Blir deres 5 åringer også fort sur og sint? 🤦🏼‍♀️

[AnonymBruker]

Det er så slitsomt! Alt mulig min snart 5 åring kan finne på å bli sint for! Hentet i barnehage i går. «Hvor er pappa?» Nei, han er vel hjemme og venter på oss. «Å nei, hvorfor det, da vant han og ikke vi». Jeg stoppet henne, satte meg ned på huk og fortalte enda en gang til henne, at sånne ting blir vi ikke sinte for. Det er mange sånne episoder hvor sånne ubetydelige ting kan få verdens hennes til å rase sammen. Hvordan beholde roen i slike situasjoner!? Jeg har prøvd alt tror jeg. Har prøvd å trøste og forklare, har prøvd å spørre rundt det hun er sint for osv. Jeg bagatelliserer ikke hennes følelser, men ingenting virker. Vi har holdt på slik ganske lenge. Og nå fyller hun snart 5 år og vi har ikke kommet lenger. Altså; hadde det bare vært noe skikkelig grunn for å sutre 🤷🏼‍♀️ Forventer jeg for mye? Er hun snart «bare» 5 år? Jeg tenker, hun begynner på skolen til neste år, hvordan skal dette gå når hun blir sint fordi hun må bære sekken sin?? Nei, dette forstår jeg ingenting av. Ta kontakt med noen? Hun er virker veldig ukonsentrert også når vi prøver å prate med henne om enkelte ting. Gjør alt mulig annet enn å høre og følge med. Det er nesten så vi må «riste» litt i henne, at liksom hallo, følg med, jeg prater til deg. Hva gjør vi?

Anonymkode: 3650c...d69

[AnonymBruker]

Det er slitsomt. Vi er over den perioden nå som hun er nærmere seks 🙂 

Alt var feil og såpass ille at hele humøret hennes kunne tippe hvis det satte seg en liten flue på kneet hennes 😅

Vi forklarte at sånne ting blir man ikke sint for. Det kiler og kan føles ubehagelig, men å bli sur blir man ikke. 

Vi snakker om det, men vi lar ikke humøret hennes styre vår hverdag. Klarer hun ikke å ta seg sammen får hun beskjed om å legge seg i senga for å slappe av litt og tenke på det vi sa. Vi kan ikke gjøre henne blid og det må hun bistå med selv.

Nå som hun er nesten seks klarer hun å sette mer ord på det. Hun sier selv at hun vil legge seg i senga for å tenke litt. Så kommer hun ut igjen og gir bekreftelse på at det vi sa hadde mening.

Det vil gi seg, men å dulle og oversnakke ting fungerte ikke her.

 

Anonymkode: fcabe...673

[AnonymBruker]

Hvorfor bestemmer dere 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er så slitsomt! Alt mulig min snart 5 åring kan finne på å bli sint for! Hentet i barnehage i går. «Hvor er pappa?» Nei, han er vel hjemme og venter på oss. «Å nei, hvorfor det, da vant han og ikke vi». Jeg stoppet henne, satte meg ned på huk og fortalte enda en gang til henne, at sånne ting blir vi ikke sinte for. Det er mange sånne episoder hvor sånne ubetydelige ting kan få verdens hennes til å rase sammen. Hvordan beholde roen i slike situasjoner!? Jeg har prøvd alt tror jeg. Har prøvd å trøste og forklare, har prøvd å spørre rundt det hun er sint for osv. Jeg bagatelliserer ikke hennes følelser, men ingenting virker. Vi har holdt på slik ganske lenge. Og nå fyller hun snart 5 år og vi har ikke kommet lenger. Altså; hadde det bare vært noe skikkelig grunn for å sutre 🤷🏼‍♀️ Forventer jeg for mye? Er hun snart «bare» 5 år? Jeg tenker, hun begynner på skolen til neste år, hvordan skal dette gå når hun blir sint fordi hun må bære sekken sin?? Nei, dette forstår jeg ingenting av. Ta kontakt med noen? Hun er virker veldig ukonsentrert også når vi prøver å prate med henne om enkelte ting. Gjør alt mulig annet enn å høre og følge med. Det er nesten så vi må «riste» litt i henne, at liksom hallo, følg med, jeg prater til deg. Hva gjør vi?

Anonymkode: 3650c...d69

fisker du etter diagnose? 5-åringer er såklart ukonsentrerte. Foreldre tar som oftest tak i ting uten å sjekke inn om barnet henger med...

