Samboer forventer mer enn jeg klarer å gi

[AnonymBruker]

Jeg har en samboer der vi har helt forskjellige kjærlighetsspråk. Han trenger mye oppmerksomhet, kjærtegn osv, mens jeg er mer praktisk og har ett stort behov for å være alene til tider. Under sommeren har det naturlig blitt mer sosiale sammenkomster og jeg har ikke fått hentet meg inn fordi jeg skal være en god kjæreste for han. Nå ligger jeg rett ut med lungebetennelse og høy feber, samt småunger som må taes vare på og jeg klarer derfor ikke være så kjærlig og gi masse kos, jeg vil ligge i fred og bare få hentet meg inn. Han blir veldig irritert over dette og mener at han trenger jo omsorg han også. Hva kan jeg gjøre for at han skal forstå at jeg bare trenger litt egentid?

Anonymkode: d8d87...9fb

[Prøver18]

Prøv å forklar han at selvom dere er kjærester, så er du fortsatt din egen person. Han har ansvar for seg selv, og du for deg. Han må respektere at du ikke ønsker nærhet akkurat nå. 

[AnonymBruker]

Du ligger med lungebetennelse og høy feber og han forventer omsorg? Det der høres ut som et større problem enn forskjellig kjærlighetsspråk.

Anonymkode: e26d7...f36

[AnonymBruker]

Prøver18 skrev (1 minutt siden):

Prøv å forklar han at selvom dere er kjærester, så er du fortsatt din egen person.

Beklager, men dette er en selvmotsigelse.

Er man en dame som forsøker å forklare menn ting, så havner man typisk sammen med menn som klenger.

Er man en dame som ikke forklarer menn altmulig, men som i stedet setter tydelige grenser, så havner man typisk sammen med menn som ikke klenger.

Så det man må gjøre er å endre egen adferd. Slutte å hele tiden forklare og dulle med menn. 

Anonymkode: 84eca...d70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har en samboer der vi har helt forskjellige kjærlighetsspråk. Han trenger mye oppmerksomhet, kjærtegn osv, mens jeg er mer praktisk og har ett stort behov for å være alene til tider. Under sommeren har det naturlig blitt mer sosiale sammenkomster og jeg har ikke fått hentet meg inn fordi jeg skal være en god kjæreste for han. Nå ligger jeg rett ut med lungebetennelse og høy feber, samt småunger som må taes vare på og jeg klarer derfor ikke være så kjærlig og gi masse kos, jeg vil ligge i fred og bare få hentet meg inn. Han blir veldig irritert over dette og mener at han trenger jo omsorg han også. Hva kan jeg gjøre for at han skal forstå at jeg bare trenger litt egentid?

Anonymkode: d8d87...9fb

Du setter helt åpenbart ikke gode nok grenser for deg selv. Du strekker deg for alle. At du da ender opp med lungebetennelse er i seg selv en typisk naturlig følge av at man kjører seg selv for hardt. Og så er de rundt så vant med at du strekker deg, så da blir det du som må trøste andre når du er syk, på toppen av det hele.

Du bør gjøre noe med dine evner til grensesetting med en eneste gang du er frisk. Du har barn, så da er dette ekstra viktig. 

Anonymkode: 84eca...d70

[AnonymBruker]

Kan dere ha kommet inn i en ond sirkel der du blir litt avvisende og kald fordi du så desperat trenger alenetid? Da vil jo dessverre det motsatte skje; han vil bli klengete og desperat og føle seg avvist.

Dere trenger kanskje å erstatte dynamikken igjen? Prøv å snakke med ham om det. Gi det et tidsperspektiv. Feks to uker der du får så og så mye alenetid og der han ikke skal mase. Deretter skal dere prøve å komme inn igjen i ny dynamikk.

Anonymkode: 271a8...bcd

[AnonymBruker]

Ikke erstatte. Restarte. Sorry, autocorrect.

Anonymkode: 271a8...bcd

[AnonymBruker]

Du har lungebetennelse og småunger som må tas vare på? Har han mulighet til å avlaste deg med dem, eller kan de evt være hos far selv om det er din uke?

Og så lurer jeg på om han er mindre begavet???

Anonymkode: fbc47...a13

[AnonymBruker]

Du er syk. Han får ta seg av ungene og egne behov. 

Anonymkode: 9bc56...433

[AnonymBruker]

Ha. Ha. Ha. «Forskjellig kjærlighetsspråk». Ja det er mye man skal høre av tull kvinner forteller seg selv som unnskyldninger for håpløse menn.

Anonymkode: 16c3a...8eb

[AnonymBruker]

At han ikke gir deg rom for å hvile nå er helt utrolig! Snakk om å være egoist 

Anonymkode: 24ed0...e68

[Trolltunge]

Oisann, jeg trodde min kjære var ekstrem, men syk og han furter over å ikke få omsorg, det er jo galskap. 

