Brudd med barn?

[AnonymBruker]

Noen som vil dele erfaring? Jeg synes det er vanskelig å vite hva som er rett... Vi krangler lite, men er ikke kjærester lenger. Mange ting ved partner som irriterer meg. Har små barn sammen. Synes det er vondt om de skal vokse opp med skilte foreldre og alt som potensielt hører med.. 

Anonymkode: 5eb33...115

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon så følger gjerne denne tråden jeg og..

Vi er ikke kjærester - dvs jeg tror jeg vil mer enn meg men jeg har ikke de samme følelsene. Skikkelig vanskelig å bestemme meg om jeg skal gå eller ikke..

Anonymkode: 34f8a...446

[AnonymBruker]

Ikke kast bort livet deres ved å bo sammen med en mann du ikke har kjærlighet til. Barna lærer at det er slik et forhold skal være, uten kjærlighet. barn blir lykkelige når de ser foreldre er lykkelige. Alle fortjener å ha kjærlighet i livet sitt. Ikke kast livet ditt bort for å bo sammen for barnas «beste», for det er ikke det beste for barna, og iallefall ikke for deg. Jeg flyttet, er lykkelig for det, barna ble mer lykkelige. Er i dag i nytt hærlig forhold med mye kjærlighet❤️ Lykke til❤️

Anonymkode: 6cc6a...507

[AnonymBruker]

Hvis dere er sikker på at dere er helt ferdige som kjærester, så tenker jeg at det er bedre å ta bruddet nå mens dere fortsatt er single og gode venner. Hvis bruddet blir i forbindelse med ny dame/type, kan det fort bli problematisk.

Anonymkode: 10760...9a4

[Løvejenten]

Jeg holdt igjen lenge før jeg gikk, p.g.a barna. Vi kranglet aldri, kjærligheten var død, men vi fungerte fint som venner. Alle rundt meg kom med argumentet «barn tar skade av å vokse opp med to foreldre uten kjærlighet».. argumentet forstår jeg, men i mitt tilfelle så hadde barna hatt det bedre om vi fortsatt var sammen. Den dårlige samvittigheten for å ha satt min egen lykke først, den kommer jeg nok aldri til å bli kvitt. 

[AnonymBruker]

Løvejenten skrev (26 minutter siden):

Jeg holdt igjen lenge før jeg gikk, p.g.a barna. Vi kranglet aldri, kjærligheten var død, men vi fungerte fint som venner. Alle rundt meg kom med argumentet «barn tar skade av å vokse opp med to foreldre uten kjærlighet».. argumentet forstår jeg, men i mitt tilfelle så hadde barna hatt det bedre om vi fortsatt var sammen. Den dårlige samvittigheten for å ha satt min egen lykke først, den kommer jeg nok aldri til å bli kvitt. 

Barn lærer av foreldrene sine, dere er rollemodeller for dem. Det er en sjanse for at også de havner i kjærlighetsløse forhold dersom de lærer at dette er normalt. Uten at det er noen fasit så er alle mine venner med dysfunksjonelle foreldre, i dysfunksjonelle forhold selv som voksne. De vet ikke hvordan et forhold bør være, for de har aldri lært det.

Anonymkode: 65192...1d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Barn lærer av foreldrene sine, dere er rollemodeller for dem. Det er en sjanse for at også de havner i kjærlighetsløse forhold dersom de lærer at dette er normalt. Uten at det er noen fasit så er alle mine venner med dysfunksjonelle foreldre, i dysfunksjonelle forhold selv som voksne. De vet ikke hvordan et forhold bør være, for de har aldri lært det.

Anonymkode: 65192...1d4

Støtter denne! Bare så synd at de fleste foreldre tror at de må bo sammen for barnas skyld er det beste… men det er det verste. 

Anonymkode: 6cc6a...507

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å få til kjærestetid når man har barn sammen, men en gang hadde dere det bra og jeg mener man går ikke fra mor/far til sine barn kun pga følelser som svinger. Det blir kanskje bedre med en ny kjæreste en periode, men hverdagen innhenter man og barna får familien splittet. Har dere prøvt terpai eller har du gått inn for å prøve få de gode følelsene tilbake.... De følelsene man dyrker de blir de flere av og tror mange har bestemt seg for å finne noe nytt og derfor lite motakelig for å få det  bedre der de er. Jeg hadde aldri gått fra en snill mann som var far til mine barn for å søke noe nytt og spennende. Følelser svinger, men man valgte å få barn sammen og barna fortjener at man jobber for forholdet/familien! 

