sine.  Det med at det er svigerfar som er ond mot henne høres så likt ut min svigerfamilie. Der svigermor lyger og sier det er mannen hennes som er den slemme og han er så fæl mot hun.Men alle vi andre ser jo at det ikke stemmer. Hun manipulerer og trykker han så langt ned. Skulle ønske han ville ha hjelp til å komme seg vekk. Stå sammen mot denne damen og ikke ødelegg deres fine forhold. Kutt den dårlige biten ut av livet om det er sånn som no!

Anonymkode: ed375...425

[AnonymBruker]

Min første innskytelse er: Finner dere på hyggelige ting sammen med resten av familien, uten svigermor? 

For jeg tror jeg hadde forsøkt å begynne der. Invitere et søsken med partner på middag, gjør det hyggelig, og ta det derfra. Det kan jo hende at det kan være mulig å snu dette. 

Og så tror jeg at jeg hadde gjort meg svært travel, og dessverre hatt minimalt med tid til å være med til svigermor unødig. Så får hun bare baksnakke så mye hun vil, mens du bygger relasjoner til de andre utenom. 

Anonymkode: 69198...f2d

[AnonymBruker]

Min første innskytelse er: Finner dere på hyggelige ting sammen med resten av familien, uten svigermor? 

For jeg tror jeg hadde forsøkt å begynne der. Invitere et søsken med partner på middag, gjør det hyggelig, og ta det derfra. Det kan jo hende at det kan være mulig å snu dette. 

Og så tror jeg at jeg hadde gjort meg svært travel, og dessverre hatt minimalt med tid til å være med til svigermor unødig. Så får hun bare baksnakke så mye hun vil, mens du bygger relasjoner til de andre utenom. 

Anonymkode: 69198...f2d

[Byrding]

Fløff skrev (41 minutter siden):

Et spørsmål du må stille deg selv:

hvorfor holder du ut? Har du reflektert om du er blitt litt avhengig av dette? 

Og har du konkrete eksempler på hverdagslige ting?

Jeg sliter med å se om du drar analysene ekstremt langt, eller, om du er reflektert og faktisk bare har hatt skikkelig uflaks med denne svigerfamilien. 

Ja det er vanskelig for utenforstående å vurdere uten å ha noe mer informasjon så klart. Jeg kan komme med noen konkrete eksempler på disse "bagatellene" som enkeltstående kanskje ikke virker så ille, men som sammen og i settingen blir litt vel mye. 

* Først og fremst anser hun ikke meg som en del av "indre kjerne" i familien, så ingenting skal drøftes når jeg er tilstede. Da skal det kun snakkes om været, og så forsøker hun å ta mannen min tilside og drøfte ting (som angår meg i høyeste grad) med ham alene. Selv om mannen min gang på gang sier at jeg og han er sammen om alt, deler alt, at dette er bare tull. Og at hun tråkker langt over grensene, hun har ingenting med tingene hun legger seg borti. 

* Svigermor tok seg inn, solgte julegavene vi hadde fått av et annet familiemedlem, mot vår vilje. Og forsøkte å argumentere for gjerningen etterpå. Lang historie, men er typisk essensen i å tråkke langt (!) over grensene i andre voksne folks liv. Hun herjet med dette og dro inn flere familiemedlemmer, og forsøkte også lage splid med andre i familien. 

* Hun kommer med "morsomme vitser" om at jeg kanskje har andre menn, eller om at jeg kanskje skal flytte. 

* Hun snakker om exer som hun syns var såååå koselige, og så flinke til ditt og datt. Til meg, om mannens exer. Til andre svigerdøtre/sønner, om deres parters exer. 

* Hun antyder at jeg har lite omsorgsevner, f eks i forhold til å ta meg av dyr e.l. I form av "vitser" etc. Små subtile kommentarer, eller f eks at hun "misforstod" eller "trodde jeg sa".? 

* Hun legger seg som sagt oppi våre voksne liv, respekterer ikke grenser, forsøker å fiske etter informasjon om økonomi etc. 

