Hva tenker dere oppveksten min og forholdet til foreldrene mine? ‘’langt inlegg’’

[AnonymBruker]

I voksen alder har jeg reflektert over barndommen min, og lurer hva dere tenker. Jeg har jeg aldri følt på noen kjærlighet til foreldrene mine, og de siste årene har jeg vært likegyldig til dem. Nå venter jeg barn selv og er litt revet mellom hva jeg burde gjøre. Jeg  har dette året prøvd å skape et bedre forhold mtp på det barnet mitt som kommer, men jeg føler ikke jeg kommer noen vei. De er helt like som da jeg vokste opp. Min mor nevner ofte at hun gleder seg til å sitte barnevakt, men jeg kommer aldri til å sende barna mine dit alene. 
 

Litt av barndommen min;

Aldri sett, hørt og møtt på mine følelser. Fikk heller spørsmål om hva som er galt med meg, når jeg uttrykte følelser. De ble aldri anerkjent. Foreldrene mine har aldri respondert til følelsene mine og jeg har følt meg ignorert gjennom hele oppveksten. Ting blir feid under teppet og glemt - aldri snakket om. Det jeg husker mest fra barndommen er mye sinne og kjefting, og ingen nærhet. Jeg lurer på om dette har gitt meg vanskeligheter med følelser og tilknytningisproblemer i voksen alder?

Fraværende gjennom store deler av oppveksten. Jeg ble aldri fulgt opp med noen ting - verken skole, hygiene eller tannpuss og tannlege. Det var først når jeg var 11-12 år at jeg skjønte det var vanlig å dusje regelmessig og pusse tennene hverdag. Fra jeg var 9-10 år var jeg ofte alene hjemme hele dagen etter skolen og måtte lage middag selv. Det var ikke vanlig og samles for å spise frokost. Når jeg var 16 år begynte jeg og handle til meg selv da jeg ville få bedre og sunnere matvaner. Fisk, grønnsaker og frukt var for eksempel ting som ikke fantes hjemme når jeg vokste opp. 

Utsatt for ekstrem passiv røyking hjemme og i bil. Og en far som drakk og fortsatt drikker mye i dag. 

 

 

Anonymkode: 78db8...8f8

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Søsken?
vil tro dine foreldre er oppdratt slik at følelser er noe en ikke snakker om, de har ikke fått verktøy til å håndtere dette hverken med seg selv eller barna sine. 
kan det tenkes at du også er hormonell i svangerskapet? Leser mye om barn og relasjoner? Som igjen får deg til å tenke tilbake på egen barndom? 
det er stor forskjell på foreldre for 30 år siden, og foreldre nå. 
 

Anonymkode: ce022...f72

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Når jeg var gravid ble mye minner hentet fram fra barndomen. Og etter fødsel var jeg mye deprimert fordi jeg følte så sterk kjærlighet for mitt barn at jeg ikke kunne forstå hvorfor mine egne foreldre har behandlet meg sånn de har. 
var i barselgruppe hvor de viste fram video av psykisk vold i hjemmet og plutselig var hele barndommen brettet ut i en video om hvordan en ikke skal ha det. Det var utrolig vondt i sitte der med baby på fanget foran andre lykkelig mødre og kjenne på det. Men hadde time med jordmor etterpå og fikk snakke om det. Så henvist til psykolog. Der har jeg brukt en del tid på å sortere mine egen barndom som hjalp på.

Mine foreldre er med i besøk og min mor kan passe barna kort, type en time eller to. De får aldri overnatte hos dem. Og jeg er generelt alltid litt nervøs for å være på besøk hos dem. Min far har ingen problem med å kjefte om de feks tar små Stein opp på terrassen eller vipper på stolen de sitter på... De er 2 og 4 år...

du må bare kjenne på det du føler deg komfortabel med, men det viktigste er at du tar vare på deg selv. 

