Kjenner jeg er sint og føler meg lurt, plutselig vil han ikke ha barn

[AnonymBruker]

Vi må ta praten snart, det er helt tydelig. Da vi ble sammen spurte han tidlig om jeg hadde lyst på barn, og snakket om hvordan han var forberedt på legge om livet når han fikk kone og barn. Siden vi begge lever litt utradisjonelt var akkurat den siste delen viktig for meg: at han var villig til å endre livsstil for å få barn. Det som er så herlig nå er at han benekter å noen gang har sagt dette, og mener at jeg må huske feil.. Nå har vi vært sammen i tre år, jeg har tippet 30, og jeg kjenner at jeg rett og slett er verpesjuk. 

Han derimot, snakker mer og mer om hvor slitsomt det sikkert er med barn, om venninnen hans som fikk barn som viste seg å være autist, om en slektning som fikk barn som viste seg å være født døv, at han aldri hører solskinnshistorier. Han har også nevnt noe om at livet er over når man får barn, men jeg er usikker på om jeg hørte feil da dette var mens vi var på en konsert (av alle steder å ta opp det temaet, men jeg tror han var glad for å være på fest, og så for seg at vi ikke kunne gjort dette om vi hadde barn).

Det er jo egentlig greit nok om han har ombestemt seg, det er en ærlig sak, men jeg kjenner at jeg er sint og såret, og det gjør det vanskelig å ta opp dette uten å være passiv aggressiv, eller bare aggressiv.

Burde jeg bare spørre han rett ut, når som helst, "Er det sånn at du ikke har lyst på barn?", er det en vanlig måte å gjøre det på? Jeg er så redd for at dette er en samtale som ender med brudd, og jeg vet ikke om jeg er klar for det. Samtidig merker jeg at dette preger relasjonen vår. Jeg har sluttet å se for meg en fremtid med han, jeg har ikke spesielt lyst til å ha sex med han, og jeg ser han mer og mer som en forvokst liten gutt som bare har lyst til å være fri og frank resten av livet. Jeg orker ikke å jobbe med forholdet eller kreve noe av han, når jeg ikke tror forholdet vårt har noen fremtid. Hvordan ser du for deg at live vårt er om fem år, har jeg spurt. Han aner ikke, har tydeligvis ikke tenkt over det i det hele tatt.

Vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, jeg føler meg skuffet og lurt, og vet at jeg egentlig bare burde få denne samtalen ut av verden og eventuelt avslutte forholde om det er det som må til, jeg blir jo ikke akkurat yngre... Hva hadde du gjort? Bare gått og ikke sett deg tilbake?

Anonymkode: c01c4...f55

[AnonymBruker]

Det er, som du selv skriver, lov å ombestemme seg. Men det er også helt legitimt å ha mer lyst på barn enn å være i et forhold med en person. Jeg ville tatt en åpen og ærlig samtale hvor jeg forklarte at jeg dessverre ikke så noen felles fremtid for oss - siden han vil være barnefri. Ingen grunn til å krangle eller å furte, for noens del. Men dere vil helt forskjellige ting på et av de områdene det er umulig for de fleste å kompromisse på.

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva hadde du gjort? Bare gått og ikke sett deg tilbake?

Anonymkode: c01c4...f55

Følelsene du beskriver for ham er jo ikke akkurat supervarme for tida... Jeg ville definitivt ha gått. 

Anonymkode: e6a5f...8c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det som er så herlig nå er at han benekter å noen gang har sagt dette, og mener at jeg må huske feil..

For å ha lyst på barn med noen, må de oppføre seg som noen man ser for seg at kan ta ansvar for barn. De må være moden, ansvarsbevisst, i stand til å gjennomføre de mål de har satt seg, og samtidig rolige og beherskede.

Ikke ett eneste sted i ditt innlegg, ser jeg tegn til de egenskapene der. Tvert i mot, du fremstår som hissig, sarkastisk (eksempel jeg har sitert), mer opptatt av å skylde på han enn på å gå i deg selv.

Det kan godt hende han oppriktig har lyst på barn, men at han ikke vil ha det med deg. At enten slår han seg til ro med konsert og fest med deg, eller han kommer til å få barn den dagen han treffer en kvinne han ser på som en morsfigur. 

