Er helt besatt av kjæresten min, klarer ikke å slappe av

[AnonymBruker]

Jeg har en fantastisk kjæreste som jeg er så forelsket i, at jeg er det jeg vil kalle besatt. Er helt gal etter han. Savner han og lengter intenst når vi ikke er sammen. Så mye at det går utover andre ting. F.eks. nå skal jeg egentlig gjøre mye jobbgreier som skal være ferdig til i morgen, men jeg hører på musikk og fantaserer om kjæresten, og skriver dette.

Vi har vært sammen i hele helgen, men det blir aldri nok. Jeg har barn, så skjuler det for dem at jeg tenker så mye på han, men merker f.eks. nå at jeg bare venter på at han skal ringe meg i 22-tiden (som vi pleier de dagene vi ikke møtes). At jeg ikke klarer å fokusere på noe annet før jeg har hørt stemmen hans, hørt han si noe fint og søtt til meg.

Når vi er sammen, er jeg så lykkelig at jeg ikke trodde det var mulig. Alt blir lettere og bedre, alt føles bedre. Vi kan gå en tur sammen, og jeg føler at beina mine er så lette, han holder meg i hånden og jeg føler det i hele kroppen.

Jeg kan begynne å gråte om kvelden når jeg har lagt meg, gråte stille i senga fordi jeg savner han og det er uutholdelig de kveldene og nettene vi ikke er sammen. Har ikke fortalt akkurat det til han.

Det rare er at forholdet vårt er jo veldig trygt og godt, kjemien er helt vanvittig fantastisk, elsker å bare være sammen med han, uansett hva vi gjør. Enten det er å spise middag med barna mine, gå en tur, se en film, snakke om nyheter i senga om morgenen, gå i en butikk....Alt er så utrolig....magisk, føler nesten at jeg svever over bakken, alt er så lett, fint, vakkert.

På tross av alt dette, så føler jeg at når vi ikke er sammen, blir jeg stresset, klarer ikke slappe av, får ikke ro. Tenker på han, dagdrømmer, lengter, savner, fantaserer.

Vet dette er usunt, men jeg aner ikke om eller hvordan det kan gå an å roe det ned. Vi har vært sammen i to år, så synes det er rart at jeg fremdeles er stormforelsket i han. Ser på bilder jeg har av han hver dag, og når vi møtes føler jeg ofte at "oi, han er kjekkere enn jeg husket!" Jeg forguder han nærmest, og tiden går så fort når vi er sammen at jeg blir helt fortvilet når søndags kveld kommer og en kjærestehelg er slutt f.eks., gråter i bilen på vei hjem.

Jeg er jo voksen, så dette er veldig slitsomt å oppleve, men samtidig så fantastisk når vi er sammen. Vi møtes flere ganger i uka, og hver helg, annenhver helg er det bare oss to sammen. Noen ganger føler jeg at jeg lever for de helgene. Jeg har aldri vært i et forhold med noen jeg har vært forelsket i før, har aldri elsket en mann før, så dette er veldig intenst og nytt for meg. Føler at jeg må ta igjen alt det "tapte" på et vis, det er jo først nå jeg forstår og opplever at kjærlighet er fantastisk, at sex kan være noe å glede seg til og nyte, at å holde hverandre i hendene er magisk, at jeg kjenner sommerfugler i magen når han kysser meg - ja, bare at han ser på meg kan ha den effekten.

Noen her som har følt så intenst for kjæresten din, uten at det har tatt vekk for mye fokus fra jobb og andre nødvendige gjøremål? Uten at det "crashed and burned," men ble et langt, kanskje livsvarig forhold hvor du klarte å slappe av etterhvert? Det er jo det jeg vil; kunne roe ned og nyte det hele. Føler meg utrolig heldig som er en av de som har hatt så flaks at jeg møtte den store kjærligheten, og jeg skulle ønske jeg kunne nyte de gode sidene mer og roe ned den vonde lengselen og stresset når vi ikke er fysisk sammen.

