Kan sinte menn faktisk endre seg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jo, det bør han! Akkurat som at foreldre med sykdommer, fysiske som psykiske, skal snakke med sine barn om det. 

Barn kjenner veldig ofte på skyld når foreldre har uvanlig oppførsel, f.eks aggresjon. Aldersadekvat samtale er utrolig viktig.

Det er ikke mor som skal snakke med barna om dette, det er far. 

Du har virkelig misforstått, jeg har nesten ikke ord her engang. Har jeg formulert det så dårlig, det jeg skrev...? 

Anonymkode: e2a9e...492

Jeg snakker egentlig ikke med deg, så det vet jeg ikke hva du har poengtert tidligere? Men jeg har aldri sagt at det er hennes feil at mannen er sint slik du svarte meg i ste . Da fikk du svar på det. 

Nei, jeg er ikke enig med deg. At mor tar opp dette med barna sine nå, kan virke mot sin hensikt, og bør bare gjøres hvis det er absolutt nødvendig i samråd med profesjonell hjelp. Barna er absolutt kapable til å utagere mot mor også, hvis det skjærer seg, selv om far har skyld i problemene. Det er fordi de er ikke modne mentalt enda, og det som var godt ment fra mor, kan I Verste fall føre til at de legger mor for hat i seinere tid. Bare fordi hun tok opp problemene, og barna ikke er modne til å forstå dem enda. Det er absolutt ikke dumt å ta i betraktning i tillegg til at de kan ta skade av dette, som er det mest alvorlige. 

Anonymkode: 841b2...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

ALO? Er du sammen med eksen min?

Anonymkode: 2aaa5...358

Hæhæ, det er mange gråsoner her😂 

Anonymkode: 841b2...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har også en sånn mann. Tenner fort og kort lunte. Like blid igjen etterpå, men da er jeg sint/lei meg/såret og han skjønner ikke hvorfor jeg ikke kommer over det.

Det er ett problem i forholdet vårt. Han har aldri tydd til vold, hverken fysisk eller psykisk. Men han hever stemmen, slamrer med dører, slår i bordet etc.

Har vert på nippet til å gå flere ganger, men han har jo så mange andre fine siden. Snill, morsom, god humor, ordner det praktiske, god samtalepartner etc.

Følger denne tråden.

Anonymkode: a5db1...473

Akkurat sånn jeg har det - han farer opp som et uvær, bråker eller stormer ut, kjefter på kidsa - og så er det unnskyld etterpå eller over på noe annet mens jeg står igjen og er lei meg og/eller trøstet unger. Jeg har vært på nippet flere ganger men har egentlig ikke det i forhold til denne gangen..

 

ts

Anonymkode: 27c0d...702

[AnonymBruker]

Skal du leve med en person med et sinneproblem må du akseptere at vedkommende kan og vil ha utbrudd. Det kan gå lang tid mellom hver gang, men det vil alltid ligge der latent.

Blir du stressa og nervøs av dette så er du ikke i stand til å leve med en slik person.

Anonymkode: 66f32...960

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg snakker egentlig ikke med deg, så det vet jeg ikke hva du har poengtert tidligere? Men jeg har aldri sagt at det er hennes feil at mannen er sint slik du svarte meg i ste . Da fikk du svar på det. 

Nei, jeg er ikke enig med deg. At mor tar opp dette med barna sine nå, kan virke mot sin hensikt, og bør bare gjøres hvis det er absolutt nødvendig i samråd med profesjonell hjelp. Barna er absolutt kapable til å utagere mot mor også, hvis det skjærer seg, selv om far har skyld i problemene. Det er fordi de er ikke modne mentalt enda, og det som var godt ment fra mor, kan I Verste fall føre til at de legger mor for hat i seinere tid. Bare fordi hun tok opp problemene, og barna ikke er modne til å forstå dem enda. Det er absolutt ikke dumt å ta i betraktning i tillegg til at de kan ta skade av dette, som er det mest alvorlige. 

Anonymkode: 841b2...32c

Jeg skrev at han skulle snakke med barna om dette tidligere i tråden. Derfor jeg trodde du svarte på det jeg skrev. 

Jeg kan si det en gang til: Mor bør ikke ta dette opp med barna. Far må ta denne samtalen med barna, og kun ham. Dette etter å ha oppsøkt profesjonell hjelp, som jeg også skrev i tidligere innlegg.

