Andre som har fått behandlet barndomstraumer?

[KvinneguidenBruker]

Jeg bestemte meg i vår for å gå til psykolog for å få ryddet opp i litt bagasje fra barndommen. Har tenkt at jeg hadde en mindre optimal barndom i forhold til andre, og vært uheldig med distanserte og kalde foreldre som ikke gav klemmer, og aldri heiet på meg. Har tenkt at det egentlig er ganske vanlig at foreldre har vært mest opptatt med sitt eget og kun servert middag.

Jeg fikk henvisning av fastlegen til psykolog til traumebehandling og psykoterapi - og har nå gått i terapi en hel del uker. Jeg har blitt veldig overrasket og forundret over at mine barndomsopplevelser ikke er småkjipe, ifølge psykologen - men han kaller mange av mine erfaringer for emosjonell omsorgssvikt og emosjonelle overgrep. Sånt som plutselig sinne, aggresjon, avvisning, fulle foreldre, bli holdt/ ristet og kalt slemme ting, og bli kjeftet på med høy sint stemme.  Jeg har jo ikke opplevd andre sine barndommer, kun min egen - og jeg har nok derfor tenkt at mange andre har hatt det litt bedre, men mange sikkert også har hatt det slik som meg på 80-tallet.

Psykologens ansiktsuttrykk da jeg sa at min mor f.eks kunne si "jeg orker ikke dere nå!!" til meg og min bror og snu seg vekk da hun var syk og deprimert, eller da min far gav meg blåmerker da han holdt meg fast i overarmene indikerte for meg at dette var langt mer alvorlig enn jeg tidligere har tenkt.

Jeg har fått mye god hjelp til å snakke om barndom og se sammenhenger, men det som er skremmende nå er at jeg ser alle mine relasjoner hittil i lyset av det jeg ikke fikk som barn. At jeg sannsynligvis har vært skikkelig klamrete i både romantiske forhold og vennerelasjoner. Hatt behov for en slags mor og far fra ledere på jobb og i relasjoner med venner eller kjærester. Det er skremmende om det er konsekvensen av foreldre som ikke fungerte særlig godt pga sykdom og psykisk uhelse. At jeg ubevisst har lett etter en mor og far andre steder? En slags trygghet?

Jeg har tatt høy utdannelse, har en jobb på høyt nivå med bra lønn og klart meg bra sånn ytre og statusmessig, men på innsiden har det jo det alltid vært ganske crap, og jeg er sjeldent sosial på eget initiativ. Har lavt selvbilde, selv om jeg presterer veldig godt.

Ser ut til at jeg får hekt på folk som bryr seg litt om meg, og blåser de bekjentskapene opp til store ting. Det er kanskje naturlig ut fra min historie, men jeg ønsker jo ikke at det skal være sånn at jeg går rundt og er helt hodestups opptatt av en kollega for eksempel fordi vedkommende er sosial og gir meg komplimenter?

Andre som har jobbet seg gjennom barndomstraumer med psykolog og kommet ut på andre siden av behandling som mer "hele balanserte mennesker" og med mer ro i seg selv? Eller har partnere/ venner som har gjort det?

 

(Dette er jammen en drøy prosess!)

 

[AnonymBruker]

Ja, jeg er på mitt femte år I traumebehandling pga oppveksten min. Ting har bare blitt bedre og bedre!

Anonymkode: 3e6c9...fb4

[KvinneguidenBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ja, jeg er på mitt femte år I traumebehandling pga oppveksten min. Ting har bare blitt bedre og bedre!

Anonymkode: 3e6c9...fb4

Oj. Fem år? Heftig. Jeg har liksom forestilt meg at ett år ville være rikelig. Kan du utdype noe som har blitt bra? Om du vil dele?

[AnonymBruker]

Hvordan foregår denne traumebehandlingen? Hva slags terapiformer brukes?

Anonymkode: ce290...e9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, jeg er på mitt femte år I traumebehandling pga oppveksten min. Ting har bare blitt bedre og bedre!

Anonymkode: 3e6c9...fb4

Fem år i traumebehandling? ?  Hadde jeg ikke orket!

Anonymkode: d8489...3f4

[Lea]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ja, jeg er på mitt femte år I traumebehandling pga oppveksten min. Ting har bare blitt bedre og bedre!

