Er folk virkelig så enkle?

[AnonymBruker]

Jeg føler dessverre det. Nesten alle rundt meg er sånne småkjipe, ugreie, lett påvirkelige egosentriske mennesker. Har oppdaget det etter ett års terapi, og nå som jeg er 34 med familie og det hele er det sykt vanskelig å skulle forholde seg til dette erkjente faktumet.

 

Jeg er ganske normal, tre barn, mann, jobb og stasjonsvogn. Møtte veggen for ett år siden, alt som stod i tankene mine var «det er noe galt med meg». Etter ett år i psykoterapi fant jeg ut sammen med psykologen at jeg er mer påvirker av å vokse opp i et hjem med en alkoholisert mor enn hva jeg trodde. Og at dette har påvirket hele personligheten min. Jeg overtilpasser meg de aller fleste situasjon, ønsker alle godt og skal redde alle. Skal løse alle situasjoner, konflikter, og ingenting skal handle om meg og mine behov. 
 

Vi avsluttet terapien, og jeg fikk med meg verktøy for å takle det nye livet. Det føles bare så vanskelig når de jeg har samlet i livet mitt de siste 15 årene har blitt vant til meg som omsorgsfull og med total angst for å vise eget behov.  Og nå holder jeg på å gå fra vettet, for det første fordi alle disse menneskene har gått så på limpinnen og BLITT med på tralten min. Bare snakker om seg selv og brydd seg om seg selv! 
 

Selv om psykologen hjalp meg å bli kvitt mesteparten av den «det er noe galt med meg»-følelsen, sitter den igjen langt innerst der. For nå som jeg må begynne å oppføre mer normalt, be om hjelp, snakke om meg selv og egne behov, så blir jeg så sykt forbanna og sint på de i nettverket mitt som i 15 år har oppført seg som drittunger. Som jeg gang på gang har tilgitt og løftet opp. 
 

Jeg har en svigerfar som er svært bortskjemt. I 15 år har han sitter å mansplaina for meg, holdt et enmannsshow om all kunnskapen hans, forventet «Ååh!» og «Er det sant?» og «Hva betyr det da?». Alle andre har gått, men jeg har sittet der timesvis. Hvis jeg mot formodning skulle prøvd å si noe, ville han stirret tomt på meg og så fortsatt med sitt. Er sånn han er. Nå som jeg ikke skal finne meg i dette lenger, har jeg begynt å «stikke av» når han starter. Aller helst har jeg lyst til å sitte der og bare «ta ham». 
 

Svigersøsteren min har en psykoselidelse. Alle ga hun opp for mange år siden. Alle. Hun valset gatelangs med stivt blikk, og kom innom familiemedlemmer for å skrike og rope sinte ord om jesus. Jeg bestemte meg tidlig for å holde ut, mannen min og resten av familien ville ikke, men jeg har alltid tenkt at alle kn bli bra. Få en verdig liv. Så jeg satt og lyttet, inviterte, hjalp hun til en behandler hun kunne akseptere (det tok 7 år), antipsykotikum. Hun bor hos oss i egen del. Hun er mye bedre nå, og takknemlig. Men fremdeles en byrde og enda en av alle i kretsen min hvor jeg nå tenker at jeg ble sittende igjen med en småkjip ugrei en. En som ikke er helt god på bånn. 
 

Bestevenninna mi. Hun er kronisk deprimert og har kun meg igjen som venn. Alt har handlet om henne, naturligvis. Nå etter terapien har jeg vært ganske åpen om alt, og hun har taklet det greit - spurt meg ut om mine behov for første gang. Men, når alt kommer til alt så er hun frekk, spydig, svært negativ, dytter meg ned og dersom jeg sender hun noe som jeg trenger å lette hjertet mitt på er det ofte sen respons. En uke, to, plutselig opptatt. Det er akkurat som hun ikke takler andre, hun heller. At hun og bare ikke er god. 

