Kjæreste med tilknytningsangst

[nussemor]

Jeg har (nesten) en kjæreste med sterk tilknytningsangst, og trenger noen råd til hvordan jeg kan håndtere dette. Kan advare på forhånd om at dette innlegget nok blir litt langt. 

Vi møttes for 2 år siden. Han var da veldig oppmerksom og (positivt) pågående. Jeg var tilbakeholden etter et hardt brudd noen år tilbake, og var da veldig tydelig på at jeg kun var interessert i noe som var seriøst og langsiktig. Jeg elsker sjelden, men sterkt og lenge. Han var veldig tydelig på at jeg var drømmedama, snakket tidlig om å oss som en enhet, om samboerskap og å kjøpe gårdsbruk sammen, at han skulle hjelpe meg meg ungene hvis jeg var sliten osv osv. Jeg kunne være 100 prosent sikker på at han ALDRI ville gjøre det slutt med meg. Han var særdeles overbevisende, og vi innledet et forhold. Vi møttes nesten hver eneste dag - hos meg eller ham ettersom om jeg hadde ungene eller ikke - og han var veldig omtenksom, opptatt av å fylle mitt behov for bekreftelse, og av hvordan jeg hadde det. Vi hadde et godt sexliv, og kunne ikke få nok av hverandre.

Etter 3,5 mnd - etter en spesielt het helg - ble han plutselig iskald. Over natta stengte han meg mentalt ute. Han sluttet å si positive ting til meg, hadde ikke sexlyst, fikk ikke sove når jeg lå i samme seng, og var samtidig veldig tydelig på at "ikke noe er galt". Han hadde en del annet å stri med samtidig med skolegang og en syk datter og jobbproblemer. Han viste klare tegn på depresjon, og jeg tenkte at det var problemet. Ting ble ikke noe bedre av at jeg har en pågående/engstelig tilknytningsstil og et i overkant stort behov for bekreftelse. 

Etter noen mnd slik der vi møttes et par-tre ganger i uka, ringte han meg plutselig og slo opp pr tlf. Ikke helt det jeg forventer av en 50-åring, for å si det sånn... Etter et par uker hadde vi en liten prat og ble sammen igjen selv om han dro litt på at han egentlig passet best til å være alene. I neste øyeblikk inviterer han meg med på slektstreff med storfamilien, og håper veldig gjerne jeg blir med...

Han fortalte etter hvert en del om barndommen sin med en psykisk ustabil mor, og etter å ha lest ganske mye om dette har han mange handlingsmønstre som er sammenfallende med PTSD. Selv sier han at han har lagt barndommen bak seg - men i neste øyeblikk blir han stresset av å høre et barn gråte, fordi han da tenker at det er lillebroren som ikke har det bra (som nå er 45!); så det er lite som tyder på at det er riktig. Slik han beskriver f.eks. at han noen ganger får "nervene helt utenpå" (også pga meg fordi han ikke vet hvor han har meg og tror jeg kan f.eks. bli sinna) virker det mer som han har fortrengt det. Men han er ekstremt "klare selv", og i tillegg selvfølgelig mann, og vil overhodet ikke innrømme at han kan trenge hjelp til noe - og slett ikke noe som handler om følelser og psyk-behandling. 

Noen uker senere gjør han det slutt på nytt; i fjor tidlig på sommeren. Han er glad i meg, men "ikke på den måten". Vi kan jo "bare være venner". Det var tøffe tak for meg; men jeg ville ikke helt gi slipp på ham - ikke minst fordi vi er en utrolig god match på så og si alle områder - og fortsatte å dra på besøk dit jevnlig - en gang eller to i uka, kun etter avtale. Noen ganger sa han ok til at jeg kom, andre ganger orket han ikke. Det var stort sett hyggelig, men det var hele tiden en avstand og etter en stund merket jeg at han ble sliten og syntes det var ubehagelig at jeg var der, så dro jeg igjen. Underveis har han også innimellom inkludert meg i planlegging av ulike prosjekter han har lyst til å starte med (oppussing/utbygging). Jeg overnattet ikke der og vi hadde ikke sex hele høsten og vinteren. Jeg fortsatte å komme fordi jeg tenkte at jeg kan alltids håpe at han faktisk ombestemmer seg, og at det er egne utfordringer som gjør at han ikke klarer å være sammen med meg.