Anonymkode: 68fae...2db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hvor gammel er du? Søsken?
vil tro dine foreldre er oppdratt slik at følelser er noe en ikke snakker om, de har ikke fått verktøy til å håndtere dette hverken med seg selv eller barna sine. 
kan det tenkes at du også er hormonell i svangerskapet? Leser mye om barn og relasjoner? Som igjen får deg til å tenke tilbake på egen barndom? 
det er stor forskjell på foreldre for 30 år siden, og foreldre nå. 
 

Anonymkode: ce022...f72

Jeg er 25. Jeg har 3 brødrene, men de har nok en annen oppfatning av oppveksten enn meg. De var alltid med min far på farten og i verkstedet, og de ordnet seg selv. Min mor jobbet skift med kvelds og nattevakter så jeg var hjemme alene. 

Anonymkode: 78db8...8f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Når jeg var gravid ble mye minner hentet fram fra barndomen. Og etter fødsel var jeg mye deprimert fordi jeg følte så sterk kjærlighet for mitt barn at jeg ikke kunne forstå hvorfor mine egne foreldre har behandlet meg sånn de har. 
var i barselgruppe hvor de viste fram video av psykisk vold i hjemmet og plutselig var hele barndommen brettet ut i en video om hvordan en ikke skal ha det. Det var utrolig vondt i sitte der med baby på fanget foran andre lykkelig mødre og kjenne på det. Men hadde time med jordmor etterpå og fikk snakke om det. Så henvist til psykolog. Der har jeg brukt en del tid på å sortere mine egen barndom som hjalp på.

Mine foreldre er med i besøk og min mor kan passe barna kort, type en time eller to. De får aldri overnatte hos dem. Og jeg er generelt alltid litt nervøs for å være på besøk hos dem. Min far har ingen problem med å kjefte om de feks tar små Stein opp på terrassen eller vipper på stolen de sitter på... De er 2 og 4 år...

du må bare kjenne på det du føler deg komfortabel med, men det viktigste er at du tar vare på deg selv. 

Anonymkode: 68fae...2db

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier her. Disse tankene har dukket mye opp nå etter jeg ble gravid, og jeg tenker ofte på hvordan jeg vil være som mor. Har lurt på om  dette bare var vanlig på 90 og 2000 tallet når jeg vokste opp. 

Anonymkode: 78db8...8f8

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er omsorgssvikt. Du beskriver at dine emosjonelle behov ble ikke dekket, og at du ble utsatt for verbal og emosjonell vold. Det er klart at det kan sette spor.
Hvis jeg var deg ville jeg tatt 1-2 timer hos en psykolog for å få litt hjelp til å bli bevisst egne mønstre for å sikre meg at jeg ikke gjentar feilene foreldrene mine gjorde. Er ikke så mye som skal til, men det kan ha stor virkning på livet ditt og ikke minst på ditt barns liv. Når jeg anbefaler psykolog så mener jeg på ingen måte at du er syk eller noe sånt, men en psykolog kan hjelpe oss med å se oss selv på en måte vi ikke selv klarer å se oss. Er litt som å bruke et håndspeil for å se bakhodet sitt i et stort speil, om du skjønner sammenligningen.😊

Anonymkode: 70dbe...6ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er 25. Jeg har 3 brødrene, men de har nok en annen oppfatning av oppveksten enn meg. De var alltid med min far på farten og i verkstedet, og de ordnet seg selv. Min mor jobbet skift med kvelds og nattevakter så jeg var hjemme alene. 

Anonymkode: 78db8...8f8

De kunne ofte komme hjem på kvelden, da hadde de ordnet mat eller kjøpt mat ute. Hver gang de så meg når jeg de kom hjem var det «oj, deg glemte vi» og «deg tenkte vi ikke på». Jeg syns det var sårt som barn. Jeg har vel alltid følt meg tilsidesatt og glemte. 

