Når og hvordan reagerte dine barn på ekstrem forskjellsbehandling?

[AnonymBruker]

Besteforeldrene til barna forskjellsbehandler. På skalaen er det på randen til mobbing i måten det blir gjort på med usynliggjøring av de som ikke er favoritten (søskenbarnet).

De er ikke i stand til å slutte, vi har tatt det opp mange ganger og det er ingen bedring. Vi har distansert oss veldig fra dem som resultat.

Barna våre reagerer ikke noe særlig på det. De er fortsatt der at de tenker det beste om alt og alle. Selv når eldre søskenbarn prøver å gni det inn lar det bare fare.

Jeg lurer egentlig litt på de som har erfaring med sånt som foreldre om når barna ble gamle nok til å reagere? Hvordan reagerte dem? 

Du som var barnet. Når merket du det? Hvordan reagerte du og hva ønsket du av foreldrene dine?

 

Anonymkode: 73c01...8ed

[AnonymBruker]

Hadde det sånn med søskenbarn som er favoritt til Bestemor. Den dag i dag snakker vi og sees vi svært skjeldent da meg og søster føler hun ikke bryr seg særlig og da gidder ikke vi bry oss heller. 

Anonymkode: 61242...ca5

[AnonymBruker]

jeg er enebarn ,samme med mini, så slipper og tenke på det heldigvis, men har ei venninne der hennes sønn var første barnebarna på hennes side og jeg og alle andre ser han blir behandlet og får mer oppmerksomhet enn de 4 andre barnebarna,men moren merker det ikke selv, har prøvd og tatt det opp,men da sier hun bare rask at ja sånn er det bare, han var først. sønnen der er 9 år og de til broren er 7 og 5 og til søsteren er 7 og 4, de på 7 ser jeg reagerer på mye

Anonymkode: 0f1c2...28b

[AnonymBruker]

Har opplevd det fra egne besteforeldre og det er vondt, som enebarn gjorde det at jeg fikk dårlig forhold til alle søskenbarna mine også, ikke bare besteforeldre siden de aldri forsto hvordan jeg følte det.  Jeg merket det tidlig, men kunne godta en del siden jeg bodde langt borte og foreldrene mine ikke ville feriere der hvert år.  Jeg sluttet å ville dra dit, ringte ikke, sendte aldri kort etter jeg var konfirmant, da var min tålmodighet slutt. Min tante på andre siden tok opp forskjellsbehandlingen en gang alle var hos oss, og farmor ville ikke innrømme det. Foreldrene mine gjorde det de kunne for å dempe det og ville heller ikke dra dit. Farfar døde 5 år etter min konfirmasjon, etter det har jeg kun besøkt farmor en gang, og var ikke i hennes begravelse når hun døde for et par år siden.  Pappa fløy dit et og annet år, men mamma og jeg ble ikke med siden søskenbarna mine alltid var der i alle ferier. 

Anonymkode: f0287...160

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hadde det sånn med søskenbarn som er favoritt til Bestemor. Den dag i dag snakker vi og sees vi svært skjeldent da meg og søster føler hun ikke bryr seg særlig og da gidder ikke vi bry oss heller. 

Anonymkode: 61242...ca5

Når merket dere noe? Hvor gamle var dere?

Synes dere at foreldrene deres løste det godt?

ts

Anonymkode: 73c01...8ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

jeg er enebarn ,samme med mini, så slipper og tenke på det heldigvis, men har ei venninne der hennes sønn var første barnebarna på hennes side og jeg og alle andre ser han blir behandlet og får mer oppmerksomhet enn de 4 andre barnebarna,men moren merker det ikke selv, har prøvd og tatt det opp,men da sier hun bare rask at ja sånn er det bare, han var først. sønnen der er 9 år og de til broren er 7 og 5 og til søsteren er 7 og 4, de på 7 ser jeg reagerer på mye

Anonymkode: 0f1c2...28b

Så rundt skolealder så reagerer barna? 
ts

Anonymkode: 73c01...8ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har opplevd det fra egne besteforeldre og det er vondt, som enebarn gjorde det at jeg fikk dårlig forhold til alle søskenbarna mine også, ikke bare besteforeldre siden de aldri forsto hvordan jeg følte det.  Jeg merket det tidlig, men kunne godta en del siden jeg bodde langt borte og foreldrene mine ikke ville feriere der hvert år.  Jeg sluttet å ville dra dit, ringte ikke, sendte aldri kort etter jeg var konfirmant, da var min tålmodighet slutt. Min tante på andre siden tok opp forskjellsbehandlingen en gang alle var hos oss, og farmor ville ikke innrømme det. Foreldrene mine gjorde det de kunne for å dempe det og ville heller ikke dra dit. Farfar døde 5 år etter min konfirmasjon, etter det har jeg kun besøkt farmor en gang, og var ikke i hennes begravelse når hun døde for et par år siden.  Pappa fløy dit et og annet år, men mamma og jeg ble ikke med siden søskenbarna mine alltid var der i alle ferier. 