Vi har hatt mange samtaler om det at vi trenger ulik grad av egentid og kjærestetid. Han trenger i svært liten grad alenetid, og er veldig opptatt av at vi er mentalt og fysisk tilstede for hverandre. I perioder har det da blitt til at jeg trekker meg mer og mer bort, og han blir såret av det. 

Gode samtaler der jeg har vært helt ærlig om at det blir for mye og for intenst for min del har etterhvert fått ham til å forstå at dette ikke er fordi jeg ikke er glad i ham, og ikke ønsker å være mye med ham, men faktisk trenger, virkelig trenger, å ha tid for meg selv også. 

Nå er vi kommet dit at jeg kan si at jeg trenger alenetid uten at han blir skuffet og såret, og jeg kan oppfordre ham til å gå til kamerater eller finne på noe annet, og svare ja på hans spørsmål om jeg vil bli kvitt ham, uten at det blir sure miner. Litt gruff blir det likevel innimellom. Senest i dag, da jeg satt og slappet av med å melde med en venninne. Han kom midt i dialogen, og ville tydeligvis at jeg heller skulle prate med ham. "Kjedelige dame!" sa ham da han ikke fikk umiddelbart oppmerksomhet, og da kom det et "Jeg er for pokker ikke til for å underholde deg!" oppgitt utbrudd fra meg. 

Tidligere hadde slikt ført til sur stemning resten av dagen, men nå tok han det greit. Skjønte selv at ok, nå trenger hun alenetid. Det betyr bare at hun trenger alenetid, ikke at noe er galt. Så nå gikk han istedenfor til noen venner. Ingen sur stemning. Kos deg, sa jeg, og han sa det samme tilbake. Oppriktig, uten skuffelse og sårhet.

Litt gugge med dette er ok, nå som vi har forstått hverandres behov bedre. At ikke bare hans behov skal dekkes, fordi de er "mest kjærlig ".  Anbefaler deg derfor å forklare til han forstår at dine behov er akkurat like viktige som hans. Krev respekt for det. 

At han trenger omsorg når du er syk er helt bak mål.

Endret 20. august 2021 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Ha. Ha. Ha. «Forskjellig kjærlighetsspråk». Ja det er mye man skal høre av tull kvinner forteller seg selv som unnskyldninger for håpløse menn.

Anonymkode: 16c3a...8eb

Nemlig.

Anonymkode: 84eca...d70

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (5 minutter siden):

Oisann, jeg trodde min kjære var ekstrem, men syk og han furter over å ikke få omsorg, det er jo galskap. 

Vi har hatt mange samtaler om det at vi trenger ulik grad av egentid og kjærestetid. Han trenger i svært liten grad alenetid, og er veldig opptatt av at vi er mentalt og fysisk tilstede for hverandre. I perioder har det da blitt til en at jeg trekker meg mer og mer bort, og han blir såret av det. 

Gode samtaler der jeg har vært helt ærlig om at det blir for mye og for intenst for min del har etterhvert fått ham til å forstå at dette ikke er fordi jeg ikke er glad i ham, og ikke ønsker å være mye med ham, men faktisk trenger, virkelig trenger, å ha tid for meg selv også. 

Nå er vi kommet dit at jeg kan si at jeg trenger alenetid uten at han blir skuffet og såret, og jeg kan oppfordre ham til å gå til kamerater eller finne på noe annet, og svare ja på hans spørsmål om jeg vil bli kvitt ham, uten at det blir sure miner. Litt gruff blir det likevel innimellom. Senest i dag, da jeg satt og slappet av med å melde med en venninne. Han kom midt i dialogen, og ville tydeligvis at jeg heller skulle prate med ham. "Kjedelige dame!" sa ham da han ikke fikk umiddelbart oppmerksomhet, og da kom det et "Jeg er for pokker ikke til for å underholde deg!" oppgitt utbrudd fra meg. 

Tidligere hadde slikt ført til sur stemning resten av dagen, men nå tok han det greit. Skjønte selv at ok, nå trenger hun alenetid. Det betyr bare at hun trenger alenetid, ikke at noe er galt. Så nå gikk han istedenfor til noen venner. Ingen sur stemning. Kos deg, sa jeg, og han sa det samme tilbake. 

Litt gugge med dette er ok, nå som vi har forstått hverandres behov bedre. At ikke bare hans behov skal dekkes, fordi de er "mest kjærlig ".  Anbefaler deg derfor å forklare til han forstår at dine behov er akkurat like viktige som hans. Krev respekt for det. 

At han trenger omsorg når du er syk er helt bak mål.

Men bare det å skulle ha det som en jobb å oppdra mannen, måtte behandle han som en liten gutt, er jo noe de aller fleste kvinner ender opp som utslitt av. Om om de på mirakuløst vis ikke blir utslitt, så mister de lysten, siden mannen ikke er mann.

