"Hvor er vennene dine?"

[AnonymBruker]

Dette er kanskje et rart sted å innse det på, men jeg var på date en stund siden, og følte nesten jeg mistet identiteten min. Hun snakket så mye om vennskap. Hvor hun var fra, miljøet, og hvor viktig det var for henne med vennene hun hadde vokst opp med. Det var liksom et holdepunkt i livet hennes, nesten noe å bygge det rundt. Det fikk meg til å tenke på hvor mine er. Jeg har flyttet rundt da jeg var liten, og var reservert og tilbakeholden. Familien min er ikke resurssterk, og har aldri drevet meg til noe spesielt eller hjulpet meg i en retning. Jeg vil si jeg endte som relativt oppegående, med god utdanning, gode evner, og føler meg i grunn heldig og fornøyd med meg selv. Men jeg har liksom bare flytt gjennom livet på tilfeldigheter.

Jeg hadde gode venner da jeg gikk på barneskolen, men har på en måte alltid følt meg utenfor og vært redd for å bli dømt. Fikk etter hvert en tung periode og meldte meg på en måte ut. Ville ikke være den jeg hadde vært, og skapte på mange måter en ny identitet. Jeg føler ingen tilknytning til noe sted eller noen grupper. De gamle vennene mine har jeg ikke lenger kontakt med, og har helt ærlig ikke så veldig mye til felles med dem heller. Annet enn at vi var venner en gang, og kanskje kunne vært det nå. Jeg vet ikke. Vennene jeg har nå er egentlig mer bekjente. De er greie folk, altså. Men jeg har ikke knyttet ordentlige bånd til noen på en evighet, og vet nesten ikke hvordan et vennskap fungerer lenger.

Dette har jeg også egentlig vært ganske fornøyd med frem til da. Jeg har hatt tanker om at det kunne vært bedre. Men det er først nå at jeg virkelig føler det mangler noe grunnleggende i livet. Nå går jeg ut hver dag, og føler på en måte at det er en vegg mellom meg og folk. At de tar del i noe jeg nesten ikke kan. At jeg på en måte alltid er utenforstående. Og at det reflekterer veldig dårlig på meg, fordi jeg fremstår som så fin og grei og frisk, og det derfor må være noe alvorlig galt. Det endte med å gå så inn på meg at jeg ødela daten, som hadde gått veldig bra, på dramatisk vis i tillegg. Så nå sitter jeg med et selvforsterkende problem og underlegenhetsfølelse i tillegg.

Er det noen andre som har følt på det samme og har noen tips?

Anonymkode: 90f12...505

[Knirke]

Har man vokst opp med sterke tilknytninger til sted, folk og familie, så er jo det flott, men det er langt ifra alle som har det sånn. Tror ikke det har med ressurssterkhet å gjøre. Mange såkalt ressurssvake er jo de som har flest venner.

Jeg har flyttet mye, så jeg mangler tilknytning til både sted, folk og familie (har veldig liten gjenlevende familie, og vi bor på forskjellige steder). På mange måter er det et savn, spesielt når folk skal spørre og gnage om "Hvor er du fra?" (som i: Hvilken steds-identitet har du). Hadde venner på barne- og ungdomsskolen, men vi har mistet kontakten. Facebook har jeg, men bruker det ikke.

Mine "venner" er egentlig mannen sine venner, og forholdet vårt er overfladisk. Jeg blir lett kjent med nye folk, men de forblir bekjente og ikke venner. Er nok litt redd for å bli såret og/eller latt i stikken, derfor vil jeg ikke ha mennesker for tett innpå. Er også redd for å dumme meg ut fordi jeg ikke har knekt denne "venninne-koden" som det virker som alle andre kvinner har.

[AnonymBruker]

Bra innlegg @Knirke

Jeg har det også slik. Ts, det er ikke noe galt med deg. 

Anonymkode: 8ae9d...c3d

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Jeg kommer i kontakt med mennesker men jeg klarer av en eller annen rar årsak ikke ta det videre til vennskap. 

Anonymkode: f9a5d...a07

[AnonymBruker]

Hvordan ødela du daten? 

Jeg har ikke nære vennskap med noen i hverdagen men mange hyggelige bekjente. Som regel er det nok for meg siden jeg ikke helt klarer knytte meg til folk. Problemet oppstår først i sammenligning med andre. Ingen å feire 17. Mai med, ingen venner å dra på hyttetur med i skoleferien til guttungen. Jeg bryr meg ikke men det gjør han. Har heller ingen vennegjeng å vise til når jeg av og til får nye bekjentskap men så glir disse bekjentskapene også over etter noen uker uansett. Har nok selskap og utfordring i eget hode 👍👍

Anonymkode: a440a...b23

[AnonymBruker]

jeg har det på helt samme måte! ekstremt mange bekjentskaper og jeg føler jeg fremstår som ålreit og hyggelig, men ingen nære venner som jeg kan ringe og henge med på fritiden eller snakke med om dypere ting.. litt sårt, for jeg skulle virkelig ønske jeg hadde hvertfall én.. 