Anonymkode: e2a9e...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg skrev at han skulle snakke med barna om dette tidligere i tråden. Derfor jeg trodde du svarte på det jeg skrev. 

Jeg kan si det en gang til: Mor bør ikke ta dette opp med barna. Far må ta denne samtalen med barna, og kun ham. Dette etter å ha oppsøkt profesjonell hjelp, som jeg også skrev i tidligere innlegg.

Anonymkode: e2a9e...492

Hehe, troll. Du og jeg har ikke skrevet tidligere

Anonymkode: 841b2...32c

[AnonymBruker]

~ m a u d e ~ skrev (54 minutter siden):

Alvorlig talt, trådstarter!

Du har i alle år sagt at ‘dette er grensen min, går du over den, gidder jeg ikke mer’ og likevel har du tydeligvis aldri vist at du står for det du sier.

Og du har barn.

Du beskytter ikke barna ved å bli.

Du utsetter barna dine for mishandling, ved å bli. 

Så siden du ikke klarer å endre deg, så skal liksom mannen gjøre det i stedet. Og du er ikke den første her inne, som tror de er perfekt og at mannen er dårlig. Men det er alltid en sammenheng mellom han og hun i et par. De er alltid like gode.

Spør deg selv heller;

Klarer JEG å endre meg?

Klarer JEG å gjøre de tingene jeg sier jeg skal?

Klarer JEG å verne mine barn fra en sint far?

Jeg lover deg at den dagen du kan svare ja på disse spørsmålene, så har du ikke noe problem med en sint mann lengre.

Akkurat.

Enkelte mennesker klarer bare ikke å fungere i forhold. Det er en naiv og romantisk innstilling å tro at alle fortjener å leve i et forhold. Nei, det går alltid ut over noen, når mennesker er sinte, har lav selvtillit, dårlige på å sette grenser, etc. 

Og verst av alt går dette ut over barn. 

Hva mener du med spm dine over?
 

Hvordan skal jeg endre meg - jeg har forsøkt; bryte inn, la være å bryte inn (og ta det opp rolig senere), han vil jeg skal ta over alt som kan bli konflikt av (altså oppdra barna selv men han er jo ikke i det jeg gjør), jeg har blitt strengere og mer prinsippfast ift barna slik han vil. Jeg har spurt ham hvorfor han er så sint, han innrømmer 50% av gangene at han ikke mener det (er lei av unnskyldningene i etterkant nå..) og 50% at det er gorilla metoden som fungerer best.

Om jeg klarer å gjøre det jeg skal; jeg har prøvd mye, nå er jeg bare rådvill

klarer jeg å verne dem; ja og nei, tidligere har jeg klart å bryte inn og eller trøste i etterkant (eller fått ham til å gjøre det). Nå har jeg lite energi og jeg ser at jeg ikke har overskudd til å fikse alt i etterkant.

 

utsetter dem for barnemishandlig ved å bli: vel, han er ikke voldelig - så ham får jo samværsrett - hvem skal beskytte/trøste da???

 

Anonymkode: 27c0d...702

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

klarer jeg å verne dem; ja og nei, tidligere har jeg klart å bryte inn og eller trøste i etterkant (eller fått ham til å gjøre det). Nå har jeg lite energi og jeg ser at jeg ikke har overskudd til å fikse alt i etterkant.

 

Trøsting i etterkant er ikke å verne dem. Dette er psykisk vold og omsorgssvikt.

Anonymkode: 2aaa5...358

[AnonymBruker]

Ahhhh ja- jeg har også en slik sinna mann...  Han tenner på alle plugger veldig fort, tyr da til verbal vold, og en del ganger gjennom forholdet har han tatt tak i armene mine og ristet meg, sparket etter meg, ødelagt dører og generelt skremt livskiten av meg. Disse episodene har gjerne kommet med alkohol inne i bildet, og dermed ingen barn hjemme, heldgivis. men - barna vet jo også at de har en hissig (men også kjærlig) far.

