Angående råd til «hjelpeløse» mødre

[AnonymBruker]

Jeg har ingenting jeg lurer på, men et behov for å dele tankene mine rundt dette. 
 

Når slitne baby-mødre her inne skriver at de ikke får gjort noe kommer det alltid en haug med tilbakemeldinger om hvor ubrukelige og hjelpeløse de er. Det er jo bare å la babyen ligge på et teppe på gulvet når du dusjer, det gjør ikke noe om babyen gråter litt mens du lager deg mat, ha babyen i bæresele mens du gjør husarbeid, du trenger ikke plukke opp ungen med en gang hun er litt misfornøyd, den som går hjemme bør få unna husarbeid, og mye mer, men dette er det jeg kommer på akkurat nå. 
Jeg har vært den ubrukelige mora som ikke fikk gjort noen ting, og har blitt så provosert! Var jeg heldig fikk jeg tømt oppvaskmaskina i løpet av dagen, lage middag var uaktuelt. Dusje? Glem det! Samboeren min hamstret havrelunsj slik at jeg skulle få i meg litt mat. Sønnen min elsket bæresele, men bare når han skulle sove, og da måtte jeg ut og gå, ellers var det krise å være fanga inni der. Å la være å plukke han opp når han begynte å gråte var uaktuelt, da kunne det ta en time å roe han igjen, og det orka jeg ikke. Dette var kombinert med mye kveldsuro og lite sammenhengende søvn på natta. 
 

Så til poenget mitt: nå har jeg fått barn nr 2 og skjønner plutselig hvor alle disse rådene kommer fra! Hadde dette vært førstemann hadde jeg ikke skjønt hvordan man kunne blitt så hjelpeløs! Det er enklere å få gjort ting alene med denne babyen og en aktiv 2-åring, enn da eldste var baby. 
Jeg sier ikke at det bare er babyen, kanskje kunne jeg gjort mer med nr 1, men oppi alt det der var jeg så usigelig sliten! Og da var det faktisk ikke praktisk mulig, selv om jeg kanskje i teorien kunne fått til mer. Jeg tror også jeg hadde (en mild?) fødselsdepresjon som ikke ble plukka opp. 

Så husk det før du dømmer de slitne mødrene med klistremerkebaby som klager over at de ikke får gjort noen ting. Det er ikke mulig å forstå hvordan det er når man ikke har stått oppi det selv, og det er ikke bare å ta seg sammen. Selv om du til og med hadde klistremerkebaby selv og fikk til alt likevel, betyr det ikke at du er i samme situasjon som hun som ikke får i seg mat engang…

Anonymkode: c0ba7...a9b

[Puny]

Men altså, helt seriøst. Jeg har hatt to kjempeenkle barn, det kunne likevel ikke falle meg inn å si til andre mødre at de er «ubrukelige og hjelpeløse». De som sier slikt til andre fremmede mødre på Internett har ikke bare hatt enkle barn selv, de er også ganske fæle folk. 

Endret 20. august 2021 av Puny

[AnonymBruker]

Puny skrev (9 minutter siden):

Men altså, helt seriøst. Jeg har hatt to kjempeenkle barn, det kunne likevel ikke falle meg inn å si til andre mødre at de er «ubrukelige å hjelpeløse». De som sier slikt til andre fremmede mødre på Internett har ikke bare hatt enkle barn selv, de er også ganske fæle folk. 

Vil forresten bare påpeke at følge de setning ble litt feil: 

 

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hadde dette vært førstemann hadde jeg ikke skjønt hvordan man kunne blitt så hjelpeløs!

Det jeg mener er vel alt jeg kunne funnet på å gi de samme rådene selv og ikke skjønt, sånn egentlig, hvor umulig det er for enkelte.  På samme måte som jeg kan vise forståelse for at folk har det vanskelig på andre plan i livet uten fullt ut forstå hvordan det er. F.eks kan jeg vise forståelse for at en person med kroniske smerter har det vanskelig og at det påvirker alt i personens liv, uten at jeg fullt ut forstår hvordan personen har det. 

