Kan sinte menn faktisk endre seg?

[AnonymBruker]

Mannen min har alltid vært sint og jeg er drittlei. Har i alle år sagt til ham at det er grensen min - oppfører du deg som en gorilla gidder jeg ikke mer (spes ovenfor barna)

for 4-5 måneder siden sa jeg til ham at det har blitt så stort problem at jeg har blitt helt nummen hjemme, reagerer på hver minste ting han sier og gjør i annet en rolig stemme, og jeg bestilte time til FVK til i høst. Han tok seg fullstendig sammen i sommer og gjør virkelig alt han kan nå. Jeg er avventende og skeptisk og venter liksom på at jeg skal bli entusiastisk av den «nye» mannen min. Kan han faktisk ha endret seg eller faller han tilbake? Erfaringer?

Anonymkode: 27c0d...702

[AnonymBruker]

Om han alltid har vært slik, så tviler jeg på at han klarer denne endringen selv uten profesjonell hjelp.
Hvordan var han i barndommen?

Og går du på nåler? Går barna på nåler? Hva gjør du hvis han sprekker? Eller; når? Og han kommer med en unnskyldning? "Du kan jo ikke forvente at jeg ALDRI mer blir sint! Alle blir jo sint av og til! Selv du!" Og det kan du jo ikke nekte på... Hva
gjør du da? Og neste gang? Og neste gang?

Anonymkode: 2aaa5...358

[AnonymBruker]

I hvilken grad erkjenner han problemet selv?

Jeg kan også bli sint og rope, for min del er det helt på sin plass om noen sier "Nå snakker vi til hverandre på en ordentlig måte." Går noe sånt inn hos han?

Anonymkode: c8d07...4c0

[GammelKaktus]

Gammel mann er vond å vende. Har flere venninner som har hatt hakket over aggressive menn og endringen varer sjelden lenge så det har endt med brudd som i deres tilfelle har vært det beste for barna.

Kjenner ikke til noen jeg som faktisk har klart å endre seg, til og med de som har fått terapi og hjelp fra "alternativ til vold". Broren til en venninne som selv har innsikt nok til å skjønne problemet har valgt å avstå fra forhold bare fordi det er en trigger for han og han er redd for hva han kan ende opp med å gjøre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

I hvilken grad erkjenner han problemet selv?

Jeg kan også bli sint og rope, for min del er det helt på sin plass om noen sier "Nå snakker vi til hverandre på en ordentlig måte." Går noe sånt inn hos han?

Anonymkode: c8d07...4c0

Han erkjenner problemet og akkurat nå er han livredd for å miste meg så jeg ser han er superstresset men har skjønt tegningen. Jeg har vært litt sånn i «nå går jeg» land i noen år men har blitt for å beskytte barna. Det har blitt bedre men jeg er bare møkkalei - og det er jo litt urettferdig mot ham å bli lei meg dor hver minste ting men det er sånn jeg har det nå. 
jeg går på nåler ja, litt mindre etter han skjerpet seg, barna reagerer litt ulikt, noen går på nåler mens en av dem reagerer med sinne tilbake.

ts

Anonymkode: 27c0d...702

[AnonymBruker]

Sjansen for langvarig endring erlik 1%. 

Så nei. 

Og jeg skjønner ikke at dere gidder dele livet med slike surpumper! Dere har det faktisk bedre alene!

Anonymkode: 5d60c...a5c

[Zooey]

Ja, man kan endre atferd, men kun hvis man virkelig vil det og er villig til å legge inn arbeidet det tar. Hvis han har holdt på slik i åresvis, med tydelige tilbakemeldinger så virker det ikke som han er så mottakelig for endring.

Jeg hadde kommunisert tydelig at han måtte gå til en profesjonell og få hjelp med sinnemestring ettersom han åpenbart ikke klarer å ta tak i det selv.

[AnonymBruker]

Ja jeg drømmer jo egentlig om å bare komme meg ut få en leilighet i nærheten være fri og frank gjøre det jeg vil med ungene når jeg har dem osv..