Han kan kjefte og rope og banne til dem også. Nå er de ganske store og den største tør å ta igjen, og ved et par anledninger etter at de ble store har vi 3 teamet opp og sagt fra klart at når får du jaggu meg ta deg sammen og satt ham på plass, hvis han er helt urimelig. Det tåler han dårlig og blir dritsur, han fikser nemlig ikke å bli motsagt. Da de var mindre sa jeg ikke så mye om de var til stede og han begynte å hisse seg opp, da sa jeg bare at "du trenger ikke bli så sur" og tilrettela alt praktisk som han kunne bli irritert for. Da ble det ingen krangel.

men over år, har dette blitt noe jeg bare ikke fikser. Føler meg så forulempa over all denne kjeftinga og svarer tilbake. da har vi det gående, og da kan JEG også bli fly forbanna- resultatet av årevis med skjelling fra ham. For 4 år siden sendte jeg ham i sinnemestring etter en særlig stygg epiosde og sa at that's it. Dette finner jeg meg ikke i mer. Da var han veldig flat og beklaget  og skjønte selv at han var ute å kjøre. Tilbød seg å gjøre hva som helst.. Vi gikk også til FVK av og på over lengre periode. Terapeuten sa: "Sinne dreper kjærlighet". Og det er det som har skjedd, føler nesten avsky når han fyrer seg opp. 

Han har blitt mye bedre. Han har innsett at å riste, klype meg og si stygge ting er VOLD. Han skammer seg og strever med det. Og han blir aldri fysisk mer, har blitt noe flinkere å uttrykke seg, men kan fortstatt slenge ut stygge ord når han blir sur på meg. Jeg har min del av skylda fordi jeg aldri turte sette ned foten tidligere- litt av angst for sinnet hans, litt av frykt for å miste ham. For det har også vært et lidenskapelig forhold på den gode måten. Men så er han dessverre like lidenskapelig når han er rasende..  Han mener at han har jobbet så mye med dette at han er blitt mye bedre. Jeg mener at han forstatt har en vei å gå når han ikke klarer å uttrykke det som ligger under sinnet med det samme ("jeg synes det er sårende når du sier.." f.eks).. 

Hører med til historien at han bevitnet episoder som liten med sint far, skremmende krangler osv. Uttrolig dårlig match med meg som vokste opp med foreldre som aldri kranglet og ikke ser vitsen med å fyre seg så innmari, som er mer verbal. Har dager da jeg ikke vet om jeg fikser dette lenger. også er det dager der jeg ser at han har kommet en laang vei fra der han var, og virkelig prøver. Da jeg kjenner jeg er glad i ham. konklusjon: sinte menn vil nok alltid ha et sinne. På en eller annen måte kommer det nok ut (selv om det sikkert kan finnes menn som klarer å ikke trigges mer også..?)

Anonymkode: 75d7f...686

[Gjest Warrior]

Selvfølgelig kan han endre seg. Noen endrer seg, andre ikke. Det varierer fra person til person. Man må ville det selv. 

[AnonymBruker]

Det finnes jo sinnemestringskurs. Disse proklamerer «god effekt», men vil tro det som med mye annen adferdsendring er sånn ymse. Virker nok ok for en gitt undergruppe. Det er vanskelig. Og mye avhenger nok i hva sinnet bunner i. Er det en personlighetsforstyrrelse i bunnen er det nok vanskeligere enn om det skyldes en rotårsak som feks stress som man kanskje kan gjøre noe med. Til syvende og sist har jeg ingen som helst tro på at det blir bedre ved at han bare tar seg sammen. Det bobler til overflaten igjen til slutt. Søk hjelp - det er det eneste som jeg tror kan virke på lengre sikt, men ville ikke vært mer enn nøkternt optimistisk.

Anonymkode: a6a4d...71b

[AnonymBruker]

Warrior skrev (2 minutter siden):

Selvfølgelig kan han endre seg. Noen endrer seg, andre ikke. Det varierer fra person til person. Man må ville det selv. 

Å ville det selv er selvsagt en forutsetning, men mår det kommer til adferdsendring så er det svært ofte ikke nok. I alle fall ikke på lengre sikt.

Anonymkode: a6a4d...71b

[AnonymBruker]

Han kan ikke endre seg uten hjelp utenfra, og at han faktisk ønsker det selv.

Motsetter han seg dette hadde jeg gjort det slutt. Du skal ikke leve slik at du må gå på eggeskall i eget hjem. Det har jeg gjort, og det er en form for psykisk vold. Å aldri vite hva som skjer, aldri vite hvorfor han er sint eller når han klikker. Du fortjener bedre. Barna dine fortjener en oppvekst uten en far som har sinneproblemer, og som behandler deg dårlig. De ser til hvordan sin far behandler sin mor, og du vil vel ikke at dette skal gå videre?

Anonymkode: 953b0...3cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Han kan ikke endre seg uten hjelp utenfra, og at han faktisk ønsker det selv.