 

Anonymkode: ce4d4...dec

[AnonymBruker]

Gå før han banker dritten ut av deg

Anonymkode: 0a3da...355

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har en fantastisk kjæreste som jeg er så forelsket i, at jeg er det jeg vil kalle besatt. Er helt gal etter han. Savner han og lengter intenst når vi ikke er sammen. Så mye at det går utover andre ting. F.eks. nå skal jeg egentlig gjøre mye jobbgreier som skal være ferdig til i morgen, men jeg hører på musikk og fantaserer om kjæresten, og skriver dette.

Vi har vært sammen i hele helgen, men det blir aldri nok. Jeg har barn, så skjuler det for dem at jeg tenker så mye på han, men merker f.eks. nå at jeg bare venter på at han skal ringe meg i 22-tiden (som vi pleier de dagene vi ikke møtes). At jeg ikke klarer å fokusere på noe annet før jeg har hørt stemmen hans, hørt han si noe fint og søtt til meg.

Når vi er sammen, er jeg så lykkelig at jeg ikke trodde det var mulig. Alt blir lettere og bedre, alt føles bedre. Vi kan gå en tur sammen, og jeg føler at beina mine er så lette, han holder meg i hånden og jeg føler det i hele kroppen.

Jeg kan begynne å gråte om kvelden når jeg har lagt meg, gråte stille i senga fordi jeg savner han og det er uutholdelig de kveldene og nettene vi ikke er sammen. Har ikke fortalt akkurat det til han.

Det rare er at forholdet vårt er jo veldig trygt og godt, kjemien er helt vanvittig fantastisk, elsker å bare være sammen med han, uansett hva vi gjør. Enten det er å spise middag med barna mine, gå en tur, se en film, snakke om nyheter i senga om morgenen, gå i en butikk....Alt er så utrolig....magisk, føler nesten at jeg svever over bakken, alt er så lett, fint, vakkert.

På tross av alt dette, så føler jeg at når vi ikke er sammen, blir jeg stresset, klarer ikke slappe av, får ikke ro. Tenker på han, dagdrømmer, lengter, savner, fantaserer.

Vet dette er usunt, men jeg aner ikke om eller hvordan det kan gå an å roe det ned. Vi har vært sammen i to år, så synes det er rart at jeg fremdeles er stormforelsket i han. Ser på bilder jeg har av han hver dag, og når vi møtes føler jeg ofte at "oi, han er kjekkere enn jeg husket!" Jeg forguder han nærmest, og tiden går så fort når vi er sammen at jeg blir helt fortvilet når søndags kveld kommer og en kjærestehelg er slutt f.eks., gråter i bilen på vei hjem.

Jeg er jo voksen, så dette er veldig slitsomt å oppleve, men samtidig så fantastisk når vi er sammen. Vi møtes flere ganger i uka, og hver helg, annenhver helg er det bare oss to sammen. Noen ganger føler jeg at jeg lever for de helgene. Jeg har aldri vært i et forhold med noen jeg har vært forelsket i før, har aldri elsket en mann før, så dette er veldig intenst og nytt for meg. Føler at jeg må ta igjen alt det "tapte" på et vis, det er jo først nå jeg forstår og opplever at kjærlighet er fantastisk, at sex kan være noe å glede seg til og nyte, at å holde hverandre i hendene er magisk, at jeg kjenner sommerfugler i magen når han kysser meg - ja, bare at han ser på meg kan ha den effekten.

Noen her som har følt så intenst for kjæresten din, uten at det har tatt vekk for mye fokus fra jobb og andre nødvendige gjøremål? Uten at det "crashed and burned," men ble et langt, kanskje livsvarig forhold hvor du klarte å slappe av etterhvert? Det er jo det jeg vil; kunne roe ned og nyte det hele. Føler meg utrolig heldig som er en av de som har hatt så flaks at jeg møtte den store kjærligheten, og jeg skulle ønske jeg kunne nyte de gode sidene mer og roe ned den vonde lengselen og stresset når vi ikke er fysisk sammen.