Anonymkode: 3e6c9...fb4

Så bra det bare blir bedre og bedre.❤️

[AnonymBruker]

KvinneguidenBruker skrev (3 timer siden):

Oj. Fem år? Heftig. Jeg har liksom forestilt meg at ett år ville være rikelig. Kan du utdype noe som har blitt bra? Om du vil dele?

Det aller meste egentlig! Jeg har hodet mer over vannet enn under, jeg kan klare å stoppe panikkanfall hvis de ikke er for voldsomme, jeg har mindre mareritt og dermed sover jeg bedre, jeg tørr mye mer enn hva jeg gjorde før, jeg har lært å stå opp for meg selv og sette foten ned og mye mer.

Anonymkode: 3e6c9...fb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Fem år i traumebehandling? ?  Hadde jeg ikke orket!

Anonymkode: d8489...3f4

Og jeg hadde ikke orket å la være!

Anonymkode: 3e6c9...fb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Fem år i traumebehandling? ?  Hadde jeg ikke orket!

Anonymkode: d8489...3f4

Jeg hadde heller ikke klart så lenge. Jeg er alt for dårlig og ustabil til det. 

Anonymkode: 26f6e...522

[Cirkelin]

Etter flere runder over mange år i terapi for tilbakevendende depresjon og suicidtanker kom jeg til en behandler som gravde litt dypere i årsaker. Barndom og oppvekst inneholdt fysisk, psykisk og seksuelt misbruk over mange år. Mye skam og skyldfølelse. Store mindreverdighetskomplekser. Brukte enormt med krefter på å holde fasaden og var et ustabilt takras på innsiden. Fikk diagnose kompleks ptsd. 

Gikk stabiliseringskurs 1 og 2 i regi av dps. Hvert kurs gikk over ca et halvt år og besto av gruppemøte ukentlig med hjemmeoppgaver, samt en-til-en time annenhver uke. Deretter ca ett år i kroppsbevissthetsgruppe en gang pr uke. 

Jeg gikk inn i behandlingen uten illusjoner om at det ville hjelpe og var svært lunken både til gruppe som terapiform og til at jeg egentlig hadde det ille nok til å trenge denne typen terapi. Men jeg var villig til å prøve hva som helst for å få det bedre. 

Behandlingen var krevende, men lærerik. Både mht å gjenkjenne triggere og å øve inn strategier for å motvirke kroppens uhensiktsmessige automatiske reaksjoner. Lære grensesetting og skjønne at ting jeg opplevde som liten verken var fortjent eller akseptabelt. Lære hvordan jeg skulle regulere tanker og følelser. Lære hvorfor kroppen og hodet ikke spilte på lag. Lære hva jeg burde tillate meg for å få det bedre. Lære å bli glad i meg. 

Sammenlign det med å rive et vaklete hus og bygge det opp igjen med en solid grunnmur i bunnen. Det var mye og hard jobb, men absolutt nødvendig. 

Nå, tre år etter endt behandling, betrakter jeg meg som psykisk frisk. Veldig stabil og helt medisinfri. Angst og depresjon er ikke lenger en del av hverdagen og livet er verdt å leve. Terapi er veldig krevende, men absolutt verdt det, for forskjellen på å leve og å overleve er enorm! 

[AnonymBruker]

"Gruppebehandling er forpliktende over tid: pasienten må kunne møte kontinuerlig til samme tid samme sted i 1-2 år." 

Man må være frisk for å gå i behandling. Synd de ikke godtar de som ikke er så oppegående. 

Anonymkode: 26f6e...522

[AnonymBruker]

Huff, dette føltes skremmende likt. Jeg opplevde også en ikke optimal barndom, men hadde inntrykk av at den likevel var god. Og ofte var den det, men når jeg fortalte hva min far (fraskilt og bodde på annen del av landet) kunne si, gjøre og måten han avviste på, så satte han seg litt rolig til og sa rett ut "det du beskriver her, og har opplevd, er definisjon i loven på fysisk og psykisk mishandling. Det var ikke optimalt, og helt legitimt å være redd og på vakt". Det var liksom en plass bak i hodet noe jeg har tenkt, men ikke klart å være den som avgjør det, fordi jeg har hatt et veldig tydelig lojalitetsforhold til begge foreldrene mine. Likevel, når det ble sagt høyt så gikk det opp et lys for meg. 

