Svigerfar ødelegger livet mitt

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min har vært sammen i 8 år

Han har hatt mange problemer med sin familie, men vi har fått det til å funke… MEN for noen år siden ble det slutt mellom svigerfar og samboeren, og etter det har egentlig alt gått til helvette..

Svigerfar ble sammen med ei som var like gammel som samboeren min.. vi kjente henne fra før, og ja.. jeg vet ikke hva jeg skal si om henne… la oss bare si at hun ikke var ute etter familieliv og kjærlighet

Han greide heller ikke være sammen med bare henne, og det var x antall andre kvinner samtidig (også svært unge, typ ned til 19-20 år)… hele oppførslen hans ødela hele familien, og alt var kaotisk.. samboeren min kuttet etterhvert kontakten da hans far ikke brydde seg om annet enn disse kvinnfolkene (jentene)..

Det har gått en stund, og folk begynte å se hvordan han var, som igjen førte til mindre kvinnfolk… under korona flyttet det inn et kvinnfolk som han tidligere var utro mot flere av sine tidligere kjærester, samt den første samboeren han hadde… hun har ikke gjort annet enn å klage på alle barna hans og hvor frekke og utakknemmelige de er.. til tross for at hun selv store deler av livet har vært narkoman, og ikke har egne barn selv..

Og det er nå det blir værre… for nå har samboeren min bestemt seg for å ta opp igjen kontakten med sin far… han sier han har «gitt opp» og at faren aldri kommer til å forandre seg, men at han ønsker å ha kontakt med han…

For at dette ikke skal bli enda lengre enn det allerede er… faren hans har ikke gjort annet enn å snakke stygt om meg de siste årene, han har prøvd å ødelegge så mye for oss, og er rett og slett den værste personen jeg kjenner…

Jeg kjenner at jeg vet ikke om jeg greier å være i forhold med samboeren min lengre, hvis han godtar oppførsel som denne, ikke står opp for meg og oss, og ja…. Jeg er så utrolig glad i min samboer, og hadde det ikke vært for faren hans hadde vi ikke hatt de konfliktene vi nå har… men jeg blir så trist og sint av at han ønsker å ha denne personen i våre liv, og jeg tørr vertfall ikke få barn med han hvis han ønsker at sin far skal ta del i livet til vårt barn sånn som ting er nå….

Jeg er helt knust.. og aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre

Anonymkode: 90e44...b5f

[AnonymBruker]

Hei, kjære deg. 

 

Utvidet familie, deriblant svigerfamilie, kan av og til skape enormt med hodebry. 

Man behøver ikke å måtte forholde seg til alt, særlig når de har vært frekke mot deg. Spesielt hvis det har skjedd gjentatte ganger.

Det som er flott er at du og samboeren din ikke har barn sammen. Det vil gjøre det mye lettere å gå fra ham, dersom det blir det valget du tar. 

Hvor gamle er dere? Ønsker du egentlig barn selv?  

Hva sier din samboer om dette? Har du pratet ordentlig med ham om hvordan du har det ift svigerfar? Hvis samboeren din ikke vil forsøke å ha en felles front med deg utad så hadde jeg gått. Minimum er at han må forsvare deg face to face pronto hvis svigerfaren din snakker stygt om deg, tenker jeg.

Anonymkode: 3e0b5...7b4

[PM75]

Her tenker jeg at dere må finne en mellomløsning. Mitt forlag: Samboeren din kan ha kontakt med sin far på egenhånd, uten å involvere deg. Og han må sette ned foten for negativt prat om deg. Du kan akspetere dette på de premissene. 

[AnonymBruker]

Det er samboeren din sitt ansvar å stå opp for deg hvis svigerfar begynner å baksnakke deg. På samme måte som at det er ditt ansvar å stå opp for samboeren din hvis noen i din familie sier noe stygt om han. Dette er egentlig ganske enkelt.

Hvis han ikke greier dette så tror jeg ikke forholdet ditt varer.

Anonymkode: 7b2c1...b6b

[~ m a u d e ~]

Det finnes noen mennesker som på ulike vis klarer å få hele verden til å dreie seg om de.

Narsissisme kalles dette.

Jeg snakker ikke nå utelukkende om narsissistisk personlighetsforstyrrelse, men om alle ting som gjør at mennesker er ekstremt selvopptatt - enten de er godt fornøyd med seg selv eller de inntar offerrollen - og hvor de rundt ender opp som ofre for dette; psykiske lidelser, personlighetsforstyrrelser, alkoholisme og annen rusmisbruk.