I løpet av våren har jeg lest endel om tilknytningsstiler. Jeg kjenner (dessverre) svært godt igjen meg selv om pågående/engstelig, og tilsvarende ham som unnvikende utrygg. Ikke akkurat en god kombo. Men jeg har jobbet mye med meg selv ift å være mindre krevende; og samtidig ser jeg hans handlingsmønster i lys av at jeg tror han er unnvikende utrygg. Da er det plutselig mye som faller på plass. Etter at jeg har lært mer om dette har jeg bevisst hatt et mål om å vise ham at han kan stole på meg, at jeg er der for ham uansett, at han kan senke skuldrene når vi er sammen, og at vi kanskje kan bli sammen igjen på nye premisser. Jeg må også legge til at dette er en mann som har hatt få kjærester, ingen korte affærer, langt fra en rundbrenner som hopper fra dame til dame, og er veldig introvert med få venner.

Utover våren begynte jeg å bare dra dit uten avtale. Likevel virket det alltid som han syntes det var hyggelig at jeg kom; han lyste opp, og slappet av hele tiden, vi snakker masse og har det kjempegøy. Så en kveld hadde han plutselig lyst til at jeg skulle overnatte; men "det kan jo ødelegge det fine vennskapet vårt" (å ha sex), og noe om at vi ikke kunne være sammen for han kunne ikke tilby meg noe. Jeg forsikret om at det slett ikke var farlig. En stund senere overnattet jeg igjen. Så en da jeg var innom sa jeg "Jeg har fått meg en ny venn" (jeg skulle fortelle at jeg hadde klart å få til en jobbavtale med en veldig sær nabo av ham) - noe han oppfattet som at jeg hadde fått meg ny kjæreste. Han så veldig forvirret ut, sa "det var jo hyggelig", før jeg rakk å fortelle hva det gjaldt. I løpet av uka etter hadde han både invitert meg til å være med på ferietur med tenåringsbarna hans, og foreslå at jeg skulle være med på sydentur både med ham og familien og ham alene. Jeg er usikker på om det har noen direkte sammenheng; men rart er det jo...

I sommer har jeg vært hos ham stort sett hver dag jeg ikke har hatt ungene. Jeg har overnattet der fire-fem netter i strekk. Vi gjør aldri noen avtale om det; men det hender jeg spør om han vil jeg skal dra hjem i stedet. "Hvis du vil bli over, er det jo greit" svarer han da. Aldri at han vil jeg vil bli. Et par ganger har han sagt "Ja, bare det ikke blir for nært, så...". Vi har stort sett sex hver gang jeg overnatter, og han har nå begynt å stryke litt på meg og tilby meg armen i senga - ikke bare ren sex. Vi kysser aldri, og han vil aldri ha klem. Jeg blir invitert med på familiemiddager, jubileer, vi har malt huset hans sammen, vi skal på konserter, og han snakker selv om ting vi skal gjøre sammen neste sommer, han komplimenterer meg for utseende++. Han har også forresten så vidt vært villig til å vurdere at han kanskje har vært litt periodevis deprimert; noe som er et langt steg for hans del.

Vi tilbringer nå all fritid vi har sammen, og lever som om vi er kjærester - bare uten kyssing, klemming, og å si "jeg er glad i deg". Men han omtaler meg konsekvent som "en veldig god venninne", og ikke kjæreste. Jeg har heller ikke nevnt ordet "kjærester" for ham, fordi jeg er ganske sikker på at han forbinder det nettopp med noe som er skummelt og krevende. Planen er derfor å fortsette slik vi har det nå en stund til; med å faktisk leve som kjærester uten å kalle det akkurat det; og så se om jeg finner et godt tidspunkt å nevne dette med tilknytningsproblemer på. Veldig forsiktig. 

Jeg har det periodevis tøft selv; jeg vakler mellom å tro at han faktisk egentlig er glad i meg men bare ikke tør å være sammen med meg; og at han egentlig ikke bryr seg og bare ikke vil forplikte seg. Det siste er nok ganske lite sannsynlig, men med et stort bekreftelsesbehov er det lett å ende på den konklusjonen innimellom. Jeg kan nok fortsette slik en god stund til, men på et eller annet tidspunkt trenger jeg også litt mer uttalt bekreftelse igjen. Og ikke minst å vite at han ser på meg som "dama si" uansett hva han kaller det, og tilsvarende ikke er på utkikk etter andre.

