Hjemlengsel

[AnonymBruker]

Hei, jeg er 18 år og flyttet for en uke siden til motsatt side av landet for å studere. Det har egentlig gått bedre enn jeg forventet i forbindelse med skole og å snakke med nye folk, og i tillegg virker alle jeg bor med greie og rolige, så jeg bekymrer meg ikke for overdreven festing hjemme. Alle jeg har snakket med til nå på skolen har også vært kjempesnille, så det er ikke som om jeg er redd for at jeg må være helt alene i 3 år. Men jeg har likevel hatt så mye hjemlengsel siden jeg dro. Jeg tror det bare har vært en dag jeg ikke gråt. Jeg er veldig hjemmekjær og introvert, og siden jeg på vgs bodde veldig langt fra alle vennene mine, har jeg tilbringt masse tid med familien min og kjæresten min de siste årene. 

Jeg tror det jeg sliter mest med er det at jeg har fått for meg at jeg plutselig ble helt voksen, og aldri kan bo med familien min på samme måte igjen liksom. Foreldrene mine har sagt flere ganger at jeg ikke må tenke på dette, at de alltid er der og at døren deres alltid står åpen for meg. Men det føles liksom som en epoke i livet mitt med familien min er slutt for alltid, og det gjør meg veldig trist. Bare det å vite om jeg hører lyder fra kjøkkenet så er det ikke mora mi, er nok til å gjøre meg trist. Jeg føler også at det ikke er så lenge siden jeg fikk et virkelig godt forhold til foreldrene mine, da det var mye tull og problemer med meg når jeg var yngre ungdom og vi kranglet mye.

Familien min var med meg og hjalp å flytte inn på hybelen i sommer, så hva enn jeg ser på så kan jeg finne på å forbinde med et familiemedlem. Jeg visste at hjemlengsel var uunngåelig, men jeg var ikke helt forberedt på hvor uutholdelig det kom til å bli... Jeg tenker bare på hvor dum jeg har vært, at selv om jeg kom inn på førstevalget mitt av studier kunne jeg kanskje landet på noe nærmere hjemme dersom jeg undersøkte nøyere og sånn. Jeg bor uansett 1,5 time fra nærmeste universitet/høyskole når jeg er hjemme, og det er jo ikke sikkert at jeg hadde klart å henge med i studiene med så masse reising hver dag. 

I tillegg kommer jeg ikke fra en familie hvor det er mye høyere utdanning i min generasjon, det er bare meg og et søskenbarn. Så alle mener jo jeg er skikkelig tøff, og når mora mi skal fortelle meg hvor bra det er at jeg gjør dette, sier hun jo at hun aldri kunne flytta på denne måten fordi hun visste hun ville hatt hjemlengsel... som om jeg ikke har det😭

Jeg sliter også med å være så langt fra kjæresten min, da vi var veldig heldige i fjor med at hverdagen vår klaffet veldig bra, og vi kunne ta bussen i lag om morgenen, som regel hjem også, så var vi i lag hos en av oss, han overnattet alltid i helgene og spiste ofte middag med familien min. Da ble jeg jo nesten trist dersom det gikk mer enn en dag uten å se han. Men nå tenker jeg ofte på om det er verd at han kaster bort masse penger på å komme og besøke meg når han heller kunne spart de pengene...

Jeg liker virkelig ikke å være alene for tiden. Utover dagen når jeg snakker med folk har jeg det bra, og kveldene går helt fint, men det er morgenene jeg sliter med. Jeg blir så overveldet hver gang jeg våkner i et rom jeg ikke føler er helt "mitt", og omtrent hver dag når jeg skal gå å lage frokost pleier jeg å være så sliten at jeg heller ringer noen hjemme og det fører som oftest til gråting for meg. Jeg klarer heller ikke konsentrere meg om noenting, mat smaker nesten ingenting, og noen ganger blir maten min bare en skål med frokostblanding på kvelden, og det er jo også trist. Klarer ikke konsentrere meg om å lese bøker som jeg vanligvis elsker, sitte i ro og tegne, vet ikke om noen gode steder å jogge... Også føler jeg mora mi er en veldig god venn, og faren min også, og jeg tenker bare på hvor fint jeg egentlig hadde det hjemme, jeg var så dum som vurderte dette i det heletatt og på et tidspunkt gledet meg til å flytte. 

Har aldri noen forelesninger på fredager ser jeg, så det er jo veldig fristende å bare bestille flybilletter for hver torsdag fremover, men jeg vet at om jeg reiser hjem så fort, vil jeg nok bare strø salt i sårene mine og begynne denne prosessen på nytt. Så jeg har allerede bestemt at jeg skal hjem en tur i oktober, fordi det føles mindre håpløst ut enn desember, og jeg håper egentlig at innen jeg reiser så vil jeg tenke at det egentlig har gått veldig fort, og gjøre meg motivert til å holde ut til eksamen og jul. Men jeg vet jo aldri, plutselig kommer jeg bare aldri tilbake etter å ha kommet hjem litt.