Jeg har prøvd å finne omsorg hos andre relasjoner, være seg lærere, venner eller kjærester. En tidvis umettelig lyst på omsorg og nærhet, en følelse av å ikke bli forlatt, og that all makes sense nå. 

Vi har så vidt begynt å touche innpå det, og grunnen til det negative synet på meg selv, mentalt og kroppslig, kan endres fra innlært til å bestemme selv. 

Psykologi/psykiatri er sykt spennende, men når man opplever alt selv så er det utmattende å ta innover seg. 

Anonymkode: 330a4...630

[AnonymBruker]

Jeg går i terapi på tredje året og traumebildet mitt er sammensatt. Bakgrunnen ligger i barndommen. Jeg har aldri "lært" hvordan trygge og ordentlige relasjoner fungerer. Mine foreldre viste ingen følelser, verken overfor hverandre eller overfor meg. Videre fikk jeg aldri anerkjennelse verken for å være meg selv eller for å vise følelser. Barnets følelser ble føyset vekk og gjort narr av. Jeg fikk aldri positive tilbakemeldinger om ting som var bra, men alltid "korrigerende" negative tilbakemeldinger og kritikk når noe kunne gjøres bedre. Jeg har jo heller aldri hatt andre foreldre enn mine egne, så jeg trodde jeg hadde en ganske vanlig barndom. Likevel kan jeg godt huske at jeg elsket å være hos et par av klassevenninnene mine, for mødrene deres var så greie. Jeg ser i etterkant at forskjellen var at nettopp disse mødrene var noen racere på å få barn til å føle seg sett og anerkjent. 

Bakgrunnen min har gitt meg sosiale og følelsesmessige problemer i voksen alder, både i vennskapsrelasjoner, kjærlighetsforhold og i arbeidslivet. Jeg er blitt mobbet såpass kraftig på en arbeidsplass at jeg ble langvarig psykisk syk av det. Det var dette som fikk meg inn hos psykolog i utgangspunktet. Som deg, TS, har jeg et relativt vellykket ytre, med høy utdanning og et godt materielt liv. Jeg er svært usikker på meg selv, trenger å bli "sett", trenger positive bekreftelser og hungrer etter omsorg.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du forteller. Jeg har blitt mye tryggere og balansert i meg selv nå, men det har tatt lang tid. Jeg forsto faktisk ikke hvor viktige disse barndomsopplevelsene var før jeg hadde brukt litt tid på å reflektere over dem hos min nåværende psykolog. Jeg startet i den typisk enkle metakognitive terapien som "alle" som går på veggen i arbeidslivet havner i. Etter 12 behandliger der var jeg ikke blitt det minste bedre, og det var åpenbart at det lå mye mer bak enn det man kan reparere med en quick-fix som omhandler å sette de vanskelige tankene på en sky, og å bestemme seg for at man bare har lov til å bekymre seg mellom kl 18.00 og 18.15 på ettermiddagen. (Sorry for den litt flåsete omtalen av metakognitiv terapi, men det funker virkelig dårlig på folk som har dypere problematikk enn som så. ) Det var først da jeg ble henvist til psykolog som driver med psykoterapi at det løsnet.    

Anonymkode: d2c89...5d0

[KvinneguidenBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg går i terapi på tredje året og traumebildet mitt er sammensatt. Bakgrunnen ligger i barndommen. Jeg har aldri "lært" hvordan trygge og ordentlige relasjoner fungerer. Mine foreldre viste ingen følelser, verken overfor hverandre eller overfor meg. Videre fikk jeg aldri anerkjennelse verken for å være meg selv eller for å vise følelser. Barnets følelser ble føyset vekk og gjort narr av. Jeg fikk aldri positive tilbakemeldinger om ting som var bra, men alltid "korrigerende" negative tilbakemeldinger og kritikk når noe kunne gjøres bedre. Jeg har jo heller aldri hatt andre foreldre enn mine egne, så jeg trodde jeg hadde en ganske vanlig barndom. Likevel kan jeg godt huske at jeg elsket å være hos et par av klassevenninnene mine, for mødrene deres var så greie. Jeg ser i etterkant at forskjellen var at nettopp disse mødrene var noen racere på å få barn til å føle seg sett og anerkjent. 