Motsetter han seg dette hadde jeg gjort det slutt. Du skal ikke leve slik at du må gå på eggeskall i eget hjem. Det har jeg gjort, og det er en form for psykisk vold. Å aldri vite hva som skjer, aldri vite hvorfor han er sint eller når han klikker. Du fortjener bedre. Barna dine fortjener en oppvekst uten en far som har sinneproblemer, og som behandler deg dårlig. De ser til hvordan sin far behandler sin mor, og du vil vel ikke at dette skal gå videre?

Anonymkode: 953b0...3cc

Problemet mange kvinner har, og som mange ikke tenker på når de sier "gå!", er at barna fortsatt vil ha en far med sinneproblemer om man skilles. Forskjellen er bare at barna da blir alene med den sinte faren....!! Mange kvinner blir jo for å beskytte barna.. og tenker at da er de iaf der hele tiden og har kontroll... 

det skal mye til at far ikke får samvær eller omsorgsrett, da skal det være snakk om omsorgssvik og grov vold, også mot barna. Hvis man derimot lever et ganske normalt familieliv bare at far innimellom blir sur på mor for noe, eller for barna fordi de ikke hører el.l, så vil jo pappa fortsatt ha samvær med ungene sine.

Mulig far blir mindre sint da, siden utfordringer i samvær med mor kanskje gjerne er en typisk trigger. Men han vil jo være samme fyr med samme temperament 😕

Anonymkode: 75d7f...686

[AnonymBruker]

Jeg håper det for min egen del.

Har merket at jeg er blitt mer og mer hissig de siste årene og selv om det er underliggende grunner for det så må jeg få det under kontroll. Når det er sagt så er det ikke bare å sette seg ned og si at nå skal jeg ikke bli sinna mer, eller at jeg skal slutte å hisse meg opp. Jeg blir ikke sinna for moro skyld eller for at det er noe jeg liker. Jeg blir skikkelig stressa etter at jeg har eksplodert mot ungene og skikkelig lei meg. Selvforakten når nye høyder og jeg blir deprimert. 

Kan nevne at jeg ALDRI har eksplodert mot kona. Det er ungene som får høre det! Det er grunner til at jeg reagerer, men på en langt mer voksen måte!

Ender som regel opp med at jeg tar en god prat med ungene og beklager oppførselen. Det er helt fullstendig jævlig for alle.

jeg jobber nå med det og så fort jeg merker at det bygger seg opp så vet jeg hva jeg skal gjøre. I starten så bare gikk jeg ut en tur eller ned i garasjen. Det hjalp. Jeg er også en slik fyr som roer seg ned ganske fort, og etter 10-20 min så går det fint. I det siste så klarer jeg også å holde roen i de fleste situasjoner der jeg før gikk i taket. Kan si at jeg har begrenset det med ca 90% og jeg jobber fortsatt med dette som vil si å lese litt om hva som forårsaker dette og sette meg litt inn i hva som hjelpe meg.

Har en fantastisk kone som vet hvorfor jeg reagerer som jeg gjør og som vet at jeg ikke vil være den hissige idioten. Hun står klippefast ved min side og er flink til å hjelpe meg med mine mål. jeg merker også at ungene har blitt roligere etter at jeg har tatt meg sammen selv, og selv om dem fortsatt kan være temmelig frekke så får dem en mer moden tilbakemelding om oppførselen enn meg som går i lufta.

Så jeg tror det går å forbedre seg men det tar tid, man må innse at man har feil reaksjonsmønster og man MÅ virkelig ville det selv!

Anonymkode: 3746a...639

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Han erkjenner problemet og akkurat nå er han livredd for å miste meg så jeg ser han er superstresset men har skjønt tegningen. Jeg har vært litt sånn i «nå går jeg» land i noen år men har blitt for å beskytte barna. Det har blitt bedre men jeg er bare møkkalei - og det er jo litt urettferdig mot ham å bli lei meg dor hver minste ting men det er sånn jeg har det nå. 
jeg går på nåler ja, litt mindre etter han skjerpet seg, barna reagerer litt ulikt, noen går på nåler mens en av dem reagerer med sinne tilbake.

ts

Anonymkode: 27c0d...702

Dette kjenner jeg meg sååå godt igjen i! Min samboer går også til ATV… Å ja, han har kanskje blitt litt bedre men jeg har gått fra å være stille og rolig til å reagere med sinne med en gang han svarer meg i en bittelitt feil tone. 
 