* Hun bedriver sterk infantilisering av flere av barna sine, umyndiggjøring, angrep på selvtilliten, det som går på selvstendighet og å se voksne barn som voksne. Hun kan f eks få hysterisk anfall når sønnen på 40 år skal rygge med bilen, eller kjøpe ny bolig. Anfallet går på "hvordan skal du klare dette", og så herjer hun på til alle er utslitt og ingen klarer noen ting. Hvorpå hun da vrir det til at det voksne barnet ikke mestret oppgaven.

* Svigermor er ekstremt opptatt av materielle verdier. Som jeg skrev innledningsvis, så spør hun alltid etter eierforholdet når vi skaffer nye ting, noe som i seg selv er helt vanvittig. Kan virke som hun har en bok hun holder regnskap over våre private ting i, som hun tenkr at hun skal bruke ved samlivsbrudd. Hun spør alltid om prisen, er ekstremt opptatt av hva ting er verdt. Hun setter penger og ting foran folk, og nest etter fysiske ting er fasaden utad det viktigste for henne. Det er så jeg bir flau på hennes vegne når det gjelder den ekstremt dårlig skjulte materialismen. 

* Hun sørger for at barna betaler for henne - aldri omvent. Skal man på en tur, så skal barna betale. Skal hun ha malt huset, så skal barna betale maling og jobb. Skal hun reparere bilen, så skal barna betale. Og her bruker hun samvittighet hver gang. 

Lista er mye lengre. Men du får en indikasjon. 

 

[Byrding]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Min første innskytelse er: Finner dere på hyggelige ting sammen med resten av familien, uten svigermor? 

For jeg tror jeg hadde forsøkt å begynne der. Invitere et søsken med partner på middag, gjør det hyggelig, og ta det derfra. Det kan jo hende at det kan være mulig å snu dette. 

Og så tror jeg at jeg hadde gjort meg svært travel, og dessverre hatt minimalt med tid til å være med til svigermor unødig. Så får hun bare baksnakke så mye hun vil, mens du bygger relasjoner til de andre utenom. 

Anonymkode: 69198...f2d

Dette har jeg prøvd flere ganger, men en så enkel ting er helt umulig. De andre voksne barna får visst dårlig samvittighet hvis de føler at svigermor blir "holdt utenfor", noe som bare viser hvor galskap dette er. Det er jo helt vanlig at voksne søsken har en relasjon uten foreldrene tilstede. Men det er et kjempeproblem, og de gangene jeg har invitert så har de laget så mye styr at det har endt med at ingen har kommet. Jeg har sittet med masse mat klar, og de har tilslutt ikke kommet. Og svigermor har visstnok da lagd kjempesirkus i bakgrunn. Det er et voldsomt kontrollbehov her, og mannen min er faktisk den som er minst under kontrollen av alle sammen. 

[AnonymBruker]

Tenker du bør begynne å stå opp for deg selv. Ikke la sånt passere, men svar tilbake når du blir kalt «hårsår». Si fra når du blir avbrutt at du «faktisk snakker nå», og vær tydelig på hvordan du forventet å bli behandlet og snakket til. Skjønner det kanskje er vanskelig etter år med å ha blitt tråkket på av din egen familie, men ingen skal finne seg i å bli behandlet sånn - og jeg tenker du vil tjene mye på (for din egen selvfølelses del) å begynne å stå opp for det selv i slike situasjoner. Sikkert noen som mener mannen din bør si eller gjøre noe her, men til syvende og sist mener jeg dette handler om at du selv bør bestemme deg for hva du finner deg i og ikke, og gi tydelig beskjed om det når folk oppfører seg dårlig. Lykke til! 

Anonymkode: c7996...4bc

[AnonymBruker]

Har selv vokst opp hos psykisk syk mor, fraværende far. Utsatt for grov psykisk mishandling, involvert i voksenproblematikk fra førskolealder, utagerende mor som ringte og oppsøkte alt og alle og forårsaket en usigelig mengde drama. Dette vil jeg faktisk si invalidiserte meg, ikke mulig å gjennomføre verken utdanning eller få til å jobbe, umulig å forstå en slik situasjon uten å ha opplevd det.

Mitt første lange forhold var med en kontrollerende, mishandlende mann. Greide ved hjelp av mer perifer familie å komme meg ut av den situasjonen. Da var jeg på en måte «kurert», greide å se min situasjon med friske øyne og bryte de usunne mønstrene.