Vokser man opp med en far eller mor som er slik, så utvikler man mer eller mindre alltid en medavhengighet.

Det vil si at man stadig må sjekke med dette mennesket før man kan ta egne avgjørelser, stadig må gjøre om på avtaler fordi dette mennesket lager leven, stadig setter dette mennesket på første plass over alle andre, også over ektefelle og unger, stadig henger etter uten å kunne leve sitt eget liv på egne premisser, stadig setter egne prosjekter på pause.

Sjansen er uhyre liten for at denne mannen har blitt sånn plutselig i voksen alder, utløst av brudd med samboer. Langt mer sannsynlig er det at han har vært sånn gjennom hele oppveksten til din mann - og at din mann er en medavhengig.

Det er like forståelig at du ikke orker å være i et forhold til denne mannen, som at du ikke ville orket å være i forhold til en som er alkoholiker. Det er ikke noe godt liv. Du vil hele tiden måtte være ti ganger så sterk som i et normalt forhold.

Slik jeg ser det, bør du ta deg en samtale med mannen om dette med medavhengighet, og kreve at han oppsøker terapi for dette, og får en slutt på avhengigheten, dersom du skal være villig til å fortsette.

Har skrevet et litt lignende innlegg tidligere i en tråd om en mann som mest sannsynlig var medavhengig eksen;

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1492561-har-lyst-til-å-dumpe-han-pga-eksen-hans/

Deler slik at du kan lese litt om hvorfor slike sterke bindinger oppstår.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, kjære deg. 

 

Utvidet familie, deriblant svigerfamilie, kan av og til skape enormt med hodebry. 

Man behøver ikke å måtte forholde seg til alt, særlig når de har vært frekke mot deg. Spesielt hvis det har skjedd gjentatte ganger.

Det som er flott er at du og samboeren din ikke har barn sammen. Det vil gjøre det mye lettere å gå fra ham, dersom det blir det valget du tar. 

Hvor gamle er dere? Ønsker du egentlig barn selv?  

Hva sier din samboer om dette? Har du pratet ordentlig med ham om hvordan du har det ift svigerfar? Hvis samboeren din ikke vil forsøke å ha en felles front med deg utad så hadde jeg gått. Minimum er at han må forsvare deg face to face pronto hvis svigerfaren din snakker stygt om deg, tenker jeg.

Anonymkode: 3e0b5...7b4

Jeg er 24, han er 26

Jeg har alltid ønsket meg barn, men min største frykt er at samboeren min gjør de samme feilene som sin far.. vet at det kan være dumt å tenke sånn, men for meg føles det som han synes det faren hans har gjort er greit..

vi har pratet om det, men han blir fort irritert og synes ikke jeg skal «bestemme» hvordan hans forhold til sin far skal være.. han sier han ikke synes det faren gjør er greit, men sier han har «gitt opp».. og han gjør dermed ingen forsøk på å prate med sin far om det han gjør heller

Jeg er veldig glad vi ikke har barn enda ja… men skulle ønske jeg ikke var så glad i samboeren min som jeg er.. føler meg som en forferdelig person som ønsker å forlate han på grunn av hans far sine feil.. men desverre greier jeg ikke å tenke annet enn at han «godtar» den type oppførsel

Anonymkode: 90e44...b5f

[AnonymBruker]

PM75 skrev (57 minutter siden):

Her tenker jeg at dere må finne en mellomløsning. Mitt forlag: Samboeren din kan ha kontakt med sin far på egenhånd, uten å involvere deg. Og han må sette ned foten for negativt prat om deg. Du kan akspetere dette på de premissene. 

Ja, vi har prøvd.. men han er desverre dårlig til å forsvare meg annet enn at han sier typ «du trenger ikke si sånn».. det gir ikke faren større konsekvenser enn det, og dermed fortsetter ting som før

Et annet problem er også dersom vi noen ganger skal få barn.. da kommer han til å være i livet mitt på en helt annen måte enn nå.. og jeg tror ikke jeg kan få et barn, og så se han ta del i livet til det dyrebareste jeg har, som at ingenting er galt

Anonymkode: 90e44...b5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Det er samboeren din sitt ansvar å stå opp for deg hvis svigerfar begynner å baksnakke deg. På samme måte som at det er ditt ansvar å stå opp for samboeren din hvis noen i din familie sier noe stygt om han. Dette er egentlig ganske enkelt.