Anonymkode: 2ab6f...797

[Drizzt]

La meg se om jeg har forstått det riktig.

Dere begge lever utradisjonelt på en måte som krever totalomlegging av livsstilen hvis dere skal få barn.

Du spurte ham i starten av forholdet om han var villig til å legge om og få kone og barn og han sa ''ja''.

Nå er det gått 3 år og han plutselig er i tvil.

La meg fortelle deg - han har ikke ombestemt seg. Han har egentlig aldri bestemt seg for å legge om. Da du spurte ham i starten av forholdet, så svarte han det du hadde lyst å høre. Kanskje tenkte han ''så lenge jeg sier det hun vil høre, så er hun min'' eller ''jeg sier ja nå, men jeg lover ingenting''.

Selvfølgelig føler du deg lurt nå når du oppdager at han egentlig ikke mente å forplikte seg og at du har kastet bort 3 år hvor du har investert mye mot at dere får barn senere, noe du ikke får.

Han høres ut som noen som vil bare leve livet uten forpliktelser og iallefall uten ansvaret å ha barn og oppdra barn er. Flott, men da burde han vært ærlig med deg.

Hadde jeg vært deg, ville jeg stilt ham spørsmålet direkte og ikke godtatt annet enn et Ja eller Nei svar. Han kan bestemme seg for å bli far når han er 57, ensom og ferdig med å leve slik, men det kan ikke du. Hvis du vil ha barn og han ikke vil, så er det egentlig bare 1 ting å gjøre.

 

[Virrevirrevapp]

Det er et enormt røde flagg at han benekter å ha hatt den samtalen med deg. Enten lyver han, eller han la så lite i denne alvorlige samtalen at det ikke er lagra som et viktig minne for ham. 

Etter 3 år vet man om man ser for seg livet med noen. Om dere ellers har jobb etc, så vim han enten ikke ha barn eller ikke med deg. Dessverre. 

[AnonymBruker]

Man får ikke akkurat inntrykk av at han vil ha barn nei. Tror kanskje du egentlig vet svaret selv?

Om du ikke tar praten nå, utsetter du bare det uunngåelige. Hvis dere ønsker å leve forskjellige liv, er det bedre å få avklart det nå, enn å utsette det til senere. Det blir ikke mindre vondt med tiden, og du blir ikke yngre heller.

Jeg vet hva jeg snakker om. Var ikke snakk om barn, men vi ville ikke leve det samme livet. Har utsatt det uunngåelige i mange år. Det ble ikke bedre. Ble bare vondere jo lenger tid som gikk. Syns du skal spørre ham rett ut, og være klar på at dette er viktig for deg. Hvis ikke må dere avslutte. 

Anonymkode: 193ab...30d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

For å ha lyst på barn med noen, må de oppføre seg som noen man ser for seg at kan ta ansvar for barn. De må være moden, ansvarsbevisst, i stand til å gjennomføre de mål de har satt seg, og samtidig rolige og beherskede.

Ikke ett eneste sted i ditt innlegg, ser jeg tegn til de egenskapene der. Tvert i mot, du fremstår som hissig, sarkastisk (eksempel jeg har sitert), mer opptatt av å skylde på han enn på å gå i deg selv.

Det kan godt hende han oppriktig har lyst på barn, men at han ikke vil ha det med deg. At enten slår han seg til ro med konsert og fest med deg, eller han kommer til å få barn den dagen han treffer en kvinne han ser på som en morsfigur. 

Anonymkode: 2ab6f...797

Stått opp med feil fot i dag? Du går ut fra at TS' kjæreste faktisk vil ha barn, men det er ikke så sikkert. Det er flere menn enn kvinner som oppgir å ikke ville ha barn i det hele tatt. TS har vært tydelig på hva hun ønsker seg, men kjæresten har endret mening underveis. Da er det ikke så rart at hun blir såret og reagerer.

Det er en vanlig historie det der: Menn som inngår forhold, og om det å få barn sier de: "I framtiden en gang, men ikke akkurat nå". Mange utsetter og utsetter den avgjørelsen helt til de begynner å dra på åra, andre vil egentlig ikke ha barn i det hele tatt men lar vær å si sannheten, for de vet at det betyr brudd i forholdet. Jeg vet om flere sånne menn, som har holdt forholdet gående med å gi dama forhåpninger som viser seg å være falske: at han egentlig ikke ville ha barn. Det er sånne menn som lyver for å slippe å være single, og det er bare stygt gjort.