 

Anonymkode: ce4d4...dec

Tror faktisk psykolog er et godt råd her  Det er ikke noe galt med deg men du trenger kanskje litt hjelp til å håndtere alle følelsene dine, de er veldig intense. Jeg hadde det sånn i tenårene, men da opplever du alt mye sterkere, det er disse voksene følelsene i hodet til et barn på en måte. Du burde ha lært å takle dem da, men du kan jo lære det nå 😊

Anonymkode: 5a670...bd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har en fantastisk kjæreste som jeg er så forelsket i, at jeg er det jeg vil kalle besatt. Er helt gal etter han. Savner han og lengter intenst når vi ikke er sammen. Så mye at det går utover andre ting. F.eks. nå skal jeg egentlig gjøre mye jobbgreier som skal være ferdig til i morgen, men jeg hører på musikk og fantaserer om kjæresten, og skriver dette.

Vi har vært sammen i hele helgen, men det blir aldri nok. Jeg har barn, så skjuler det for dem at jeg tenker så mye på han, men merker f.eks. nå at jeg bare venter på at han skal ringe meg i 22-tiden (som vi pleier de dagene vi ikke møtes). At jeg ikke klarer å fokusere på noe annet før jeg har hørt stemmen hans, hørt han si noe fint og søtt til meg.

Når vi er sammen, er jeg så lykkelig at jeg ikke trodde det var mulig. Alt blir lettere og bedre, alt føles bedre. Vi kan gå en tur sammen, og jeg føler at beina mine er så lette, han holder meg i hånden og jeg føler det i hele kroppen.

Jeg kan begynne å gråte om kvelden når jeg har lagt meg, gråte stille i senga fordi jeg savner han og det er uutholdelig de kveldene og nettene vi ikke er sammen. Har ikke fortalt akkurat det til han.

Det rare er at forholdet vårt er jo veldig trygt og godt, kjemien er helt vanvittig fantastisk, elsker å bare være sammen med han, uansett hva vi gjør. Enten det er å spise middag med barna mine, gå en tur, se en film, snakke om nyheter i senga om morgenen, gå i en butikk....Alt er så utrolig....magisk, føler nesten at jeg svever over bakken, alt er så lett, fint, vakkert.

På tross av alt dette, så føler jeg at når vi ikke er sammen, blir jeg stresset, klarer ikke slappe av, får ikke ro. Tenker på han, dagdrømmer, lengter, savner, fantaserer.

Vet dette er usunt, men jeg aner ikke om eller hvordan det kan gå an å roe det ned. Vi har vært sammen i to år, så synes det er rart at jeg fremdeles er stormforelsket i han. Ser på bilder jeg har av han hver dag, og når vi møtes føler jeg ofte at "oi, han er kjekkere enn jeg husket!" Jeg forguder han nærmest, og tiden går så fort når vi er sammen at jeg blir helt fortvilet når søndags kveld kommer og en kjærestehelg er slutt f.eks., gråter i bilen på vei hjem.

Jeg er jo voksen, så dette er veldig slitsomt å oppleve, men samtidig så fantastisk når vi er sammen. Vi møtes flere ganger i uka, og hver helg, annenhver helg er det bare oss to sammen. Noen ganger føler jeg at jeg lever for de helgene. Jeg har aldri vært i et forhold med noen jeg har vært forelsket i før, har aldri elsket en mann før, så dette er veldig intenst og nytt for meg. Føler at jeg må ta igjen alt det "tapte" på et vis, det er jo først nå jeg forstår og opplever at kjærlighet er fantastisk, at sex kan være noe å glede seg til og nyte, at å holde hverandre i hendene er magisk, at jeg kjenner sommerfugler i magen når han kysser meg - ja, bare at han ser på meg kan ha den effekten.

Noen her som har følt så intenst for kjæresten din, uten at det har tatt vekk for mye fokus fra jobb og andre nødvendige gjøremål? Uten at det "crashed and burned," men ble et langt, kanskje livsvarig forhold hvor du klarte å slappe av etterhvert? Det er jo det jeg vil; kunne roe ned og nyte det hele. Føler meg utrolig heldig som er en av de som har hatt så flaks at jeg møtte den store kjærligheten, og jeg skulle ønske jeg kunne nyte de gode sidene mer og roe ned den vonde lengselen og stresset når vi ikke er fysisk sammen.

 

Anonymkode: ce4d4...dec

Jeg hadde det sånn da jeg møtte han jeg er gift med nå. Er fortsatt forelsket etter 5 år sammen, men («heldigvis») ikke på den måten du er.

