Har en viktig og «meningsfull» jobb, men jeg har null interesse for fagfeltet. Flere? Trives med alt rundt!

[AnonymBruker]

Hei! 
 

Som overskriften sier har jeg en viktig og meningsfull jobb. Jeg jobber med en spesiell gruppe mennesker i samfunnet (ikke selvforskyldt utfordringer), og dette gir meg svært lite. Eller, for meg er den ikke så meningsfull som for mange andre.

Samtidig trives jeg veldig med alt rundt ;Kollegaer, sjef, lønn, ikke noe hjemmearbeid lenger, turnus og lite stressende dager. Er også en kreativ del av yrket jeg liker. Men som sagt, ikke selve brukergruppen. 
(Der er eks. som å være lærer, men man brenner ikke for barn, men liker ferier og kollegaene ). Og man bør jo like barn for å være lærer!  Skjønner?
 

Flere som har det sånn? 
Hvor lenge kan man være i et yrke som man ikke har så veldig engasjement i? Vi hadde ledermøte i går (jeg er teamleder), og selv om jeg utad er engasjert og svarer på ting, så er jeg altså lite interessert innvendig. Jeg tenker at de fortjener folk som er 100% engasjert, men er alle egentlig det? Er folk der av samme grunn som meg, pga. rammene rundt? 

Anonymkode: 60f91...47a

[Gjest Middelmådig]

Folk flest brenner ikke for jobben sin og elsker ikke brukergruppen sin. Vi bare utviser respekt for dem og er glad i rammene og lønnen jobben gir. 

Det er sannsynligvis det beste du kan oppnå. Jeg mener det er en sunn innstilling. De som er altfor glad i og engasjert i brukerne, pleier ofte å bli utbrente pga dårlig samvittighet.

Bare vær glad du har en jobb du trives med og har gode kolleger. Du trenger ikke være ildsjel. 

[Surreal]

Hva med å se seg om etter en annen jobb??

Selv har jeg opplevd  mangel på faglig motivasjon. Jeg holdt ut en stund, men kom til et punkt, der det å ikke ha interesse for arbeidet tappet meg for mer energi enn rammene rundt gav. 

Folk brenner ikke nødvendigvis for yrkene sine. Kjenner flere som ikke får så mye ut av jobben annet enn lønn. Og det ser ut som det er greit nok for de som får veldig god lønn. Da blir pengene motivasjon i seg selv og de "realiserer seg selv" på fritida.

de som ikke får høy lønn, har alle fått seg ny jobb eller planlegger å skifte beite. 8 timer hver dag i 20-30-40 år til, med noe du ikke interesserer deg for, orker du det?

[Knirke]

Vernepleier?

Så lenge du gjør en god jobb, og brukerne er fornøyde, så er vel alt bra?

Jeg skjønner ikke dette jaget enkelte har etter å ha en "meningsfull" jobb: Redde liv, utdanne barn eller ta vare på syke, etc. Flott at folk har det som motivasjon, altså, men det motiverer ikke meg. I andre enden av skalaen har du folk som er motivert av mest mulig penger og status. Der har du heller ikke meg. De fleste av oss er vel et sted i midten, tenker jeg... Og om man har en "meningsløs" jobb, så får man i det minste lønn og betaler skatt, så sånn sett gir jo alle jobber mening.

PS: Jeg har hatt opptil flere lærere som ikke liker barn/elever/studenter, eller som bare er fullstendig uengasjerte i jobben, og det er absolutt ikke et hinder for å gjøre en helt ok jobb (les: formidle pensum). På samme måte kan en uengasjert lege eller sykepleier gjøre en helt ok jobb i å fikse opp i noens skade eller sykdom. Idealet er selvfølgelig å ha folk som virkelig brenner for feltet sitt og går inn i alle oppgaver med 100% entusiasme, men de tror jeg tilhører unntaket heller enn regelen.

Endret 20. august 2021 av Knirke

[AnonymBruker]

Knirke skrev (33 minutter siden):

Vernepleier?

Du kan umulig ha sett denne?

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Samtidig trives jeg veldig med alt rundt ;Kollegaer, sjef, lønn, 

Anonymkode: 60f91...47a

 

Anonymkode: e74f1...416

[AnonymBruker]

Samme her. Jeg jobber natt i kombinasjon bolig og sykehjem. Har da mer fri enn ellers. Kan jo jobben min og vises ikke utad. Bryr meg jo om brukerne, men det kan til tider også være en jobb som krever mye av en. 

Hadde jeg vunnet mye i lotto, så hadde jeg sluttet å jobbe. 