Hvis han ikke greier dette så tror jeg ikke forholdet ditt varer.

Anonymkode: 7b2c1...b6b

Det er nok desverre sånn ja.. forferdelig å være så glad i en person, og ikke føle at man får det samme tilbake..

Han er desverre ikke god til å forsvare meg, og lar vel far få holde på som han vil, fordi «det går ikke å forandre han», hva nå enn det skal bety

Anonymkode: 90e44...b5f

[AnonymBruker]

Ut i fra det jeg leser av deg TS så virker det som om du ikke er helt uskyldig i de problemene som har oppstått i denne familiedynamikken. 

La din samboer reetablere en relasjon med sin far uten din innblanding. 

Reagerer spesielt på overskriften i dette innlegget, hvor du kun fokuserer på svigerfar men ikke ser din egen rolle i dynamikken mellom alle parter. 

 

Anonymkode: 0746f...3fb

[AnonymBruker]

~ m a u d e ~ skrev (32 minutter siden):

Det finnes noen mennesker som på ulike vis klarer å få hele verden til å dreie seg om de.

Narsissisme kalles dette.

Jeg snakker ikke nå utelukkende om narsissistisk personlighetsforstyrrelse, men om alle ting som gjør at mennesker er ekstremt selvopptatt - enten de er godt fornøyd med seg selv eller de inntar offerrollen - og hvor de rundt ender opp som ofre for dette; psykiske lidelser, personlighetsforstyrrelser, alkoholisme og annen rusmisbruk.

Vokser man opp med en far eller mor som er slik, så utvikler man mer eller mindre alltid en medavhengighet.

Det vil si at man stadig må sjekke med dette mennesket før man kan ta egne avgjørelser, stadig må gjøre om på avtaler fordi dette mennesket lager leven, stadig setter dette mennesket på første plass over alle andre, også over ektefelle og unger, stadig henger etter uten å kunne leve sitt eget liv på egne premisser, stadig setter egne prosjekter på pause.

Sjansen er uhyre liten for at denne mannen har blitt sånn plutselig i voksen alder, utløst av brudd med samboer. Langt mer sannsynlig er det at han har vært sånn gjennom hele oppveksten til din mann - og at din mann er en medavhengig.

Det er like forståelig at du ikke orker å være i et forhold til denne mannen, som at du ikke ville orket å være i forhold til en som er alkoholiker. Det er ikke noe godt liv. Du vil hele tiden måtte være ti ganger så sterk som i et normalt forhold.

Slik jeg ser det, bør du ta deg en samtale med mannen om dette med medavhengighet, og kreve at han oppsøker terapi for dette, og får en slutt på avhengigheten, dersom du skal være villig til å fortsette.

Har skrevet et litt lignende innlegg tidligere i en tråd om en mann som mest sannsynlig var medavhengig eksen;

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1492561-har-lyst-til-å-dumpe-han-pga-eksen-hans/

Deler slik at du kan lese litt om hvorfor slike sterke bindinger oppstår.

Tusen takk for svar, skal lese posten!

Han har nok alltid hatt problemer, ut i fra hva min samboer har fortalt fra da moren og faren var sammen.. desverre er hans mor alkoholiker, og jeg skjønner godt at det da er vanskelig å «ikke ha en forelder» dersom man også kutter ut far..

Problemet er måten det påvirker vårt forhold, og hvordan jeg alltid føler jeg blir prioritert sist.. han sier selv at han er avhengig av sin far, fordi det «er hans far».. desverre ser han ikke problemene med relasjonen de har, og er desverre derfor heller ikke interessert i å ha samtaler med noen om dette

Det virker desverre som det går mot brudd, selv om det er det siste jeg egentlig ønsker

Anonymkode: 90e44...b5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ut i fra det jeg leser av deg TS så virker det som om du ikke er helt uskyldig i de problemene som har oppstått i denne familiedynamikken. 

La din samboer reetablere en relasjon med sin far uten din innblanding. 

Reagerer spesielt på overskriften i dette innlegget, hvor du kun fokuserer på svigerfar men ikke ser din egen rolle i dynamikken mellom alle parter. 

 

Anonymkode: 0746f...3fb

Hvilken rolle mener du at jeg har?

