Når den ene ikke vil ha noe med den andres familie å gjøre

[AnonymBruker]

Hva gjør man da? Når den ene i forholdet har et veldig bra forhold til den andre parten sin familie, mens den andre parten er sint på den ene sin familie på grunn av at hen føler at partneren blir brukt, og at familien hens har gjort/gjør dumme valg i livet? 

 

Noen som er i et forhold/ekteskap hvor samboer/ektefelle ikke liker din familie? Hvordan løser man ei sånn floke når man ønsker å være med den personen man er med og ellers har det kjempebra sammen? 

Anonymkode: e9f09...3d7

[AnonymBruker]

Hvem er sint på hvem, og hvem blir brukt? Er din partner sint på din familie fordi han mener at DU blir brukt av dem? Eller fordi han mener at de bruker HAN? (F.eks at de alltid skal ha han til å reparere ting når han er på besøk).

Det går helt i tullball når du skriver på den måten. Kan du skrive jeg og deg og hun og han etc? Det er ingen som vet hvem dere er uansett.

Anonymkode: f2e8e...415

[AnonymBruker]

Det er utrolig barnslig å ikke vite at familie er familie i tykt og tyn og uansett. Her må den som holder gnag bare vokse opp. Løsningen i praktisk er nok at den som ønsker vedkommende skal være mer åpen for kontakt med dens familie skal kommunisere at det er viktig for dem å få støtte der. 

Anonymkode: d6851...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvem er sint på hvem, og hvem blir brukt? Er din partner sint på din familie fordi han mener at DU blir brukt av dem? Eller fordi han mener at de bruker HAN? (F.eks at de alltid skal ha han til å reparere ting når han er på besøk).

Det går helt i tullball når du skriver på den måten. Kan du skrive jeg og deg og hun og han etc? Det er ingen som vet hvem dere er uansett.

Anonymkode: f2e8e...415

Beklager. Det er visstnok JEG som blir brukt, i form av at jeg tidligere har vært nødt til å låne ut penger til søsken og foreldre (har på ingen måte god råd selv og et familiemedlem skylder meg fortsatt en ganske stor sum), vi stiller med overnattingsplass når de er i nærheten osv. Samboer er dermed sinna på mine på grunn av dette, og enkelte dumme valg som noen i familien har gjort de siste årene. 
Synes det hele er utrolig vanskelig. Vi har det kjempebra til vanlig, men når det blir snakk om familiesammenkomster går det litt i vranglås.

Anonymkode: e9f09...3d7

[AnonymBruker]

Hvis min partner hadde prøvd å nekte meg eller våre barn å ha kontakt med min familie, hadde jeg ikke tillatt det (med mindre det hadde vært vold el.l., da kunne han nektet kontakt med barna). Jeg ville selvsagt ikke tvunget partner å ha kontakt med min familie om han ikke ønsket det. I høytider som jul, fikk vi da evt delt oss annen hver om det var snakk om foreldrene våre.

Anonymkode: f2e8e...415

[Brunello]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Beklager. Det er visstnok JEG som blir brukt, i form av at jeg tidligere har vært nødt til å låne ut penger til søsken og foreldre (har på ingen måte god råd selv og et familiemedlem skylder meg fortsatt en ganske stor sum), vi stiller med overnattingsplass når de er i nærheten osv. Samboer er dermed sinna på mine på grunn av dette, og enkelte dumme valg som noen i familien har gjort de siste årene. 
Synes det hele er utrolig vanskelig. Vi har det kjempebra til vanlig, men når det blir snakk om familiesammenkomster går det litt i vranglås.

Anonymkode: e9f09...3d7

Så lenge du ikke har noe problemer med familien din, og de ikke oppfører seg dårlig mot samboeren, bør det være helt uproblematisk å forholde seg til familien.

[AnonymBruker]

Er det felles penger du har lånt til dem?

Får de ikke lov til å komme på besøk mer?

Anonymkode: f2e8e...415

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er det felles penger du har lånt til dem?