Jeg har et par ting jeg kan ønske meg å holde på med, men blir litt mer hobby og ikke noe jeg kunne gjort for å få en normal lønn. Ellers er det ikke noe annet jeg kunne tenkt å jobbe med, og orker ikke studere mer.

Anonymkode: ae4cd...2e4

[AnonymBruker]

For meg er det å gjøre noe meningsfullt det viktigste med å gå på jobb. Hvorfor skal jeg bruke tiden min og ressursene mine på noe jeg ikke bryr meg om? Den dagen jobben blir meningsløs (for meg) slutter jeg. De har lønn, gode kollegaer og fine arbeidstider andre steder også. 

Anonymkode: ab2b2...d9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Hei! 
 

Som overskriften sier har jeg en viktig og meningsfull jobb. Jeg jobber med en spesiell gruppe mennesker i samfunnet (ikke selvforskyldt utfordringer), og dette gir meg svært lite. Eller, for meg er den ikke så meningsfull som for mange andre.

Samtidig trives jeg veldig med alt rundt ;Kollegaer, sjef, lønn, ikke noe hjemmearbeid lenger, turnus og lite stressende dager. Er også en kreativ del av yrket jeg liker. Men som sagt, ikke selve brukergruppen. 
(Der er eks. som å være lærer, men man brenner ikke for barn, men liker ferier og kollegaene ). Og man bør jo like barn for å være lærer!  Skjønner?
 

Flere som har det sånn? 
Hvor lenge kan man være i et yrke som man ikke har så veldig engasjement i? Vi hadde ledermøte i går (jeg er teamleder), og selv om jeg utad er engasjert og svarer på ting, så er jeg altså lite interessert innvendig. Jeg tenker at de fortjener folk som er 100% engasjert, men er alle egentlig det? Er folk der av samme grunn som meg, pga. rammene rundt? 

Anonymkode: 60f91...47a

Vet ikke hvor gammel du er, men merker på meg selv (sosialarbeider...) at det engasjementet jeg følte som nyutdannet ikke lengre er så sterkt..... Brukergruppe betyr mye mindre enn kollegaer, leder, lønn og slike ting.... Jeg tenker at du som helse/sosial-arbeider ikke skal være 100% engasjert hele tiden- da blir du spist opp og brent ut...... Det er bra med litt distanse, og du gjør garantert en mer enn god nok jobb! 

Anonymkode: bb012...403

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er viktig å like deler av jobben. Jeg liker fagfeltet mitt, men misliker kunder. Men jobben består mer av fag enn kunder så da går det greit. Trivsel med kollegaer, ledere osv og lønn er viktig uansett. 

Anonymkode: 16a87...cbb

[AnonymBruker]

For min del endte det med at jeg sluttet i jobben og i yrket. Vi er alle forskjellige, men for meg er det viktig å ha en faglig interesse for det jeg jobber med, og at jeg med stolthet kan identifisere meg med yrket. Det kunne jeg ikke med yrket mitt. Jeg kjente på de samme tingene som deg. Jeg kjente at jeg døde litt inni meg og at jeg på en måte latet som når jeg var på jobb. Jeg tenker at i noen jobber, f eks når man jobber med maskiner, kontor osv, så er det ikke så alvorlig. Men når man jobber med mennesker så føles det feil å ikke være mer interessert i det man driver med.

Anonymkode: 1fad8...b62

[AnonymBruker]

Middelmådig skrev (På 19.8.2021 den 8.13):

Folk flest brenner ikke for jobben sin og elsker ikke brukergruppen sin. Vi bare utviser respekt for dem og er glad i rammene og lønnen jobben gir. 

Det er sannsynligvis det beste du kan oppnå. Jeg mener det er en sunn innstilling. De som er altfor glad i og engasjert i brukerne, pleier ofte å bli utbrente pga dårlig samvittighet.

Bare vær glad du har en jobb du trives med og har gode kolleger. Du trenger ikke være ildsjel. 

Takk for fine ord 💜☺️
 

Ts 

Anonymkode: 60f91...47a

[AnonymBruker]

Ergoterapeut?

Anonymkode: 2d21a...bbf

[AnonymBruker]

Knirke skrev (17 timer siden):

Vernepleier?

Så lenge du gjør en god jobb, og brukerne er fornøyde, så er vel alt bra?

Jeg skjønner ikke dette jaget enkelte har etter å ha en "meningsfull" jobb: Redde liv, utdanne barn eller ta vare på syke, etc. Flott at folk har det som motivasjon, altså, men det motiverer ikke meg. I andre enden av skalaen har du folk som er motivert av mest mulig penger og status. Der har du heller ikke meg. De fleste av oss er vel et sted i midten, tenker jeg... Og om man har en "meningsløs" jobb, så får man i det minste lønn og betaler skatt, så sånn sett gir jo alle jobber mening.