Anonymkode: f0287...160

Dette er jo trist for alle parter, men jeg har hørt at mange reagerer slik og tar bare avstand også dør relasjonen ut.

Hvor gammel var du når du merket noe?

Sa du noen gang noe selv? Snakket du med foreldrene dine om det når du var liten?

Burde foreldrene dine gjort noe annerledes synes du?

 

ts

Anonymkode: 73c01...8ed

[AnonymBruker]

Mine barn merket dette rundt 5-6 års alder. De merket at andre søskenbarn var på overnatting, ble med på ferier og fikk gaver. Vi besøkte denne bestemoren en sjelden gang og da barna ble tenåringer så besøkte de ikke henne mer. De hadde ingen interesse av henne og en dag vandre hun videre og barna valgte selv å ikke gå i begravelsen.

Anonymkode: facbd...4fb

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke på dem som besteforeldrene mine. Bare 2 skrullinger som jeg deler gener med.

Jeg merket forskjellsbehandlingen tidlig. Jeg reagerte med å trekke meg unna tror jeg. Jeg kjente på misunnelse, på at bestemor foretrakk mitt søskenbarn. Og at det gjorde vondt. Er ganske lenge siden, så husker ikke helt.

Tror nok hovedgrunnen var at min forelder ikke var en av yndlingsbarna.

Anonymkode: 640cb...4c6

[AnonymBruker]

Ser det hos min mor, men blir ikke så opplagt da søsken bor langt unna og vi bor på samme plass. Vet at det har med å gjøre at jeg ikke er min mors favorittbarnet, den forskjellen merkes fortsatt og til de grader. Merker at hun til tider tar det ut på datteren min som likner veldig på meg. Ovenfor mine barn gjør jeg ikke noe nummer ut av det. De har et helt greit forhold til besteforeldre men kan ikke si at det er spesielt nært. Jeg nekter dem aldri å dra dit. 

Anonymkode: 53156...6ee

[Anciol]

Farmor var slik mot meg, hun favoriserte kusinen min alltid. Iblant var det så ille at pappa måtte snakke til henne.  Men på sine eldre dager innså farmor hvem som virkelig brydde seg, det var jeg og pappa det. Kusinen min gadd aldri besøke bestemoren sin fordi hun fløy heller på byen . Farmor innså feilen og prøvde å rette det opp. 

Endret 22. august 2021 av Anciol

[Fredelig]

Mine foreldre bedriver helt ekstrem forskjellsbehandling av barnebarn. Helt flaut og mine barn, som nå er tenåringer, har sett det lenge. De som taper på det, er besteforeldrene. Som mine barn ikke har noe forhold til. Ved besøk velger barna å være på rommene sine, eller dra til venner. Jeg prøvde en periode "å presse" mine barn til å være til stede under besøk, men jeg har sluttet med det.

 

[AnonymBruker]

Begynte å merke det da jeg var åtte. Mamma var veldig opptatt av å påpeke at det var bestemor det var noe galt med, ikke meg, det funket vel litt.

Men, forslag: gitt at du føler du ikke har noe å tape mtp relasjonen med dem, kan det være en idé å skrive et brev til dem? Merker det veldig godt på mine svigerforeldre, at de går rett i forsvarsmodus og begynner å dra fram den ene grunnen etter den andre på hvorfor de ikke hadde noe annet valg enn å forskjellsbehandle egne barn grovt. Foreslår at du skriver ned veldig konkrete eksempler på forskjellsbehandling og hva det får deg til å føle. Prøv å ikke virke anklagende, og still gjerne spørsmål som "hva kan jeg gjøre for å bedre relasjonen mellom mitt barn og dere" osv. Da har du i hvertfall fått sagt ditt, og uten at det trenger å bli en opphetet diskusjon av det.

Anonymkode: a9124...a94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Mine barn merket dette rundt 5-6 års alder. De merket at andre søskenbarn var på overnatting, ble med på ferier og fikk gaver. Vi besøkte denne bestemoren en sjelden gang og da barna ble tenåringer så besøkte de ikke henne mer. De hadde ingen interesse av henne og en dag vandre hun videre og barna valgte selv å ikke gå i begravelsen.

Anonymkode: facbd...4fb

Vår er i den alderen, og gav en stund oss litt skylden. Sier «Tante og onkel lar alltid X dra på besøk til bestemor». Vi har sagt hele tiden at det er ikke vi som bestemmer hvem bestemor som vil ha på besøk og gjøre barnet klar på at dette er ikke barnets skyld. Har merket en tendens siste halvåret til at interessen for bestemor har dabbet veldig av. 