For min del handlet det mye om at jeg var redd for å miste han. Jeg også har et barn fra tidligere, og jeg var veldig redd for at han aldri ville bli klar for å ta neste steget og bli en familie. Det var jo vel og bra at vi tok tiden vår, både for vår egen del, men ikke minst for barnet mitt. 
 

Men jeg tror altså jeg var ekstra på tuppa fordi jeg var veldig forelsket, men samtidig veldig usikker på hvor dette skulle bære. Han var ærlig hele veien, og sa at vi måtte se det an med tiden. Han er ikke en type som godsnakker og forteller en det en ønsker å høre bare for å glede en, og jeg setter jo faktisk pris på at han er sånn. 
 

Kan det hende det er noe slikt for deg? Enten at du bevisst eller ubevisst er redd for at han plutselig skal gå fra deg?

Anonymkode: 2db64...97d

[AnonymBruker]

Jeg kan trøste deg med at denne maniske rusen går over. Og det er først når man er blitt «edru» at det er mulig å vurdere realitetene med et noenlunde nøkternt og objekt blikk.

Anonymkode: b13a6...ec5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg hadde det sånn da jeg møtte han jeg er gift med nå. Er fortsatt forelsket etter 5 år sammen, men («heldigvis») ikke på den måten du er.

For min del handlet det mye om at jeg var redd for å miste han. Jeg også har et barn fra tidligere, og jeg var veldig redd for at han aldri ville bli klar for å ta neste steget og bli en familie. Det var jo vel og bra at vi tok tiden vår, både for vår egen del, men ikke minst for barnet mitt. 
 

Men jeg tror altså jeg var ekstra på tuppa fordi jeg var veldig forelsket, men samtidig veldig usikker på hvor dette skulle bære. Han var ærlig hele veien, og sa at vi måtte se det an med tiden. Han er ikke en type som godsnakker og forteller en det en ønsker å høre bare for å glede en, og jeg setter jo faktisk pris på at han er sånn. 
 

Kan det hende det er noe slikt for deg? Enten at du bevisst eller ubevisst er redd for at han plutselig skal gå fra deg?

Anonymkode: 2db64...97d

Ja, jeg er nok redd for at han skal gå fra meg, eller at det skal skje noe med ham. Men i motsetning til kjæresten din, så har han hele veien sagt at han vil ha meg, bare meg, at jeg ikke trenger å bekymre meg. Jeg går ingen steder, har han sagt mange ganger. Likevel er jeg redd for at han går lei av meg en dag, møter noen som er penere, mer sexy, mer spennende etc.

Tror også at siden jeg har så lite erfaring med forhold, så er dette forholdet hvor kjærligheten er gjensidig, veldig overveldende for meg.

Anonymkode: ce4d4...dec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tror faktisk psykolog er et godt råd her  Det er ikke noe galt med deg men du trenger kanskje litt hjelp til å håndtere alle følelsene dine, de er veldig intense. Jeg hadde det sånn i tenårene, men da opplever du alt mye sterkere, det er disse voksene følelsene i hodet til et barn på en måte. Du burde ha lært å takle dem da, men du kan jo lære det nå 😊

Anonymkode: 5a670...bd6

Kanskje jeg trenger noen å snakke med ja.   Jeg lærte meg ikke å takle sånne følelser da jeg var ungdom, fordi jeg hadde ikke noen forhold da, heller ikke senere. Dette er faktisk mitt første forhold hvor jeg opplever ekte, gjensidig kjærlighet. Og jeg skjønner det er rart at en voksen dame ikke takler det bedre enn en tenåring, jeg bare håper han ikke blir lei og går fra meg før jeg får mer kontroll over følelsene mine for han.

Anonymkode: ce4d4...dec

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor lenge dere har vært sammen, men ha i bakhodet at enkelte kan bli litt kvalt av den tankegangen der. Var sammen med en mann som var litt som dy beskriver din tilstand, og sannheten var at når vi ikke var sammen og han sendte meg flere mld om dagen og ringte meg fordi han savnet meg sånn, så var jeg egentlig bare glad for å få litt fri fra han. 

Anonymkode: e19b0...988

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg kan trøste deg med at denne maniske rusen går over. Og det er først når man er blitt «edru» at det er mulig å vurdere realitetene med et noenlunde nøkternt og objekt blikk.