Får de ikke lov til å komme på besøk mer?

Anonymkode: f2e8e...415

Nei, aldri vært andres enn mine egne penger.

Tror nok ikke de er så velkommen på besøk lengre, nei. Mulig det roer seg litt med tiden, men foreløpig må det bare bli sånn. De bor så langt unna uansett at det er ikke ofte den problemstillingen vil dukke opp. 

Anonymkode: e9f09...3d7

[AnonymBruker]

Kan det være at din samboer prøver å hjelpe deg med å sette grenser, og at du selv er så vant til å bli utnyttet av familien din at du ikke tenker over det? 

Anonymkode: 47958...c93

[AnonymBruker]

Hvis du ønsker å ha de på besøk, så lar du de komme på besøk. Gir du etter nå, så lar du han isolere deg. Det er ikke greit. Det kan godt hende at det var dumt av deg å låne bort pengene, men det var ditt valg, og det var en sak mellom deg og ditt familiemedlem. Det er ikke noe mannen din skal lage en familiefeide ut av!! Det må du sette en stopper for NÅ! Han har lov til å synse. Og han har sagt sin mening. Helt greit. Men nå har han trådt LANGT over grensen for hva som er akseptabelt!

Anonymkode: f2e8e...415

[AnonymBruker]

Og du låner selvsagt ikke dem mer penger.

Anonymkode: f2e8e...415

[AnonymBruker]

Med mindre de har gjort noe veldig stygt mot ham eller er direkte skadelige for deg uten at du merker det, så er dette fryktelig dårlig gjort av ham. Man dikterer ikke den andres forhold til familien sin.

Jeg liker heller ikke svigerfamilien min, men jeg ville aldri finne på å si det rett ut til mannen, og det er han som styrer kontakten og forholdet med dem. Han har et noe ambivalent forhold til dem selv, og i perioder vil han ikke ha kontakt, mens andre ganger vil han. Jeg støtter ham uansett.

Anonymkode: 3e5ce...e22

[AnonymBruker]

Brunello skrev (6 minutter siden):

Så lenge du ikke har noe problemer med familien din, og de ikke oppfører seg dårlig mot samboeren, bør det være helt uproblematisk å forholde seg til familien.

Alle har sitt, også vi. Spesielt et av familiemedlemmene mine har jeg et fint "avstandsforhold" til, men når vedkommende er på besøk blir jeg utrolig sensitiv og var. Sist vedkommende var på besøk fikk samboer en skikkelig utblåsning om dette familiemedlemmet fra meg, var så utrolig sint og skuffet over vedkommende og endte dermed opp med å si masse stygge ting om denne personen til ham. Er sannhet i alt jeg har sagt, men får allikevel veldig dårlig samvittighet etterpå.

Anonymkode: e9f09...3d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan det være at din samboer prøver å hjelpe deg med å sette grenser, og at du selv er så vant til å bli utnyttet av familien din at du ikke tenker over det? 

Anonymkode: 47958...c93

Det kan være. Men det føles veldig sårt at han sier at han ikke vil ha noe med de å gjøre, og faktisk ikke ønsker å være med på en stor familiesammenkomst om noen uker. Jeg kan selvfølgelig ikke tvinge ham til å være med, men det sårer at han ikke blir med for min skyld i det minste. 

Anonymkode: e9f09...3d7

[AnonymBruker]

Nei, hva gjør man? Her hater jeg mannens foreldre og han hater mine. Bruker sterke ord nå, men foreldrene mine har vært stygge mot mannen, og det samme har hans foreldre vært mot meg.

Er slitsomt at vi er så jævla splittet i familien. Heldigvis har jeg og mannen utrolig nok et godt forhold 😆

Anonymkode: 604af...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Med mindre de har gjort noe veldig stygt mot ham eller er direkte skadelige for deg uten at du merker det, så er dette fryktelig dårlig gjort av ham. Man dikterer ikke den andres forhold til familien sin.