Jeg skjønner at dere som leser her kun får min side av saken, men jeg har faktisk ikke gjort annet enn å støtte min samboer gjennom en vanskelig tid… 

Jeg støttet samboeren min sitt valg om å kutte kontakten, da han konstant var trist, sint og frustrert over sin fars oppførsel, og valgene han tok… desverre er det min svigerfar sin oppfatning at det var jeg som tok dette valget og fikk min samboer til å kutte kontakt.. noe som har ført til et utrolig stort sinne mot meg..

Jeg blandet meg ikke inn når han tok opp kontakt, men når faren konstant prøver å ødelegge vårt forhold, og min samboer ikke står opp for meg når det blir pratet stygt om meg, så er det såklart vanskelig… 
Jeg ønsker bare å ha støtte fra min egen samboer, på samme måte som jeg har støttet han

Anonymkode: 90e44...b5f

[AnonymBruker]

Jeg ville nok ikke klart å leve med dette. Du er 24 år, fortsatt ung. På sikt ligger det mye livskvalitet og velvære, både for deg og dine fremtidige barn, i at sviger/besteforeldre har ting på stell, er redelige og kan oppføre seg. Den dagen barna dine vil ha kontakt med sin bestefar, må også de forholde seg til dette. Om jeg hadde kunnet velge (om igjen) ville jeg nok lagt betydelig vekt på hvilke ressurser og harmoni som lå i svigerfamilien. 

Anonymkode: 52bf3...ccb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ut i fra det jeg leser av deg TS så virker det som om du ikke er helt uskyldig i de problemene som har oppstått i denne familiedynamikken. 

La din samboer reetablere en relasjon med sin far uten din innblanding. 

Reagerer spesielt på overskriften i dette innlegget, hvor du kun fokuserer på svigerfar men ikke ser din egen rolle i dynamikken mellom alle parter. 

 

Anonymkode: 0746f...3fb

For noe tull.

Det er som å si til noen som sliter med at mannen er alkoholiker eller voldelig, at de selv også har ansvar for dynamikken.

Ikke hør på dette, TS.

Anonymkode: 0916e...33a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvilken rolle mener du at jeg har?

Jeg skjønner at dere som leser her kun får min side av saken, men jeg har faktisk ikke gjort annet enn å støtte min samboer gjennom en vanskelig tid… 

Jeg støttet samboeren min sitt valg om å kutte kontakten, da han konstant var trist, sint og frustrert over sin fars oppførsel, og valgene han tok… desverre er det min svigerfar sin oppfatning at det var jeg som tok dette valget og fikk min samboer til å kutte kontakt.. noe som har ført til et utrolig stort sinne mot meg..

Jeg blandet meg ikke inn når han tok opp kontakt, men når faren konstant prøver å ødelegge vårt forhold, og min samboer ikke står opp for meg når det blir pratet stygt om meg, så er det såklart vanskelig… 
Jeg ønsker bare å ha støtte fra min egen samboer, på samme måte som jeg har støttet han

Anonymkode: 90e44...b5f

Bare å hoppe over slike innlegg. Sikkert noen som føler seg truffet. 

Anonymkode: 0916e...33a

[Actionjunkie]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg ville nok ikke klart å leve med dette. Du er 24 år, fortsatt ung. På sikt ligger det mye livskvalitet og velvære, både for deg og dine fremtidige barn, i at sviger/besteforeldre har ting på stell, er redelige og kan oppføre seg. Den dagen barna dine vil ha kontakt med sin bestefar, må også de forholde seg til dette. Om jeg hadde kunnet velge (om igjen) ville jeg nok lagt betydelig vekt på hvilke ressurser og harmoni som lå i svigerfamilien. 

Anonymkode: 52bf3...ccb

Enig med deg.. fælt hvor mye svigerfamilie faktisk betyr.. man blir nødt til å forholde seg til dem uansett.. så lenge de er en del av livet til en samboer/kjæreste/ektefelle

Endret 20. august 2021 av Actionjunkie

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg ville nok ikke klart å leve med dette. Du er 24 år, fortsatt ung. På sikt ligger det mye livskvalitet og velvære, både for deg og dine fremtidige barn, i at sviger/besteforeldre har ting på stell, er redelige og kan oppføre seg. Den dagen barna dine vil ha kontakt med sin bestefar, må også de forholde seg til dette. Om jeg hadde kunnet velge (om igjen) ville jeg nok lagt betydelig vekt på hvilke ressurser og harmoni som lå i svigerfamilien. 