Anonymkode: b13a6...ec5

Jeg håper at denne maniske rusen som du sier, snart går over ja. Jeg merker at jeg blir litt annerledes når han er på besøk, sånn ekstra glad, veldig glad, sånn at barna merker det. Om den intense forelskelsen går over, så kan jeg føle meg mer avslappet når han er her. Ikke alltid føle at alt må være perfekt om ikke så mister jeg han (er ikke noe han har gitt uttrykk for, men en frykt jeg har inni meg).

 

Anonymkode: ce4d4...dec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nå vet jeg ikke hvor lenge dere har vært sammen, men ha i bakhodet at enkelte kan bli litt kvalt av den tankegangen der. Var sammen med en mann som var litt som dy beskriver din tilstand, og sannheten var at når vi ikke var sammen og han sendte meg flere mld om dagen og ringte meg fordi han savnet meg sånn, så var jeg egentlig bare glad for å få litt fri fra han. 

Anonymkode: e19b0...988

Ja, jeg er klar over denne problematikken. Prøver å begrense meg til en eller to meldinger per dag, og ikke mase om det ikke blir tid til å snakkes på tlf en kveld.

Men nå skrev han at han ringer meg om fem minutter, så nå kjenner jeg en lykkerus. Selv om jeg ikke har greid å gjøre ferdig jobb til i morgen, men kanskje jeg klarer det etter å ha hørt stemmen hans en stund. Føler at jeg ikke er den kontrollerte, litt kyniske og balanserte meg jeg var før jeg møtte han.

Anonymkode: ce4d4...dec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Gå før han banker dritten ut av deg

Anonymkode: 0a3da...355

Og hva feiler det deg? 

Anonymkode: 57d24...76f

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, jeg er klar over denne problematikken. Prøver å begrense meg til en eller to meldinger per dag, og ikke mase om det ikke blir tid til å snakkes på tlf en kveld.

Men nå skrev han at han ringer meg om fem minutter, så nå kjenner jeg en lykkerus. Selv om jeg ikke har greid å gjøre ferdig jobb til i morgen, men kanskje jeg klarer det etter å ha hørt stemmen hans en stund. Føler at jeg ikke er den kontrollerte, litt kyniske og balanserte meg jeg var før jeg møtte han.

Anonymkode: ce4d4...dec

Forteller du dette til han? At du ikke får gjort det du skal på jobb fordi du er opptatt av å høre på musikk mens du tenker på han? Det der er ikke sunt.

Anonymkode: e19b0...988

[AnonymBruker]

Jeg følte det slik med eksen. Fikk ikke nok av han, og skulle i tillegg flytte 8timer unna pga studier 😅 (du kan tro det ble mye tårer!). Men det gikk bra (var sammen i fire år, overlevde avstanden. Ble slutt pga andre ulikheter) og man må bare se på seg selv som heldig som får oppleve den rusen så lenge som mulig - fordi den vil roe seg ned etterhvert dessverre. 
Det eneste negative med den rusen er at man blir så ufokusert på alt annet🙈

Har ny kjæreste nå, men har aldri hatt den dype forelsket-rusen med han. Men har det bra med han og elsker han veldig høyt. Men savner i blant den rusen…

Anonymkode: 884e8...604

[Doktor Dyregod]

Du skriver at du er redd for at han skal bytte deg ut med ei som er penere. Men blir man glad i en annen fordi hun/han er pen? Eller blir partneren pen fordi man blir glad i hun/han? 
Når man er ferdig men ungdomsårene, er det som regel det siste. Du må fortelle deg selv at du er bra nok. Og du må tro på det også. En psykolog er nok ikke så dumt. Dette kommer til å slite deg ut og det igjen kommer til å utover barna.

Slipp ned skuldrene og prøv å kos deg i stedet. Når du blir lei deg, prøv å fokuser på at du er verdens heldigste jente. 
Lykke til🤞🤞

[AnonymBruker]

Sånn som jeg leser det så virker det jo som han åpenbart er rimelig forelska tilbake og behandler deg på en fin måte, noe som igjen resulterer i ekstra sterke følelser. Det er både deilig og slitsomt å ha slike følelser for noen. Det å konstant tenke på en person over lang tid er ikke nødvendigvis veldig sunt. Du klarer å være der for barna dine når han ikke er tilstede? Altså, at du fører samtaler med barna uten at du tenker på han? 🙂 Dette vil nok på sikt roe seg ned altså. 