Mannen min er stressa, aggressiv og svært individualistisk. Han kan ingenting om barneoppdragelse eller det med å ta hensyn til andre og har trivdes utrolig godt med meg som overtilpasser. Nå som Jeg prøver å slutte med det prøver han også å hjelpe meg. Men innerst inne er han heller ikke noe spesielt god, omsorgsfull eller «hel ved». 

Faren min er alkoholiker og ingenting jeg kan ta på alvor lenger.
 

Har jeg faktisk oppdaget noe essensielt? At mennesker er svake og kjipe, egosentriske og trangsynte? Det er så veldig min erfaring. Havner de som overtilpasser seg mennesker bare rundt svake folk? 
 

vet det er kvasi-intellektuelt og sneversynt av meg men det er oppriktig sånn det føles. Og nå har jeg oppriktig gått fra en sånn fin overbevisning om at ALLE har ressurser og alle kan bli friske, til herregud folk er dumme. 

Anonymkode: 8d82c...80d

[AnonymBruker]

Har du noen idé om hvordan du er 'innerst inne' selv, når du tar bort all godheten som var tilpasning til miljøet? 

Anonymkode: 00bda...273

[AnonymBruker]

Jeg opplever akkurat det samme!

Anonymkode: 6b286...4cf

[AnonymBruker]

Den du er (eller later som du er) påvirker hvem du får som venner og familie. Når en er dørmatte for alle og enhver blir desverre da resultatet at du sitter igjen med «røkla». Altså med dem som ingen andre vil ha. De som er givende mennesker med spennende liv velger seg ikke en som sier «så spennende!» helt uten motstand. De velger henne vekk.

Så ut i verden, ts. Finn deg nye folk. For folk flest er ikke «røkla». Det er dine folk som faller i den kategorien. Og da altså fordi du har tålt alt. 

Anonymkode: 605ab...57d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Har du noen idé om hvordan du er 'innerst inne' selv, når du tar bort all godheten som var tilpasning til miljøet? 

Anonymkode: 00bda...273

Jeg er ikke noe mindre omsorgsfull, akkurat nå tror jeg heller at det finnes så mange der ute med skylapper på øynene som rett og slett er enkle og som jeg åpenbart har ønsker velkommen inn i livet mitt fra dag 1. Det høres sikkert arrogant ut, men jeg har overdrevent mye empati for andre 

TS

Anonymkode: 8d82c...80d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg opplever akkurat det samme!

Anonymkode: 6b286...4cf

Hvordan takler du det? Setter du alle på plass og poengterer ting og TAR plass selv? Er det jeg lurer på om jeg skal gjøre. Mentalisering. Kreve like mye av andre som av meg selv. Men da er jeg jo også redd jeg ender opp helt alene. Siden det bare er tilpassing jeg kan 

Anonymkode: 8d82c...80d

[Hippogriff]

Er det ikke litt sunn distanse du mangler? Trenger du å ha alle disse menneskene så tett innpå livet ditt? Man behøver ikke stå like nært alle. Distanser deg litt mer fra noen av disse, og bruk den frigjorte tiden og energien på deg selv og andre relasjoner med bedre balanse. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg føler dessverre det. Nesten alle rundt meg er sånne småkjipe, ugreie, lett påvirkelige egosentriske mennesker. Har oppdaget det etter ett års terapi, og nå som jeg er 34 med familie og det hele er det sykt vanskelig å skulle forholde seg til dette erkjente faktumet.

 

Jeg er ganske normal, tre barn, mann, jobb og stasjonsvogn. Møtte veggen for ett år siden, alt som stod i tankene mine var «det er noe galt med meg». Etter ett år i psykoterapi fant jeg ut sammen med psykologen at jeg er mer påvirker av å vokse opp i et hjem med en alkoholisert mor enn hva jeg trodde. Og at dette har påvirket hele personligheten min. Jeg overtilpasser meg de aller fleste situasjon, ønsker alle godt og skal redde alle. Skal løse alle situasjoner, konflikter, og ingenting skal handle om meg og mine behov. 
 