Anonymkode: 52bf3...ccb

Det er nok eventuelle fremtidige barn som er det værste desverre… jeg stoler ikke på at svigerfar som ikke greier å ta vare på sine egne barn, greier å være en god besteforelder

Anonymkode: 90e44...b5f

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk for svar, skal lese posten!

Han har nok alltid hatt problemer, ut i fra hva min samboer har fortalt fra da moren og faren var sammen.. desverre er hans mor alkoholiker, og jeg skjønner godt at det da er vanskelig å «ikke ha en forelder» dersom man også kutter ut far..

Problemet er måten det påvirker vårt forhold, og hvordan jeg alltid føler jeg blir prioritert sist.. han sier selv at han er avhengig av sin far, fordi det «er hans far».. desverre ser han ikke problemene med relasjonen de har, og er desverre derfor heller ikke interessert i å ha samtaler med noen om dette

Det virker desverre som det går mot brudd, selv om det er det siste jeg egentlig ønsker

Anonymkode: 90e44...b5f

Jeg forstår han, det tror jeg vi alle kan gjøre, hvis man ser isolert på det.

Han har to foreldre som ikke fungerer, han har mest sannsynlig brukt store deler av livet på å få disse til å passe inn i den rollen de ideelt sett skal ha, hvor de ivaretar han og han er glad i de.

For mennesker som er vokst opp med slike foreldre, så kan det lett ta 30, 40, 50 år innen de innser at det de forsøkte å se på som en familie, ikke egentlig var en normal familie, og dermed;

At de selv er et offer. At de selv har lidd store tap. At de selv har hatt det vanskelig.

Og, selvfølgelig, at de da omsider sørger over dette tapet og vender sitt sinne mot de som skulle ha fungert som foreldre.

Det er snakk om en så stor sorg - den er knyttet til ens eget selvbilde og identitet, til hva man ser på som rett og galt, hva man ser på som normalt, ja, hele det bildet man har av hvordan verden er - at kroppen gjør nærmest hva den kan for å utsette den.

Og når man først gir etter for det hele, så er det omveltninger nærmest på orkan-nivå.

Så dette er på ingen måte noe jeg anbefaler en partner å stå i, uten at det i det minste er et solid hjelpeapparat rundt. Gjerne noen å snakke med både for en selv og for partneren.

Det sagt så tror jeg ofte en partner kan være det som skal til for at man omsider får det dyttet som skal til for å innse ting. At det man tror er normalt, ikke er normalt. At det man tror er kjærlighet, ikke er kjærlighet. At det man tror er omsorg, ikke er omsorg.

Forstår veldig godt at du ikke vil ha barn inn i dette, og synes det er en veldig klok beslutning av deg.

Hva du gjør i forhold til han...du må nesten se hva du orker, og hvordan han eventuelt responderer hvis du nevner dette med medavhengighet f.eks.

Jeg tror nok i de tilfellene hvor man er i stand til å innse hva som menes, og er innstilt på å endre seg selv, så kan man bli kanskje nesten en bedre og mer reflektert partner og forelder enn hva mer normale mennesker er.

Samtidig så er det en god del som har guarden så høyt oppe at det ikke en gang er mulig å nå inn med noe.

Så her blir det en avveiing omkring hvor mye energi du har til et slikt oppgjør, hva slags nivå av motstand han har, og hva slags forbedringspotensiale du ser for deg at han har.

Ingen har i alle fall noen rett til å klandre deg for at du ikke ønsker eller klarer mer.

[AnonymBruker]

~ m a u d e ~ skrev (13 minutter siden):

Jeg forstår han, det tror jeg vi alle kan gjøre, hvis man ser isolert på det.

Han har to foreldre som ikke fungerer, han har mest sannsynlig brukt store deler av livet på å få disse til å passe inn i den rollen de ideelt sett skal ha, hvor de ivaretar han og han er glad i de.

For mennesker som er vokst opp med slike foreldre, så kan det lett ta 30, 40, 50 år innen de innser at det de forsøkte å se på som en familie, ikke egentlig var en normal familie, og dermed;

At de selv er et offer. At de selv har lidd store tap. At de selv har hatt det vanskelig.

Og, selvfølgelig, at de da omsider sørger over dette tapet og vender sitt sinne mot de som skulle ha fungert som foreldre.

Det er snakk om en så stor sorg - den er knyttet til ens eget selvbilde og identitet, til hva man ser på som rett og galt, hva man ser på som normalt, ja, hele det bildet man har av hvordan verden er - at kroppen gjør nærmest hva den kan for å utsette den.