Jeg liker heller ikke svigerfamilien min, men jeg ville aldri finne på å si det rett ut til mannen, og det er han som styrer kontakten og forholdet med dem. Han har et noe ambivalent forhold til dem selv, og i perioder vil han ikke ha kontakt, mens andre ganger vil han. Jeg støtter ham uansett.

Anonymkode: 3e5ce...e22

Det har vært noen stygge hendelser som har berørt meg direkte, så jeg skjønner selvfølgelig at han er sint på de. Men som jeg har sagt til ham ved tidligere diskusjoner kan man dessverre ikke velge sin egen familie, og selv om han ville valgt de bort om de var hans egne, er ikke det ensbetydende med at jeg er villig til å velge de bort. 

Når det er sagt står jeg fritt til å besøke de som jeg vil, men han vil helst ikke være med og ønsker helst ikke å få de hjem til oss.

Anonymkode: e9f09...3d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Nei, hva gjør man? Her hater jeg mannens foreldre og han hater mine. Bruker sterke ord nå, men foreldrene mine har vært stygge mot mannen, og det samme har hans foreldre vært mot meg.

Er slitsomt at vi er så jævla splittet i familien. Heldigvis har jeg og mannen utrolig nok et godt forhold 😆

Anonymkode: 604af...7ee

Huff, det skal ikke være lett. 🙈 Men hvordan løser dere dette i det daglige? Han besøker sine uten deg og omvendt? Har dere barn, og hvordan går det med de og besteforeldre i så fall?

Uansett godt å høre at du og mannen fortsatt har det bra sammen, øyner et lite håp for oss også da. 😅 

Anonymkode: e9f09...3d7

[AnonymBruker]

Her misliker jeg mannen sine foreldre. De utnytter han og alt de gjør for han er for egen vinning. "siden jeg gjor det for deg så må du gjøre aaaalt dette tilbake.". 

Så er det baksnakking om mannen til andre familiemedlemmer der de andre tenker som meg, at det er stygt gjort og ufortjent, men ingen sier i fra. 

Jeg er nå på et punkt der jeg er drittlei. De gjør som de vil, behandler han som de vil og attpåtil få det akkurat som de ønsker med den oppførselen. Og det synes jeg ikke er greit! Vi har barn og de må jo ha kontakt med besteforeldrene sine (de er greie mot barna). 

Men nå har jeg faktisk gitt klar beskjed til mannen at dette er mobbing, de finner ting å ta han på som ikke er sant for å fortsette å kunne mobbe han. At de kan oppføre seg så råttent mot han men allikevel få den tiden de ønsker med barna våre - det synes jeg ikke er greit. Han er enig, men synes det er vanskelig. Og det forstår jeg. 

Så nå skal vi prøve å holde mer avstand, at vi ikke møtes hver uke men kanskje annenhver eller 3 ganger i mnd. Få avstand. Så får vi se om vi må holde lenger avstand etter hvert. 

Vi er hyggelige mot dem og stemningen er ganske falsk, hvis jeg kan si det sånn. Men vi ønsker ikke at de skal ha en ekte grunn til å ta oss på. Vi gjør så godt vi kan og det får være med det. 

Jeg skjønner mannen din hvis du blir utsatt av noe av det samme som min mann. Men han kan ikke nekte å være med dem på den måten han nå gjør. Han burde bite det i seg de få gangene dere møtes, og heller støtte deg og komme med noen råd underveis til deg. 

Dette er ikke en enkel situasjon! 

Anonymkode: 45569...6d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Her misliker jeg mannen sine foreldre. De utnytter han og alt de gjør for han er for egen vinning. "siden jeg gjor det for deg så må du gjøre aaaalt dette tilbake.". 

Så er det baksnakking om mannen til andre familiemedlemmer der de andre tenker som meg, at det er stygt gjort og ufortjent, men ingen sier i fra. 

