gravid med nr 2, trist

[AnonymBruker]

Det har vært tøft å bli mamma, spesielt med en mann offshore. nå som mini er rett over året har det gått seg til, og jeg er litt ovenpå igjen. plutselig finner jeg ut at jeg er gravid igjen på prevensjon. Kjenner bare på triste følelser og maktløshet. Klarer å se frem til når barna er 2 og 4år og fremover, men ser absolutt ikke lett på det frem til da. Det tar omtrent nattesøvnen fra meg! noen dager virker det lettere en andre, men alt i alt er det en større sorg en glede. har så dårlig samvittighet for å føle det slik.. 

Det blir under to år mellom barna, og jeg skal være alene med de 1/3 av tiden uten noe hjelp i nærheten. Det er ikke mulig for mannen å bytte jobb. første hadde kolikk og har sovet dårlig hele tiden, ikke at det trenger å være tilfellet for nestemann. 

nå trenger jeg virkelig hjelp! erfaringer, hva som helst? tanken på abort er der jo, men når alt kommer til alt er det jo egentlig helt uaktuelt. 🤎

Anonymkode: bae7a...d16

[AnonymBruker]

Min erfaring er at du gjør rett i å tro at det blir beinhardt. Her var det beintøft frem til minste ble 3. Men så løsnet det. Hvis jeg kunne gått tilbake, ville jeg ikke fått barn nummer 2. 

Anonymkode: 6c46d...abd

[AnonymBruker]

Gratulerer! 

Skjønner det er kjipe takker hos deg nå. Jeg var helt lik. 

Det som hjalp meg var å gjøre alt enkelt. Levere eldste i barnehagen med god samvittighet, hun hadde det bedre der enn hjemme med sliten mamma som bare ammet og bysset lillesøster med kolikk.

Middagene lagde jeg når jeg var gravid og frøs ned. Det ble også mange enkle løsninger som toro, ostesmørbrød, havregrøt, kjøpte mat hjem, Adams matkasse.. 

Når hun kom hjem fra barnehagen gjor jeg alt jeg kunne for at hun skulle få kose seg med mamma. Ammet mens vi puslet puslespill, lekte med dublo, leste bok. Hun fikk spille på mobilen på badet mens jeg tok en dusj, fikk se på tv mens jeg gjor lillesøster klar før vi skulle til barnehagen og litt tv mens jeg lagde klar kveldsmaten. Middagen prøvde jeg å ha klar før jeg hentet henne i barnehagen. 

Heldigvis godtok lillesøster vogn, så det å gå ut på lekeplasser var kjekt. Jeg kunne ikke være mye med henne å leke da vognen måtte være i bevegelse hele tiden. Men jeg kunne se på og heie på henne. 

Hun synes det var litt vanskelig med den nye tilværelsen, jeg måtte også telle til ti flere ganger når hun trasset. 

Det viktigste var å formulere seg slik at ingenting var lillesøster sin feil. "mamma er litt sliten nå, skal vi lese bok?" istedenfor "lillesøster må ha mat". 

Det var noen tøffe uker i starten, det må jeg innrømme. Men vet du hva, det går seg til!! Jeg synes også det var godt å høre fra andre mødre i barnehagen som kom med noen kommentarer om at det er en tøff periode, men det går seg snart til. Og det gjor det etter 2 mnd. 

Og husk, huset/leiligheten er hjemmet til dine små barn også. Så ikke vet så hard mot deg selv med å rydde og vaske. Det bor noen der! Og det varer bare en stund så plutselig er de tenåringer og vil ikke bruke stuen som lekeområde lengre...

 

Anonymkode: 6fcd9...c50

[AnonymBruker]

Jeg har stått i akkurat samme situasjon som deg. Mann som jobber offshore og to små litt tettere enn planlagt (2,5 år mellom). Det var beintøft det første halvåret. Den lille som kom var mye urolig og krevde mye. 
Jeg vil råde deg til å finne ut som noen i ditt nettverk kan hjelpe til litt i starten eller om det er home start i din kommune. Bare for å være føre var. Det kan jo gå veldig fint også! Her var første barn veldig rolig som baby så jeg ante ikke hvor tøft det kunne bli med to.

De første periodene mannen var på jobb holdt jeg ut ved å tenkte «dette blir lettere for hver periode han er borte». 
 

Nå er minste 9 mnd, så jeg har fortsatt friskt i minne hvor tøft det var i starten. Mye vanskelige følelser også, dårlig samvittighet for babyen og for storesøster. 
Nå slik det er nå er det TRAVELT, men helt overkommelig. Og jeg ser at det blir lettere og lettere for hver mnd som går. 

Anonymkode: 68dfb...217

[AnonymBruker]

Og forresten; dersom dere har økonomi til det så kan det være en mulighet at mannen tar ulønnet permisjon en periode i starten? Feks frem til baby er 3 mnd. Det angrer jeg på at vi ikke gjorde. 

Anonymkode: 68dfb...217

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Det har vært tøft å bli mamma, spesielt med en mann offshore. nå som mini er rett over året har det gått seg til, og jeg er litt ovenpå igjen. plutselig finner jeg ut at jeg er gravid igjen på prevensjon. Kjenner bare på triste følelser og maktløshet. Klarer å se frem til når barna er 2 og 4år og fremover, men ser absolutt ikke lett på det frem til da. Det tar omtrent nattesøvnen fra meg! noen dager virker det lettere en andre, men alt i alt er det en større sorg en glede. har så dårlig samvittighet for å føle det slik.. 