Men som sagt er jeg villig til å jobbe videre for å få dette til å fungere; jeg har jo funnet drømmemannen - selv om han er langt fra perfekt Jeg tenker at hans ambivalens i forhold til at vi ikke skal være "kjærester"; men samtidig inkluderer meg i ett og alt, planlegger langtsiktig, ser meg som en del av familien, at vi er sammen flere døgn i strekk osv; kanskje betyr at han faktisk vil vesentlig mer enn han tør. Og at dette skyldes hans tilknytningsangst. 

Er det noen her inne (der ute) som har noen erfaring med dette enten fra den ene eller andre siden??? 

[Cuntzilla]

Jeg tror ikke han er spesielt interessert i deg, og dere passer IKKE sammen. Du pusher på og tolker alt som kommer fra han i beste mening og som tegn på at han ser for seg dere to, når det selv for meg som leser ditt rosenrøde og ettergivende perspektiv er relativt tydelig at han ikke vil være sammen med deg.

Har du lest "Hekta på et håp om kjærlighet" av Nora Skaug/Sissel Gran? Den boka handler også om en fyr (eller fjott) som mer eller mindre uvitende gjør henne desperat etter å se ethvert tegn på at de kan bli eller er kjærester. Så får man et hekt, som er alt annet enn sunt eller en ekte kjærlighet man skal kjempe for. Dette skal du bare gi opp. 

I den boka ser du også hvordan det kan gå med deg til slutt om du fortsetter slik, du mister deg selv, tilpasser deg ham, utsletter hvem du er i frykt for å "skremme han vekk". Ser det jo allerede, alt handler om hvordan han har det og ikke deg. Du gir han alt, han gir ikke deg en dritt. Du går på eggeskall og vet ikke hva godt du kan gjøre, han gjør som han vil. 

Kom deg bort, tenker jeg.

Hjelper ikke å ta opp det med tilknytningsproblemer, da legger du opp til en samtale om dere to som kjærester og gir beskjed om hvordan det skal være og hvordan han skal være, og dette vil sannsynligvis medføre at han trekker seg tilbake igjen.

[nussemor]

Cuntzilla;

Siden jeg ikke  har fortalt noe spes om andre ting, har du vel lite å begrunne det på at vi ikke passer sammen? 
 

jeg setter pris på at du tok deg tid til å svare, men er i utgangspunktet ute etter innspill fra noen som faktisk har kjennskap til tilknytningsangst, enten fordi de har problemer med det selv, eller fordi de har erfaring med det på andre måter. Ikke fra noen som ikke kjenner til hva dette innebærer. 

Endret 21. august 2021 av nussemor

[AnonymBruker]

Nussemor, jeg har nettopp vært gjennom noe lignende, men valgte å gå da det ble for mye for meg personlig. Jeg leste hekta på et håp om kjærlighet og kjente igjen mange ting fra boken. Også at jeg begynte å utslette meg selv/gå litt på tå hev rundt han. Han jeg traff var også veldig på de første tre mnd, kunne ikke få nok av meg før det brått snudde, så var han litt av og på. Jeg syns også vi passet veldig godt sammen, og skulle ønske det fungerte. Nå har jeg kommet frem til at jeg trives godt alene enn så lenge, og at jeg ønsker en trygg mann å forholde meg til. 
 

inni meg ønsker jeg at han skal snu og komme tilbake til meg, samtidig som jeg skjønner at det ikke er bra for meg. Jeg tror det beste du kan gjøre for deg selv er å avslutte dette forholdet, dessverre. 

Anonymkode: 1eb7d...dd1

[AnonymBruker]

Det er en ganske velkjent ting at personer med engstelig tilknytningsstil (oftest kvinner) kan utvikle en spesielt destruktiv dynamikk i relasjoner med noen som har unnvikende tilknytningsstil (oftest menn). Over tid, kan partnerne i slike fohold gå inn i polariserte posisjoner der den ene (den engstelige) blir pågående og klamrende som et resultat av den andres (den unnvikendes) tilbaketrekking og utilgjengelighet. 