Anonymkode: 0a470...7ff

[AnonymBruker]

Jeg lærte av mamma å holde ut med psykisk vold. At det var greit med nedlatende kommentarer! At det var greit å være stygg med konen sin om mannen følte seg mer verdt enn henne og tjente bedre.

Anonymkode: 10760...9a4

[Løvejenten]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Barn lærer av foreldrene sine, dere er rollemodeller for dem. Det er en sjanse for at også de havner i kjærlighetsløse forhold dersom de lærer at dette er normalt. Uten at det er noen fasit så er alle mine venner med dysfunksjonelle foreldre, i dysfunksjonelle forhold selv som voksne. De vet ikke hvordan et forhold bør være, for de har aldri lært det.

Anonymkode: 65192...1d4

Det tviler jeg ikke på. Men i mitt tilfelle, så tror jeg barna mine tar mer skade av skilsmissen og det som har fulgt med etterpå, enn om vi fortsatt hadde holdt sammen.

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra barnefar når datteren vår var 3 år. 

Jeg vet jeg gjorde rett. Vi var ikke kjærester lenger, følelsene var borte og alt vi gjorde i hverdagen var nesten å unngå hverandre. Vi krangelt ikke, men vi ville vel egentlig ikke tilbringe tid sammen heller. To helt separate liv i samme leilighet. 

I dag er hun 6 år, og vi er gode venner. Vi har valgt å bo nærme og har 50/50 fordeling. Det fungerer veldig fint, men det er klart at det er tøft å gå fra barnet 50% av tiden. Likevel, det hun møter nå er to foreldre som fint kan dra på cafe sammen, feire bursdagene hennes sammen og at vi kan spise middag sammen (og med nye partnere). Hun slapp å høre oss krangle, og hun slapp at det skulle bli et helvete, noe jeg mistenker at det hadde blitt om vi hadde fortsatt i flere år før vi ga slipp. 

Nå fokuserer vi på jobb og ny partner den uka hun er hos den andre, og har fult fokus på å følge opp henne når hun er hos oss. Hun har det veldig bra. Jeg tror det er viktigere at barn vokser opp med lykkelige, sunne voksne som har gode relasjoner heller enn å på død og liv bli i et dårlig forhold. 

Anonymkode: f038e...82b

[AnonymBruker]

Følger denne!

sitter i akkurat samme situasjon.

samboer er egoistisk, han skal ha masse fritid og legger til rette for at jeg og barnet tilpasser oss slik at han får gjøre det han vil. Når det er jeg som vil dra ut med gode venner etc. så er det ikke så farlig om jeg må avlyse fordi han slår seg vrang. Er jeg en sjelden gang ute å koser meg så er jeg oppe å nikker i rett tid, han derimot skal ligge på sofaen hele dagen etterpå!

i ferien valgte jeg å stå opp med barnet flere dager på rad fordi jeg følte meg uthvilt på morgenen, men det er ikke snakk om å få noe av dette tilbake.

Jeg holder på å klikke snart, alt han sier og gjør irriterer meg og jeg vet virkelig ikke om jeg gidder å prøve mer eller om jeg skal la han gå 

Anonymkode: 8ba41...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Følger denne!

sitter i akkurat samme situasjon.

samboer er egoistisk, han skal ha masse fritid og legger til rette for at jeg og barnet tilpasser oss slik at han får gjøre det han vil. Når det er jeg som vil dra ut med gode venner etc. så er det ikke så farlig om jeg må avlyse fordi han slår seg vrang. Er jeg en sjelden gang ute å koser meg så er jeg oppe å nikker i rett tid, han derimot skal ligge på sofaen hele dagen etterpå!

i ferien valgte jeg å stå opp med barnet flere dager på rad fordi jeg følte meg uthvilt på morgenen, men det er ikke snakk om å få noe av dette tilbake.

Jeg holder på å klikke snart, alt han sier og gjør irriterer meg og jeg vet virkelig ikke om jeg gidder å prøve mer eller om jeg skal la han gå 

Anonymkode: 8ba41...850

Var i samme forhold. Avsluttet for 2 mnd siden, og selvom det er litt vondt enda føler jeg en slags indre ro og befrielse. Trenger ikke irritere meg over noe som helst og har bare meg selv og mitt lille barn å ta vare på. Faktisk lettere å være ekte alenemor enn i er forhold hvor man omtrent lever som en alenemor. Om det noen gang blir oss igjen er det fordi han innser sine feil og gjør noe med det! Savner han litt, men han har tatt meg for gitt og gadd ikke ta sitt ansvar som pappa fordi hans liv og interesser tydeligvis er viktigere enn mitt liv og mine interesser. Beste valget jeg har tatt selvom det følger med en del kjærlighetssorg, for nå går det bedre! 