Vi avsluttet terapien, og jeg fikk med meg verktøy for å takle det nye livet. Det føles bare så vanskelig når de jeg har samlet i livet mitt de siste 15 årene har blitt vant til meg som omsorgsfull og med total angst for å vise eget behov.  Og nå holder jeg på å gå fra vettet, for det første fordi alle disse menneskene har gått så på limpinnen og BLITT med på tralten min. Bare snakker om seg selv og brydd seg om seg selv! 
 

Selv om psykologen hjalp meg å bli kvitt mesteparten av den «det er noe galt med meg»-følelsen, sitter den igjen langt innerst der. For nå som jeg må begynne å oppføre mer normalt, be om hjelp, snakke om meg selv og egne behov, så blir jeg så sykt forbanna og sint på de i nettverket mitt som i 15 år har oppført seg som drittunger. Som jeg gang på gang har tilgitt og løftet opp. 
 

Jeg har en svigerfar som er svært bortskjemt. I 15 år har han sitter å mansplaina for meg, holdt et enmannsshow om all kunnskapen hans, forventet «Ååh!» og «Er det sant?» og «Hva betyr det da?». Alle andre har gått, men jeg har sittet der timesvis. Hvis jeg mot formodning skulle prøvd å si noe, ville han stirret tomt på meg og så fortsatt med sitt. Er sånn han er. Nå som jeg ikke skal finne meg i dette lenger, har jeg begynt å «stikke av» når han starter. Aller helst har jeg lyst til å sitte der og bare «ta ham». 
 

Svigersøsteren min har en psykoselidelse. Alle ga hun opp for mange år siden. Alle. Hun valset gatelangs med stivt blikk, og kom innom familiemedlemmer for å skrike og rope sinte ord om jesus. Jeg bestemte meg tidlig for å holde ut, mannen min og resten av familien ville ikke, men jeg har alltid tenkt at alle kn bli bra. Få en verdig liv. Så jeg satt og lyttet, inviterte, hjalp hun til en behandler hun kunne akseptere (det tok 7 år), antipsykotikum. Hun bor hos oss i egen del. Hun er mye bedre nå, og takknemlig. Men fremdeles en byrde og enda en av alle i kretsen min hvor jeg nå tenker at jeg ble sittende igjen med en småkjip ugrei en. En som ikke er helt god på bånn. 
 

Bestevenninna mi. Hun er kronisk deprimert og har kun meg igjen som venn. Alt har handlet om henne, naturligvis. Nå etter terapien har jeg vært ganske åpen om alt, og hun har taklet det greit - spurt meg ut om mine behov for første gang. Men, når alt kommer til alt så er hun frekk, spydig, svært negativ, dytter meg ned og dersom jeg sender hun noe som jeg trenger å lette hjertet mitt på er det ofte sen respons. En uke, to, plutselig opptatt. Det er akkurat som hun ikke takler andre, hun heller. At hun og bare ikke er god. 

Mannen min er stressa, aggressiv og svært individualistisk. Han kan ingenting om barneoppdragelse eller det med å ta hensyn til andre og har trivdes utrolig godt med meg som overtilpasser. Nå som Jeg prøver å slutte med det prøver han også å hjelpe meg. Men innerst inne er han heller ikke noe spesielt god, omsorgsfull eller «hel ved». 

Faren min er alkoholiker og ingenting jeg kan ta på alvor lenger.
 

Har jeg faktisk oppdaget noe essensielt? At mennesker er svake og kjipe, egosentriske og trangsynte? Det er så veldig min erfaring. Havner de som overtilpasser seg mennesker bare rundt svake folk? 
 

vet det er kvasi-intellektuelt og sneversynt av meg men det er oppriktig sånn det føles. Og nå har jeg oppriktig gått fra en sånn fin overbevisning om at ALLE har ressurser og alle kan bli friske, til herregud folk er dumme. 

Anonymkode: 8d82c...80d

Du må få deg ny omgangskrets.