Anonymkode: f58fe...9fd

[AnonymBruker]

Det kan godt være at han har utrygg tilknytningsstil, men det betyr ikke at han er interessert innerst inne. Å leke hobbypsykolog slik du gjør har ingen hensikt.

Hvis du er lykkelig med å drive på slik du gjør, så for all del, bare fortsett. Men du høres ikke så overbevisende ut.

Anonymkode: 44fec...b84

[nussemor]

Cuntzilla skrev (4 timer siden):

Jeg tror ikke han er spesielt interessert i deg, og dere passer IKKE sammen. Du pusher på og tolker alt som kommer fra han i beste mening og som tegn på at han ser for seg dere to, når det selv for meg som leser ditt rosenrøde og ettergivende perspektiv er relativt tydelig at han ikke vil være sammen med deg.

Har du lest "Hekta på et håp om kjærlighet" av Nora Skaug/Sissel Gran? Den boka handler også om en fyr (eller fjott) som mer eller mindre uvitende gjør henne desperat etter å se ethvert tegn på at de kan bli eller er kjærester. Så får man et hekt, som er alt annet enn sunt eller en ekte kjærlighet man skal kjempe for. Dette skal du bare gi opp. 

I den boka ser du også hvordan det kan gå med deg til slutt om du fortsetter slik, du mister deg selv, tilpasser deg ham, utsletter hvem du er i frykt for å "skremme han vekk". Ser det jo allerede, alt handler om hvordan han har det og ikke deg. Du gir han alt, han gir ikke deg en dritt. Du går på eggeskall og vet ikke hva godt du kan gjøre, han gjør som han vil. 

Kom deg bort, tenker jeg.

Hjelper ikke å ta opp det med tilknytningsproblemer, da legger du opp til en samtale om dere to som kjærester og gir beskjed om hvordan det skal være og hvordan han skal være, og dette vil sannsynligvis medføre at han trekker seg tilbake igjen.

Takk for omtanken. Mulig jeg har gitt en for forenklet eller dårlig beskrivelse. Men jeg har lest boka til Skaug/Gran, og det er faktisk ingen av kjennetegnene på at jeg er "hekta" som passer slik forholdet vårt er i dag. Etter en samtale med en psykolog er det derimot svært mye som kan sjekkes av på lista over både PTSD og unnvikende tilknytning. Det er heller ikke slik at forholdet ikke gir meg noe - vi er hverandres beste venner; og jeg har det både avslappende, givende, koselig og ofte hysterisk morsomt når vi er sammen.  Vi har selvfølgelig ikke alt felles - det har vel de færreste par - men har felles humor, felles verdisyn, felles syn på økonomi og forbruk, like ferieinteresser, flere felles fritidsinteresser... At det er ting vi ikke snakker om og som er kompliserte, betyr heller ikke at jeg går på eggeskall hele tiden. Tross begrensningene slik det er nå har jeg aldri opplevd å kunne være meg selv i så stor grad i noe forhold, ikke engang da jeg var gift. Jeg kan derfor ikke se at jeg "utsletter meg selv". Det er derimot gode grunner til at jeg mener det er verdt å bruke energi og innsats på dette. Og samtidig har jeg lært utrolig mye om meg selv og hva som er min egen utfordring og begrensning i et forhold; og vokst mye på det de siste to årene. 

Alternativt kan man jo tenke at de som har tilknytningsproblemer ikke fortjener en sjanse; fordi de ubevisst trekker seg vekk fra en partner når vedkommende kommer for tett på - og dermed ikke er i stand til å gi partneren det vedkommende vil ha eller trenger; i hvert fall ikke uten at det krever en vesentlig innsats fra partneren for å gjøre dem trygge.

 

[AnonymBruker]

TS, du ber om råd/mening, men reagerer så aggressivt når du får det. 