Anonymkode: 12a55...28b

[AnonymBruker]

Vet du hva, ofte, de som babler og papler slik din date gjorde, er et tegn på usikkerhet 🙈 nå kan det hende hun bare var nervøs fordi hun var på date også... men kan hende hun prøvde å skryte litt av seg selv (å være vellykket) fordi hun likte deg eller var interessert 

Men min erfaring er at de som babler og skryter mye av hvor populære de er eller hvor mange venner er har ect, er ganske usikre folk. Det er jo egentlig ikke noe man går rundt å skryter av 😅 greit nok å ville fortelle om sitt eget liv, men det er en helt annen sak, og kan bli gjort mye bedre ved å fortelle personlige ting om seg selv, ikke gruppa og vennegjengen gjøre ditt og datt

Jeg er også en ensom ulv som deg, uten noe særlig tilknytning til noe sted, personer eller grupper 😜 Men jeg er fortsatt ganske trygg på meg selv da... bryr meg liksom ikke 😂 har hatt flere som har ønsket bli kjent med meg, sikkert fordi jeg virker litt mystisk, men er sjelden jeg følger opp tilbudet 😛 

men uansett, det er absolutt ikke noe feil med deg! ❤️ Jeg syntes heller det er ugler i mosen med daten, så ikke la det møtet bli en selvtillit knekk for deg 😅

Jeg ville MYYE heller vært på date med en rolig og reservert person, enn en som baber, babler og babler om venne gjengen sin eller venner generelt 

Å bable om andre, er ofte et tegn på at man føler man ikke er interessant nok selv 🙈 Eller at man føler man ikke har noe spennende personlig å fortelle. Så jeg anser det som en usikkerhet og en dårlig ferdighet. 
 

Det er mye bedre å føle hovedsakelig  identitet med seg selv, ikke kun som en gruppe med andre. Folk forandrer seg, man har sjelden samme venner gjennom hele livet

Anonymkode: 3c205...516

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Dette er kanskje et rart sted å innse det på, men jeg var på date en stund siden, og følte nesten jeg mistet identiteten min. Hun snakket så mye om vennskap. Hvor hun var fra, miljøet, og hvor viktig det var for henne med vennene hun hadde vokst opp med. Det var liksom et holdepunkt i livet hennes, nesten noe å bygge det rundt. Det fikk meg til å tenke på hvor mine er. Jeg har flyttet rundt da jeg var liten, og var reservert og tilbakeholden. Familien min er ikke resurssterk, og har aldri drevet meg til noe spesielt eller hjulpet meg i en retning. Jeg vil si jeg endte som relativt oppegående, med god utdanning, gode evner, og føler meg i grunn heldig og fornøyd med meg selv. Men jeg har liksom bare flytt gjennom livet på tilfeldigheter.

Jeg hadde gode venner da jeg gikk på barneskolen, men har på en måte alltid følt meg utenfor og vært redd for å bli dømt. Fikk etter hvert en tung periode og meldte meg på en måte ut. Ville ikke være den jeg hadde vært, og skapte på mange måter en ny identitet. Jeg føler ingen tilknytning til noe sted eller noen grupper. De gamle vennene mine har jeg ikke lenger kontakt med, og har helt ærlig ikke så veldig mye til felles med dem heller. Annet enn at vi var venner en gang, og kanskje kunne vært det nå. Jeg vet ikke. Vennene jeg har nå er egentlig mer bekjente. De er greie folk, altså. Men jeg har ikke knyttet ordentlige bånd til noen på en evighet, og vet nesten ikke hvordan et vennskap fungerer lenger.

Dette har jeg også egentlig vært ganske fornøyd med frem til da. Jeg har hatt tanker om at det kunne vært bedre. Men det er først nå at jeg virkelig føler det mangler noe grunnleggende i livet. Nå går jeg ut hver dag, og føler på en måte at det er en vegg mellom meg og folk. At de tar del i noe jeg nesten ikke kan. At jeg på en måte alltid er utenforstående. Og at det reflekterer veldig dårlig på meg, fordi jeg fremstår som så fin og grei og frisk, og det derfor må være noe alvorlig galt. Det endte med å gå så inn på meg at jeg ødela daten, som hadde gått veldig bra, på dramatisk vis i tillegg. Så nå sitter jeg med et selvforsterkende problem og underlegenhetsfølelse i tillegg.