Anonymkode: c0ba7...a9b

[AnonymBruker]

Jeg er enig. Jeg synes i hvert fall ikke det var noe særlig å f.eks. dusje når ungen lå og hylte lungene i stykker (en overdrivelse selvsagt, men det var sånn det hørtes ut) på et teppe på badegulvet. Det skjedde hver gang jeg la ham fra meg. Ikke ville han i bæresele, bæresjal, vogn, bilstol, osv.osv. Jeg gikk og bar ham i armene i 6 måneder mens jeg tasset rundt på stuegulvet.

Jeg fikk null hjelp fra mannen også, han orket verken å lage middag eller gjøre husarbeid, så jeg fikk knapt dusjet en gang i uka. Jeg var ikke hjelpeløs, det var unntakstilstand og jeg prøvde å overleve. 

Livet alene med en på 2,5 med all trass og grensetesting i verden, er enklere enn det første året. 

Anonymkode: eaddd...cc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er enig. Jeg synes i hvert fall ikke det var noe særlig å f.eks. dusje når ungen lå og hylte lungene i stykker (en overdrivelse selvsagt, men det var sånn det hørtes ut) på et teppe på badegulvet. Det skjedde hver gang jeg la ham fra meg. Ikke ville han i bæresele, bæresjal, vogn, bilstol, osv.osv. Jeg gikk og bar ham i armene i 6 måneder mens jeg tasset rundt på stuegulvet.

Jeg fikk null hjelp fra mannen også, han orket verken å lage middag eller gjøre husarbeid, så jeg fikk knapt dusjet en gang i uka. Jeg var ikke hjelpeløs, det var unntakstilstand og jeg prøvde å overleve. 

Livet alene med en på 2,5 med all trass og grensetesting i verden, er enklere enn det første året. 

Anonymkode: eaddd...cc6

Det er unntakstilstand ja! 
jeg hadde heldigvis en samboer som kom hjem og lagde middag og holdt huset i orden, og tok seg av barnet det han fikk lov(skulle ammes konstant, og ble han sulten hadde vi ca 30 sekunder på oss før det var full krise…)

Anonymkode: c0ba7...a9b

[AnonymBruker]

Stressede mødre får stressede babyer som hyler. Ser det ofte hos førstegangsmødre. 

Anonymkode: 55dea...d5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Stressede mødre får stressede babyer som hyler. Ser det ofte hos førstegangsmødre. 

Anonymkode: 55dea...d5c

🙄

Anonymkode: eaddd...cc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Stressede mødre får stressede babyer som hyler. Ser det ofte hos førstegangsmødre. 

Anonymkode: 55dea...d5c

Aaaah løsningen her er vel det vanlige: har du prøvd yoga? Gå en tur? Bare slappe av litt? 
 

🤦🏼‍♀️

Anonymkode: b11ab...afa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Stressede mødre får stressede babyer som hyler. Ser det ofte hos førstegangsmødre. 

Anonymkode: 55dea...d5c

Jeg stresset minimalt, for jeg er veldig rolig. Ble ikke stresset av at ungen hylskreik heller, når jeg hadde mulighet til å trøste, riktignok, det var selvfølgelig stressende når jeg dusjet og ungen hylte hos far. Ellers taklet jeg hylgråten fint og ble ikke frustrert. Jeg skjønte at sånn er det bare nå, og det går over. Det endret ikke på at ungen hadde et enormt nærhetsbehov den første tiden, og at han bare godtok meg.

Når man ikke skal la babyer ligge og hylskrike, så blir det rett og slett vanskelig å få gjort noe annet. 

Anonymkode: 0b80b...7ed

[AnonymBruker]

Vil ikke kalle noen ubrukelig, men etter å ha hatt 2 kolikkbarn hvor den ene var som et klistremerke i tillegg, så skjønner jeg fortsatt ikke at det ikke er mulig å få gjort noe. Da har det nok noe med egen innstilling å gjøre.