 

men så er det en sånn liten stemme som sier - «hva om han har endelig blitt akkurat det jeg har bedt om i alle år» og kanskje følelsene kommer tilbake..

ts

Anonymkode: 27c0d...702

[AnonymBruker]

Jeg tror nok du ønsker deg vekk uavhengig av en eventuell løsning på sinneproblemet.

Det er fair, og du trenger ikke vikarierende motiver.

Anonymkode: 3b731...680

[AnonymBruker]

Har også en sånn mann. Tenner fort og kort lunte. Like blid igjen etterpå, men da er jeg sint/lei meg/såret og han skjønner ikke hvorfor jeg ikke kommer over det.

Det er ett problem i forholdet vårt. Han har aldri tydd til vold, hverken fysisk eller psykisk. Men han hever stemmen, slamrer med dører, slår i bordet etc.

Har vert på nippet til å gå flere ganger, men han har jo så mange andre fine siden. Snill, morsom, god humor, ordner det praktiske, god samtalepartner etc.

Følger denne tråden.

Anonymkode: a5db1...473

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han erkjenner problemet og akkurat nå er han livredd for å miste meg så jeg ser han er superstresset men har skjønt tegningen. Jeg har vært litt sånn i «nå går jeg» land i noen år men har blitt for å beskytte barna. Det har blitt bedre men jeg er bare møkkalei - og det er jo litt urettferdig mot ham å bli lei meg dor hver minste ting men det er sånn jeg har det nå. 
jeg går på nåler ja, litt mindre etter han skjerpet seg, barna reagerer litt ulikt, noen går på nåler mens en av dem reagerer med sinne tilbake.

ts

Anonymkode: 27c0d...702

Når han erkjenner problemet, er det mulig med endring. Han må forstå noe annet enn at du vil forlate ham fordi han er så veldig sint hele tida, han må forstå at han faktisk er sint hele tida!

Første råd er å få profesjonell hjelp til håndtering og mestring. 

Andre råd er å snakke med barna sine om dette. At det er et problem og at han har hatt for store følelser når han har vært sint. Barna ser og lærer, men jeg tenker med en gang at det vil lette hjertene deres å høre pappa forklare at måten han er sint på, er fullstendig feil og dårlig mestring av sinte følelser.
For barn kan dette bli deres reaksjonsmønster selv når de blir voksne, fordi pappa alltid har vært så sint og utagerende. Det ene barnet deres viser allerede tendensene. For barna kan dette også bety at de ender opp med partnere med sinneproblemer og anser det som en ok ting, da de vokste opp med det, kanskje opplever de seg i andre enden av skalaen fordi partner er sint - at de lar seg herse med og blir utsatt for vold, muntlig og/eller fysisk og fremdeles synes det er innenfor.

Tredje råd er parterapi, eventuelt FVK (som du har bestilt time hos).

Anonymkode: e2a9e...492

[AnonymBruker]

Min er også sånn. Han er ofte blid når han får viljen sin eller slipper å gjøre noe😁 

Jeg har akseptert at han er sånn. Men han har jo hyggelige øyeblikk også, så da var det ikke katastrofe å overse hans sure øyeblikk. 

Ikke snakk med barna om dette. De kommer da til å ta ditt parti, som gir mannen større grunn til å bli sur. Det er faktisk ikke innafor å blande barna inn i deres problemer heller. Ta det kun opp med mannen din/ev hvis dere søker hjelp sammen, og ta en avgjørelse for hva du vil videre og stå for den avgjørelsen. 

Anonymkode: 841b2...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Han erkjenner problemet og akkurat nå er han livredd for å miste meg så jeg ser han er superstresset men har skjønt tegningen. Jeg har vært litt sånn i «nå går jeg» land i noen år men har blitt for å beskytte barna. Det har blitt bedre men jeg er bare møkkalei - og det er jo litt urettferdig mot ham å bli lei meg dor hver minste ting men det er sånn jeg har det nå. 
jeg går på nåler ja, litt mindre etter han skjerpet seg, barna reagerer litt ulikt, noen går på nåler mens en av dem reagerer med sinne tilbake.

ts

Anonymkode: 27c0d...702

Jeg vet egentlig ikke om det at han er livredd for å miste deg er den riktige motivasjonen for endring. Han burde innse at dette er ugreit uavhengig av hva slags konsekvenser det får for han personlig.