Anonymkode: 78db8...8f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tenker at dette er omsorgssvikt. Du beskriver at dine emosjonelle behov ble ikke dekket, og at du ble utsatt for verbal og emosjonell vold. Det er klart at det kan sette spor.
Hvis jeg var deg ville jeg tatt 1-2 timer hos en psykolog for å få litt hjelp til å bli bevisst egne mønstre for å sikre meg at jeg ikke gjentar feilene foreldrene mine gjorde. Er ikke så mye som skal til, men det kan ha stor virkning på livet ditt og ikke minst på ditt barns liv. Når jeg anbefaler psykolog så mener jeg på ingen måte at du er syk eller noe sånt, men en psykolog kan hjelpe oss med å se oss selv på en måte vi ikke selv klarer å se oss. Er litt som å bruke et håndspeil for å se bakhodet sitt i et stort speil, om du skjønner sammenligningen.😊

Anonymkode: 70dbe...6ee

Ja. Jeg trenger nok å snakke om dette. Kommer nok til å snakke ta kontakt med en psykolog for min egen del bare for å få litt fred i sjela. Har alltid trodd at det er meg det er noe feil med. 

Anonymkode: 78db8...8f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja. Jeg trenger nok å snakke om dette. Kommer nok til å snakke ta kontakt med en psykolog for min egen del bare for å få litt fred i sjela. Har alltid trodd at det er meg det er noe feil med. 

Anonymkode: 78db8...8f8

Litt skrivefeil ute å går her, men du skjønner nok hva jeg mente. Jeg har blitt veldig selvbevisst på hvordan jeg vil være med barn, og ønsker overhodet ikke at oppveksten min skal gjenspeile hvordan jeg skal oppdra barnet mitt. Men som sagt hadde nok hatt godt av å snakke ut ordentlig med en psykolog, og det tenker jeg gjøre. 😊

Anonymkode: 78db8...8f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja. Jeg trenger nok å snakke om dette. Kommer nok til å snakke ta kontakt med en psykolog for min egen del bare for å få litt fred i sjela. Har alltid trodd at det er meg det er noe feil med. 

Anonymkode: 78db8...8f8

Det er dessverre helt vanlig å føle skyld og skam, men det er noe foreldrene dine har påført deg. Det er ingenting feil med deg! Du var et uskyldig barn. Foreldrene dine sviktet deg fordi de er elendige foreldre. Det er kun deres feil og deres skyld! Det er kjempeviktig. Ingenting var din feil! ❤️

Anonymkode: 70dbe...6ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Litt skrivefeil ute å går her, men du skjønner nok hva jeg mente. Jeg har blitt veldig selvbevisst på hvordan jeg vil være med barn, og ønsker overhodet ikke at oppveksten min skal gjenspeile hvordan jeg skal oppdra barnet mitt. Men som sagt hadde nok hatt godt av å snakke ut ordentlig med en psykolog, og det tenker jeg gjøre. 😊

Anonymkode: 78db8...8f8

Fint at du tenker å gjøre det. For dessverre er det ofte sånn at vi ubevisst gjentar feil foreldrene våre lærte oss. Når vi er oppvokst i en familie med uhensiktsmessig oppførsel eller reaksjonsmønstre, er det det eneste vi vet om og derfor tror vi det er normalt. Det er veldig vanskelig å klare å bli klar over egne feil-mønstre uten hjelp, det er like vanskelig som å klare å se bakhodet sitt., vi kan se litt hvis vi snur oss helt til siden men det fulle bildet over bakhodet klarer vi ikke få uten et speil. Så ta et par timer hos en psykolog for å få hjelp til å bli bevisst dine reaksjonsmønstre sånn at du får luket dem ut. Gjør det for barnet ditt sin del, sånn at du blir den aller beste moren du kan bli for ham/henne.😊❤️

Anonymkode: 70dbe...6ee

[AnonymBruker]

Jeg har ofte følt på en slags urettferdighet og. Som jeg faktisk er litt bitter over i voksen alder. Brødrene mine har fått mye mer hjelp en meg. Min ene bror bor gratis i kjeller leiligheten i barndomshjemmet mitt som ble pusset opp for 5-7 år siden. Når jeg bodde hjemme var det snakk om at jeg måtte betale for å bo på jenterommet mitt. De har alle 3 fått påspandert lappen av våre foreldre, mens jeg fikk ikke det. Jeg har spart, og bruker egne penger på dette nå. Jeg føler vel at jeg er det siste barnet det egentlig ikke hadde verken råd eller tid til. 