Anonymkode: 7fd7d...3a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Var i samme forhold. Avsluttet for 2 mnd siden, og selvom det er litt vondt enda føler jeg en slags indre ro og befrielse. Trenger ikke irritere meg over noe som helst og har bare meg selv og mitt lille barn å ta vare på. Faktisk lettere å være ekte alenemor enn i er forhold hvor man omtrent lever som en alenemor. Om det noen gang blir oss igjen er det fordi han innser sine feil og gjør noe med det! Savner han litt, men han har tatt meg for gitt og gadd ikke ta sitt ansvar som pappa fordi hans liv og interesser tydeligvis er viktigere enn mitt liv og mine interesser. Beste valget jeg har tatt selvom det følger med en del kjærlighetssorg, for nå går det bedre! 

Anonymkode: 7fd7d...3a3

Har samme opplevelse. Jeg ble tatt for gitt og behandlet dårlig, barnet var helt uinteressant for pappaen. Han satt i kjellerstua og gamet hele dagen og hele natta. Nå når jeg har kastet ut, så savner han barnet noe voldsomt. Synd, han skulle brukt tid med sønnen sin mens han bodde her.

Anonymkode: 65192...1d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Var i samme forhold. Avsluttet for 2 mnd siden, og selvom det er litt vondt enda føler jeg en slags indre ro og befrielse. Trenger ikke irritere meg over noe som helst og har bare meg selv og mitt lille barn å ta vare på. Faktisk lettere å være ekte alenemor enn i er forhold hvor man omtrent lever som en alenemor. Om det noen gang blir oss igjen er det fordi han innser sine feil og gjør noe med det! Savner han litt, men han har tatt meg for gitt og gadd ikke ta sitt ansvar som pappa fordi hans liv og interesser tydeligvis er viktigere enn mitt liv og mine interesser. Beste valget jeg har tatt selvom det følger med en del kjærlighetssorg, for nå går det bedre! 

Anonymkode: 7fd7d...3a3

Ja. Kjente også på det å være ekte alenemor, og å være alenemor i et forhold. Husker lørdagen. Vi måtte vente på at han skulle bli ferdig med å game. Så gikk vi ut likevel. Så ringte han etter to timer dritsur fordi han tenkte vi skulle fiske, men nå hadde vi jo stukket av, så da kunne vi jo ikke det. Eller alle helgene vi var alene på ting fordi han var på fest, og fyllesyk neste dag. Og jeg var alene om alt morgenstell og forberedelser til skole og barnehage. Han la de annenhver dag og mente da at han hadde gjort sitt. Og så deltok han på ting som kunne dokumenteres på sosiale medier, så folk kunne se så flink far han var. De så ikke så sur han var, og at han satt på mobilen hele arrangementet for å se hva alle andre gjorde som var kjekkere, og hva han evt kunne være med på etterpå. Plutselig måtte vi skyndte oss hjem fordi han skulle på noe annet. Husker jeg var misunnelig på andre familiefedre som oppriktig likte å tilbringe tid med familien sin

Anonymkode: 10760...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja. Kjente også på det å være ekte alenemor, og å være alenemor i et forhold. Husker lørdagen. Vi måtte vente på at han skulle bli ferdig med å game. Så gikk vi ut likevel. Så ringte han etter to timer dritsur fordi han tenkte vi skulle fiske, men nå hadde vi jo stukket av, så da kunne vi jo ikke det. Eller alle helgene vi var alene på ting fordi han var på fest, og fyllesyk neste dag. Og jeg var alene om alt morgenstell og forberedelser til skole og barnehage. Han la de annenhver dag og mente da at han hadde gjort sitt. Og så deltok han på ting som kunne dokumenteres på sosiale medier, så folk kunne se så flink far han var. De så ikke så sur han var, og at han satt på mobilen hele arrangementet for å se hva alle andre gjorde som var kjekkere, og hva han evt kunne være med på etterpå. Plutselig måtte vi skyndte oss hjem fordi han skulle på noe annet. Husker jeg var misunnelig på andre familiefedre som oppriktig likte å tilbringe tid med familien sin

Anonymkode: 10760...9a4

Huff, kjenner meg sånn igjen. Hva er det med disse mannfolka? Hvorfor er det så vanskelig å faktisk involvere seg i familien man selv har valgt? Jeg og barnet satt og venta på lørdager og søndager på at mannen skulle stå opp. Klokka to (!) kom han, gnallsur og ville ikke finne på noe med én gang, for han hadde nettopp våkna. Og så måtte han vente med å spise, for han var ikke sulten med en gang, og vi kunne ikke dra noe sted før han hadde spist, osv. osv. Herregud ass. 

