En side jeg ikke har sett av han tidligere. Han slo i bordet og dyttet til meg.

[AnonymBruker]

Her sitter jeg alene i leiligheten, prøver å studere, men tankene mine er helt andre steder. Tror jeg kan telle på begge hendene hvor mange ganger jeg helt ukontrollert har begynt å gråte fra sent i går og frem til nå.

 

Vi er begge i midten av 20 årene, vært sammen i 6 år og samboere i 2 år. Ingen barn inn i bildet, men dette har vi begynt å snakke om. 
 

Han har ikke problem med sinne, men han kan være ganske kverulant og bastant på enkelte ting. Han har sitt eget lille kontor her i leiligheten hvor han sitter å gamer, og når han kommer hjem fra jobb går det med litt tid der inne til spilling. 
 

På lørdag snakket vi litt om å rydde klesskapet/ sortere bort klær vi skal gi til Fretex, fullføre et lite prosjekt vi har satt i gang med på verandaen og lage system i boden som er ganske full. Dette ble satt av til søndagen i går, siden vi ikke hadde lagt andre planer. Dette var han enig i. På søndagen begynte vi ute på verandaen, og det gikk fint, men rett etterpå begynte han å snakke om at han ville slappe av litt, greit nok tenkte jeg og foreslo at jeg kunne stå for middagen, men det hadde vært fint om han kunne ryddet i klærne sine før jeg begynte å sortere bort i sekker.

Da slo han i bordet, oppfattet meg sikkert som veldig masete og dyttet til meg. Det skal sies at jeg er ikke lita og spe, er 1.70 høy  så jeg klarte delvis å ta det i mot, men det var et skikkelig dytt som kunne skubbet en litt mindre person rett bak i kanten på kjøkkenbenken. Han beklagde seg fort og skylder på at han bare var sliten, og at det aldri skal gjenta seg.

 

Dette var for meg ekstremt ubehagelig og jeg er redd. Jeg hadde tålt om han slo i bordet og det var det, men det at han gikk fysisk til angrep på meg er en veldig ekkel følelse. Jeg er jo ufattelig glad i han og er ikke klar for å dra, men kanskje ta en liten pause? 
 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, følte bare for å skrive. Er det noen som har noen gode råd å komme med kanskje? Vi må jo selvfølgelig sette oss ned og prate ut om dette, men jeg føler bare jeg må samle meg litt. 

Anonymkode: 328e9...af7

[AnonymBruker]

For meg er trygghet noe av det viktigste som finnes. Særlig i eget hjem. Særlig som kvinne, når man vet den andre part er sterkere. Jeg aksepterer derfor heller ikke materiell vold (slå i bordet) i et forhold, så grensen hadde gått allerede der. 

Anonymkode: ee5c6...bce

[Lacy]

Det er ikke noe å fortsette. I allefall ikke å få barn med. Hvordan kommer han til å reagere under press når tidsklemma virkelig setter inn? 

På en annen side er det ikke sikkert det er noe han kommer til å gjenta, men det er så uakseptabelt. 

Og det er ikke sånn at du kommer til å glemme det, noen gang. Ønsker du å ende opp med å tenke på det hver gang han blir irritert? 

[AnonymBruker]

Svarer av erfaring 

Dra... NÅ... Før det er for sent... Jeg vet det er vanskelig... Det begynner med et dytt, men hva ender det med? Hvis han ble så irritert pga det lille han mente du maste, hva kommer da til å skje når gravidhormonene slår til hvis du blir gravid...? Jeg har selv opplevd dette... Jeg mistet barnet mitt... 

Oppfordrer alle til å dra, uansett hvor vanskelig det er og uansett hvor vondt det gjør... 

Anonymkode: 14362...b72

[AnonymBruker]

Ta deg selv på alvor! Reaksjonen din og følelsene dine sier klart i fra at dette ikke er riktig. 
 

Voksne mennesker skal kunne regulere sinnet sitt. En stor voksen mann KAN ikke bli fysisk hvis han ikke får viljen sin. Dette er slikt man slutter med som 3-4-åring, fram til da sitter følelsene i kroppen. Men han må klare å regulere følelsene sine. Hvis ikke er han ustabil. 
 

Jeg støtter deg i å ta en pause. Til å starte med. Og tenk deg nøye om på hvorvidt du ønsker barn med en som blir så sint for noe så lite. Og i tillegg ikke klarer å legge bånd på seg fordi han er «sliten». Spiller ingen rolle at du ikke er liten og spe. Dette er aggressiv adferd. Hvordan tror du han blir som pappa? 
 