Bakgrunnen min har gitt meg sosiale og følelsesmessige problemer i voksen alder, både i vennskapsrelasjoner, kjærlighetsforhold og i arbeidslivet. Jeg er blitt mobbet såpass kraftig på en arbeidsplass at jeg ble langvarig psykisk syk av det. Det var dette som fikk meg inn hos psykolog i utgangspunktet. Som deg, TS, har jeg et relativt vellykket ytre, med høy utdanning og et godt materielt liv. Jeg er svært usikker på meg selv, trenger å bli "sett", trenger positive bekreftelser og hungrer etter omsorg.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du forteller. Jeg har blitt mye tryggere og balansert i meg selv nå, men det har tatt lang tid. Jeg forsto faktisk ikke hvor viktige disse barndomsopplevelsene var før jeg hadde brukt litt tid på å reflektere over dem hos min nåværende psykolog. Jeg startet i den typisk enkle metakognitive terapien som "alle" som går på veggen i arbeidslivet havner i. Etter 12 behandliger der var jeg ikke blitt det minste bedre, og det var åpenbart at det lå mye mer bak enn det man kan reparere med en quick-fix som omhandler å sette de vanskelige tankene på en sky, og å bestemme seg for at man bare har lov til å bekymre seg mellom kl 18.00 og 18.15 på ettermiddagen. (Sorry for den litt flåsete omtalen av metakognitiv terapi, men det funker virkelig dårlig på folk som har dypere problematikk enn som så. ) Det var først da jeg ble henvist til psykolog som driver med psykoterapi at det løsnet.    

Anonymkode: d2c89...5d0

Skremmende at dette er så likt.

Og nå fikk du meg til å smile skikkelig godt av enkle løsninger om bekymringstanker og ulike former for Quick-fix. For det funker jo ikke en dritt. Ikke egentlig, selv om jeg inderlig har ønsket det med kognitive verktøy. (Eller det funker langsiktig like bra som en paracet på et brukket bein.)

 

Tusen takk for at du deler 🙌. Jeg føler meg sett. 😊

[KvinneguidenBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan foregår denne traumebehandlingen? Hva slags terapiformer brukes?

Anonymkode: ce290...e9e

Min psykolog avslører ikke alt han gjør, og det er vel slik jeg oppfatter det masse anerkjennelse, psykoterapi og å "utdanne" meg i sammenhengene mellom opplevde traumer og valg av strategier i livet. Han har aldri kritisert mine mekanismer psykisk, i motsetning til alle andre behandlere - men sier derimot at jeg har overlevd på imponerende vis, og er "Textbook" på å gjøre mitt aller beste i en umulig situasjon som barn, og har tatt med meg måter å gjøre ting (dysfunksjonelt) på til voksenlivet. Uten å i det hele tatt ane det... Det satte mye i perspektiv da han fortalte at mange med lignende opplevelser fra barndom blir narkomane eller alkoholikere for å døyve smerten og ubehaget ved å leve. Da ble mitt selvhat, depresjon, bekymringer, insomni og oppmerksomhetssyke tilnærming til folk ikke så grusomt likevel. 

Endret 23. august 2021 av KvinneguidenBruker

[AnonymBruker]

Går i traumebehandling for barndomstraumer. Noe av det jævligste jeg har vært igjennom. Står midt i det nå og vet ærlig talt ikke om jeg kommer meg ut på den andre siden. For jo mer jeg lærer om meg selv og min barndom, jo mørkere blir fremtiden. Føler jeg er for ødelagt til å repareres. Jeg vil aldri bli et normalt menneske som evner å ta imot kjærlighet fra noen. Jeg er alt for ødelagt og det er ingen håp om bedring. Det er både fysisk og psykisk utmattende arbeid, og jeg har falt inn i en dyp depresjon og har vært stuck der i flere måneder. Kommer meg aldri på overflaten og har mistet håpet om en fremtid. 

Anonymkode: 92ed6...cf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Går i traumebehandling for barndomstraumer. Noe av det jævligste jeg har vært igjennom. Står midt i det nå og vet ærlig talt ikke om jeg kommer meg ut på den andre siden. For jo mer jeg lærer om meg selv og min barndom, jo mørkere blir fremtiden. Føler jeg er for ødelagt til å repareres. Jeg vil aldri bli et normalt menneske som evner å ta imot kjærlighet fra noen. Jeg er alt for ødelagt og det er ingen håp om bedring. Det er både fysisk og psykisk utmattende arbeid, og jeg har falt inn i en dyp depresjon og har vært stuck der i flere måneder. Kommer meg aldri på overflaten og har mistet håpet om en fremtid. 