Anonymkode: ae928...844

[Fiffig]

Jeg kjenner flere med utrygg tilknytningsstil, som har fått det påvist også i terapi ... men dette høres ut som du har satt en diagnose for å forklare at en kjæresterelasjon ble en vennerelasjon? For det høres ikke ut som dere nesten er kjærester, men heller at du håper at dere skal bli det? De jeg kjenner har jo kommet seg seg jo inn i relasjoner bare de gangene de har vært forelska, men det er i selve forholdet at det blir mye ekstra konflikter. Det at du i tillegg ikke har tatt det opp med han eller tatt en seriøs samtale om hvor dere er på vei eller om det finnes noen fremtid, er jo også et faresignal - du er kanskje redd for å få en endelig avvisning? Men du sier at du er lykkelig med situasjonen sånn som den er nå, og da trenger du vel heller ikke endre på den. Du må kanskje la det spille seg ut for å komme deg videre? 

[AnonymBruker]

nussemor skrev (20 minutter siden):

Takk for omtanken. Mulig jeg har gitt en for forenklet eller dårlig beskrivelse. Men jeg har lest boka til Skaug/Gran, og det er faktisk ingen av kjennetegnene på at jeg er "hekta" som passer slik forholdet vårt er i dag. 

Hold på det!

Jeg synes ikke heller det du beskriver minner om noe sånt.

Folk er altfor raske her inne til å gripe til slike tolkninger. Bra å se at du klarer å beholde egen vurderingsevne.

 

Anonymkode: 74d62...985

[nussemor]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

TS, du ber om råd/mening, men reagerer så aggressivt når du får det. 

Anonymkode: ae928...844

På hvilken måte er det aggressivt å si at jeg mener det jeg har skrevet har blitt oppfattet på feil måte? Ja, jeg ber om råd, men det må vel være lov å si at jeg ikke syntes de rådene jeg får passer til situasjonen (selv om jeg da kan ha beskrevet den på en måte som ikke er tydelig nok)?

I utgangspunktet ønsker jeg (som jeg vel også skrev i det opprinnelige innlegget) tilbakemelding fra personer som selv har utfordringer med å takle nærhet og som reagerer med å trekke seg tilbake når noen kommer for tett på, i forhold til hvordan jeg kan hjelpe både han og oss til å løse det.

[nussemor]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hold på det!

Jeg synes ikke heller det du beskriver minner om noe sånt.

Folk er altfor raske her inne til å gripe til slike tolkninger. Bra å se at du klarer å beholde egen vurderingsevne.

 

Anonymkode: 74d62...985

Takk

[nussemor]

Fiffig skrev (21 minutter siden):

Jeg kjenner flere med utrygg tilknytningsstil, som har fått det påvist også i terapi ... men dette høres ut som du har satt en diagnose for å forklare at en kjæresterelasjon ble en vennerelasjon? For det høres ikke ut som dere nesten er kjærester, men heller at du håper at dere skal bli det? De jeg kjenner har jo kommet seg seg jo inn i relasjoner bare de gangene de har vært forelska, men det er i selve forholdet at det blir mye ekstra konflikter. Det at du i tillegg ikke har tatt det opp med han eller tatt en seriøs samtale om hvor dere er på vei eller om det finnes noen fremtid, er jo også et faresignal - du er kanskje redd for å få en endelig avvisning? Men du sier at du er lykkelig med situasjonen sånn som den er nå, og da trenger du vel heller ikke endre på den. Du må kanskje la det spille seg ut for å komme deg videre? 

Da vet du sikkert også at mange med unnvikende tilknytningsstil ikke selv er klar over at de har dette problemet - hvilket da også tilsier at de ikke ser noen grunn til å gå i terapi - og at det ikke er uvanlig at de bryter ut av forhold (eller vennskap) når de føler at dette blir for seriøst eller det blir for mye nærhet; til tross for at de samtidig kan ønske å fortsette å være i forholdet. De klarer det bare ikke fordi de blir for utrygge. 

Du vet sikkert også at noe av det som skremmer personer med unnvikende tilknytningsstil aller mest, er samtaler om følelser og forpliktelse. Det betyr ikke at man aldri skal snakke om det; men det kan være hensiktsmessig å se an når det kan være et godt tidspunkt å gjøre det på.