Jeg har selv vært som deg og da tiltrekker man seg visse typer mennesker. Mennesker sol ingen andre evig ha med å gjøre, som er egosentriske og som ikke bryr seg om deg. De vil ikke endre seg selv om du endrer deg, de vil hvertfall ikke heie deg frem!

Man må rett og slett kutte ut disse man har fra før og innlede nye relasjoner med folk og "ta plass" fra start. 

Lykke til!

Anonymkode: 961b2...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvordan takler du det? Setter du alle på plass og poengterer ting og TAR plass selv? Er det jeg lurer på om jeg skal gjøre. Mentalisering. Kreve like mye av andre som av meg selv. Men da er jeg jo også redd jeg ender opp helt alene. Siden det bare er tilpassing jeg kan 

Anonymkode: 8d82c...80d

Du ender ikke opp alene hvis du får deg nye likeverdige relasjoner. Men de du har i livet ditt nå vil ikke tåle den nye deg, de er for selvsentrerte til det.

Anonymkode: 961b2...862

[AnonymBruker]

Klarer du ikke sjonglere dette og tilpasse det litt bedre da? Jeg er overbærende, tålmodig og støttende med syke/svake/skadete etc dersom de opptrer med litt respekt og takknemlighet tilbake, ikke tar meg som en selvfølge. Så de gis tillit og advares ved behov. Overskrider de mine grenser er det farvel. Men, du må ha noen som er likere deg i tillegg, ellers blir man skrullete! Det høres ut som du har samlet deg en god gjeng med mennesker som tapper energi, rydd i de og få deg en ny hobby. For min egen del synes jeg det er enklere og ha fine stunder med mennesker jeg har en felles hobby med feks. Vi sitter ikke bare å prater, vi møtes på nøytralt sted, ingen forventer å kjenne deg for dypt osv osv, men man slår av en hyggelig prat og ler for det om  

Anonymkode: c77dd...960

[AnonymBruker]

Du har hatt en så selvutslettende fungering at du har tiltrukket deg needy nutbags. Hvorfor tenker du det er en logisk slutning at "mennesker" som i folk flest er som disse? Er du selv annerledes enn mennesker? 

Anonymkode: bde33...d41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hvordan takler du det? Setter du alle på plass og poengterer ting og TAR plass selv? Er det jeg lurer på om jeg skal gjøre. Mentalisering. Kreve like mye av andre som av meg selv. Men da er jeg jo også redd jeg ender opp helt alene. Siden det bare er tilpassing jeg kan 

Anonymkode: 8d82c...80d

Jeg øver meg. Tar mye mer plass.

Har mistet 2 "venninner". (Eller igler?) 

Har fått to nye fantastiske vennskap. Hvor vi heier på hverandres styrker. 

 

Jeg sier "nei" og "jeg trenger". Jeg sier "jeg vil" og velger de filmer, sjokolader eller aktiviteter JEG vil. Men det er krevende å vite hva man selv liker eller ønsker etter 40 år som people pleaser...

 

Men det er digg!

 

Og mine nye venner er slik. Går for det de trenger og ønsker seg. Uten unnskyldning eller nøling. Man blir litt som dem man omgås 👏🤓

 

Anonymkode: 6b286...4cf

[AnonymBruker]

Pass på så du ikke blir en ufølsom bulldozer i stedet for dørmatte.

Anonymkode: 47580...4a9

[AnonymBruker]

Det virker som du har skjønt at den som er selvutslettende, lett havner sammen med mennesker som er krevende. Men det er visst en del du ikke har skjønt:

De menneskene du har havnet sammen med har en spesiell væremåte, som er mer eller mindre ekstrem i forhold til det som er normalt. Derfor er det feil å dømme alle mennekser pga. disse ekstreme typene.

Det er grunner til at dere havnet i forhold til hverandre, og de grunnene er ikke bare hos dem. De grunnene er også hos deg. Sånn sett kan man si at om de er "dumme" så er du like "dum" som havner i forhold med dem: "It takes two to tango".