Jeg bruker mye tid på å tenke på hvorfor dette var det beste alternativet. Her er jeg nærme skolen. Jeg blir flinkere på å klare meg selv. Jeg må flytte ut en eller annen gang likevel. Om jeg avbryter dette studiet vil jeg bare måtte prøve på nytt en annen gang, og bruke enda mer av livet mitt på det. Jeg tror ikke jeg ville jobbet på Rema 1000 for alltid. 

Men likevel er det så fristende å bare gi opp og reise hjem til mor, men jeg vet jo at jeg ikke kommer noen vei av det, og dermed er jeg tilbake med tristheten over at min tid hos familien min er over.....

Jeg hører på de jeg bor med at de nesten foretrekker å være her istedenfor i hjembyen sin, og jeg stresser meg også litt siden jeg vil hjem, så jeg er redd for at jeg plutselig ikke vil hjem...

Er det noen som har flyttet tilbake til familien sin etter studier uten at det var helt forferdelig? Er jeg bare en ubrukelig mammadalt?

Jeg måtte bare få dette ut. Jeg forstår om ingen gidder å lese et så langt innlegg, men når jeg prøver å formulere bekymringene til familien min begynner jeg alltid å gråte, så dette har hjulpet meg litt å sette ord på ting. 

Anonymkode: f6dd8...868

[AnonymBruker]

Jeg flyttet hjem og kom aldri i gang med studier igjen. Angrer hver dag, og det er uten tvil det dummeste valget jeg noen sinne har tatt. 

Anonymkode: 528ee...036

[AnonymBruker]

Kanskje det hadde vært fint for deg å ta noen flere turer hjem i løpet av høsten? Synes det hørtes lenge å vente med å reise til oktober siden du har sånn hjemlengsel. Ville ha reist før det. Uansett skjønner jeg godt du har hjemlengsel, helt naturlig det. Forhåpentligvis venner du deg til det etterhvert, hvis ikke er det alltid lov å ombestemme seg eller prøve noe annet. 

Anonymkode: ece1b...e18

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt ts.  

Jeg fikk hjemlengsel og flyttet hjem igjen etter 14 dager. Angret aldri på det, for ordnet seg greit etter jeg flyttet hjem. 

Men om det er drømmelinjen din å gå, så ville jeg ha prøvd å holdt ut. Å heller prøve å komme inn nærmere hjem på 2.året om mulig da.

Anonymkode: fea87...d50

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Kanskje det hadde vært fint for deg å ta noen flere turer hjem i løpet av høsten? Synes det hørtes lenge å vente med å reise til oktober siden du har sånn hjemlengsel. Ville ha reist før det. Uansett skjønner jeg godt du har hjemlengsel, helt naturlig det. Forhåpentligvis venner du deg til det etterhvert, hvis ikke er det alltid lov å ombestemme seg eller prøve noe annet. 

Anonymkode: ece1b...e18

Jeg får også besøk om et par uker av kjæresten min, så det blir på en måte samme "intervall" jeg er alene igjen før jeg reiser hjem, og jeg valgte også den uka fordi jeg kan være hjemme i 6 dager og bare gå glipp av en forelesning, hehe. Jeg håper også at når det er på tide å dra hjem, vil jeg tenke ting som at "wow, det gikk fortere enn forventet jo!" sånn at når jeg kommer tilbake vil jeg kjenne på at dette faktisk går greit, og jeg har erfart at det faktisk ikke er verre enn å bare dra hjem haha. Jeg er jo ikke i australia liksom😁

ts

Anonymkode: f6dd8...868

[AnonymBruker]

Jeg flyttet hjemmefra rett etter 18-årsdagen, og selv om jeg bare flyttet en halvtime unna, så gråt jeg meg i søvn hver kveld i tre måneder. Det var helt forferdelig. Men en dag så var det bare over, og jeg fant meg til rette i mitt nye liv.

Siden du flyttet hjemmefra for studier, så vil jeg råde deg til å stå i det. Det er helt forferdelig nå, men før eller siden må man stå på egne bein. Du vil angre deg blå dersom du kaster inn håndkleet, og følelsen av å gi opp vil være verre på sikt enn hjemlengselen du har nå.

Anonymkode: 39c4b...9cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Skjønner deg godt ts.  

Jeg fikk hjemlengsel og flyttet hjem igjen etter 14 dager. Angret aldri på det, for ordnet seg greit etter jeg flyttet hjem. 

Men om det er drømmelinjen din å gå, så ville jeg ha prøvd å holdt ut. Å heller prøve å komme inn nærmere hjem på 2.året om mulig da.