Høres litt ut som du er dama mi, bare at jeg er mannen og har barna i forholdet. Hun sender melding, ringer og videochatter hele tiden. Hun sier at hun konstant tenker på meg og er trist når vi ikke er sammen. 
Har samtidig fortalt henne at når jeg har barna, så må jeg være 100% tilstede. Heldigvis hadde hun forståelse for dette og ting har omsider roet seg ned. 🙂

Viktig at barna ikke blir nedprioritert i en slik periode. 🙂 

Anonymkode: 18dfe...8e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men det gikk bra (var sammen i fire år

Det gikk åpenbart over. Så hvis det er det som er bra, har man nok ulike meninger.

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Tror faktisk psykolog er et godt råd her  Det er ikke noe galt med deg men du trenger kanskje litt hjelp til å håndtere alle følelsene dine, de er veldig intense. Jeg hadde det sånn i tenårene, men da opplever du alt mye sterkere, det er disse voksene følelsene i hodet til et barn på en måte. Du burde ha lært å takle dem da, men du kan jo lære det nå 😊

Anonymkode: 5a670...bd6

Enig.

Anonymkode: 97b01...e98

[Gjest Chroma]

Dette høres slitsomt ut. Jeg har kun hatt det slik i korte perioder, å ha det slik i to år hadde jeg ikke orket. 

[AnonymBruker]

Åh, det der kjenner jeg igjen!

Jeg var 35 år da jeg møtte ham, og hadde tre barn. Han hadde to, men de var flyttet ut. Vi bodde på hver vår kant av langer, så møttes så ofte vi kunne men ikke ofte nok. Det var aldri nok. Lengselen var ekstrem når vi ikke var sammen, vi var omtrent desperate etter hverandre. 

Etter et par år med avstandsforhold, flyttet vi sammen. Den første tiden var omtrent som tidligere, med samme desperasjon. Heldigvis roet det seg litt. Jeg går fortsatt (det er fire år siden vi flyttet sammen) og gleder meg til å møte ham etter jobb, og til å komme hjem hvis jeg er borte. Jeg savner ham hvis en av oss er på reise uten den andre. Men det er ikke like mye desperasjon i savnet. Det føles sunnere. 
Jeg kan fint konsentrere meg på jobb, men får et lite sug i magen når jeg får en melding. Og vi sender meldinger mange ganger i løpet av hver arbeidsdag. Jeg går av og til ut med venninner, og det er superhyggelig, men gleder meg alltid til å komme hjem.

Han er uten tvil den beste vennen jeg hat hatt. Og beste kjæresten. Du vet når du er barn, og bestevennen er på overnatting og alt er bare gøy? Hverdagen er litt sånn. Selv om vi selvfølgelig er uenige innimellom, og livet serverer noen utfordringer, så er det en intens lykke i bunn som alltid overskygger problemene. 

Anonymkode: 60c11...737

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen? Jeg var intenst forelsket og nesten besatt av kjæresten min de første to årene, men det har roet seg etter fem år  

Anonymkode: edfbc...5d9

[Ishavsrøya]

Åi dette var som å lese om meg selv😂😂riktignok er ikke jeg sååååå besatt som deg tror jeg. Da jeg føler jeg fungerer ellers liksom. Men tenker på han store deler av dagen hvis vi ikke møtes ja. Har heller aldri vært så forelsket i noen før. selv om jeg har vært i andre forhold som også varte leeeenge. Er rart da man blir så forelsket i noen. Er også voksen og har barn forresten....

Jeg tenker at det ikke er usunt så lenge man fungerer ellers i livet. Man må jo ha ett liv uten kjæresten også. Kan  ikke baserer seg på det. Kan jo være det er lurt å snakke med noen for din del.  Ellers tror jeg det går seg til etterhvert jeg. Kanskje du blir tryggere senere hvis dere for.eks bor sammen.