Gi slipp på folk

[AnonymBruker]

Jeg har veldig lett for å kutte folk ut av livet mitt når jeg blir skuffet, både kjærester og venner eller familiemedlemmer. Blir jeg såret, så klarer jeg ikke glemme det og velger heller å bare kvitte meg med det mennesket. Jeg synes det var veldig greit at jeg er slik før, men nå er jeg litt redd for at det kanskje ikke er så sunt. Jeg trives noe ekstremt godt i eget selskap, men er redd det kanskje blir litt ensomt en dag om jeg fortsetter sånn. Er det andre som kjenner seg igjen? Har noen gode råd på hvordan jeg kan endre meg på det? Eller er det egentlig like greit? Det er ikke helt småting i mine øyne, men når det treffer min selvrespekt, da er det som en bryter slukkes på stedet. 

Anonymkode: feffa...e1e

[Gjest Hvemsomhelst]

Vil nesten ikke innrømme det for meg selv engang, men jeg kjenner meg igjen.  Dessverre 😢 følger med på om du får noen gode råd. 

Endret 22. august 2021 av Hvemsomhelst

[Poision-Ivy]

Ja. Bare ja 😆 Prioriterer mine 1-2 nærmeste (1 venn + evt 1 kjæreste) høyt og hvis de irriterer meg så er de ute. Thank you, next 🤐

Kanskje ikke rart at jeg er et tidvis ensomt menneske 😬

[AnonymBruker]

Jeg er likedan. Ikke for småting men hvis noen gjør eller sier noe som virkelig sårer meg, ja da er de ute av livet mitt for godt. Ingen vei tilbake. 

Anonymkode: 4d921...4ca

[Hippogriff]

Hva med å tenke over om det som er gjort egentlig er ment så ille som man selv oppfatter det? Jeg prøver å tolke andre i beste mening.

Et annet tips er å ta mer distanse fra folk enn å kutte dem helt ut. Det fins flere jeg aldri ville tålt en nær relasjon til, men som jeg fint kan takle å hilse på og kanskje til og med utveksle 2-3 setningers høflighetspjatt med.

Konflikter krever mye og det skal være nokså alvorlig for at jeg skal gidde å engasjere meg i en. Viker heller unna og skaper akkurat passe distanse.

Det var nå et forsøk på to tips i alle fall. 

[AnonymBruker]

Hvorfor tror dere at dere er sånn? Det psykologiske bak det er spennende å tenke på. 

Jeg tror for min del at kanskje oppveksten min har noe å si, siden det var mye omsorgssvikt. Men nå har jeg barn selv og de har sterke personligheter, kan være at man bare er født sånn. 

Jeg går nok raskt i fight og flight modus når det er konflikter. Velger såklart flight. Tror alle er glad for at jeg heller velger det enn fight, føler at det kan bli mer farlig, følelsene mine er veldig sterke både den ene veien og den andre. Veldig glad og veldig sint. 

Anonymkode: feffa...e1e

[AnonymBruker]

Det er lett å «rømme» fra konflikter, men det er lurt å huske på at i de fleste tilfeller så er det som regel ikke ment vondt, basert på misforståelser eller lignende. Noen ganger er det verdt å stå i det litt lengre enn men har gjort før, ta opp problemet og se om du kommer noen vei. Gjør du det har du nok en venn i lang tid ❤️

Anonymkode: 82b7d...320

[PM75]

Jeg ville nok ha funnet en bedre måte å håndtere konflikter på enn bare å stikke av eller kutte ut. De mest verdifulle relasjonene for meg er de jeg har hatt lenge. 

[AnonymBruker]

Jeg er en slik person som ønsker å snakke ut om ting istedenfor å blokkere og ignorere. Jeg prøver å se tingene i fra begge sider. Syns at det er trist at folk tar ting så negativt istedenfor å spør vedkomne om hva personen mener. Har opplevd dette både på jobb og med ett søskenbarn. 

Anonymkode: 991a5...b0c

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Kan jeg unngå den det gjelder, som har gjort meg usikker, så gjør jeg det. 

Anonymkode: e0ee0...c3e