Anonymkode: ee295...0ce

[Vera]

Jeg kjenner at jeg er veldig nysgjerrig på hva du mener med «utradisjonelle liv» og om kanskje svaret ligger der?

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Følelsene du beskriver for ham er jo ikke akkurat supervarme for tida... Jeg ville definitivt ha gått. 

Anonymkode: e6a5f...8c9

Nei, de har endret seg ganske mye de siste årene, dessverre.

10 minutter siden, Drizzt said:

La meg se om jeg har forstått det riktig.

Dere begge lever utradisjonelt på en måte som krever totalomlegging av livsstilen hvis dere skal få barn.

Du spurte ham i starten av forholdet om han var villig til å legge om og få kone og barn og han sa ''ja''.

Nå er det gått 3 år og han plutselig er i tvil.

La meg fortelle deg - han har ikke ombestemt seg. Han har egentlig aldri bestemt seg for å legge om. Da du spurte ham i starten av forholdet, så svarte han det du hadde lyst å høre. Kanskje tenkte han ''så lenge jeg sier det hun vil høre, så er hun min'' eller ''jeg sier ja nå, men jeg lover ingenting''.

Selvfølgelig føler du deg lurt nå når du oppdager at han egentlig ikke mente å forplikte seg og at du har kastet bort 3 år hvor du har investert mye mot at dere får barn senere, noe du ikke får.

Han høres ut som noen som vil bare leve livet uten forpliktelser og iallefall uten ansvaret å ha barn og oppdra barn er. Flott, men da burde han vært ærlig med deg.

Hadde jeg vært deg, ville jeg stilt ham spørsmålet direkte og ikke godtatt annet enn et Ja eller Nei svar. Han kan bestemme seg for å bli far når han er 57, ensom og ferdig med å leve slik, men det kan ikke du. Hvis du vil ha barn og han ikke vil, så er det egentlig bare 1 ting å gjøre.

 

Nei, dette var informasjon som han kom med helt frivillig. Det kunne ikke ramlet meg inn å mase om barn og giftemål såpass tidlig som denne samtalen fant sted. Men du har nok rett i at han sa det han trodde jeg ville høre.

12 minutter siden, Virrevirrevapp said:

Det er et enormt røde flagg at han benekter å ha hatt den samtalen med deg. Enten lyver han, eller han la så lite i denne alvorlige samtalen at det ikke er lagra som et viktig minne for ham. 

Etter 3 år vet man om man ser for seg livet med noen. Om dere ellers har jobb etc, så vim han enten ikke ha barn eller ikke med deg. Dessverre. 

Jeg tror nok det er barn generelt, ikke bare med meg. Han er veldig tydelig på at han elsker meg, og at det er meg han vil dele resten av livet med, så akkurat det tviler jeg ikke på. Jeg tror han bare liker det veldig godt slik vi har det akkurat nå, og det forstår jeg jo, vi har det jo på mange måter fint, men jeg vil ikke ha det sånn resten av livet.

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Man får ikke akkurat inntrykk av at han vil ha barn nei. Tror kanskje du egentlig vet svaret selv?

Om du ikke tar praten nå, utsetter du bare det uunngåelige. Hvis dere ønsker å leve forskjellige liv, er det bedre å få avklart det nå, enn å utsette det til senere. Det blir ikke mindre vondt med tiden, og du blir ikke yngre heller.

Jeg vet hva jeg snakker om. Var ikke snakk om barn, men vi ville ikke leve det samme livet. Har utsatt det uunngåelige i mange år. Det ble ikke bedre. Ble bare vondere jo lenger tid som gikk. Syns du skal spørre ham rett ut, og være klar på at dette er viktig for deg. Hvis ikke må dere avslutte. 

Anonymkode: 193ab...30d

Uff, ja, jeg vet du egentlig har rett. Det er bare skikkelig vondt kjenner jeg. En del av meg synes også synd på han, jeg er jo fortsatt glad i han, jeg skulle bare ønske han fortsatt var den jeg forelsket meg i.

 

 

TS

Anonymkode: c01c4...f55

[AnonymBruker]

Drizzt skrev (14 minutter siden):

La meg se om jeg har forstått det riktig.