Anonymkode: 2f63c...65c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

eg sier ikke at det bare er babyen, kanskje kunne jeg gjort mer med nr 1, men oppi alt det der var jeg så usigelig sliten! Og da var det faktisk ikke praktisk mulig, selv om jeg kanskje i teorien kunne fått til mer

 

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Vil ikke kalle noen ubrukelig, men etter å ha hatt 2 kolikkbarn hvor den ene var som et klistremerke i tillegg, så skjønner jeg fortsatt ikke at det ikke er mulig å få gjort noe. Da har det nok noe med egen innstilling å gjøre.

Anonymkode: 2f63c...65c

Som jeg skriver i hi så mener jeg ikke nødvendigvis bare er babyen, men alt som går på mor kan ikke tilskrives egen innstilling…

Vi takler søvnmangel og konstant amming/bæring ulikt. Selv ble jeg så sliten at jeg ikke hadde overskudd til f.eks å bruke en time ekstra på urolig og gråtende barn for å få tatt en dusj mens han lå og hylskreik

Anonymkode: c0ba7...a9b

[AnonymBruker]

Det er mange av oss som har opplevd det. Å få en masse "råd" om hva vi "bare" kunne gjøre, så fikk vi helt sikkert gjort masse på dagen vi og. (Dusje, husarbeid, lage middag) 

Husker ei venninne fortalte hun hadde forklart moren sin hvordan hun hadde det, og fått beskjed om at hun overdrev. Så kom moren på besøk en dag. Da var det slutt på påstandene om overdrivelse. For det var faktisk så ille. 

Og dette med "stresset mor gir stresset og hylende baby"... Vel, det er få ting som stresser en nybakt førstegangsmor mer enn alle beskjedene om alt hun burde ha greid av husarbeid, og hvor lett alle andre mener det er å ha baby, der hun går alene halve døgnet med en hylende unge mens hun forsøker å få dekket alle babyens behov for mat, kos, søvn og rene bleier, og kanskje litt av sine egne basalbehov for mat, drikke og søvn. 
Du blir ikke mindre stresset av å få høre at du er utilstrekkelig. Da stresser du bare ennå mer, for alt du "burde klart" som du ikke aner hvordan du skal få til. 

Jeg er glad jeg hadde en mann (og øvrig familie) som var flink til å la meg "være god nok" og godta at han og familien rundt måtte stille opp og ta det jeg ikke fikk til alene på dagtid. 
Som å lage mat, og passe på at jeg spiste. Ta babyen en times tid etter jobb så jeg kunne sove eller dusje. (Ettersom hva jeg trengte mest.) Fikse huset så det ikke så helt grusomt ut.

Jeg har tenkt at alle har sin småbarnstid, og den kommer an på hva slags unge du får. Det er ikke et mål å være "årets husmor" mens man er hjemme med baby. Det er et mål å ha en så hyggelig babytid som mulig med babyen, og finne rutiner og knytte bånd. 

Anonymkode: d5b80...74b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vil ikke kalle noen ubrukelig, men etter å ha hatt 2 kolikkbarn hvor den ene var som et klistremerke i tillegg, så skjønner jeg fortsatt ikke at det ikke er mulig å få gjort noe. Da har det nok noe med egen innstilling å gjøre.

Anonymkode: 2f63c...65c

Hvordan fikk du gjort noe da? Dine barn klarte kanskje å være i bæresele/bæresjal mens du gjorde husarbeid/laget middag? Eller lot du ungene dine bare ligge og gråte?

Anonymkode: eaddd...cc6

[Vic]

👏🏻👏🏻👏🏻 Kjempe bra innlegg!
Er sååå enig. Jeg har vært veldig heldig med mine barn og jeg er veldig gla for det fordi jeg vet det kunne vært verre. 

Når jeg leser innlegg hvordan andre har det, tenker jeg ikke de er dårlige mødre, tvert om. Syns det er kjempe flott at de tar ansvar og får luftet frustrasjonen og kan sette ord på det de føler. De er super mødre.

Folk er forskjellige, mødre er forskjellige og babyer er forskjellige det må vi ha forståelse for. 
 