Derfor råder jeg deg til å være litt ydmyk og ikke gå i den fella at du dømmer dem nord og ned, uten å se på hvordan du selv har bidratt til situasjonen. Det er med et kritisk blikk på dine egne handlingsmønstre at du kan endre på dem, slik at du kan greie å ha forhold med mer balanse.

Hvorfor og hvordan du fikk slike handlingsmønstre henger nok sammen med oppveksten din, men det er ditt ansvar å endre kurs. Om venninnen din, mannen din og hans familie endrer seg er opp til dem; de fleste fortsetter som før.

Anonymkode: dc724...303

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Pass på så du ikke blir en ufølsom bulldozer i stedet for dørmatte.

Anonymkode: 47580...4a9

Nettopp! Når man har levd mange år med å være på et ytterpunkt av skalen - f.eks. selvutslettende - er det alltid en risiko for at man svinger over til det motsatte ytterpunktet - overkjørende egoistisk.

Anonymkode: dc724...303

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler dessverre det. Nesten alle rundt meg er sånne småkjipe, ugreie, lett påvirkelige egosentriske mennesker. Har oppdaget det etter ett års terapi, og nå som jeg er 34 med familie og det hele er det sykt vanskelig å skulle forholde seg til dette erkjente faktumet.

 

Jeg er ganske normal, tre barn, mann, jobb og stasjonsvogn. Møtte veggen for ett år siden, alt som stod i tankene mine var «det er noe galt med meg». Etter ett år i psykoterapi fant jeg ut sammen med psykologen at jeg er mer påvirker av å vokse opp i et hjem med en alkoholisert mor enn hva jeg trodde. Og at dette har påvirket hele personligheten min. Jeg overtilpasser meg de aller fleste situasjon, ønsker alle godt og skal redde alle. Skal løse alle situasjoner, konflikter, og ingenting skal handle om meg og mine behov. 
 

Vi avsluttet terapien, og jeg fikk med meg verktøy for å takle det nye livet. Det føles bare så vanskelig når de jeg har samlet i livet mitt de siste 15 årene har blitt vant til meg som omsorgsfull og med total angst for å vise eget behov.  Og nå holder jeg på å gå fra vettet, for det første fordi alle disse menneskene har gått så på limpinnen og BLITT med på tralten min. Bare snakker om seg selv og brydd seg om seg selv! 
 

Selv om psykologen hjalp meg å bli kvitt mesteparten av den «det er noe galt med meg»-følelsen, sitter den igjen langt innerst der. For nå som jeg må begynne å oppføre mer normalt, be om hjelp, snakke om meg selv og egne behov, så blir jeg så sykt forbanna og sint på de i nettverket mitt som i 15 år har oppført seg som drittunger. Som jeg gang på gang har tilgitt og løftet opp. 
 

Jeg har en svigerfar som er svært bortskjemt. I 15 år har han sitter å mansplaina for meg, holdt et enmannsshow om all kunnskapen hans, forventet «Ååh!» og «Er det sant?» og «Hva betyr det da?». Alle andre har gått, men jeg har sittet der timesvis. Hvis jeg mot formodning skulle prøvd å si noe, ville han stirret tomt på meg og så fortsatt med sitt. Er sånn han er. Nå som jeg ikke skal finne meg i dette lenger, har jeg begynt å «stikke av» når han starter. Aller helst har jeg lyst til å sitte der og bare «ta ham». 
 

Svigersøsteren min har en psykoselidelse. Alle ga hun opp for mange år siden. Alle. Hun valset gatelangs med stivt blikk, og kom innom familiemedlemmer for å skrike og rope sinte ord om jesus. Jeg bestemte meg tidlig for å holde ut, mannen min og resten av familien ville ikke, men jeg har alltid tenkt at alle kn bli bra. Få en verdig liv. Så jeg satt og lyttet, inviterte, hjalp hun til en behandler hun kunne akseptere (det tok 7 år), antipsykotikum. Hun bor hos oss i egen del. Hun er mye bedre nå, og takknemlig. Men fremdeles en byrde og enda en av alle i kretsen min hvor jeg nå tenker at jeg ble sittende igjen med en småkjip ugrei en. En som ikke er helt god på bånn. 
 