Anonymkode: 92ed6...cf9

Oj. Dette høres jo helt forferdelig ut. Håper du har en fastlege eller psykolog som kan hjelpe deg gjennom / ut av depresjonen. Depresjon er helt jævlig. 

Anonymkode: facbe...f34

[AnonymBruker]

Jeg er på vei ut på andre siden, og har det mye bedre! For meg hjalp emdr veldig. Men hos meg var det ikke sånn diffust dårlige foreldre, men en bestemt overgriper. Fryktelig slitsom behandling, men alternativet var å avslutte livet så.. 

Det var også viktig for meg å innse at foreldrene mine bare er vanlige mennesker med sin baggasje. Som psykisk syk selv forstår jeg hvor vanskelig det er å ta vare på barn samtidig. Psykologen min var også veldig «på» med å legge mye negativt på mine foreldre, og det er jo viktig å få plassert slike ting. Men samtidig syns jeg det er viktig å huske på at man er voksen nå, og se at sine foreldre kanskje gjorde så godt de kunne med sine forutsetninger.

Anonymkode: b8d81...5cf

[Cirkelin]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

"Gruppebehandling er forpliktende over tid: pasienten må kunne møte kontinuerlig til samme tid samme sted i 1-2 år." 

Man må være frisk for å gå i behandling. Synd de ikke godtar de som ikke er så oppegående. 

Anonymkode: 26f6e...522

Det er ikke det at de ikke godtar de som ikke klarer å møte fast til gruppeterapi, men forutsetningen for å ha utbytte av den type terapi er kontinuitet. Om en eller flere ikke henger med så har det innvirkning på hele gruppedynamikken. 

Gruppeterapi handler mye om trygghet og forutsigbarhet, fokus og målsetting. De som ikke er klare for å delta ukentlig må stabiliseres individuelt først. 

Rett behandling til rett tid. Eller for å si det på en annen måte: En som holder på å drukne trenger en livbøye og kanskje førstehjelp, ikke svømmekurs og et håndkle. 

Dessverre så er det alt for få ressurser til å kartlegge og hjelpe den enkelte gjennom et tilpasset behandlingsløp. Det er rett og slett forjævlig at mange ikke får den behandlingen de trenger! Først er man ikke syk nok til å få hjelp, deretter er man plutselig for syk til å kunne behandles. Det kan ikke være rett at man skal ha flaks for å få en best mulig psykisk helsehjelp. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er på vei ut på andre siden, og har det mye bedre! For meg hjalp emdr veldig. Men hos meg var det ikke sånn diffust dårlige foreldre, men en bestemt overgriper. Fryktelig slitsom behandling, men alternativet var å avslutte livet så.. 

Det var også viktig for meg å innse at foreldrene mine bare er vanlige mennesker med sin baggasje. Som psykisk syk selv forstår jeg hvor vanskelig det er å ta vare på barn samtidig. Psykologen min var også veldig «på» med å legge mye negativt på mine foreldre, og det er jo viktig å få plassert slike ting. Men samtidig syns jeg det er viktig å huske på at man er voksen nå, og se at sine foreldre kanskje gjorde så godt de kunne med sine forutsetninger.

Anonymkode: b8d81...5cf

Det kan være viktig å huske at de voksne gjorde så godt de kunne - men det har jeg tenkt siden jeg var 4. At en var deprimert og en drakk og var aggressiv, og det ikke fantes andre voksne tilgjengelig er fortsatt ikke ok -og køddet til det livet jeg kunne ha hatt. 

 

Mine foreldre  gjorde nok så godt de kunne - og jeg ble ikke slått ofte, men jeg trenger virkelig å ta barnets perspektiv for første gang. Jeg hadde fortjent mer, og trengte mer. Jeg passet på dem fra ung alder. De var ressurssvake, ja. Det betyr overhodet ikke at det de stilte opp med var i nærheten av tilstrekkelig. Og de kunne spurt andre om hjelp.

Anonymkode: facbe...f34