Da jeg traff han jeg giftet meg med hadde jeg i utgangspunktet ikke lyst til å bli sammen med ham, følte vi var for ulike og han irriterte meg en del. Ble så tilfeldigvis med ham på besøk hos hans foreldre, han var veldig stolt av dem forsto jeg. Jeg har aldri opplevd maken til giftig stemning i et hjem, min barndom til tross. De hang ut noen av barna sine, forgudet andre, var rasistiske og kvinnediskriminerende, kort sagt helt pyton.

Jeg forsto etter det besøket hvorfor min mann hadde en noe irriterende adferd, valgte å ta det opp med ham dagen etter. Forklarte at jeg fant foreldrene hans utrivelige, men  den gode nyheten var at jeg så at det gikk an å jobbe med vårt eventuelle forhold. Han ble rasende på meg først, men ringte meg dagen etter det igjen og sa at ved ettertanke var han enig med meg i alt.

Vi giftet oss, svigers ble bare verre og verre. Endte med at vi holder minimal kontakt, kan gå år mellom at jeg prater med de. Jeg og mannen er som erteris tjue år senere.

I hans tilfelle var det faktisk slik at han ble hetset av sine egne foreldre fordi han er antirasist og betrakter kvinner som jevnbyrdige vesen med menn, eller var «rar» som de kalte det.

Sorry for langt svar men dette var godt å få ut.

Lykke til, tror løsningen for dere er bare å kutte kraftig ned på kontakten med dem ig kjøre felles front mot de ellers.

Anonymkode: 29202...392

[Nooni]

wow, du er flink til å sette ord på tanker og følelser, og ikke minst beskrive hvordan hverdagen er for deg. Jeg opplever deg som svært reflektert og tenker at du har kommet langt i din prosess, men lider under å ikke ha støtte hos din mann. Gratulerer med å klart å skape avstand med din familie. Det høres enklere ut i teorien enn det det er. 

Jeg kommenterer ikke din familie eller din svigerfamilie for jeg er helt enig i alle refleksjoner og konklusjoner. Det jeg tenker kanskje vil ha størst effekt er om du snakker med din mann. Jeg skjønner jo at du allerede har gjort det og at han kanskje ikke er typen som sier ifra, men det er viktig at han virkelig forstår hva han risikerer hvis han ikke stiller opp for deg. Din situasjon er uholdbar og det er egentlig bare snakk om tid før dette vil påvirke deres samliv direkte/indirekte fordi du er under et konstant angrep. Hvis ikke du når frem til han kunne dere kanskje få hjelp hos en familieterapeut.

Du har ingen andre enn han. Ønsker han å ikke bli med deg i terapi anbefaler jeg deg å ta kontakt med din fastlege slik at han kan vurdere å henvise deg til DPS eller den kommunale psykiatritjenesten. Jeg vet ikke hvordan familievernkontoret fungerer i din kommune, men det er også et alternativ. Det er umenneskelig å tenke at du skal være nødt til å stå alene i dette. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, Byrding said:

(...) så har jeg tro på å prate skikkelig ut med mannen min. Men hvordan gripe det an... 

Han er en ubrukelig kujon når det gjelder svigermor, så det er ønsketenkning at tro du kan snakke en ryggrad frem i ham. Og i det hele tatt tror jeg utsikten til at svigermor noensinne blir en behagelig person er lik null. Så hvis du vil oppnå noe som helst, må du gjøre noe med de få tingene du selv har kontroll over. Eksempelvis kan gjøre det klart at du aldri kommer til å besøke svigermor igjen eller dra på familiearrangementer hvor hun deltar. Og så blir du hjemme når det gjelder. (Hva skal han gjøre.. bære deg dit!?). Du kan bestille låsesmed og få byttet lås, så svigermor ikke lenger har adgang. Alt annet som involverer at andre må gjøre noe (som at mannen setter henne skikkelig på plass når hun er uforskammet) kan du bare håpe på, men ultimativt har du ikke kontroll over det. 

