Forventninger til småbarnslivet

[AnonymBruker]

Etter å ha lest noen tråder om at foreldre er slitne og hverdagen er travel, har jeg lyst til å forstå mer hvilke forventninger folk har når de får barn. Jeg har tre selv, og har egentlig aldri opplevd det som mer slitsomt enn jeg hadde sett for meg på forhånd. 

Har mange et urealistisk forhold til hvordan hverdagen er når man har fulle jobber og små barn? Hvor kommer disse feilaktige forventningene fra? Er det noen der ute i samfunnet som sier at det er enkelt, at tidsklemma er en myte, eller at man ikke blir sliten? 

Jeg følte at jeg fikk høre fra alle kanter at vi måtte belage oss på lite søvn, senke lista, finne lettvinte løsninger, lenge før vi faktisk fikk barna. Og så klarer man jo å tenke litt logisk, alle vet jo at små barn er aktive og må passes på hele tiden. Eller?

Anonymkode: 9918f...c70

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er stressende med selve hverdagen. Jeg er alene med ett barn, og skjønner ikke helt stresset med husarbeid, middag og matpakker. Mulig folk legger lista litt høyt? Men nå er jeg jo alene, så jeg gjør alt på mine premisser. Mindre klesvask, jeg er ikke så kresen på middag, osv. Jeg gjør husarbeid sammen med barnet, unntatt klesvask - det tar jeg på kveldstid, men det går jo fort. Jeg hadde imidlertid aldri klart tre, så kudos til deg!

Anonymkode: d0635...9b1

[Brunello]

Dersom man skal ta utgangspunkt i hva som skrives på kvinneguiden, er det ikke rart folk blir slitne. En god start for å få litt mer krefter kan være å slutte med vask av håndklær daglig, sengetøy ukentlig og huset to/ tre ganger i uka. I tillegg til at man får mer tid, reduseres sjansen for at barna utvikler allergier. 

[Arkana]

Jeg synes heller ikke det er mer slitsomt enn jeg forestilte meg, men jeg bruker likevel ikke min personlige erfaring til å trekke konklusjoner om andre. De som er slitne og synes hverdagen er travel har sannsynligvis helt andre utfordringer enn jeg har. Kanskje har de en travlere og mer slitsom jobb, barn som sover mindre, barn som er mer krevende, syke foreldre de må ta seg av, dårlig økonomi, kronisk sykdom eller hva som helst annet som kan gjøre hverdagen mer utfordrende. At du synes det går greit betyr jo ikke at alle som ikke gjør det hadde urealistiske forventninger eller ikke har lagt lista lavt nok. Jeg synes man burde være mer forsiktig med å tro at man vet hvordan andre har det. 

Endret 24. august 2021 av Arkana

[lupisnor]

Man må gjøre det man har tid til. Veldig mange kvinner er forferdelig dårlig til å sette realistiske planer for hva man rekker i løpet av en dag, og mangler evne til å prioritere arbeidsoppgaver. Derfor blir livet slitsomt.

[AnonymBruker]

Mine forventninger og det som er realiteten i dag 2.5 år inn i småbarnslivet er totalt forskjellig. Jeg fikk fødselsdepresjon og en kronisk skade etter fødsel som setter meg veldig ut av spill. Jeg kan ikkje være den moren jeg alltid har ønsket å være. 😔 

Anonymkode: f618a...276

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mine forventninger og det som er realiteten i dag 2.5 år inn i småbarnslivet er totalt forskjellig. Jeg fikk fødselsdepresjon og en kronisk skade etter fødsel som setter meg veldig ut av spill. Jeg kan ikkje være den moren jeg alltid har ønsket å være. 😔 

Anonymkode: f618a...276

Litt av det samme her. Først fødselsdepresjon og fire (!) runder med brystbetennelse, så kronisk syk (lavt stoffskifte) etter å ha fått nummer to. Hadde også sammenhengende bekkenløsning i over tre år. Kroppen min jobbet hardt imot meg uansett hva det var, og på toppen av det hadde jeg to små. Da den eldste begynte i barnehagen, slik at jeg klarte å ta meg av den nyfødte babyen, ble det MYE sykdom hos oss. Flere ganger med omgangssyke enn jeg har tall på, og jeg ble alltid skikkelig SKIKKELIG syk. Hadde ikke på forhånd tenkt ut alle de scenarioene på forhånd. 

Men én ting må jeg si: jeg klagde aldri. Sa aldri noe høyt til verken den ene eller den andre. Ikke engang mannen min visste at jeg var fødselsdeprimert. Jeg tenkte jeg var flink og sterk som latet som om alt var greit. Men jeg burde ha sagt noe. Til helsesøster, til mor/svigermor, til venninner. Da kunne jeg fått litt hjelp og støtte. Men jeg skammet meg over at jeg alltid var sliten, og sminket på meg et opplagt ansikt. DET angrer jeg på.

Anonymkode: dec39...1ef

[AnonymBruker]

Er vel ganske ulikt hvor mye man har å gå utifra før man får barn. 

Mannen og jeg planlegger barn og du kan si jeg er forberedt på det aller verste. Søsteren min har to små, og gjør sjelden noe annet enn å klage. Jeg tror hun har innsett at det er blitt for mye av det, for hun er nå begynt å kompensere litt ved å snakke om hvor glad hun er i barna sine. Jeg skjønner jo at alt ikke kan være grusomt, for folk velger tross alt å få flere enn ett barn. 

Anonymkode: 16a63...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Litt av det samme her. Først fødselsdepresjon og fire (!) runder med brystbetennelse, så kronisk syk (lavt stoffskifte) etter å ha fått nummer to. Hadde også sammenhengende bekkenløsning i over tre år. Kroppen min jobbet hardt imot meg uansett hva det var, og på toppen av det hadde jeg to små. Da den eldste begynte i barnehagen, slik at jeg klarte å ta meg av den nyfødte babyen, ble det MYE sykdom hos oss. Flere ganger med omgangssyke enn jeg har tall på, og jeg ble alltid skikkelig SKIKKELIG syk. Hadde ikke på forhånd tenkt ut alle de scenarioene på forhånd. 

Men én ting må jeg si: jeg klagde aldri. Sa aldri noe høyt til verken den ene eller den andre. Ikke engang mannen min visste at jeg var fødselsdeprimert. Jeg tenkte jeg var flink og sterk som latet som om alt var greit. Men jeg burde ha sagt noe. Til helsesøster, til mor/svigermor, til venninner. Da kunne jeg fått litt hjelp og støtte. Men jeg skammet meg over at jeg alltid var sliten, og sminket på meg et opplagt ansikt. DET angrer jeg på.

Anonymkode: dec39...1ef

❤️ Ingen av mine venner eller noen i familien min vet at jeg sliter. Jeg vil ikke være en byrde for de. Jeg har startet i terapi nå da. 

Anonymkode: f618a...276