Utfordringen er at bestemor er nærmeste nabo. Så vårt barn hilser bare på besteforeldrene, også går ho videre nå. Bryr seg mindre og mindre med dem, men ser jo alt de finner på hjemme med søskenbarna… søskenbarna sier det jo også hver gang vårt barn møter dem «vet du hva vi har gjort med bestemor?»

ts

Anonymkode: 73c01...8ed

[AnonymBruker]

Det har de heldigvis ikke oppdaget enda, er bare 2 år samt en nyfødt. Mannens foreldre holder på sånn, så det kommer nok snart. I hverdagen går det fint, da vi bor lengre unna resten av familien, men vi merker det når vi møtes. Som når bestefar og et av søskenbarna drar på butikken, og de husker å kjøpe blad/lørdagsgodt til hvert av de andre søskenbarna, men de kjøper ingenting til mitt barn. De glemmer ham, han er ikke en del av deres gjeng. Skikkelig trist. De tilbringer masse tid med de andre barnebarna, selv om ingen av dem bor i nærheten, men turen til oss kan de aldri ta. Selv ikke da lillesøster ble født tidligere i sommer kunne de reise til oss. 
 

Men det er de som taper på det i lengden. Synd at barna mine ikke får et godt forhold til nær familie, men vi ser ingen annen råd enn å skjerme dem. Vi har tatt det opp mange ganger, snakket med mannens søsken (de ser ikke problemet), hatt familieråd, kommet med eksempler. Om noe har vi fått kjeft for at vi sier sånne slemme ting. Så ja..

Anonymkode: d0cbf...ee3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Så rundt skolealder så reagerer barna? 
ts

Anonymkode: 73c01...8ed

det kommer vel sikkert an på

Anonymkode: 0f1c2...28b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.8.2021 den 16.35):

Besteforeldrene til barna forskjellsbehandler. På skalaen er det på randen til mobbing i måten det blir gjort på med usynliggjøring av de som ikke er favoritten (søskenbarnet).

De er ikke i stand til å slutte, vi har tatt det opp mange ganger og det er ingen bedring. Vi har distansert oss veldig fra dem som resultat.

Barna våre reagerer ikke noe særlig på det. De er fortsatt der at de tenker det beste om alt og alle. Selv når eldre søskenbarn prøver å gni det inn lar det bare fare.

Jeg lurer egentlig litt på de som har erfaring med sånt som foreldre om når barna ble gamle nok til å reagere? Hvordan reagerte dem? 

Du som var barnet. Når merket du det? Hvordan reagerte du og hva ønsket du av foreldrene dine?

 

Anonymkode: 73c01...8ed

Vi kuttet hele kontakten med besteforeldrene. Ble for mye. Pg barna merket godt til det. Er mye bedre uten!

Anonymkode: bc012...b3e

[AnonymBruker]

Jentungen på 5 år sitter som «dritten i midten» og må kjempe om farmors kjærlighet fra storebror og lillebror. Hun prater ikke noe om det men hun vil ikke til farmor og utrykker ingen glede om hun kommer på besøk. Har uttrykt vår frustrasjon men det er ingen endring. Som resultat så har vi trukket oss mer og mer unna. 
jeg var selv bestefars lille gullunge og jeg merket det i ca samme alder. Det resulterte i mye skam og dårlig samvittighet om alle søskenbarna var samlet. Sitter med en skam den dag i dag over dette. Jeg var favoritt hos oldemor også selvom jeg bare var noen måneder gammel når hun gikk bort, fikk arve et veldig kostbart gullsmykke fra oldemor, yngste oldebarnet og jeg var det eneste oldebarnet som arvet noe. Smykket er verdt en del og hver gang jeg ser de tenker jeg at jeg burde gi det til en av de eldre kusinene mine som faktisk har minner etter henne eller gi en symbolsk sum til alle søskenbarna mine som ikke fikk noe etter henne.

Anonymkode: 192a1...0f6

[AnonymBruker]

Min merket det rundt femårsalderen. Var naboer med min søster og hun så ut vinduet at besteforeldrene kom på besøk der, hentet på skolen osv uten henne. Hadde de min datter på besøk ville de helst ha min søsters barn også, var ikke greit med kun min datter. ++ veldig mye mer som min datter, heldigvis, ikke vet om.

Vi har ikke så mye de å gjøre lenger. Ikke min søster heller.

Anonymkode: 69ab2...849

[Million]

Ekstrem forskjellsbehandling hele livet gjorde at jeg som 40-åring tok avstand fra min mor fullstendig, og kuttet henne ut av livet mitt. Det er over 10 år siden jeg snakket med henne sist. Jeg aner ikke hvordan hun ser ut i dag en gang. Er ikke interessert. Hele livet mitt har hun favorisert og degget for brødrene mine, men jeg måtte klare meg selv og ble pålagt husarbeid og alt mulig, mens guttene slapp unna og ikke trengte å gjøre noe. 

Jeg kjenner jeg blir forbannet bare av å snakke om det og begynne og tenke på det, så jeg avslutter her.