Bestevenninna mi. Hun er kronisk deprimert og har kun meg igjen som venn. Alt har handlet om henne, naturligvis. Nå etter terapien har jeg vært ganske åpen om alt, og hun har taklet det greit - spurt meg ut om mine behov for første gang. Men, når alt kommer til alt så er hun frekk, spydig, svært negativ, dytter meg ned og dersom jeg sender hun noe som jeg trenger å lette hjertet mitt på er det ofte sen respons. En uke, to, plutselig opptatt. Det er akkurat som hun ikke takler andre, hun heller. At hun og bare ikke er god. 

Mannen min er stressa, aggressiv og svært individualistisk. Han kan ingenting om barneoppdragelse eller det med å ta hensyn til andre og har trivdes utrolig godt med meg som overtilpasser. Nå som Jeg prøver å slutte med det prøver han også å hjelpe meg. Men innerst inne er han heller ikke noe spesielt god, omsorgsfull eller «hel ved». 

Faren min er alkoholiker og ingenting jeg kan ta på alvor lenger.
 

Har jeg faktisk oppdaget noe essensielt? At mennesker er svake og kjipe, egosentriske og trangsynte? Det er så veldig min erfaring. Havner de som overtilpasser seg mennesker bare rundt svake folk? 
 

vet det er kvasi-intellektuelt og sneversynt av meg men det er oppriktig sånn det føles. Og nå har jeg oppriktig gått fra en sånn fin overbevisning om at ALLE har ressurser og alle kan bli friske, til herregud folk er dumme. 

Anonymkode: 8d82c...80d

Du har misforstått terapi fullstendig. Det er ikke feil å være empatisk og å bry seg, men du må lære å sette grenser for deg selv. Det er ikke svart hvitt, og det er en forskjell på å la seg utnytte og å være hard som stein. Det er jo også helt feil av deg å være sint på menneskene rundt deg. Du har TILBUDT deg å lytte , å vise omsorg, å bry deg. De har tatt imot. Det er ikke noe feil i det i utgangspunktet. Folk tar imot det du vil gi. Og du har villet gi mer enn du klarer. 

Terapi betyr ikke at du skal lære deg å ikke hjelpe eller lytte til andre mennesker. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har en svigerfar som er svært bortskjemt. I 15 år har han sitter å mansplaina for meg, holdt et enmannsshow om all kunnskapen hans, forventet «Ååh!» og «Er det sant?» og «Hva betyr det da?». Alle andre har gått, men jeg har sittet der timesvis. Hvis jeg mot formodning skulle prøvd å si noe, ville han stirret tomt på meg og så fortsatt med sitt. Er sånn han er. Nå som jeg ikke skal finne meg i dette lenger, har jeg begynt å «stikke av» når han starter. Aller helst har jeg lyst til å sitte der og bare «ta ham».

Hadde det vært bedre om det var en kvinne? Du virker som en ufyselig person.

Anonymkode: a76d6...ed6

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres ut som om du vil ha nytte av mer terapi, ts. Å være så kritisk til og irritert av de rundt deg høres veldig slitsomt ut. Feks har jeg god nytte av å prøve å ikke legge merke til alle de dårligere sidene de rundt meg har. Så håper jeg de rundt meg ikke prøver å få med seg alle mine dårligere sider. Det er sikkert noe som kan irritere andre ved deg også.

Anonymkode: 2f622...e75

[AnonymBruker]

Det å finne feil hos andre, og å anse seg selv som bedre, er tydeligvis en coping mekanisme du har for dine egne problemer. 

Anonymkode: 86cc9...048

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det å finne feil hos andre, og å anse seg selv som bedre, er tydeligvis en coping mekanisme du har for dine egne problemer. 

Anonymkode: 86cc9...048

Nei, vettu hva! det er ofte slik at man omgir seg med folk som ikke gjør en godt om en har traumer med seg som har skadet selvbilde.

Anonymkode: 6b286...4cf