Jeg vet ikke hva sjansen er for at han stopper. Pappa kunne være fryktelig sint da jeg var liten, det stoppet helt etter noen år, jeg aner ikke hva som skjedde. Jeg tviler sterkt på at han fikk hjelp. Men jeg tror ikke at du kan basere deg på at han endrer seg, jeg skjønner deg godt hvis du går.

Anonymkode: c8d07...4c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Min er også sånn. Han er ofte blid når han får viljen sin eller slipper å gjøre noe😁 

Jeg har akseptert at han er sånn. Men han har jo hyggelige øyeblikk også, så da var det ikke katastrofe å overse hans sure øyeblikk. 

Ikke snakk med barna om dette. De kommer da til å ta ditt parti, som gir mannen større grunn til å bli sur. Det er faktisk ikke innafor å blande barna inn i deres problemer heller. Ta det kun opp med mannen din/ev hvis dere søker hjelp sammen, og ta en avgjørelse for hva du vil videre og stå for den avgjørelsen. 

Anonymkode: 841b2...32c

Så det er TS' ansvar at mannen ikke skal bli sur? Jeg har skrevet tidligere i tråden at jeg kan rope i sinne men jeg eier faktisk den oppførselen selv.

Og det er ikke bare foreldrenes problem hvis sinnet går utover barna.

Anonymkode: c8d07...4c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Så det er TS' ansvar at mannen ikke skal bli sur? Jeg har skrevet tidligere i tråden at jeg kan rope i sinne men jeg eier faktisk den oppførselen selv.

Og det er ikke bare foreldrenes problem hvis sinnet går utover barna.

Anonymkode: c8d07...4c0

Nei, dette fant du på inne i hodet ditt. 

Det er foreldrenes ansvar å gjøre det beste for barna. Foreldrene skal derfor ikke blande inn barn i komplekse voksenproblemer som de må gå å tenke på. Det kan gå ut over skole/selvtillit osv. Det er et ganske kjent problem at voksne involverer sine barn for mye i sine problemer, det er best å la det være.

Den voksne her, skal kun ta opp sine problemer med mannen og eventuelt søke hjelp. Og så skal den voksne bestemme sammen med disse instansene hva som er best å gjøre videre. Så kan man forklare barna etterpå hvilken avgjørelse både mamma og pappa har bestemt. Det er det mest rettferdige ovenfor pappa her, og barna

Anonymkode: 841b2...32c

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Mannen min har alltid vært sint og jeg er drittlei. Har i alle år sagt til ham at det er grensen min - oppfører du deg som en gorilla gidder jeg ikke mer (spes ovenfor barna)

for 4-5 måneder siden sa jeg til ham at det har blitt så stort problem at jeg har blitt helt nummen hjemme, reagerer på hver minste ting han sier og gjør i annet en rolig stemme, og jeg bestilte time til FVK til i høst. Han tok seg fullstendig sammen i sommer og gjør virkelig alt han kan nå. Jeg er avventende og skeptisk og venter liksom på at jeg skal bli entusiastisk av den «nye» mannen min. Kan han faktisk ha endret seg eller faller han tilbake? Erfaringer?

Anonymkode: 27c0d...702

Alvorlig talt, trådstarter!

Du har i alle år sagt at ‘dette er grensen min, går du over den, gidder jeg ikke mer’ og likevel har du tydeligvis aldri vist at du står for det du sier.

Og du har barn.

Du beskytter ikke barna ved å bli.

Du utsetter barna dine for mishandling, ved å bli. 

Så siden du ikke klarer å endre deg, så skal liksom mannen gjøre det i stedet. Og du er ikke den første her inne, som tror de er perfekt og at mannen er dårlig. Men det er alltid en sammenheng mellom han og hun i et par. De er alltid like gode.

Spør deg selv heller;

Klarer JEG å endre meg?

Klarer JEG å gjøre de tingene jeg sier jeg skal?

Klarer JEG å verne mine barn fra en sint far?

Jeg lover deg at den dagen du kan svare ja på disse spørsmålene, så har du ikke noe problem med en sint mann lengre.