Anonymkode: fea87...d50

Har jo ikke kommet skikkelig igang med skolen enda, men jeg syns iallefall det virker veldig spennende. Jeg hater egentlig å gi opp ting, og jeg har jo erfaring fra at jeg angrer på ting uansett hva det er jeg går glipp av. Så å gi opp er egentlig ikke et alternativ, og er kanskje en del av grunnen til at ting føles litt håpløst, tanken om at jeg MÅ gjennomføre dette. Men selv om det er litt ubehagelig nå, tror jeg det vil bli verd å presse seg gjennom så jeg ikke begynner å angre når jeg blir eldre og ikke har muligheten til å gjøre noe som dette haha. 

Det ser ikke ut som om det er mulig å bytte studiested på linja mi heller, men etter 1 år håper jeg virkelig ikke at jeg lengter på denne måten lenger😅. Men takk for svar, dette hjelper meg egentlig å roe litt ned 😄

ts

Anonymkode: f6dd8...868

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg flyttet hjemmefra rett etter 18-årsdagen, og selv om jeg bare flyttet en halvtime unna, så gråt jeg meg i søvn hver kveld i tre måneder. Det var helt forferdelig. Men en dag så var det bare over, og jeg fant meg til rette i mitt nye liv.

Siden du flyttet hjemmefra for studier, så vil jeg råde deg til å stå i det. Det er helt forferdelig nå, men før eller siden må man stå på egne bein. Du vil angre deg blå dersom du kaster inn håndkleet, og følelsen av å gi opp vil være verre på sikt enn hjemlengselen du har nå.

Anonymkode: 39c4b...9cf

Takk, det er akkurat dette jeg minner meg selv på konstant, og jeg føler meg egentlig mye bedre nå enn for en uke siden. Det var utrolig uutholdelig i starten, men jeg har mer håp nå som den tullete festuka går mot slutten og vi kommer skikkelig i gang.

Kan ikke forestille meg å gråte seg i søvn hver kveld i 3 hele måneder, jeg er veldig glad for at det ordnet seg for deg og jeg håper det er lenge siden nå!

ts

Anonymkode: f6dd8...868

[AnonymBruker]

Føler med deg! Har bestandig vært veldig glad i hjemplassen min og liker å tilbringe tid der. Da jeg måtte flytte godt over 100 mil for å studere, synes jeg det var ganske forferdelig. Aller mest fordi jeg hadde yngre søsken jeg savnet noe voldsomt. For meg var det ikke et alternativ å gi opp, så løsningen ble egentlig at jeg fant noe å se fram til. Hadde som regel to turer hjem om høsten, og to om våren (i tillegg til i julen). Det hjalp veldig for meg å ha noe å "telle ned" til. I tillegg hendte det seg at familiemedlemmer kom på besøk til meg, eller at vi reiste på en liten ferietur sammen, som var en bonus. Når hverdagen tar deg er det litt lettere å ikke kjenne sånn på savnet, og plutselig har halve semesteret gått.

Etter studiene måtte jeg forresten flytte hjem til foreldrene mine i påvente av å finne en studierelatert jobb (var et tøft arbeidsmarked akkurat da), så da fikk jeg bo hjemme med familien min igjen i en periode, akkurat som før. Selv om jeg hadde vært borte i fem år. 

Anonymkode: 6f570...56c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Føler med deg! Har bestandig vært veldig glad i hjemplassen min og liker å tilbringe tid der. Da jeg måtte flytte godt over 100 mil for å studere, synes jeg det var ganske forferdelig. Aller mest fordi jeg hadde yngre søsken jeg savnet noe voldsomt. For meg var det ikke et alternativ å gi opp, så løsningen ble egentlig at jeg fant noe å se fram til. Hadde som regel to turer hjem om høsten, og to om våren (i tillegg til i julen). Det hjalp veldig for meg å ha noe å "telle ned" til. I tillegg hendte det seg at familiemedlemmer kom på besøk til meg, eller at vi reiste på en liten ferietur sammen, som var en bonus. Når hverdagen tar deg er det litt lettere å ikke kjenne sånn på savnet, og plutselig har halve semesteret gått.

Etter studiene måtte jeg forresten flytte hjem til foreldrene mine i påvente av å finne en studierelatert jobb (var et tøft arbeidsmarked akkurat da), så da fikk jeg bo hjemme med familien min igjen i en periode, akkurat som før. Selv om jeg hadde vært borte i fem år. 

Anonymkode: 6f570...56c

Syns du det var greit å flytte tilbake? Er litt redd for at jeg skal bli sånn som ikke takler å bo med familien og bare vil komme meg vekk fra dem etterhvert 

Anonymkode: f6dd8...868

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Syns du det var greit å flytte tilbake? Er litt redd for at jeg skal bli sånn som ikke takler å bo med familien og bare vil komme meg vekk fra dem etterhvert 

Anonymkode: f6dd8...868

Det gikk helt fint! Kanskje fordi jeg hadde vært så mye hjemme i ferier o.l. (hadde fast sommerjobb på hjemplassen), men jeg tror at hvis man trives sammen og respekterer hverandre, så går det fint for de fleste å bo hjemme igjen i perioder.

Anonymkode: 6f570...56c