Anonymkode: 28982...9ed

[AprilLudgate]

Byrding skrev (1 time siden):

Ja det er vanskelig for utenforstående å vurdere uten å ha noe mer informasjon så klart. Jeg kan komme med noen konkrete eksempler på disse "bagatellene" som enkeltstående kanskje ikke virker så ille, men som sammen og i settingen blir litt vel mye. 

* Først og fremst anser hun ikke meg som en del av "indre kjerne" i familien, så ingenting skal drøftes når jeg er tilstede. Da skal det kun snakkes om været, og så forsøker hun å ta mannen min tilside og drøfte ting (som angår meg i høyeste grad) med ham alene. Selv om mannen min gang på gang sier at jeg og han er sammen om alt, deler alt, at dette er bare tull. Og at hun tråkker langt over grensene, hun har ingenting med tingene hun legger seg borti. 

* Svigermor tok seg inn, solgte julegavene vi hadde fått av et annet familiemedlem, mot vår vilje. Og forsøkte å argumentere for gjerningen etterpå. Lang historie, men er typisk essensen i å tråkke langt (!) over grensene i andre voksne folks liv. Hun herjet med dette og dro inn flere familiemedlemmer, og forsøkte også lage splid med andre i familien. 

* Hun kommer med "morsomme vitser" om at jeg kanskje har andre menn, eller om at jeg kanskje skal flytte. 

* Hun snakker om exer som hun syns var såååå koselige, og så flinke til ditt og datt. Til meg, om mannens exer. Til andre svigerdøtre/sønner, om deres parters exer. 

* Hun antyder at jeg har lite omsorgsevner, f eks i forhold til å ta meg av dyr e.l. I form av "vitser" etc. Små subtile kommentarer, eller f eks at hun "misforstod" eller "trodde jeg sa".? 

* Hun legger seg som sagt oppi våre voksne liv, respekterer ikke grenser, forsøker å fiske etter informasjon om økonomi etc. 

* Hun bedriver sterk infantilisering av flere av barna sine, umyndiggjøring, angrep på selvtilliten, det som går på selvstendighet og å se voksne barn som voksne. Hun kan f eks få hysterisk anfall når sønnen på 40 år skal rygge med bilen, eller kjøpe ny bolig. Anfallet går på "hvordan skal du klare dette", og så herjer hun på til alle er utslitt og ingen klarer noen ting. Hvorpå hun da vrir det til at det voksne barnet ikke mestret oppgaven.

* Svigermor er ekstremt opptatt av materielle verdier. Som jeg skrev innledningsvis, så spør hun alltid etter eierforholdet når vi skaffer nye ting, noe som i seg selv er helt vanvittig. Kan virke som hun har en bok hun holder regnskap over våre private ting i, som hun tenkr at hun skal bruke ved samlivsbrudd. Hun spør alltid om prisen, er ekstremt opptatt av hva ting er verdt. Hun setter penger og ting foran folk, og nest etter fysiske ting er fasaden utad det viktigste for henne. Det er så jeg bir flau på hennes vegne når det gjelder den ekstremt dårlig skjulte materialismen. 

* Hun sørger for at barna betaler for henne - aldri omvent. Skal man på en tur, så skal barna betale. Skal hun ha malt huset, så skal barna betale maling og jobb. Skal hun reparere bilen, så skal barna betale. Og her bruker hun samvittighet hver gang. 

Lista er mye lengre. Men du får en indikasjon. 

 

Inni Jesus Kristus for et manipulerende og trakasserende hespetre! Det er jo helt spesielt og laaaaangt over alle slags grenser. 

Jeg synes fra HI og utover at du virker veldig reflektert. Men du er også ALT for god til å skulle kaste for ditt korte liv på dette her.

Vi har ett liv, og nå gjentar du historien fra oppveksten. 

Jeg synes du skal ta en seriøs alvorsprat med samboeren din - dere flytter et annet sted/eventuelt kutter kontakt med henne. Eller, du må vurdere brudd eller særboer. 

Jeg tenker jo at du burde bruke kreftene dine på å skade deg et annet nettverk enn en kjæreste sin familie.

Du virker jo veldig bevisst og oppegående 🤷‍♀️ 

Så må nesten samboeren din gå i tenkeboksen på alvor.