FrøkenMånestråle skrev (28 minutter siden):

Gammel mann er vond å vende. Har flere venninner som har hatt hakket over aggressive menn og endringen varer sjelden lenge så det har endt med brudd som i deres tilfelle har vært det beste for barna.

Kjenner ikke til noen jeg som faktisk har klart å endre seg, til og med de som har fått terapi og hjelp fra "alternativ til vold". Broren til en venninne som selv har innsikt nok til å skjønne problemet har valgt å avstå fra forhold bare fordi det er en trigger for han og han er redd for hva han kan ende opp med å gjøre. 

Akkurat.

Enkelte mennesker klarer bare ikke å fungere i forhold. Det er en naiv og romantisk innstilling å tro at alle fortjener å leve i et forhold. Nei, det går alltid ut over noen, når mennesker er sinte, har lav selvtillit, dårlige på å sette grenser, etc. 

Og verst av alt går dette ut over barn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Han erkjenner problemet og akkurat nå er han livredd for å miste meg så jeg ser han er superstresset men har skjønt tegningen. Jeg har vært litt sånn i «nå går jeg» land i noen år men har blitt for å beskytte barna. Det har blitt bedre men jeg er bare møkkalei - og det er jo litt urettferdig mot ham å bli lei meg dor hver minste ting men det er sånn jeg har det nå. 
jeg går på nåler ja, litt mindre etter han skjerpet seg, barna reagerer litt ulikt, noen går på nåler mens en av dem reagerer med sinne tilbake.

ts

Anonymkode: 27c0d...702

Ja, som du ser, så har allerede barna tatt skade av dette. Selv om far slutter å være sint, vil de vente på neste utbrudd. Latent "vold". Her bør alle med på familievernkontoret. Mulig at barna trenger terapi også. Far trenger sinnemestring.

Anonymkode: 2aaa5...358

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Min er også sånn. Han er ofte blid når han får viljen sin eller slipper å gjøre noe😁 

Jeg har akseptert at han er sånn. Men han har jo hyggelige øyeblikk også, så da var det ikke katastrofe å overse hans sure øyeblikk. 

Ikke snakk med barna om dette. De kommer da til å ta ditt parti, som gir mannen større grunn til å bli sur. Det er faktisk ikke innafor å blande barna inn i deres problemer heller. Ta det kun opp med mannen din/ev hvis dere søker hjelp sammen, og ta en avgjørelse for hva du vil videre og stå for den avgjørelsen. 

Anonymkode: 841b2...32c

Jo, det bør han! Akkurat som at foreldre med sykdommer, fysiske som psykiske, skal snakke med sine barn om det. 

Barn kjenner veldig ofte på skyld når foreldre har uvanlig oppførsel, f.eks aggresjon. Aldersadekvat samtale er utrolig viktig.

Det er ikke mor som skal snakke med barna om dette, det er far. 

Du har virkelig misforstått, jeg har nesten ikke ord her engang. Har jeg formulert det så dårlig, det jeg skrev...? 

Anonymkode: e2a9e...492

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Min er også sånn. Han er ofte blid når han får viljen sin eller slipper å gjøre noe😁 

ALO? Er du sammen med eksen min?

Anonymkode: 2aaa5...358

[Troyamin]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Ja jeg drømmer jo egentlig om å bare komme meg ut få en leilighet i nærheten være fri og frank gjøre det jeg vil med ungene når jeg har dem osv..

 

men så er det en sånn liten stemme som sier - «hva om han har endelig blitt akkurat det jeg har bedt om i alle år» og kanskje følelsene kommer tilbake..

ts

Anonymkode: 27c0d...702

Du lager deg med andre ord en "drømmemann"?! For du elsker den du ønsker at han var. Men så lenge du ikke har følelsene der for han sånn som han er nå, er det heller tvilsomt at de kommer tilbake. Til det så har dere alt for mye "rot" dere i mellom til at det egentlig blir glemt. 

Hva med å ta ut seperasjon, flytte for deg selv og så jobber dere på hver deres kant med å finne dere selv igjen? Så kan dere se hva som skjer når året er omme og dere har vært i mekling osv, om det er på tide å bryte helt eller om dere finner tilbake  til hverandre igje.