Det er svært få som orker å være mamma i årevis. Man skal ha langt under gjennomsnittet med selvrespekt for å holde ut. 

Anonymkode: 84eca...d70

[AnonymBruker]

Hos oss er det motsatt. Jeg trenger kos og omsorg. Min mann er en praktiker og viser sin kjærlighet annerledes. Det blir lett frustrasjon for oss begge og det har vært en del diskusjoner rundt det. Men jeg ville da aldri ha mast på han om han er syk eller av andre årsaker ikke har fysisk eller mentalt mulighet til å være til stede. Det er drøyt. Han får ta seg av barna og la deg være i fred.

Anonymkode: 7e505...19a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hos oss er det motsatt. Jeg trenger kos og omsorg. Min mann er en praktiker og viser sin kjærlighet annerledes. Det blir lett frustrasjon for oss begge og det har vært en del diskusjoner rundt det. Men jeg ville da aldri ha mast på han om han er syk eller av andre årsaker ikke har fysisk eller mentalt mulighet til å være til stede. Det er drøyt. Han får ta seg av barna og la deg være i fred.

Anonymkode: 7e505...19a

De fleste av oss trenger kos og omsorg. Poenget er at uansett trenger man først og fremst et jevnbyrdig forhold med to voksne. For hva oppnår man egentlig med å behandle mannen (eller dama) som et barn? Jo, man oppnår at ungene tar til seg den samme mindreverdigheten som kvinne eller den samme overlegenheten som mann. Og dette går ut over deres liv igjen, i voksen alder. Dermed må man ta tak i sin egen tendens til å underkaste seg andre eller til å kreve alt av alle, når man er forelder. Man kan ikke bare gjøre som man vil. 

Anonymkode: 84eca...d70

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men bare det å skulle ha det som en jobb å oppdra mannen, måtte behandle han som en liten gutt, er jo noe de aller fleste kvinner ender opp som utslitt av. Om om de på mirakuløst vis ikke blir utslitt, så mister de lysten, siden mannen ikke er mann.

Det er svært få som orker å være mamma i årevis. Man skal ha langt under gjennomsnittet med selvrespekt for å holde ut. 

Anonymkode: 84eca...d70

Jeg finner det ekstremt merkelig at det å kommunisere skikkelig, så man kan forstå hverandre, kalles å oppdra en mann. Ingen mennesker er helt like, og tydelig kommunikasjon må til for å forstå hverandre. Rollene kunne like gjerne vært motsatte, uten at det er noe feil i modenhet ved verken den som trenger mye alenetid eller den som ikke trenger det. Eller mye og lite kos/tid til trening, eller hva de ulike behov går i. Eventuelt hva man ønsker å prioritere økonomisk, praktisk og videre. Alt slikt må kommuniseres, og det er den voksne løsningen. Ikke å oppdra den andre, men å finne måter å fungere sammen på. 

Jeg har hatt behov for oppklarende samtaler med også familie og venner, uten at det betyr at jeg oppdrar dem. Jeg er nemlig ingen fasit på hva som er rett, men jeg har et medansvar for at jeg skal kunne fungere sammen med andre. At vi forstår hverandre, og sørger for at ulikes behov ivaretas. 

Han er absolutt mann. Jeg oppdrar ham ikke ved å gjøre ham oppmerksom på mine behov. Som ikke nødvendigvis er riktige for andre, eller en fasit, men noe han trenger å forstå, for at vi skal fungere sammen. Som jeg trenger å forstå hans behov. 

Det er regelrett tåpelig, ikke voksent, å være så stolt og sta at man ikke er villig til å kommunisere. Kommunikasjon er nødvendig i enhver relasjon. Ingen mennesker har alltid rett og er en fasit andre bare skal forstå av seg selv. 

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (1 minutt siden):

Jeg finner det ekstremt merkelig at det å kommunisere skikkelig, så man kan forstå hverandre, kalles å oppdra en mann. Ingen mennesker er helt like, og tydelig kommunikasjon må til for å forstå hverandre. Rollene kunne like gjerne vært motsatte, uten at det er noe feil i modenhet ved verken den som trenger mye alenetid eller den som ikke trenger det. Eller mye og lite kos/tid til trening, eller hva de ulike behov går i. Eventuelt hva man ønsker å prioritere økonomisk, praktisk og videre. Alt slikt må kommuniseres, og det er den voksne løsningen. Ikke å oppdra den andre, men å finne måter å fungere sammen på. 

Jeg har hatt behov for oppklarende samtaler med også familie og venner, uten at det betyr at jeg oppdrar dem. Jeg er nemlig ingen fasit på hva som er rett, men jeg har et medansvar for at jeg skal kunne fungere sammen med andre. At vi forstår hverandre, og sørger for at ulikes behov ivaretas. 