Dere begge lever utradisjonelt på en måte som krever totalomlegging av livsstilen hvis dere skal få barn.

Du spurte ham i starten av forholdet om han var villig til å legge om og få kone og barn og han sa ''ja''.

Nå er det gått 3 år og han plutselig er i tvil.

La meg fortelle deg - han har ikke ombestemt seg. Han har egentlig aldri bestemt seg for å legge om. Da du spurte ham i starten av forholdet, så svarte han det du hadde lyst å høre. Kanskje tenkte han ''så lenge jeg sier det hun vil høre, så er hun min'' eller ''jeg sier ja nå, men jeg lover ingenting''.

Selvfølgelig føler du deg lurt nå når du oppdager at han egentlig ikke mente å forplikte seg og at du har kastet bort 3 år hvor du har investert mye mot at dere får barn senere, noe du ikke får.

Han høres ut som noen som vil bare leve livet uten forpliktelser og iallefall uten ansvaret å ha barn og oppdra barn er. Flott, men da burde han vært ærlig med deg.

Hadde jeg vært deg, ville jeg stilt ham spørsmålet direkte og ikke godtatt annet enn et Ja eller Nei svar. Han kan bestemme seg for å bli far når han er 57, ensom og ferdig med å leve slik, men det kan ikke du. Hvis du vil ha barn og han ikke vil, så er det egentlig bare 1 ting å gjøre.

 

Dette er en selvopplevd historie fra ditt liv. Den har ingen relevans for ts sitt innlegg. 
Alle folk er ikke like. Og det er faktisk ikke ok å bli bitter på hele eller deler av menneskeheten fordi du føler at ett eneste individ blant millioner har gjort deg urett. Det er ikke engang gitt at du har blitt gjort urett mot - det er like sannsynlig at din innstilling til verden gjør at du opplever den negativ.

Anonymkode: c30ac...067

[Alice123]

I god KG-stil må jeg nesten si "dump han!". Men seriøst, forholdet deres er slik jeg ser det i praksis over, å fortsette er bare seigpining.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Stått opp med feil fot i dag? Du går ut fra at TS' kjæreste faktisk vil ha barn, men det er ikke så sikkert. Det er flere menn enn kvinner som oppgir å ikke ville ha barn i det hele tatt. TS har vært tydelig på hva hun ønsker seg, men kjæresten har endret mening underveis. Da er det ikke så rart at hun blir såret og reagerer.

Det er en vanlig historie det der: Menn som inngår forhold, og om det å få barn sier de: "I framtiden en gang, men ikke akkurat nå". Mange utsetter og utsetter den avgjørelsen helt til de begynner å dra på åra, andre vil egentlig ikke ha barn i det hele tatt men lar vær å si sannheten, for de vet at det betyr brudd i forholdet. Jeg vet om flere sånne menn, som har holdt forholdet gående med å gi dama forhåpninger som viser seg å være falske: at han egentlig ikke ville ha barn. Det er sånne menn som lyver for å slippe å være single, og det er bare stygt gjort.

Anonymkode: ee295...0ce

Takk. Jeg orker ikke å diskutere med noen som bare er ute etter å tillegge meg en personlige egenskaper ut ifra under 1000 ord på et nettforum. Slike meninger tar jeg ikke til etteretning.

TS

Anonymkode: c01c4...f55

[Virrevirrevapp]

Han har aldri vært den du forelska deg i, dessverre. Det er jo problemet med menn som er gode på å si fine og hyggelige ting som peker mot framtida. 

Menn som faktisk blir fedre, jobber i det stille med å legge livet til rette for barn. 

[AnonymBruker]

Riv av plasteret-  Her må du ta mot til deg å stå i det ukomfortable for å finne ut av dette. Krev ærlighet, og sannhet fra han. Og viss det er slutten så er det det. Men da slipper du uvissheten og den langsomme pinen du er i nå. Lykke til! 

Anonymkode: d47da...922

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Takk. Jeg orker ikke å diskutere med noen som bare er ute etter å tillegge meg en personlige egenskaper ut ifra under 1000 ord på et nettforum. Slike meninger tar jeg ikke til etteretning.