Anonymkode: 78db8...8f8

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ja. Jeg trenger nok å snakke om dette. Kommer nok til å snakke ta kontakt med en psykolog for min egen del bare for å få litt fred i sjela. Har alltid trodd at det er meg det er noe feil med. 

Anonymkode: 78db8...8f8

Det er flere elementer av åpenlys omsorgssvikt her. 
 

Jeg tenker du gjør lurt i å ikke sende barnet ditt dit alene, i alle fall ikke før barnet er så stort at det kan gi utrykk selv for hvordan det har det og klare å dekke sine egne behov.

Du gjør lurt i å snakke med en psykolog. Det er visstnok en form for psykolog «teori» (sikkert veldig dårlig forklart av meg her nå) - som omhandler dette med å se seg selv og ens foreldre samt besteforeldre i en tråd av generasjoner. 
Hvis du hever blikket, og tenker at din mor eller far skulle forfatte samme type innlegg som du har gjort her nå, hvordan ville det ha utspilt seg? Hva vet du om deres barndom? Ofte kan en foreldregenerasjon sine feil og mangler forklares med hva slags verktøy de selv fikk utlevert via sin barndom. 
Ikke for at det skal unnskylde dem, men det kan male et mer nyansert bilde av dem, som igjen kan hjelpe deg med å bearbeide dine  følelser og ditt inntrykk av dem.  Videre kan det gjøre deg bevisst din funksjon og rolle som kommende foreldre. Hva vil du selv ende opp med å kopiere fra dine foreldre? Hva vil du til all pris unngå? 
 

Til sist, du beskriver et veldig nøytralt/distansert forhold til dine foreldre. Det er egentlig imponerende fordi mange med en bakgrunn som din kunne like gjerne konfrontert dem og tatt avstand fra dem. Det kan være at de er bedre besteforeldre enn foreldre. Det betyr ikke at de skal stå barnet ditt nære, men de kan gi barnet en viss glede av og til under forhold du er komfortabel med. Dette kan bety utrolig mye for ditt barn, og da klarer du å gi ditt barn «gaven» av å ha en positiv relasjon til sine besteforeldre og potensielt fine minner barnet kan ta med seg videre i livet.

Ta vare på deg selv og vær stolt, det er tøft det du beskriver at du har gått gjennom. ❤️
 

 

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (1 minutt siden):

Det er flere elementer av åpenlys omsorgssvikt her. 
 

Jeg tenker du gjør lurt i å ikke sende barnet ditt dit alene, i alle fall ikke før barnet er så stort at det kan gi utrykk selv for hvordan det har det og klare å dekke sine egne behov.

Du gjør lurt i å snakke med en psykolog. Det er visstnok en form for psykolog «teori» (sikkert veldig dårlig forklart av meg her nå) - som omhandler dette med å se seg selv og ens foreldre samt besteforeldre i en tråd av generasjoner. 
Hvis du hever blikket, og tenker at din mor eller far skulle forfatte samme type innlegg som du har gjort her nå, hvordan ville det ha utspilt seg? Hva vet du om deres barndom? Ofte kan en foreldregenerasjon sine feil og mangler forklares med hva slags verktøy de selv fikk utlevert via sin barndom. 
Ikke for at det skal unnskylde dem, men det kan male et mer nyansert bilde av dem, som igjen kan hjelpe deg med å bearbeide dine  følelser og ditt inntrykk av dem.  Videre kan det gjøre deg bevisst din funksjon og rolle som kommende foreldre. Hva vil du selv ende opp med å kopiere fra dine foreldre? Hva vil du til all pris unngå? 
 