Jeg er nå på et punkt der jeg er drittlei. De gjør som de vil, behandler han som de vil og attpåtil få det akkurat som de ønsker med den oppførselen. Og det synes jeg ikke er greit! Vi har barn og de må jo ha kontakt med besteforeldrene sine (de er greie mot barna). 

Men nå har jeg faktisk gitt klar beskjed til mannen at dette er mobbing, de finner ting å ta han på som ikke er sant for å fortsette å kunne mobbe han. At de kan oppføre seg så råttent mot han men allikevel få den tiden de ønsker med barna våre - det synes jeg ikke er greit. Han er enig, men synes det er vanskelig. Og det forstår jeg. 

Så nå skal vi prøve å holde mer avstand, at vi ikke møtes hver uke men kanskje annenhver eller 3 ganger i mnd. Få avstand. Så får vi se om vi må holde lenger avstand etter hvert. 

Vi er hyggelige mot dem og stemningen er ganske falsk, hvis jeg kan si det sånn. Men vi ønsker ikke at de skal ha en ekte grunn til å ta oss på. Vi gjør så godt vi kan og det får være med det. 

Jeg skjønner mannen din hvis du blir utsatt av noe av det samme som min mann. Men han kan ikke nekte å være med dem på den måten han nå gjør. Han burde bite det i seg de få gangene dere møtes, og heller støtte deg og komme med noen råd underveis til deg. 

Dette er ikke en enkel situasjon! 

Anonymkode: 45569...6d8

Tusen takk for svar, dette er en utrolig kjip situasjon å være i. 

Så trist at din manns familie er på den måten mot dere, skjønner veldig godt at du er lei og at dere forsøker å ta avstand. Hvordan er forholdet mellom dere to, oppi alt dette? 

Her er det ikke noe baksnakking av meg eller ham så vidt jeg vet, men jeg har blitt brukt som en slags "hvilepute" om man kan kalle det det, med tanke på familiemedlemmer som trenger hjelp med å komme seg gjennom siste tiden før lønn (her er det spesielt en person som utmerker seg som også sliter/har slitt med spilleavhengighet) og vi blir brukt som destinasjon i ferietid (noe jeg egentlig synes er koselig for det meste) - da spanderer selvfølgelig familien min litt middager, mat og lignende når de allikevel er hos oss, som en type takk for gjestfriheten - og omvendt, om vi er på besøk hos de.

Familien min kan absolutt betegnes som dysfunksjonell med våre greier, men alt i alt er det hyggelige og snille mennesker som bare ønsker å gi et godt inntrykk ovenfor og bli likt av min bedre halvdel. 

Jeg tror at noe av det som plager ham mest er at mine foreldre har gjort en del dårlige beslutninger hva gjelder økonomi, som har ført til at de nå sitter med gjeldsordning. De har altså ikke råd til å hjelpe oss barna like mye som de skulle ønske.

Han selv kommer fra en familie som har økonomien på stell - det er ikke flust av penger der heller, men de har i det minste kontroll på økonomien sin sammenlignet med min familie, og de har litt ekstra de kan hjelpe til med når det kniper. For ham føles det nok litt "fjernt" å ha foreldre som man tidvis er nødt til å "forsørge" fordi de er "blakke" før lønn. Det er jeg for så vidt helt enig med ham i, jeg skal i grunn ikke være nødt til å forsørge mine egne foreldre, det skal jo egentlig være omvendt på en måte - selv om det så klart ikke er en selvfølge at foreldre hjelper andre veien heller. 

Anonymkode: e9f09...3d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Tusen takk for svar, dette er en utrolig kjip situasjon å være i. 

Så trist at din manns familie er på den måten mot dere, skjønner veldig godt at du er lei og at dere forsøker å ta avstand. Hvordan er forholdet mellom dere to, oppi alt dette? 