Og når man først gir etter for det hele, så er det omveltninger nærmest på orkan-nivå.

Så dette er på ingen måte noe jeg anbefaler en partner å stå i, uten at det i det minste er et solid hjelpeapparat rundt. Gjerne noen å snakke med både for en selv og for partneren.

Det sagt så tror jeg ofte en partner kan være det som skal til for at man omsider får det dyttet som skal til for å innse ting. At det man tror er normalt, ikke er normalt. At det man tror er kjærlighet, ikke er kjærlighet. At det man tror er omsorg, ikke er omsorg.

Forstår veldig godt at du ikke vil ha barn inn i dette, og synes det er en veldig klok beslutning av deg.

Hva du gjør i forhold til han...du må nesten se hva du orker, og hvordan han eventuelt responderer hvis du nevner dette med medavhengighet f.eks.

Jeg tror nok i de tilfellene hvor man er i stand til å innse hva som menes, og er innstilt på å endre seg selv, så kan man bli kanskje nesten en bedre og mer reflektert partner og forelder enn hva mer normale mennesker er.

Samtidig så er det en god del som har guarden så høyt oppe at det ikke en gang er mulig å nå inn med noe.

Så her blir det en avveiing omkring hvor mye energi du har til et slikt oppgjør, hva slags nivå av motstand han har, og hva slags forbedringspotensiale du ser for deg at han har.

Ingen har i alle fall noen rett til å klandre deg for at du ikke ønsker eller klarer mer.

Jeg følte at han skjønte en periode at familien hans ikke var normal, og at han så at han måtte ta avstand fra dem, for sin egen skyld

I det siste har han derimot begynt å si at han ønsker en «normal familie» og at det er derfor han har kontakt med sin far igjen.. feks sier han at han ønsker at eventuelle barn skal kunne ha vanlige bursdager osv.. det jeg ikke tror han helt skjønner er at det aldri vil bli normalt.. han vil at alle skal være til stede på begivenheter feks, men tenker ikke på at det faktisk er værre at moren dukker opp full, eller at faren drar med nok et nytt bekjentskap.. han har levd med en såpass «dysfunksjonell» familie så lenge, at han ikke helt skjønner hvordan det normale er.. eller at det er helt greit å kutte ut folk, selv om det er familie, om det er for ens eget beste..

Sånn som det er nå så virker han å være såpass motvillig til å endre på tilværelsen vi lever i, at jeg begynner å miste motet litt.. jeg vil gjerne få det til å fungere, men vet ikke hvordan jeg skal få det til dersom han selv ikke er motivert til å gå i parterapi eller egne samtaler for å finne en løsning

Han hater å prate om dette, og mener at jeg tvinger han til å ta valg han ikke ønsker..

Anonymkode: 90e44...b5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er veldig glad vi ikke har barn enda ja… men skulle ønske jeg ikke var så glad i samboeren min som jeg er.. føler meg som en forferdelig person som ønsker å forlate han på grunn av hans far sine feil.. men desverre greier jeg ikke å tenke annet enn at han «godtar» den type oppførsel

Du forlater han ikke på grunn av svigerfars feil, du forlater han på grunn av hans egne feil. Det spiller ingen rolle hvor håpløs svigerfar hadde vært så lenge samboeren din hadde håndert det på en voksen måte, dvs satt grenser. Du kommer til å miste respekten for en partner som ikke står opp for deg samme hva. Hadde det ikke vært svigerfar hadde det vært noen andre.

Anonymkode: 7b2c1...b6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du forlater han ikke på grunn av svigerfars feil, du forlater han på grunn av hans egne feil. Det spiller ingen rolle hvor håpløs svigerfar hadde vært så lenge samboeren din hadde håndert det på en voksen måte, dvs satt grenser. Du kommer til å miste respekten for en partner som ikke står opp for deg samme hva. Hadde det ikke vært svigerfar hadde det vært noen andre.

Anonymkode: 7b2c1...b6b

Ja, men jeg føler ofte at jeg «lar» noen andre ødelegge forholdet vårt hvis du skjønner.. samtidig som jeg ser at samboeren min burde håndtert det annerledes..

Mulig jeg føler jeg kunne gjort så mye annerledes fordi jeg har så sterkt ønske om å få forholdet til å fungere..

Vet liksom ikke helt hvordan jeg kommer meg videre når jeg fortsatt har så sterke følelser for han

Anonymkode: 90e44...b5f