Å nå er han i ferd med å gi faen… Han sier ikke unnskyld for noe lenger å er iskald… så skjønner hvor det bærer….

Anonymkode: 57ad8...77a

[Tiuren]

Det er nok en veldig ubehagelig tilværelse både for deg og han, han har et reaksjonsmønster han må endre og han vet at det skremmer både deg og barna og du går rundt og bare blir mer redd og sensitiv. Skikkelig destruktiv runddans. 

Men hva er en "sinna mann" og hvorfor blir noen (menn og damer) sinna? Er det noe de har med seg fra barndommen av, eller er det situasjonen? Er begrepet "sinna" objektivt eller er det den enkelte mottager som definerer det, og er det rettferdig?

Personlig er jeg nok en fighter dersom man tenker i fight/flight/freeze sammenheng, og når jeg blir utsatt for langvarig psykisk press eller søvndeprivasjon blir lunta kortere og jeg blir mer tilbøylig til å "ta opp kampen" og opptre aggressivt. Så noen som møter meg vil si jeg er "sinna mann", andre vurderer ut fra andre parameter og standard og mener jeg er verdens mest tålmodige....  

[AnonymBruker]

Tiuren skrev (6 minutter siden):

....Personlig er jeg nok en fighter dersom man tenker i fight/flight/ freeze sammenheng, og når jeg blir utsatt for langvarig psykisk press eller søvndeprivasjon blir lunta kortere og jeg blir mer tilbøylig til å "ta opp kampen" og opptre aggressivt. Så noen som møter meg vil si jeg er "sinna mann", andre vurderer ut fra andre parameter og standard og mener jeg er verdens mest tålmodige....  

Hvem er det sin feil om du ikke får sove, da? 

Anonymkode: f5616...593

[Tiuren]

Just now, AnonymBruker said:

Hvem er det sin feil om du ikke får sove, da? 

Anonymkode: f5616...593

Vet ikke hvorfor du spør om det, men det kan jo være mange grunner til det, og det er ikke viktig i denne sammenheng. Jeg har utforsket noen grenser av min kapasitet, og når jeg over tid ikke sover lite (2-5 timer/døgn) vil min psyke oppføre seg slik. Det jeg prøver å få frem er at mennesker er forskjellige, og noen faktorer kan føre til at vi reagerer (for eksempel) med mer aggressivitet en det som er nødvendig eller ønskelig. Og at handlinger blir tolket ulikt avhengig av både tidligere eksponering og andre faktorer. 

[AnonymBruker]

Tiuren skrev (10 minutter siden):

Det er nok en veldig ubehagelig tilværelse både for deg og han, han har et reaksjonsmønster han må endre og han vet at det skremmer både deg og barna og du går rundt og bare blir mer redd og sensitiv. Skikkelig destruktiv runddans. 

Men hva er en "sinna mann" og hvorfor blir noen (menn og damer) sinna? Er det noe de har med seg fra barndommen av, eller er det situasjonen? Er begrepet "sinna" objektivt eller er det den enkelte mottager som definerer det, og er det rettferdig?

Personlig er jeg nok en fighter dersom man tenker i fight/flight/freeze sammenheng, og når jeg blir utsatt for langvarig psykisk press eller søvndeprivasjon blir lunta kortere og jeg blir mer tilbøylig til å "ta opp kampen" og opptre aggressivt. Så noen som møter meg vil si jeg er "sinna mann", andre vurderer ut fra andre parameter og standard og mener jeg er verdens mest tålmodige....  

Jeg er veldig bevisst på det du sier om det er rettferdig å vurdere objektivt hva som er sinna - men jeg vet at faktum at nå reagerer jeg så kraftig etter så mange år ar jeg har en fysisk reaksjon som han har bekreftet at han ser. Og jeg står fortsatt på mitt om at kjefting og trusler ikke er en god måte å oppdra barn på, de lærer rett og slett ikke av det. Han har også søvnproblematikk og er nedstemt i perioder. Om det er «for» sinna: vet ikke - om det er for sinna for meg: ja - det går utover hvordan jeg har det hjemme, jeg slapper av når han ikke er her og jeg føler rett og slett ikke det samme for ham lengre. Og ja - jeg har sagt i fra før - mange ganger - og på en skikkelig måte

 

 

ts

Anonymkode: 27c0d...702