Her er det ikke noe baksnakking av meg eller ham så vidt jeg vet, men jeg har blitt brukt som en slags "hvilepute" om man kan kalle det det, med tanke på familiemedlemmer som trenger hjelp med å komme seg gjennom siste tiden før lønn (her er det spesielt en person som utmerker seg som også sliter/har slitt med spilleavhengighet) og vi blir brukt som destinasjon i ferietid (noe jeg egentlig synes er koselig for det meste) - da spanderer selvfølgelig familien min litt middager, mat og lignende når de allikevel er hos oss, som en type takk for gjestfriheten - og omvendt, om vi er på besøk hos de.

Familien min kan absolutt betegnes som dysfunksjonell med våre greier, men alt i alt er det hyggelige og snille mennesker som bare ønsker å gi et godt inntrykk ovenfor og bli likt av min bedre halvdel. 

Jeg tror at noe av det som plager ham mest er at mine foreldre har gjort en del dårlige beslutninger hva gjelder økonomi, som har ført til at de nå sitter med gjeldsordning. De har altså ikke råd til å hjelpe oss barna like mye som de skulle ønske.

Han selv kommer fra en familie som har økonomien på stell - det er ikke flust av penger der heller, men de har i det minste kontroll på økonomien sin sammenlignet med min familie, og de har litt ekstra de kan hjelpe til med når det kniper. For ham føles det nok litt "fjernt" å ha foreldre som man tidvis er nødt til å "forsørge" fordi de er "blakke" før lønn. Det er jeg for så vidt helt enig med ham i, jeg skal i grunn ikke være nødt til å forsørge mine egne foreldre, det skal jo egentlig være omvendt på en måte - selv om det så klart ikke er en selvfølge at foreldre hjelper andre veien heller. 

Anonymkode: e9f09...3d7

Vårt forhold er veldig bra. Han skjønner og er enig i mine følelser, og jeg skjønner at det er vanskelig for han å si i fra til familien. Men samtidig er vi jo forskjellige, for jeg sier i fra ganske kjapt hvis det er noe i min familie og kan bli ganske frustrert over han som ikke sier i fra til sin, selv om jeg skjønner det er vanskelig. Det er motstridende følelser for meg. Så det er jo mest jeg som sliter med dette. 

Av og til kan jeg få utbrudd der jeg er så frustrert at jeg blir sint på mannen. Men så snakker vi alltid om det etterpå og jeg beklager meg, for det er jo ikke hans feil. 

Det at vi skal holde mer avstand nå er ett stort steg for oss og et kompromiss mellom oss. 

Men for dere går det ikke å ta mer avstand, dere bor jo så langt fra din familie. 

Og det at din familie handler litt middager og sånnt når de er på besøk hos dere er jo veldig bra mtp den økonomiske situasjonen deres. I mine øyne viser det at de bryr seg og setter pris på dere. Men at de bare ikke har kontroll på økonomien. 

Og det å ikke ha kontroll på økonomien kan være ganske vanskelig å snu. Og for deg er det nok veldig vanskelig å si nei når de spør om litt hjelp på slutten av måneden. Dessuten er det ikke mange som får hjelp av foreldrene sine når se blir voksne, mange trenger pengene sine selv. 

Du og mannen din må ta en prat om dette der dere bestemmer dere før samtalen at dere skal finne en begynnende løsning på problemet. 

Han må akseptere at ikke alle er som hans familie. At det faktisk ikke er normalt å få hjelp av foreldre når økonomien er litt stram. Det er noe dere må klare selv. Han må også akseptere at det er dine penger (så lenge dette ikke går utover den felles økonomien deres selvsagt!). Og han må lære å bite i det sure eplet og støtte deg og være med på familiesammenkomster. Mener han at du ikke skal ha noen kontakt med familien din? 

Du må lære å si nei, på den måten som får deg til å ikke ha dårlig samvittighet. De klarer seg uten din hjelp, og det er sånn de lærer litt etter litt. Det å prøve å forstå din mann og prøve å finne ett kompromiss sammen med han som begge aksepterer og de kjipe følelsene kan begynne å forsvinne litt etter litt. 

 

Anonymkode: 45569...6d8