Jeg vil tro han har vist temperament tidligere også?

Anonymkode: e5129...9fe

[AnonymBruker]

Lacy skrev (7 minutter siden):

Det er ikke noe å fortsette. I allefall ikke å få barn med. Hvordan kommer han til å reagere under press når tidsklemma virkelig setter inn? 

På en annen side er det ikke sikkert det er noe han kommer til å gjenta, men det er så uakseptabelt. 

Og det er ikke sånn at du kommer til å glemme det, noen gang. Ønsker du å ende opp med å tenke på det hver gang han blir irritert? 

Det er akkurat det som gjør meg så redd, hva kan skje neste gang om det skjer. Det er jo egentlig ikke noe jeg skal måtte sitte å tenke på engang.😔 Føler jeg kjenner på hele følelsesspekteret nå. Hadde jeg hatt en unge hos meg nå så hadde jeg vært i gang med pakkingen allerede, da måtte jeg virkelig bare kommet meg bort og samlet tankene og vurdert på det sterkeste å avslutte.

Anonymkode: 328e9...af7

[Gjest Hvemsomhelst]

Farlig ⚠️ Bryt opp før det er for sent. 

[AnonymBruker]

Det er klart at det uakseptabelt å gå løs fysisk på noen, men undrer meg på hvor lite aksept det er for å vise følelser. 
Det er jammen ikke rart det er mange samlivsbrudd, hvis dette er alt som skal til for å bryte tvert. 

Anonymkode: e4669...572

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Svarer av erfaring 

Dra... NÅ... Før det er for sent... Jeg vet det er vanskelig... Det begynner med et dytt, men hva ender det med? Hvis han ble så irritert pga det lille han mente du maste, hva kommer da til å skje når gravidhormonene slår til hvis du blir gravid...? Jeg har selv opplevd dette... Jeg mistet barnet mitt... 

Oppfordrer alle til å dra, uansett hvor vanskelig det er og uansett hvor vondt det gjør... 

Anonymkode: 14362...b72

Fine du ❤️ takk for at du tar deg tid til å svare, dette var vond lesing.

Anonymkode: 328e9...af7

[Gjest Hvemsomhelst]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er klart at det uakseptabelt å gå løs fysisk på noen, men undrer meg på hvor lite aksept det er for å vise følelser. 
Det er jammen ikke rart det er mange samlivsbrudd, hvis dette er alt som skal til for å bryte tvert. 

Anonymkode: e4669...572

Det var en merkelig kommentar.

[Frk Midnattsol]

Jeg er ikke på noen måte tilhenger av vold, tvert imot, men på den andre siden så er det å miste litt kontroll noe som ligger i oss mennesker. Det kan være mange grunner til at han reagerte slikt, alt fra slitenhet, redsel, frustrasjon, tankekjør, eller smerter ett eller annet sted. 

Skjønner godt at dette "sitter i kroppen" din, men her tenker jeg at det å avslutte et mangeårig samboerforhold for en slik enkeltepisode kanskje er litt kjapt. Først og fremst så må dere ta en skikkelig prat om denne episoden, og få han til å forklare litt mer spesifikt enn at han var "sliten". Jeg hadde nok krevd å få vite hva det er rundt han nå som gjør han såpass sliten osv. 

I en perfekt verden hadde man aldri hatt slike utbrudd, men vi mennesker er ikke perfekt. Alle kan komme i en situasjon der vi reagerer helt annerledes enn vi vanligvis gjør, og av og til på måter vi aldri hadde trodd vi skulle gjøre. Vi kan få sinneutbrudd mot både partnere, foreldre, barn osv, og da er det ofte situasjonsbetinget, og ikke "normalsituasjoner". 

Tenker at du etter en slik skikkelig prat, tar deg litt tid å kjenner på egne følelser rundt hva som blir mest rett for deg å gjøre, og ønsker deg lykke til videre 

[Lacy]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er akkurat det som gjør meg så redd, hva kan skje neste gang om det skjer. Det er jo egentlig ikke noe jeg skal måtte sitte å tenke på engang.😔 Føler jeg kjenner på hele følelsesspekteret nå. Hadde jeg hatt en unge hos meg nå så hadde jeg vært i gang med pakkingen allerede, da måtte jeg virkelig bare kommet meg bort og samlet tankene og vurdert på det sterkeste å avslutte.

Anonymkode: 328e9...af7

Det er bra, TS 😊 Det er jo nå du ble nødt til å møte deg selv i døren. Hva er dine grenser, hva ønsker du for ditt liv og hvor viktig er det for deg? 