PS: Jeg har hatt opptil flere lærere som ikke liker barn/elever/studenter, eller som bare er fullstendig uengasjerte i jobben, og det er absolutt ikke et hinder for å gjøre en helt ok jobb (les: formidle pensum). På samme måte kan en uengasjert lege eller sykepleier gjøre en helt ok jobb i å fikse opp i noens skade eller sykdom. Idealet er selvfølgelig å ha folk som virkelig brenner for feltet sitt og går inn i alle oppgaver med 100% entusiasme, men de tror jeg tilhører unntaket heller enn regelen.

Er ikke vernepleier, men jobber som miljøterapeut i en omsorgsbolig ja. 
 

Ja, både brukere, sjef, kollegaer, verge og pårørende er fornøyd, og jeg har en god relasjon til de aller fleste. 

Det er fint å høre sånne meninger! ☺️☺️ Jeg jobber mest for lønna og for å ha overskudd til familie, venner og livet utenom jobb. Jeg har også en liten bi-jobb som jeg brenner for og tjener litt kroner på, så hodet er ofte litt rundt dette. 
Men , jeg har stort sett veldig gode dager på jobb, heldigvis, men jeg hverken gleder eller gruer meg til jobb.

 

Jeg tror nok jeg forventer mer av meg selv. Har jobbet med mennesker i hele livet (barn de siste 15 årene), noe jeg brant for, men ble helt utslitt. Jeg kjenner bare ikke den «brannen» innvendig som jeg hadde for barna, men jeg trives med alt rundt. 
 

Ts 
 

Anonymkode: 60f91...47a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For min del endte det med at jeg sluttet i jobben og i yrket. Vi er alle forskjellige, men for meg er det viktig å ha en faglig interesse for det jeg jobber med, og at jeg med stolthet kan identifisere meg med yrket. Det kunne jeg ikke med yrket mitt. Jeg kjente på de samme tingene som deg. Jeg kjente at jeg døde litt inni meg og at jeg på en måte latet som når jeg var på jobb. Jeg tenker at i noen jobber, f eks når man jobber med maskiner, kontor osv, så er det ikke så alvorlig. Men når man jobber med mennesker så føles det feil å ikke være mer interessert i det man driver med.

Anonymkode: 1fad8...b62

Ja, jeg ser absolutt denne. De er gode mennesker alle brukerne, virkelig. Ingen utagerende og ingen krever mye krevende stell. 
Men jeg kan noen ganger ta meg i å late som, mens jeg kjenner utålmodigheten boble inni meg. Jeg må være veldig tålmodig, forståelsesfull og barnslig, og jeg er ganske forsynt med det. 
Men det er kun dette! 
Trives som sagt med alt rundt, og noen beboere er lettere enn andre å være sammen med (som ikke løser seg, ned i stemningsleie osv). Men jeg klager ikke altså, absolutt ikke. Ville bare høre hva folk flest føler om jobben sin 😊

 

Jeg brenner nemlig for bi - jobben min og merker derfor stor forskjell når jeg bedriver de to ulike yrkene. Jeg er heldig som kan gjøre begge deler. Jeg har en plan om å jobbe litt redusert etterhvert, og jobbe med med bi -jobben. Innen et par år, (hvis jeg finner rette stillingen) så det er litt betryggende å tenke på 👍😊

 

ts 

Anonymkode: 60f91...47a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker at det er viktig å like deler av jobben. Jeg liker fagfeltet mitt, men misliker kunder. Men jobben består mer av fag enn kunder så da går det greit. Trivsel med kollegaer, ledere osv og lønn er viktig uansett. 

Anonymkode: 16a87...cbb

Takk 😊🌸

Og det gjør jeg, noe som absolutt holder meg der. Føler meg nesten bortskjemt - alt på arbeidsplassen kan ikke være perfekt. Det er som du sier - eks. å mislike kundene. Men, samtidig føler jeg at beboere er noe annet enn «kunder». De er prisgitt oss på en annen måte. 

Det er ikke lett å jobbe med mennesker, det er sikkert og visst. Mye greier hele tiden, og man må gi fryktelig mye av seg selv. Jeg er heldig som har denne jobben, og og har flotte kollegaer. Jeg har bare aldri hatt et yrke hvor jeg ikke brenner for menneskene jeg skal være der for (jobbet med barn i 15 år, og jeg elsket det helt til det siste året jeg ble utbrent). Så, merker forskjellen og det er litt uvant. 
Jeg kan ikke snakke med noen på jobben om dette heller. Har jobbet der under ett år, og jeg vil aldri i verden vise at jeg kan føle det sånn. Men, er spent på om noen av kollegaene mine føler det samme 😬

 

ts 

Anonymkode: 60f91...47a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Du kan umulig ha sett denne?