Til sist, du beskriver et veldig nøytralt/distansert forhold til dine foreldre. Det er egentlig imponerende fordi mange med en bakgrunn som din kunne like gjerne konfrontert dem og tatt avstand fra dem. Det kan være at de er bedre besteforeldre enn foreldre. Det betyr ikke at de skal stå barnet ditt nære, men de kan gi barnet en viss glede av og til under forhold du er komfortabel med. Dette kan bety utrolig mye for ditt barn, og da klarer du å gi ditt barn «gaven» av å ha en positiv relasjon til sine besteforeldre og potensielt fine minner barnet kan ta med seg videre i livet.

Ta vare på deg selv og vær stolt, det er tøft det du beskriver at du har gått gjennom. ❤️
 

 

Min mor vokste opp på barnehjem så hennes oppvekst var ikke så grei den heller. Det bunner nok litt i det og. Min bror har et barn, og hun er uten tvil en bestemor som stiller opp, og hun er glad i barnebarnet. Men som sagt hun er av den oppfatning at barn bare skal sees og ikke høres. Det er mye kjefting og smelling for ingenting. Det skjer når hun mener barnet blir for maste eller spør for mye. Mitt tantebarn er ingen bråke unge, hun er en helt vanlig 7 åring. Men jeg vil ikke at barnet mitt skal oppleve det så jeg kommer ikke til å la henne passe barnet mitt alene.
 

Her en dag ble hun veldig fornærmet - jeg spurte hvorfor hun røkte inne. (Hun er storrøyker, hele min familie er det) Da svarte hun det er ingen barn her nå så det gjør ikke noe. Hun tenker ikke på at det setter seg i både klær, tak og vegger. Jeg sa til henne at jeg ikke kom til å ta med en nyfødt inn så lenge dere røyker så mye inne. Jeg syns det er veldig ukomfortabelt at de røyker så mye, jeg pleier å gå ut og åpne både dører og vinduer når de fyrer opp da jeg ikke vil puste røyken. Da fikk hun det til å virke som jeg var den store stygge ulven, og min ene bror sa at barnet kommer til å bli passiv røyker uansett så det får jeg ikke gjort noe med. 

Anonymkode: 78db8...8f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Min mor vokste opp på barnehjem så hennes oppvekst var ikke så grei den heller. Det bunner nok litt i det og. Min bror har et barn, og hun er uten tvil en bestemor som stiller opp, og hun er glad i barnebarnet. Men som sagt hun er av den oppfatning at barn bare skal sees og ikke høres. Det er mye kjefting og smelling for ingenting. Det skjer når hun mener barnet blir for maste eller spør for mye. Mitt tantebarn er ingen bråke unge, hun er en helt vanlig 7 åring. Men jeg vil ikke at barnet mitt skal oppleve det så jeg kommer ikke til å la henne passe barnet mitt alene.
 

Her en dag ble hun veldig fornærmet - jeg spurte hvorfor hun røkte inne. (Hun er storrøyker, hele min familie er det) Da svarte hun det er ingen barn her nå så det gjør ikke noe. Hun tenker ikke på at det setter seg i både klær, tak og vegger. Jeg sa til henne at jeg ikke kom til å ta med en nyfødt inn så lenge dere røyker så mye inne. Jeg syns det er veldig ukomfortabelt at de røyker så mye, jeg pleier å gå ut og åpne både dører og vinduer når de fyrer opp da jeg ikke vil puste røyken. Da fikk hun det til å virke som jeg var den store stygge ulven, og min ene bror sa at barnet kommer til å bli passiv røyker uansett så det får jeg ikke gjort noe med. 

Anonymkode: 78db8...8f8

Døren min er alltid åpen, så om de vil komme på besøk til meg så får de gjerne det. Jeg vil gjerne at barnet mitt skal ha glede av dem, men merker på tantebarnet mitt at hun ikke syns det er så kjekt å være hos bestemor alltid mtp kjeftingen. Så det bekymrer meg. Jeg sier ofte ifra når det skjer da, så min mor vet nok at hun ikke kommer unna med å snakke sånn til mitt barn. Det er bare summen av alt som får meg til å tenke. Mine nære venninner forstår ikke hvorfor jeg fortsatt prøver, de mener jeg bare burde la være, og kutte kontakten. 

Anonymkode: 78db8...8f8