TS

Anonymkode: c01c4...f55

Nei, men det behøver du jo ikke. Men mannens meninger må du jo forholde deg til. Og mine «meninger» var bare et forsøk på å forklare deg hvorfor han antageligvis mener det han mener.

Du må gjerne overse det faktum at mange menn faktisk får barn med andre kvinner enn hun som trodde og håpet, men som han ombestemte seg i forhold til. Og i stedet lytte til kvinner på KG som er mer opptatt av sympati og forståelse enn av noen reell konstruktiv tilbakemelding.

Ditt liv, ditt valg. 

Anonymkode: 2ab6f...797

[AnonymBruker]

Fortsettelse er pine. Man er aldri klar for å gjøre det slutt når det er bra og må gjøre det slutt pga. en slik uenighet. Jeg har akkurat gjort dette. Det var grusomt, men jeg så ingen annen utvei. Er like gammel som deg - hadde jeg vært i midten av tyveårene så hadde jeg fortsatt, men ikke nå.

Anonymkode: 29168...0ee

[AnonymBruker]

Og ja - du må bare spørre ham rett ut. Du sier dere må prate og så sier du at du har lagt merke til at han har sagt dette og dette og du må stille et direkte spørsmål og så spør du.

Anonymkode: 29168...0ee

[AnonymBruker]

Det er sikkert stygt sagt, men menn kommer og går, barn er for alltid. Mor barn relasjonen er den sterkeste og mest stabile relasjonen vi har i vårt samfunn. Hvis du vil ha barn, så trumfer det alt annet.

Anonymkode: 5e06f...f00

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Riv av plasteret-  Her må du ta mot til deg å stå i det ukomfortable for å finne ut av dette. Krev ærlighet, og sannhet fra han. Og viss det er slutten så er det det. Men da slipper du uvissheten og den langsomme pinen du er i nå. Lykke til! 

Anonymkode: d47da...922

Ja, jeg må nok gjøre det. Er egentlig fryktelig konfliktsky, så jeg har nok latt dette gå for langt også. Jeg burde bare ha konfrontert han hver gang han begynner å snakke om barn slik som han har gjort det siste året.

13 minutter siden, AnonymBruker said:

 

Ditt liv, ditt valg. 

Anonymkode: 2ab6f...797

Det er helt sant, og jeg velger å ikke ta hensyn til dine antagelser. Ellers takk.

33 minutter siden, Virrevirrevapp said:

Han har aldri vært den du forelska deg i, dessverre. Det er jo problemet med menn som er gode på å si fine og hyggelige ting som peker mot framtida. 

Menn som faktisk blir fedre, jobber i det stille med å legge livet til rette for barn. 

Ikke sant, det er det jeg også tenker. For min del blir fremtiden litt meningsløs om jeg ikke skal ha en familie. 

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Fortsettelse er pine. Man er aldri klar for å gjøre det slutt når det er bra og må gjøre det slutt pga. en slik uenighet. Jeg har akkurat gjort dette. Det var grusomt, men jeg så ingen annen utvei. Er like gammel som deg - hadde jeg vært i midten av tyveårene så hadde jeg fortsatt, men ikke nå.

Anonymkode: 29168...0ee

Takk, det var litt godt å høre fra noen som har stått i det samme. Jeg elsker han jo, jeg har ikke lyst til å se han bli lei seg.

 

TS

Anonymkode: c01c4...f55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For å ha lyst på barn med noen, må de oppføre seg som noen man ser for seg at kan ta ansvar for barn. De må være moden, ansvarsbevisst, i stand til å gjennomføre de mål de har satt seg, og samtidig rolige og beherskede.

Ikke ett eneste sted i ditt innlegg, ser jeg tegn til de egenskapene der. Tvert i mot, du fremstår som hissig, sarkastisk (eksempel jeg har sitert), mer opptatt av å skylde på han enn på å gå i deg selv.

Det kan godt hende han oppriktig har lyst på barn, men at han ikke vil ha det med deg. At enten slår han seg til ro med konsert og fest med deg, eller han kommer til å få barn den dagen han treffer en kvinne han ser på som en morsfigur. 

Anonymkode: 2ab6f...797

Ikke hør på dette. Er ingenting i ditt innlegg som tilsier at du ikke er skikket som mor! Herlighet 

Anonymkode: 7ad29...e82