Han er absolutt mann. Jeg oppdrar ham ikke ved å gjøre ham oppmerksom på mine behov. Som ikke nødvendigvis er riktige for andre, eller en fasit, men noe han trenger å forstå, for at vi skal fungere sammen. Som jeg trenger å forstå hans behov. 

Det er regelrett tåpelig, ikke voksent, å være så stolt og sta at man ikke er villig til å kommunisere. Kommunikasjon er nødvendig i enhver relasjon. Ingen mennesker har alltid rett og er en fasit andre bare skal forstå av seg selv. 

Du snakker om å kommunisere skikkelig så man kan forstå hverandre, likevel bruker du meningsløse ord som «merkelig» for å beskrive mitt innlegg.

På samme måte som det finnes kvinner som klarer å kommunisere tydelig og effektivt, finnes det også menn som evner å forstå uten evig kamp. 

Du får mene hva du vil, men husk at det livet du selv lever, er noe du viderefører til eventuelle barn. Den dagen de ender som overarbeidet, kan du huske tilbake på hvordan du selv drev og dullet med mannen. 

Anonymkode: 84eca...d70

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (9 minutter siden):

Jeg finner det ekstremt merkelig at det å kommunisere skikkelig, så man kan forstå hverandre, kalles å oppdra en mann. Ingen mennesker er helt like, og tydelig kommunikasjon må til for å forstå hverandre. Rollene kunne like gjerne vært motsatte, uten at det er noe feil i modenhet ved verken den som trenger mye alenetid eller den som ikke trenger det. Eller mye og lite kos/tid til trening, eller hva de ulike behov går i. Eventuelt hva man ønsker å prioritere økonomisk, praktisk og videre. Alt slikt må kommuniseres, og det er den voksne løsningen. Ikke å oppdra den andre, men å finne måter å fungere sammen på. 

Jeg har hatt behov for oppklarende samtaler med også familie og venner, uten at det betyr at jeg oppdrar dem. Jeg er nemlig ingen fasit på hva som er rett, men jeg har et medansvar for at jeg skal kunne fungere sammen med andre. At vi forstår hverandre, og sørger for at ulikes behov ivaretas. 

Han er absolutt mann. Jeg oppdrar ham ikke ved å gjøre ham oppmerksom på mine behov. Som ikke nødvendigvis er riktige for andre, eller en fasit, men noe han trenger å forstå, for at vi skal fungere sammen. Som jeg trenger å forstå hans behov. 

Det er regelrett tåpelig, ikke voksent, å være så stolt og sta at man ikke er villig til å kommunisere. Kommunikasjon er nødvendig i enhver relasjon. Ingen mennesker har alltid rett og er en fasit andre bare skal forstå av seg selv. 

Men bare det å ha en masekoppene av en mann som hele tiden «krever oppmerksomhet» og som kan være sur resten av dagen hvis han ikke får det,  virker ufattelig slitsomt på de aller fleste. Det du kaller «kommunikasjon» er altså å måtte gjøre en voksen mann oppmerksom på at man ikke kan underholde ham 24/7 - ja det kaller mange av oss andre å behandle han som et lite barn.

Fint at du orker å «kommunisere» det samme år ut og år inn. Jeg hadde ikke giddet.

Anonymkode: 16c3a...8eb

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du snakker om å kommunisere skikkelig så man kan forstå hverandre, likevel bruker du meningsløse ord som «merkelig» for å beskrive mitt innlegg.

På samme måte som det finnes kvinner som klarer å kommunisere tydelig og effektivt, finnes det også menn som evner å forstå uten evig kamp. 

Du får mene hva du vil, men husk at det livet du selv lever, er noe du viderefører til eventuelle barn. Den dagen de ender som overarbeidet, kan du huske tilbake på hvordan du selv drev og dullet med mannen. 

Anonymkode: 84eca...d70

Dette kan da like gjerne bli snudd på hodet, og at det er han som aldri klarer å nå gjennom til meg. Han har jo trossalt det mest ideelle behovet her, angående å være et kjærlig samkjørt par. Så det er like gjerne at han som må dulle med meg, og står i en evig kamp for å oppdra meg, men jeg evner ikke å "forstå uten evig kamp ".

Vi ser det imidlertid ikke slik, noen av veiene. Vi er bare ulike.

Jeg tror ikke at jeg lærer mine barn noe galt ved å vise dem at man kan fungere sammen selv om man er noe ulike, så lenge man har forståelse og respekt for hverandre. Jeg tror ikke engang jeg lærer dem noe galt ved at innimellom kan ulike behov føre til litt guffe, men det er greit om man bare ordner opp i det, gjennom forståelse, respekt og kjærlighet.