[AnonymBruker]

Ja, jeg er enig med deg, TS. Å komme med forslag tenker jeg er fint, og det blir ofte spurt om råd i trådene her. Men jeg tenker det er stor forskjell på å si «det er jo bare å…» og kalle andre hjelpeløse og å si «kan du prøve å…?».

I tillegg til at det er forskjell på babyer, er det forskjell på oss mødre og omgivelsene og relasjonene vi har rundt oss. Jeg syns det var lettere med den babyen som gråt mye og sov lite enn den som bare hang på, smilte og sov. For med sistnevnte måtte jeg også forholde meg til at faren min ble alvorlig syk og mannen ble permittert fra jobb (så vi var faktisk to voksne hjemme med sovebaby og alt kjennes tyngre). Det er så veldig mye som spiller inn på hvordan det oppleves, så det går rett og slett ikke an å fortelle andre hvordan det er å ha baby eller hvordan man gjør det. 

Anonymkode: 5ee6c...70e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er mange av oss som har opplevd det. Å få en masse "råd" om hva vi "bare" kunne gjøre, så fikk vi helt sikkert gjort masse på dagen vi og. (Dusje, husarbeid, lage middag) 

Husker ei venninne fortalte hun hadde forklart moren sin hvordan hun hadde det, og fått beskjed om at hun overdrev. Så kom moren på besøk en dag. Da var det slutt på påstandene om overdrivelse. For det var faktisk så ille. 

Og dette med "stresset mor gir stresset og hylende baby"... Vel, det er få ting som stresser en nybakt førstegangsmor mer enn alle beskjedene om alt hun burde ha greid av husarbeid, og hvor lett alle andre mener det er å ha baby, der hun går alene halve døgnet med en hylende unge mens hun forsøker å få dekket alle babyens behov for mat, kos, søvn og rene bleier, og kanskje litt av sine egne basalbehov for mat, drikke og søvn. 
Du blir ikke mindre stresset av å få høre at du er utilstrekkelig. Da stresser du bare ennå mer, for alt du "burde klart" som du ikke aner hvordan du skal få til. 

Jeg er glad jeg hadde en mann (og øvrig familie) som var flink til å la meg "være god nok" og godta at han og familien rundt måtte stille opp og ta det jeg ikke fikk til alene på dagtid. 
Som å lage mat, og passe på at jeg spiste. Ta babyen en times tid etter jobb så jeg kunne sove eller dusje. (Ettersom hva jeg trengte mest.) Fikse huset så det ikke så helt grusomt ut.

Jeg har tenkt at alle har sin småbarnstid, og den kommer an på hva slags unge du får. Det er ikke et mål å være "årets husmor" mens man er hjemme med baby. Det er et mål å ha en så hyggelig babytid som mulig med babyen, og finne rutiner og knytte bånd. 

Anonymkode: d5b80...74b

Jeg hadde litt samme opplevelse. Det var vel ikke det at jeg ikke hadde blitt trodd (og jeg hadde vel ikke klaga så mye for jeg trodde det var sånn alle hadde det og det var jeg som takla det dårlig), men husker mora mi kom på besøk og mente den første hele dagen hun var her måtte jo ha vært ekstra ille. Da jeg sa at sånn var det hver dag ble hun ganske sjokkert..

ts

Anonymkode: c0ba7...a9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er mange av oss som har opplevd det. Å få en masse "råd" om hva vi "bare" kunne gjøre, så fikk vi helt sikkert gjort masse på dagen vi og. (Dusje, husarbeid, lage middag) 

Husker ei venninne fortalte hun hadde forklart moren sin hvordan hun hadde det, og fått beskjed om at hun overdrev. Så kom moren på besøk en dag. Da var det slutt på påstandene om overdrivelse. For det var faktisk så ille. 