 

[AnonymBruker]

Hvorfor gidder du å la deg bli brukt og behandlet som en dørmatte? Alle de «psykologiske greiene» du nevner har da vel ikke noen betydning? Situasjon er som den er uansett, og han er tydeligvis hverken klar for et forhold, eller interessert nok i deg. Du har selv valgt å være fuckfrienden hans uten at han behøver å gjøre noen innsats en gang. Han kommer aldri til å se på deg som noe annet når du selv har satt standarden så lavt. Hva med dine egne behov? Høres ut som om du selv trenger å jobbe med deg selv og egen selvfølelse før du bør tenke på noe forhold. 
Han har vært tydelig på at han ikke ønsker noe forhold med deg, men du fortsetter å presse deg på og gir han sex selv om han har oppført seg dust mot deg. Dere er ikke nestenkjærester som du sier, du er lettvint sex og gir han oppmerksomhet uten at han trenger å gi noe tilbake en gang. Du burde kutte han ut, og få litt selvrespekt! 

Anonymkode: a5f95...d4d

[AnonymBruker]

Jeg er også i lignende relasjon. Kunne vært min historie med små modifikasjoner.
Jeg har gått fra å analysere, unnskylde han og prøve å finne unnskyldninger for hans oppførsel. 
Å akseptere et slikt forhold, tyder på at du ikke ser din egen verdi og tør å stå på dine behov. Du er villig til å tilpass deg han fullstendig, for å holde på han. Jeg også. Men nå skal jeg forlate han. 

Anonymkode: 98c47...10a

[nussemor]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Hvorfor gidder du å la deg bli brukt og behandlet som en dørmatte? Alle de «psykologiske greiene» du nevner har da vel ikke noen betydning? Situasjon er som den er uansett, og han er tydeligvis hverken klar for et forhold, eller interessert nok i deg. Du har selv valgt å være fuckfrienden hans uten at han behøver å gjøre noen innsats en gang. Han kommer aldri til å se på deg som noe annet når du selv har satt standarden så lavt. Hva med dine egne behov? Høres ut som om du selv trenger å jobbe med deg selv og egen selvfølelse før du bør tenke på noe forhold. 
Han har vært tydelig på at han ikke ønsker noe forhold med deg, men du fortsetter å presse deg på og gir han sex selv om han har oppført seg dust mot deg. Dere er ikke nestenkjærester som du sier, du er lettvint sex og gir han oppmerksomhet uten at han trenger å gi noe tilbake en gang. Du burde kutte han ut, og få litt selvrespekt! 

Anonymkode: a5f95...d4d

Høres ut som du ikke har den ringeste anelse om hva verken barndomstraumer eller tilknytningspeoblemer (de ‘psykologiske greiene’ som du så spydig kaller det). Det er selvfølgelig greit for meg.
 

Jeg har ikke problemer med selvrespekten, derimot har jeg levd lenge nok til å ha respekt og medfølelse for personer som uten tvil har psykiske utfordringer, og å forsøke å hjelpe hvis jeg kan. Hvis sluttresultatet blir at han får det bedre, men at vi ikke blir livspartnere, så har jeg likevel oppnådd noe positivt og kan leve med det. Det kommer kanskje med alder og erfaring, og din innlegg tyder på at du har en vei å gå enda på det området. 

Hvis du hadde lest mitt innlegg og mine kommentarer ville du også sett at jeg er ikke har behov for eller etterspør denne typen innspill. 

[Antiviruset]

nussemor skrev (18 timer siden):

Cuntzilla;

Siden jeg ikke  har fortalt noe spes om andre ting, har du vel lite å begrunne det på at vi ikke passer sammen? 
 

jeg setter pris på at du tok deg tid til å svare, men er i utgangspunktet ute etter innspill fra noen som faktisk har kjennskap til tilknytningsangst, enten fordi de har problemer med det selv, eller fordi de har erfaring med det på andre måter. Ikke fra noen som ikke kjenner til hva dette innebærer. 

Men kjære deg da! Uansett grunn til at han er slik han er så kan ikke du fikse dette. Du får ikke dekket dine behov, og jeg kan lese ut av startinnlegget ditt at du sliter stort med dette. Et parforhold med så lite sex vil ikke gå i lengden, når han åpenbart ikke har lyst, og du har det. Han viser lite engasjement og du har behov for mye mer. Da passer dere rett og slett ikke sammen og det ser vi alle som hører din historie utenfra. Mange har erfaringer fra dette i fra tidligere forhold, og det lar seg nesten aldri fikse om den andre part ikke går i seg selv og har viljesendring. Du må gjerne tro på andre illusjoner du selv har, det vil bare vedvare over tid til du selv får akkurat de samme problemene når dette ryker, og du skal finne en annen partner. De problemene du har nå, ja det ligner veldig på de problemene mange har etter 25 års ekteskap når man tar hverandre for gitt. Du gir og han tar. Det vil aldri fungere over tid. Bare være venner og ikke kjærester? Det er jo det som skjer, men du har forventninger om mye mer en som så.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Antiviruset said:

Men kjære deg da! Uansett grunn til at han er slik han er så kan ikke du fikse dette. Du får ikke dekket dine behov, og jeg kan lese ut av startinnlegget ditt at du sliter stort med dette. Et parforhold med så lite sex vil ikke gå i lengden, når han åpenbart ikke har lyst, og du har det. Han viser lite engasjement og du har behov for mye mer. Da passer dere rett og slett ikke sammen og det ser vi alle som hører din historie utenfra. Mange har erfaringer fra dette i fra tidligere forhold, og det lar seg nesten aldri fikse om den andre part ikke går i seg selv og har viljesendring. Du må gjerne tro på andre illusjoner du selv har, det vil bare vedvare over tid til du selv får akkurat de samme problemene når dette ryker, og du skal finne en annen partner. De problemene du har nå, ja det ligner veldig på de problemene mange har etter 25 års ekteskap når man tar hverandre for gitt. Du gir og han tar. Det vil aldri fungere over tid. Bare være venner og ikke kjærester? Det er jo det som skjer, men du har forventninger om mye mer en som så.

Støtter alt dette.

Hilsen ei som har vært i lignende situasjon. 

Anonymkode: ee2af...65e

[Antiviruset]

nussemor skrev (4 minutter siden):

Høres ut som du ikke har den ringeste anelse om hva verken barndomstraumer eller tilknytningspeoblemer (de ‘psykologiske greiene’ som du så spydig kaller det). Det er selvfølgelig greit for meg.
 

Jeg har ikke problemer med selvrespekten, derimot har jeg levd lenge nok til å ha respekt og medfølelse for personer som uten tvil har psykiske utfordringer, og å forsøke å hjelpe hvis jeg kan. Hvis sluttresultatet blir at han får det bedre, men at vi ikke blir livspartnere, så har jeg likevel oppnådd noe positivt og kan leve med det. Det kommer kanskje med alder og erfaring, og din innlegg tyder på at du har en vei å gå enda på det området. 

Hvis du hadde lest mitt innlegg og mine kommentarer ville du også sett at jeg er ikke har behov for eller etterspør denne typen innspill. 

Hva etterspør du da ? Du er bare ute etter betraktninger som bekrefter dine egne forestillinger. Kan bare si at da kommer du til å slite stort videre. Igjen du skal "fikse han" ved å tilpasse deg, forstå, og gi hele tiden. Uansett tilstand hos han? Det kommer aldri til å fungere. Han må søke hjelp hos profesjonelle om det skal skje en forandring, og da må han ville det. Selv da er det en lang vei å gå. Veldig ofte så kan han finne seg en annen, og det vil fungere. Så fungerer det bare ikke med deg. Eller han går fra dame til dame videre med sine problemer. Igjen de aller fleste som ikke ønsker å forplikte seg, har ikke disse problemene du forteller om. Det er bare unnskyldninger de bruker for å ikke forplikte seg! For de rett og slett ikke ønsker det. Så står du der med et helt annet ønske. Det er som å sveise sammen leir og jern. Det går bare ikke.

[Antiviruset]

Når man oppdager slikt som dette? Da kommuniserer man sammen. Du sier klart i fra om hva du ønsker, han sier fra om hva forventninger han har. Om dette ikke går over ens? Da avslutter man et slikt forhold. Har selv vært igjennom lignende og jeg gav det et halvt år, det ble ikke noen endringer og det ble avsluttet. Hun ville være venner fremdeles, men jeg er aldri venner med noen jeg har følelser for. Det er selvplaging ut av en annen verden. Gå videre og bryte kontakten, finne en partner man passer sammen med er som oftest svaret på slike problemer. Kjempe for et forhold man er inne i over mange mange år er en ting, når slike problemer dukker opp så tidlig i en relasjon ? Da må man virkelig ta vare på seg selv, og ikke gi mer en man får. Endrer det seg ikke? Gå videre.