Det blir under to år mellom barna, og jeg skal være alene med de 1/3 av tiden uten noe hjelp i nærheten. Det er ikke mulig for mannen å bytte jobb. første hadde kolikk og har sovet dårlig hele tiden, ikke at det trenger å være tilfellet for nestemann. 

nå trenger jeg virkelig hjelp! erfaringer, hva som helst? tanken på abort er der jo, men når alt kommer til alt er det jo egentlig helt uaktuelt. 🤎

Anonymkode: bae7a...d16

Det går bra du klarer dette og tenk på hvilken avlastning det blir for deg når minste runder 12-18mnd og de leker sammen uten at du trenger underholde de hele tida ❤️ 

Anonymkode: 4bc79...90f

[AnonymBruker]

Jeg har også stått i samme situasjon,  uventet gravid med nr. to da første var litt under året og mann i reisejobb. 

Nå er den yngste snart to, så jeg er vel omtrent på det punktet du sier at du ser frem til. Og det har helt oppriktig gått ganske bra. Hos oss var nr. to en roligere baby enn nr. en, dermed ble det nok lettere enn jeg hadde forestilt meg søvnmessig og rent praktisk. Det jeg derimot har slitt mest med, er den dårlige samvittigheten. Jeg syns det har vært tøft å være bare én person med to små som begge trengte meg i mannens jobbuker. Da jeg var midt oppi det, skulle jeg ønske jeg kunne sett dem i dag. Hvor glade de er for å se hverandre etter en dag i hver sin avdeling i barnehagen, hvordan de kan leke sammen, kose og også krangle, men bli venner igjen. De kan krangle om fanget mitt, men det er plass til to barn på fanget, og man har en armkrok til hver.

Jeg hadde valgt samme aldersforskjell igjen hvis jeg hadde visst det jeg vet i dag. Men det er jo med akkurat våre to, jeg kjenner andre med samme alder på barna som opplever det en del tøffere. 

Anonymkode: 549eb...2ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har også stått i samme situasjon,  uventet gravid med nr. to da første var litt under året og mann i reisejobb. 

Nå er den yngste snart to, så jeg er vel omtrent på det punktet du sier at du ser frem til. Og det har helt oppriktig gått ganske bra. Hos oss var nr. to en roligere baby enn nr. en, dermed ble det nok lettere enn jeg hadde forestilt meg søvnmessig og rent praktisk. Det jeg derimot har slitt mest med, er den dårlige samvittigheten. Jeg syns det har vært tøft å være bare én person med to små som begge trengte meg i mannens jobbuker. Da jeg var midt oppi det, skulle jeg ønske jeg kunne sett dem i dag. Hvor glade de er for å se hverandre etter en dag i hver sin avdeling i barnehagen, hvordan de kan leke sammen, kose og også krangle, men bli venner igjen. De kan krangle om fanget mitt, men det er plass til to barn på fanget, og man har en armkrok til hver.

Jeg hadde valgt samme aldersforskjell igjen hvis jeg hadde visst det jeg vet i dag. Men det er jo med akkurat våre to, jeg kjenner andre med samme alder på barna som opplever det en del tøffere. 

Anonymkode: 549eb...2ee

Denne var fin å lese! sliter med den dårlige samvittigheten allerede, da mini kommer hjem fra barnehagen til en sliten og kvalm mor som ligger på sofaen.. 

det jeg er mest redd for er søvnen, og alt stresset på morgningen. er det ikke helt pyton å skulle stå opp i 6-7 tiden med førstemann når minste har vært mye våken på natt? forstår heller ikke hvordan alt det praktiske skal gå med ett sett hender, men det er vell slik som går seg til.

Du ville gjort det samme igjen nå sier du, satt du med samme følelsene gjennom hele prosessen? 

 

ts 

Anonymkode: bae7a...d16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg har stått i akkurat samme situasjon som deg. Mann som jobber offshore og to små litt tettere enn planlagt (2,5 år mellom). Det var beintøft det første halvåret. Den lille som kom var mye urolig og krevde mye. 
Jeg vil råde deg til å finne ut som noen i ditt nettverk kan hjelpe til litt i starten eller om det er home start i din kommune. Bare for å være føre var. Det kan jo gå veldig fint også! Her var første barn veldig rolig som baby så jeg ante ikke hvor tøft det kunne bli med to.

De første periodene mannen var på jobb holdt jeg ut ved å tenkte «dette blir lettere for hver periode han er borte». 
 

Nå er minste 9 mnd, så jeg har fortsatt friskt i minne hvor tøft det var i starten. Mye vanskelige følelser også, dårlig samvittighet for babyen og for storesøster. 
Nå slik det er nå er det TRAVELT, men helt overkommelig. Og jeg ser at det blir lettere og lettere for hver mnd som går. 

Anonymkode: 68dfb...217

 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Og forresten; dersom dere har økonomi til det så kan det være en mulighet at mannen tar ulønnet permisjon en periode i starten? Feks frem til baby er 3 mnd. Det angrer jeg på at vi ikke gjorde. 

Anonymkode: 68dfb...217

godt vi er flere! Har desverre veldig få som kan hjelpe meg, har omtrent aldri hatt barnevakt for førstemann.. home start har jeg ikke hørt om, men kanskje verdt å sjekke ut!

Vi tenker å spare opp til ulønnet perm, men økonomien er allerede stram ☹️

ts

Anonymkode: bae7a...d16