Er det noen andre som har følt på det samme og har noen tips?

Anonymkode: 90f12...505

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Er 38 år og har to barn og i ferd med å skilles etter et 12 år langt forhold. Har mistet alle vennene mine i en periode av livet jeg var deprimert. Jeg tror det stikker like hardt i meg når kollegaer sier at de skal «treffe en venninne» som når ufrivillig barnløse hører meg si at jeg skal på juleavslutning o.l. 
Erfaringen min er at folk liker meg. Jeg har god jobb og et bra utseende og alt det der. Folk (foreldre i bhg feks) viser interesse for meg. Men jeg har altså ingen å ta en øl med o.l. Det føles som jeg mangler en kobling i hodet. 

Anonymkode: c38a0...a35

[AnonymBruker]

Takk for fine svar! Skal ikke sitere alle, men hvordan er deres forhold til dette? Ser at du som skrev sist føler det litt som meg - at det mangler noe, og at det føles fælt å bare høre om. Det følte jeg ikke på før. Men jeg er en person som trives med folk rundt meg, men alltid har følt at det kanskje blir litt fjernt. Jeg kunne flyttet hvor som helst og gjort mine egne greier, som på en måte er fint. Nå til dags er man jo omringet av folk som skal skrike ut til alle hvor kule og populære de er. Det har aldri bitt på meg. Daten skrøt ikke direkte, hun var nær og direkte å snakke med - og jeg fikk raskt et inntrykk av hva som betydde noe for henne. Det ble fort uvanlig personlig, og i motsetning til folk på instagram, traff det meg veldig. Følte med en gang at dette er noe som mangler i livet mitt. Det gikk fort over til "dette kan jeg ikke" - som førte til nervøsitet og idiotisk oppførsel, men det er en annen historie. Fikk ikke henne, men en god lærepenge. Er bare usikker på hva jeg skal bruke den til. I motsetning til mange her, er jeg ikke fornøyd med å være ensom og mystisk. Det gir meg mye å komme nær folk, og de få gangene det skjer, ser jeg tilbake til i lengsel. Har prøvd å snakke mer åpent med folk i det siste, men har mye å gå på, og er usikker på hvor det mangler.

Anonymkode: 90f12...505

[visp]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for fine svar! Skal ikke sitere alle, men hvordan er deres forhold til dette? Ser at du som skrev sist føler det litt som meg - at det mangler noe, og at det føles fælt å bare høre om. Det følte jeg ikke på før. Men jeg er en person som trives med folk rundt meg, men alltid har følt at det kanskje blir litt fjernt. Jeg kunne flyttet hvor som helst og gjort mine egne greier, som på en måte er fint. Nå til dags er man jo omringet av folk som skal skrike ut til alle hvor kule og populære de er. Det har aldri bitt på meg. Daten skrøt ikke direkte, hun var nær og direkte å snakke med - og jeg fikk raskt et inntrykk av hva som betydde noe for henne. Det ble fort uvanlig personlig, og i motsetning til folk på instagram, traff det meg veldig. Følte med en gang at dette er noe som mangler i livet mitt. Det gikk fort over til "dette kan jeg ikke" - som førte til nervøsitet og idiotisk oppførsel, men det er en annen historie. Fikk ikke henne, men en god lærepenge. Er bare usikker på hva jeg skal bruke den til. I motsetning til mange her, er jeg ikke fornøyd med å være ensom og mystisk. Det gir meg mye å komme nær folk, og de få gangene det skjer, ser jeg tilbake til i lengsel. Har prøvd å snakke mer åpent med folk i det siste, men har mye å gå på, og er usikker på hvor det mangler.

Anonymkode: 90f12...505

Du høres ut til å være veldig lett å like. Det tok deg litt på senga, men nå har du fått reflektert litt rundt det og kjent på det så du kan være litt forberedt neste gang.

Det er gull verdt å trives i sitt eget selskap og iallefall når man ikke har så mange rundt seg, men man kan fort også føle seg litt liten når man blir målt opp mot noen som har veldig mange rundt seg. Da må man kanskje jobbe litt ekstra med å akseptere at ens egen situasjon er som den er.

Jeg er helt sikker på at dette ikke kommer til å bli et problem i et forhold. Det er heller ikke vanlig å ha en haug av venner rundt seg til enhver tid, så hun du møtte var kanskje litt mye.  Når du finner deg en partner vil du jo også få endel av  hennes venner med på kjøpet. Så får dere unger kanskje og tilbringer mye tid med andre foreldre her og der.