Høres bare ut som en unge som har fått veldig mye anerkjennelse for følelsene sine, men ekstremt lite veiledning i hvordan man håndterer følelsene sine

Anonymkode: 855ba...11b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hvorfor bestemmer dere 

fisker du etter diagnose? 5-åringer er såklart ukonsentrerte. Foreldre tar som oftest tak i ting uten å sjekke inn om barnet henger med...

Høres bare ut som en unge som har fått veldig mye anerkjennelse for følelsene sine, men ekstremt lite veiledning i hvordan man håndterer følelsene sine

Anonymkode: 855ba...11b

Jeg fisker ikke etter noe diagnose her. Det var bare for å lufte tankene. For akkurat nå føles det ut som vi er alene i verden med dette, da dette går utover vår hverdag. Noen dager går greit, men som oftest så har hun disse «utbruddene». Det varer heldigvis ikke så lenge, men når hun har først bestemt seg at «nå skal jeg være sur» så hjelper ingenting. Kan du gi meg noen tips til hva jeg kan gjøre neste gang? Det at jeg anerkjenner følelser er helt riktig. Men hvordan skal jeg veilede henne gjennom dette? Jeg vil jo bare hjelpe barnet mitt.

ts

Anonymkode: 3650c...d69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Hvorfor bestemmer dere 

fisker du etter diagnose? 5-åringer er såklart ukonsentrerte. Foreldre tar som oftest tak i ting uten å sjekke inn om barnet henger med...

Høres bare ut som en unge som har fått veldig mye anerkjennelse for følelsene sine, men ekstremt lite veiledning i hvordan man håndterer følelsene sine

Anonymkode: 855ba...11b

Jeg fisker ikke etter noe diagnose her. Det var bare for å lufte tankene. For akkurat nå føles det ut som vi er alene i verden med dette, da dette går utover vår hverdag. Noen dager går greit, men som oftest så har hun disse «utbruddene». Det varer heldigvis ikke så lenge, men når hun har først bestemt seg at «nå skal jeg være sur» så hjelper ingenting. Kan du gi meg noen tips til hva jeg kan gjøre neste gang? Det at jeg anerkjenner følelser er helt riktig. Men hvordan skal jeg veilede henne gjennom dette? Jeg vil jo bare hjelpe barnet mitt.

ts

Anonymkode: 3650c...d69

[AnonymBruker]

Beklager dobbelpost. 
ts

Anonymkode: 3650c...d69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er slitsomt. Vi er over den perioden nå som hun er nærmere seks 🙂 

Alt var feil og såpass ille at hele humøret hennes kunne tippe hvis det satte seg en liten flue på kneet hennes 😅

Vi forklarte at sånne ting blir man ikke sint for. Det kiler og kan føles ubehagelig, men å bli sur blir man ikke. 

Vi snakker om det, men vi lar ikke humøret hennes styre vår hverdag. Klarer hun ikke å ta seg sammen får hun beskjed om å legge seg i senga for å slappe av litt og tenke på det vi sa. Vi kan ikke gjøre henne blid og det må hun bistå med selv.

Nå som hun er nesten seks klarer hun å sette mer ord på det. Hun sier selv at hun vil legge seg i senga for å tenke litt. Så kommer hun ut igjen og gir bekreftelse på at det vi sa hadde mening.

Det vil gi seg, men å dulle og oversnakke ting fungerte ikke her.

 

Anonymkode: fcabe...673

Bra dere fant deres måte å håndtere dette. Håper det går over her snart. Eller at det tar lengre tid mellom hver gang. Veldig slitsomt å stå i det. Man blir litt oppgitt og vet ikke helt hva man skal gjøre for å hjelpe. Jeg kan ikke annet enn å være der for henne. Trøste osv. 

Anonymkode: 3650c...d69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg fisker ikke etter noe diagnose her. Det var bare for å lufte tankene. For akkurat nå føles det ut som vi er alene i verden med dette, da dette går utover vår hverdag. Noen dager går greit, men som oftest så har hun disse «utbruddene». Det varer heldigvis ikke så lenge, men når hun har først bestemt seg at «nå skal jeg være sur» så hjelper ingenting. Kan du gi meg noen tips til hva jeg kan gjøre neste gang? Det at jeg anerkjenner følelser er helt riktig. Men hvordan skal jeg veilede henne gjennom dette? Jeg vil jo bare hjelpe barnet mitt.

ts

Anonymkode: 3650c...d69

Anbefaler deg å kjøpe boka Hjerteforeldre av Gottman. Står mye om veiledning der. Mange foreldre anerkjenner så mye at barna blir som barnet du beskriver, men mangler verktøyene for å hjelpe barnet ut av det. Dermed tror barna det er «normalt» å reagere slik du beskriver på småting.

 

Anonymkode: 855ba...11b