 

Anonymkode: e74f1...416

Hva mener du? 
 

Lønna er grei 👍 Med tillegg ligger jeg vel på rundt 570.000 i året. 
 

ts 

Anonymkode: 60f91...47a

[AnonymBruker]

Folk flest har ingen lidenskap for jobben. Det er noen ytterst få, og så har vi de som «spiller spillet» og later som de er engasjerte. Så er det resten av oss som bare gjør en god jobb og drar hjem.

Jeg har en viktig jobb opp mot sårbare mennesker som er meningsfull objektivt sett. Men jeg kjeder meg hver dag og hater ganske ofte. Jeg har nok blitt «brutalisert» i den form at ingenting i jobben sjokkerer eller er skikkelige ille lengre fordi jeg har opplevd så mye jævlig der.

Jeg har bare akseptert at jeg er en person som kjeder meg lett, at folk flest har det som meg, jeg har en trygg jobb som ikke forsvinner. 

Anonymkode: 7dd52...fc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-19 den 8.07):

Hei! 
 

Som overskriften sier har jeg en viktig og meningsfull jobb. Jeg jobber med en spesiell gruppe mennesker i samfunnet (ikke selvforskyldt utfordringer), og dette gir meg svært lite. Eller, for meg er den ikke så meningsfull som for mange andre.

Samtidig trives jeg veldig med alt rundt ;Kollegaer, sjef, lønn, ikke noe hjemmearbeid lenger, turnus og lite stressende dager. Er også en kreativ del av yrket jeg liker. Men som sagt, ikke selve brukergruppen. 
(Der er eks. som å være lærer, men man brenner ikke for barn, men liker ferier og kollegaene ). Og man bør jo like barn for å være lærer!  Skjønner?
 

Flere som har det sånn? 
Hvor lenge kan man være i et yrke som man ikke har så veldig engasjement i? Vi hadde ledermøte i går (jeg er teamleder), og selv om jeg utad er engasjert og svarer på ting, så er jeg altså lite interessert innvendig. Jeg tenker at de fortjener folk som er 100% engasjert, men er alle egentlig det? Er folk der av samme grunn som meg, pga. rammene rundt? 

Anonymkode: 60f91...47a

Har hatt det slik. Elsket alt rundt jobben og med jobben, men ikke i jobben. Jobben gjorde meg "tom", litt sånn... "dette er meningsløst". 

Men jeg lærte meg å fokusere på alt rundt og med jobben, og lot jobben være en "bivirkning" av det. Jobben ble gjort på autopilot. Sånn lærte jeg meg å leve i den. 

Anonymkode: a270e...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vet ikke hvor gammel du er, men merker på meg selv (sosialarbeider...) at det engasjementet jeg følte som nyutdannet ikke lengre er så sterkt..... Brukergruppe betyr mye mindre enn kollegaer, leder, lønn og slike ting.... Jeg tenker at du som helse/sosial-arbeider ikke skal være 100% engasjert hele tiden- da blir du spist opp og brent ut...... Det er bra med litt distanse, og du gjør garantert en mer enn god nok jobb! 

Anonymkode: bb012...403

Tusen takk for hyggelig og fint svar!
Du sier noe der. Jeg ser en kollega som gir 100% h e l e tiden, og hun er mye mer sliten enn meg. (Misforstå meg rett, jeg gjør alltid det jeg skal og er pliktoppfyllende, men klarer ikke «å gi meg hen» hele tiden. Jeg tar ikke med meg jobben hjem i hodet, det har jeg gjort i altfor mange år tidligere.) Så det er kanskje en fordel med å ikke være fullt så engasjert hele tiden? 
 

Jeg er 39, soon to be 40, så…. kanskje det er alderen, ja 🤦‍♀️🥴😅

 

ts 

Anonymkode: 60f91...47a

[AnonymBruker]

Middelmådig skrev (På 19.8.2021 den 8.13):

Folk flest brenner ikke for jobben sin og elsker ikke brukergruppen sin. Vi bare utviser respekt for dem og er glad i rammene og lønnen jobben gir. 

Det er sannsynligvis det beste du kan oppnå. Jeg mener det er en sunn innstilling. De som er altfor glad i og engasjert i brukerne, pleier ofte å bli utbrente pga dårlig samvittighet.

Bare vær glad du har en jobb du trives med og har gode kolleger. Du trenger ikke være ildsjel. 

Amen til det 👏🏻👏🏻

Anonymkode: 0b4a2...2b5