Plukke opp igjen gamle vennskap?

[AnonymBruker]

Denne uken traff jeg en gammel kamerat. Vi vokste opp sammen, men endte med å bo over 100 mil fra hverandre. Ingen av oss liker telefon, så det ble for det meste skriftlig kontakt. På et tidspunkt skar det seg og vi fant ikke ut av det. Da ville jeg ikke ha kontakt lenger; fikk liksom ingenting ut av det vennskapet lenger, det var bare kjipt. Det er over 10 år siden.

Møtet var hyggelig. Vi var i lag i noen timer og det var kjekt å snakke om livet. Eller for hans del...kona stakk fra ham med barnet mens han var på tur for flere år siden. Mye greier med det. Og jeg merker, som han selv også sier, at han fortsatt har "utfordringer". Psykisk ikke eksemplarisk stabil.

Hans forventning var nok at nå er vi venner igjen. Men jeg vet ikke jeg...hva slags vennskap kan vi få over 100 mils avstand? Kan det overhodet fungere? Hva får vi ut av det? Vil jeg det egentlig? Det er alltid kjekt med flere folk man er glad i, men dette føles litt som ork. Og jeg aner ikke hvilken vei det ville ha gått om vi prøvde å bli venner igjen.

Noen som har vært bort i tilsvarende? Hva gjør man da; hvordan finner jeg ut hva jeg selv vil? Og hvordan klarer jeg å navigere vennskap eller ikke-vennskap uten eventuelt å såre han på nytt? Kjempeinnfløkt for meg, dette.

Anonymkode: 32913...9e0

[Supa]

Hvilke forventninger har han til vennskapet? Det er jo ikke sikkert han vil ringe deg ned selv om du sier ja til å være venner. Du kan jo være hyggelig når han tar kontakt og så føler du deg frem, hvis dere merker at det ikke "blomstrer", så dabber det nok av av seg selv. Ta det som det kommer er nå mitt råd.

[AnonymBruker]

Takk for rådet. Det er kanskje det jeg er redd for, at det ikke blir noe naturlig flyt...han kan godt finne på å spørre "hvorfor svarer du ikke?", og bygge en hel diskusjon rundt dét.

Anonymkode: 32913...9e0

[AnonymBruker]

Jeg har gode venner jeg treffer kanskje hvert 10.–15. år. Vi har liten kontakt ellers, tar kanskje en lengre telefonsamtale til jul, men det er det. Men når vi treffes så er kjemien der med en gang og vi er plutselig dypt inne i en god samtale. Jeg har stor glede av disse vennskapene og jeg er veldig glad i disse vennene, men jeg har ikke behov for å småprate med dem i dagliglivet. Vi stiller opp for hverandre hvis en av oss går gjennom noe tøft, og vet at vi alltid kan ta kontakt om vi trenger en venn. 

Anonymkode: b72a4...16c

[AnonymBruker]

Lite kontakt på 10-15 år trenger ikke skade vennskap. Ting er ofte som de er, og det er fort gjort at barndomsvenner forsvinner litt fra hverandre når årene går. Man må vurdere hva man får ut at det. Var ganske hypp på å aktivisere gamle vennskap for noen år siden, men innså at det kunne være vanskelig med hektiske liv.

Anonymkode: 0f76e...d5b