Anonymkode: 65192...1d4

[AnonymBruker]

Løvejenten skrev (På 24.8.2021 den 10.03):

Jeg holdt igjen lenge før jeg gikk, p.g.a barna. Vi kranglet aldri, kjærligheten var død, men vi fungerte fint som venner. Alle rundt meg kom med argumentet «barn tar skade av å vokse opp med to foreldre uten kjærlighet».. argumentet forstår jeg, men i mitt tilfelle så hadde barna hatt det bedre om vi fortsatt var sammen. Den dårlige samvittigheten for å ha satt min egen lykke først, den kommer jeg nok aldri til å bli kvitt. 

Jeg tror det er fullstendig tabu å si at det noen ganger er best for barn at foreldre holder sammen, i hvert fall i de viktige årene. Mange som er skilt tar det som et direkte angrep. Ingen vil ha på seg at de ikke har satt barna først.

Vi ble skilt mens yngstemann var rundt 5. I etterkant ser jeg at dette var en veldig sårbar fase - han har i utgangspunktet problemer sosialt og litt på skolen, og jeg skulle ønske han fikk ro i denne fasen. Han er en urolig gutt, og han hadde hatt godt av litt mer tid med stabilitet. Eldstemann var fylt 11 og var mer veltilpasset på skolen, og sosialt. 

Vi har begge nye partnere og er i gode forhold, så sånn sett er det bedre. Min nye kjæreste er veldig pedagogisk og flink med barn, men dessverre litt sent ute mtp. å være en god innflytelse på min sønn. Han er uansett bare her halvparten av tiden.

Anonymkode: 778e3...e78

[AnonymBruker]

Tror som de andre sier, at det ikke nødvendigvis er det beste for barna om dere bor sammen. Men det jeg tror er viktig for barna, er at de likevel ser at du velger dem. Jeg snakker av erfaring fra egen oppvekst, der jeg opplevde at mamma i mine øyne tok ekstremt egoistiske valg, som gikk på bekostning av barna. Hun flyttet langt bort, med ny mann, for å starte drømmen sin. Tøft valg av henne, men det ble svært sårt for barna hennes, som måtte ta mange tøffe valg for tidlig i livet. Så kort oppsummert; velg gjerne egen lykke, det er godt å se foreldre som setter hode standarder for eget liv, men la for all del barna være førsteprioritet, ikke ta andre drastiske endringer, som å flytte langt bort, eller la de føle at de har null kontroll på situasjonen. Sier det her for at jeg i terapi har skjønt at jeg har gjort mange dårlige valg i livet, pga at jeg har måtte bære andres valg på mine skuldre i en alt for ung alder. Min lykke skulle alltid komme sist, derfor fortsatte jeg å nedprioritere med selv, og har endt opp i et langt forhold der jeg har blitt nedtrykt i mange år, og jeg har trodd at jeg måtte tåle det. Skummelt å tenke at avgjørelser vi foreldre tidlig i barna sine liv kan gjøre så mye for dem senere. Men så utrolig viktig å tenke på… Men ikke bli i et dårlig forhold, bare tenk over hvordan overgangen blir best for barna.

Anonymkode: cd125...aca

[AnonymBruker]

Hei. I vårt tilfelle. Min tidligere kone flytta ut og rett inn til en annen mann,med barn. Ingen forvarsel. Dattra vår er 13 år gammel. Og dette skjedde for 3 måneder siden. Og hun tar det veldig fint. Jeg blir nesten litt "fnurt" hvor enkelt hun tar det. Men for hun har hun nå ekstra skyss muligheter, kan spille litt mellom foreldra, får mye dobbelt opp. Hun går dog til psykolog for litt andre saker, og han sier det samme. Hun tar det veldig bra. Gruer meg til jula da. Det blir et stort steg. Men alle barn har jo snart skilte foreldre. Det er jo nesten mer normalt en unormalt. Trist men sant...

Anonymkode: 18563...fe7