Jeg mener ikke å være negativ, men sånne hendelser setter dype arr. Jeg har selv opplevd flere negative hendelser i ulike forhold, felles for dem, er at det blir ikke borte. Og det er ikke verdt å gi en person sjanser for. Det eneste mennesket i verden du er ansvarlig for, er deg selv. Andre må rydde opp i sitt❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ta deg selv på alvor! Reaksjonen din og følelsene dine sier klart i fra at dette ikke er riktig. 
 

Voksne mennesker skal kunne regulere sinnet sitt. En stor voksen mann KAN ikke bli fysisk hvis han ikke får viljen sin. Dette er slikt man slutter med som 3-4-åring, fram til da sitter følelsene i kroppen. Men han må klare å regulere følelsene sine. Hvis ikke er han ustabil. 
 

Jeg støtter deg i å ta en pause. Til å starte med. Og tenk deg nøye om på hvorvidt du ønsker barn med en som blir så sint for noe så lite. Og i tillegg ikke klarer å legge bånd på seg fordi han er «sliten». Spiller ingen rolle at du ikke er liten og spe. Dette er aggressiv adferd. Hvordan tror du han blir som pappa? 
 

Jeg vil tro han har vist temperament tidligere også?

Anonymkode: e5129...9fe

Dette er tanker som har rast gjennom hodet mitt de siste timene, det er helt uaktuelt å sette et barn til verden om han ikke tar tak i dette og ikke kan love meg at dette ikke skal skje igjen. Han har veldig lyst på barn og har snakket en del om det den siste tiden. 
 

Han blir irritert, men aldri skikkelig sint eller forbannet som på denne måten. 

Anonymkode: 328e9...af7

[AnonymBruker]

Lacy skrev (4 minutter siden):

Det er bra, TS 😊 Det er jo nå du ble nødt til å møte deg selv i døren. Hva er dine grenser, hva ønsker du for ditt liv og hvor viktig er det for deg? 

Jeg mener ikke å være negativ, men sånne hendelser setter dype arr. Jeg har selv opplevd flere negative hendelser i ulike forhold, felles for dem, er at det blir ikke borte. Og det er ikke verdt å gi en person sjanser for. Det eneste mennesket i verden du er ansvarlig for, er deg selv. Andre må rydde opp i sitt❤️

Kloke ord ❤️ som jeg tar til meg. 

Anonymkode: 328e9...af7

[AnonymBruker]

Altså...  Nå er jeg kvinne da, men jeg har et ganske ekstremt sinne. Kan eksplodere i raseri sånn helt plutselig. Det skjer ikke ofte, men det skjer, spesielt når jeg er sliten. Om jeg da i tillegg er irritert eller sulten, så klikker det helt for meg. Jeg har ALDRI dyttet eller slått partner eller venner. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett på en kjæreste og hatt lyst til å rive han i fillebiter, men har ikke lagt en hånd på han. Kanskje skreket litt til han, deretter slått i en stol eller i et bord, deretter gått der ifra og så beklagd meg etterpå. 

Å ha et slikt oppslukende sinne er faktisk ganske vanskelig. Men det er fordømt viktig at man ikke lar det gå utover andre. Helst skal man ikke kjefte og skrike heller, men der mangler jeg nok litt selvkontroll... 

Hadde gått fra dette forholdet. At han har vært fysisk, er et dårlig tegn. Dette kan fort utvikle seg. Men det kan også være at han gjorde en gedigen tabbe. Jeg hadde tatt det veldig tungt om jeg ble fysisk og mistet kontroll på den måten der, om han ikke har ekstremt dårlig samvittighet og virkelig viser at han angrer, så er nok det også et dårlig tegn. 

Anonymkode: 62e44...504

[AnonymBruker]

Frk Midnattsol skrev (6 minutter siden):

Jeg er ikke på noen måte tilhenger av vold, tvert imot, men på den andre siden så er det å miste litt kontroll noe som ligger i oss mennesker. Det kan være mange grunner til at han reagerte slikt, alt fra slitenhet, redsel, frustrasjon, tankekjør, eller smerter ett eller annet sted. 

Skjønner godt at dette "sitter i kroppen" din, men her tenker jeg at det å avslutte et mangeårig samboerforhold for en slik enkeltepisode kanskje er litt kjapt. Først og fremst så må dere ta en skikkelig prat om denne episoden, og få han til å forklare litt mer spesifikt enn at han var "sliten". Jeg hadde nok krevd å få vite hva det er rundt han nå som gjør han såpass sliten osv. 