Og dette med "stresset mor gir stresset og hylende baby"... Vel, det er få ting som stresser en nybakt førstegangsmor mer enn alle beskjedene om alt hun burde ha greid av husarbeid, og hvor lett alle andre mener det er å ha baby, der hun går alene halve døgnet med en hylende unge mens hun forsøker å få dekket alle babyens behov for mat, kos, søvn og rene bleier, og kanskje litt av sine egne basalbehov for mat, drikke og søvn. 
Du blir ikke mindre stresset av å få høre at du er utilstrekkelig. Da stresser du bare ennå mer, for alt du "burde klart" som du ikke aner hvordan du skal få til. 

Jeg er glad jeg hadde en mann (og øvrig familie) som var flink til å la meg "være god nok" og godta at han og familien rundt måtte stille opp og ta det jeg ikke fikk til alene på dagtid. 
Som å lage mat, og passe på at jeg spiste. Ta babyen en times tid etter jobb så jeg kunne sove eller dusje. (Ettersom hva jeg trengte mest.) Fikse huset så det ikke så helt grusomt ut.

Jeg har tenkt at alle har sin småbarnstid, og den kommer an på hva slags unge du får. Det er ikke et mål å være "årets husmor" mens man er hjemme med baby. Det er et mål å ha en så hyggelig babytid som mulig med babyen, og finne rutiner og knytte bånd. 

Anonymkode: d5b80...74b

Resten av det du skriver kjenner jeg meg forresten også igjen i. hadde ikke familie i nærheten, men når de først kom hadde de full forståelse for at jeg ikke fikk gjort noe, og hjalp til med det de kunne mens de var her. Samboer forventet ingen ting av husarbeid, og tok ansvar for at huset holdt ok standard. Så lenge han ikke fant både meg og barnet gråtende når han kom fra jobb var han glad. 
ts

Anonymkode: c0ba7...a9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Hvordan fikk du gjort noe da? Dine barn klarte kanskje å være i bæresele/bæresjal mens du gjorde husarbeid/laget middag? Eller lot du ungene dine bare ligge og gråte?

Anonymkode: eaddd...cc6

Det lurer jeg på også. Svaret er nok at barn er forskjellige, til og med kolikkbarn. Kanskje den ungen godtok både bæresele/sjal og faren sin? Min godtok ingen av delene de første månedene. Han ville bare bæres i armene mine, (gråt i bæresele/sjal) eller ligge på puppen/brystet, og han hylgråt hos alle andre enn meg, inkludert far. Jeg fikk spist over hodet på babyen, ofte fikk han smuler i håret. Jeg måtte ha ferdig påsmurte brødskiver klare i kjøleskapet når jeg var alene. 

Vil bare legge til at babyen nå er ett år og er verdens blideste og greieste unge, som er veldig kosete, men også veldig glad i og opptatt av andre mennesker enn mamma nå. 

Anonymkode: 0b80b...7ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det lurer jeg på også. Svaret er nok at barn er forskjellige, til og med kolikkbarn. Kanskje den ungen godtok både bæresele/sjal og faren sin? Min godtok ingen av delene de første månedene. Han ville bare bæres i armene mine, (gråt i bæresele/sjal) eller ligge på puppen/brystet, og han hylgråt hos alle andre enn meg, inkludert far. Jeg fikk spist over hodet på babyen, ofte fikk han smuler i håret. Jeg måtte ha ferdig påsmurte brødskiver klare i kjøleskapet når jeg var alene. 

Vil bare legge til at babyen nå er ett år og er verdens blideste og greieste unge, som er veldig kosete, men også veldig glad i og opptatt av andre mennesker enn mamma nå. 

Anonymkode: 0b80b...7ed

Glemte å skrive at jeg fikk altså spist, men ingenting annet når jeg var alene.

Anonymkode: 0b80b...7ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.8.2021 den 12.34):

Hvordan fikk du gjort noe da? Dine barn klarte kanskje å være i bæresele/bæresjal mens du gjorde husarbeid/laget middag? Eller lot du ungene dine bare ligge og gråte?

Anonymkode: eaddd...cc6

Ja jeg lot de faktisk gråte i de 5 min det tok å ta en dusj eller lage meg litt mat. Ingen skade skjedd.

Anonymkode: 2f63c...65c