Fysisk reaksjon av mannen

[AnonymBruker]

Har i åresvis tenkt på at jeg vil ut av ekteskapet på et tidspunkt da han har vært aggressiv og uforutsigbar - har vært noen episoder oppgjennom som har satt litt spor. Men har liksom tenkt at jeg bare kvinner meg opp og står i det for barna. 

Nå har jeg vært i terapi selv fordi jeg har vært nedstemt og forelska i en annen (ble skremt av følelser for andre en egen mann!! Men ikke gjort noe dumt..) Har snakket om ting som plager meg i ekteskapet, har vært bekymret for barna i perioder fordi de har et uforutsigbar pappa osv. hun ba meg også om å kjenne på kroppen hvordan jeg har det. Etter det har jeg kjent etter og lagt merke til at jeg knytter meg litt når mannen er i rommet spesielt når han er nær meg og det er ubehagelig - nå går jeg selvsagt og kjenner etter hele tiden, det er akkurat som om kroppen stritter imot selv om jeg prøver å være rasjonell og se alt det fine mannen tross alt prøver å gjøre. 
 

Noen som har opplevd det?? Og går det over??

Anonymkode: 258f1...9ff

[AnonymBruker]

Det går nok ikke over. Du spenner deg fordi han er uforutsigbar, og det lager et negativt følelsesmønster hos deg. Det skal mye til å få en god stemning med en man er redd for. Og enda mer til for en avslappet, kjærlig stemning. Kroppen din forteller deg at du skal være på vakt og holde deg unna. 

Anonymkode: da60e...c5c

[AnonymBruker]

Er han fortsatt uforutsigbar? Har dere vært en terapi sammen og på noen måte blitt enige om å redde ekteskapet?

Anonymkode: 48724...d93

[AnonymBruker]

Hvorfor ber du ikke om skilsmisse?

Anonymkode: 182b1...d52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Er han fortsatt uforutsigbar? Har dere vært en terapi sammen og på noen måte blitt enige om å redde ekteskapet?

Anonymkode: 48724...d93

Jeg har bedt ham om å bli med i terapi og han har sagt ja

Anonymkode: 258f1...9ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvorfor ber du ikke om skilsmisse?

Anonymkode: 182b1...d52

Fordi vi har barn sammen

Anonymkode: 258f1...9ff

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fordi vi har barn sammen

Anonymkode: 258f1...9ff

Det er jo ikke bra for ungene å bli hvis du som voksen føler deg utrygg. Tenk så utrygg de må føle seg, de som ikke kan plassere følelsene eller komme seg unna, og som har en uforutsigbar og oppfarende far?

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (Akkurat nå):

Det er jo ikke bra for ungene å bli hvis du som voksen føler deg utrygg. Tenk så utrygg de må føle seg, de som ikke kan plassere følelsene eller komme seg unna, og som har en uforutsigbar og oppfarende far?

Men tror du det er bedre for barna å være alene med denne mannen halvparten av tiden da? 

Anonymkode: 2141a...84d

[Oxytenis]

Går nok litt i bølger sånne fysiske stramminger. Ta en ferie sammen eller gjør noe som gir litt ny input i hverdagen. Et matkurs sammen eller bare en lang spasertur sammen eller noe..

Min far tok for hardt i meg et par tre ganger pr år ca gjennom hele oppveksten. Ikke så voldsomt at moren min følte hun måtte gå for å beskytte meg liksom, men ting kunne bli ødelagt og jeg fikk blåmerker og var potte sur på faren min i noen uker etter hver hendelse. Han anerkjente aldri at han hadde gjort noe galt og sa aldri unnskyld. Begynte å låse meg inne på rommet mitt mens han var hjemme og nektet å se ham eller spise middag når han var der. Kjente absolutt på spenthet i kroppen rundt ham. Men så kom fellesferiene og da ville jeg jo være med og da ble ting mer normalt igjen. Helt til jeg nektet å komme hjem igjen etter han smadret et bord med kroppen min da jeg var 17… og da gråt venninne mine til moren min og ba henne om å skaffe en leilighet til meg så jeg slapp å komme hjem, og da gjorde hun det ❤️ 

Hun burde kanskje ha gått fra ham tidligere (også for egen del for hun fikk også blåmerker av og til) men jeg har egentlig tatt veldig liten skade av det. Jeg har en god og trygg selvfølelse og elsket å vokse opp i nabolaget vårt og setter veldig pris på tiden der med alle vennene mine og alle vennene til moren min som alltid var hos oss. Og faren min er emosjonelt litt vanskeligstilt enda, men jeg er veldig glad for den økonomiske hjelpen jeg får av ham. Tror bare man trenger en god forelder. Og moren min så på meg som om jeg var den flotteste skapningen i verden og hun var fantastisk på å skape gode stunder (de beste søndagsfrokostene med alle vennene våre) tross i at han surprompen lusket rundt et sted.

Fortsett hos psykolog og han burde også ha egen psykolog hvis han kan være åpen for det. Fortell han hvordan du har det, kanskje han ønsker å redde forholdet. 

Endret 24. august 2021 av Oxytenis

[AnonymBruker]

Les om latent vold. Du går på nåler, og det er skadelig for deg. Barna merker også dette. Jeg trodde barna mine ikke merket den psykiske volden jeg ble utsatt for, men det gjorde de. Ihvertfall han eldste. Barna går kanskje også på nåler. Ubevisst kanskje, men det er fortsatt skadelig.

Du bør gå fra han. Ikke hør på Oxytenis. Hun/han har nok tatt skade av volden til faren selv om hun/han sier at det gikk greit.

Anonymkode: be16b...59a

[AnonymBruker]

Det går ikke over. Hvorfor i all verden kaster du bort livet ditt?

Anonymkode: 42072...541

[Oxytenis]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Les om latent vold. Du går på nåler, og det er skadelig for deg. Barna merker også dette. Jeg trodde barna mine ikke merket den psykiske volden jeg ble utsatt for, men det gjorde de. Ihvertfall han eldste. Barna går kanskje også på nåler. Ubevisst kanskje, men det er fortsatt skadelig.

Du bør gå fra han. Ikke hør på Oxytenis. Hun/han har nok tatt skade av volden til faren selv om hun/han sier at det gikk greit.

Anonymkode: be16b...59a

Jeg har nok vært et sånt typisk løvetannbarn, så du må se an barna dine TS og bruke skjønn. Poenget mitt var bare at hun kan bruke tid og prøve å jobbe med relasjonen hvis det er det hun ønsker å gjøre. Jeg har sikkert tatt skade av det, men har også vokst mye på det. jeg er mindre konfliktsky og mindre hårsår enn vennene mine. I ubehagelige konfrontasjoner håndterer jeg det ofte bedre enn andre.