I en perfekt verden hadde man aldri hatt slike utbrudd, men vi mennesker er ikke perfekt. Alle kan komme i en situasjon der vi reagerer helt annerledes enn vi vanligvis gjør, og av og til på måter vi aldri hadde trodd vi skulle gjøre. Vi kan få sinneutbrudd mot både partnere, foreldre, barn osv, og da er det ofte situasjonsbetinget, og ikke "normalsituasjoner". 

Tenker at du etter en slik skikkelig prat, tar deg litt tid å kjenner på egne følelser rundt hva som blir mest rett for deg å gjøre, og ønsker deg lykke til videre 

Er enig i mye av dette, og jeg kan forstå at dette for noen oppleves litt brutalt å bryte ut av et såpass langt forhold grunnet denne ene hendelsen.

Men, jeg kjenner at han tråkket over en grense. jeg føler fortsatt dyttet på kroppen, jeg kjenner følelsen av å ville forsvare meg, og den følelsen er ikke god og ikke en følelse noen som lever i et kjæresteforhold burde måtte kjenne på. 
 

Tusen takk for det og takk for at du tok deg tid til å svare.😊

Anonymkode: 328e9...af7

[AnonymBruker]

Han sa unnskyld, han sa han aldri skulle gjøre det igjen, dere har vært sammen i 6 år og det har aldri skjedd før. Jeg syns du skal stole på det faktisk. Å gå føler jeg er en overdrivelse. 

Anonymkode: d15cf...217

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Altså...  Nå er jeg kvinne da, men jeg har et ganske ekstremt sinne. Kan eksplodere i raseri sånn helt plutselig. Det skjer ikke ofte, men det skjer, spesielt når jeg er sliten. Om jeg da i tillegg er irritert eller sulten, så klikker det helt for meg. Jeg har ALDRI dyttet eller slått partner eller venner. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett på en kjæreste og hatt lyst til å rive han i fillebiter, men har ikke lagt en hånd på han. Kanskje skreket litt til han, deretter slått i en stol eller i et bord, deretter gått der ifra og så beklagd meg etterpå. 

Å ha et slikt oppslukende sinne er faktisk ganske vanskelig. Men det er fordømt viktig at man ikke lar det gå utover andre. Helst skal man ikke kjefte og skrike heller, men der mangler jeg nok litt selvkontroll... 

Hadde gått fra dette forholdet. At han har vært fysisk, er et dårlig tegn. Dette kan fort utvikle seg. Men det kan også være at han gjorde en gedigen tabbe. Jeg hadde tatt det veldig tungt om jeg ble fysisk og mistet kontroll på den måten der, om han ikke har ekstremt dårlig samvittighet og virkelig viser at han angrer, så er nok det også et dårlig tegn. 

Anonymkode: 62e44...504

Takk for at du deler ❤️ Ja, det er akkurat det å bli «angrepet» fysisk som er så veldig vanskelig. Jeg tåler en glose eller to, vi alle blir sinte fra tid til annen, men det å legge hånd på noen er aldri greit. Dessuten syns jeg det var en voldsom reaksjon for noe veldig lite.

Anonymkode: 328e9...af7

[MorTil2]

Dere har vært sammen i 6 år, og dette er første gang han dytter eller slår i bordet? Du nevner ihvertfall ikke noen andre ganger, så jeg tar utgangspunkt i det.

Om det stemmer, forstår jeg at du er lei deg og overrasket over reaksjonen hans. Men å ta pause, gjøre det slutt eller slike drastiske avgjørelser hadde jeg ikke tenkt på som førstevalg. Førstevalget er å si at du vil snakke om det. Fortell at dette har gjort deg lei og usikker. Hva tenker han selv om det? Ok at man kan vise følelser når man er sliten, men ikke dytte pga noen klær.

Egentlig fikk innlegget ditt meg til å tenke på sønnen min. Hvis ikke han får "spilltiden" sin, kan han bli ganske sur. Det er noe jeg jobber med som mor til en tenåring. Som voksen mann, og særlig med tanke på at dere diskuterer barn, må samboeren din godta at "spilltid" er noe som ikke alltid passer inn i hverdagen når man bor sammen og ansvar og oppgaver øker på.

Snakk sammen TS. Alle de negative svarene du får her, uten at folk kjenner konteksten og samboeren din i virkeligheten, blir feil.

[AnonymBruker]

Er det rart det er krig i verden. Jeg hadde tenkt på dette som en filleting.

Anonymkode: 40704...ab1