Brutt med foreldrene. Ambivalente følelser.

[jegerenenhjørning]

Dette blir et langt innlegg, og jeg håper noen med lignende erfaringer kanskje tar seg tid til å lese. Jeg har tenkt og tenkt, men nå trenger jeg input. 

Det er mange år siden jeg brøt med foreldrene mine. Lenge før jeg fikk barn. Det skjedde litt naturlig, og jeg tror alle så det komme. For meg føltes det mest som en lettelse, og jeg angret aldri. Savnet dem aldri. De tok heller ikke kontakt, eller gjorde noen store forsøk på å gjøre opp med meg, noe jeg synes var helt greit. 

Bakgrunnen for dette er selvsagt oppveksten min. Mye var bra, veldig bra. Jeg har mange gode minner fra ferier og turer, bursdager og høytider. Foreldrene våre var flinke til å finne på ting med oss, og det er mange fine verdier jeg tar med meg inn i mitt voksne liv. Jeg er takknemmelig for mye, men det er også mye vondt. De kjørte den klassiske "adlyd meg fordi jeg er voksen" type oppdragelsen. De krevde respekt, men det gikk aldri begge veier. Jeg var den type barn som trengte å forstå hvorfor og som stilte spørsmål ved alt. "jeg er voksen og du er barn" ga ikke mening for meg. Jeg har alltid trengt å føle eierskap, men fikk gjentatte ganger en påminnelse om at jeg ikke eide noe som helst på denne jorda. De eide. Rommet mitt var ikke mitt, tingene mine var ikke mine. Når konflikter brøt løs og jeg trakk meg tilbake til rommet mitt fulgte de etter for å fortsette konflikten. Hvis jeg våget å gråte for høyt der inne kom de inn for å kjefte. Det var også vold. Til å begynne med var det ris på baken eller å bli dratt i øret. Så ble det slag, og til slutt ble det belteslag. Da var jeg stor og sterk nok til å ta beltet, men det gikk til slutt så langt at politi og barnevern ble innblandet. Møtet med barnevernet var fint. For første gang i mitt liv var en voksen ene og alene på min side. De forklarte meg hvor galt det som foregikk hos oss var. Før dette trodde jeg alltid at jeg var skurken. Det var familien mot meg. Søskene mine var aldri i trøbbel og bøyde seg etter lovene og reglene. Dem mot meg. Ofte satt jeg alene på rommet i kjelleren mens familien spiste middag oppe. Jeg fikk komme opp å spise når de var ferdige. Innestraff. I dag husker jeg ikke engang hva jeg hadde gjort galt, bare straffen og følelsen av å være utenfor flokken. Mest sannsynlig hadde jeg smelt igjen en dør. Det kunne være nok. Men barnevernet sendte oss videre i familieterapi. Der ble det besluttet at jeg trengte hjelp. Jeg har lest rapportene fra både dem og politiet, og selv om mor innrømmer langvarig vold (far innrømmet aldri noe) mot meg fikk det ingen konsekvenser. Både politi og barnevern noterer i sine dokumenter at vi var ordentlige folk, med ryddig hjem og ryddig liv. 

Så var det kommentarene. De sårende små stikkene som helt sikkert ikke var ment vondt, men som brøt ned selvtillit og selvfølelse. Det bærer jeg fortsatt med meg. 

For ikke å snakke om alt jeg lærte hjemme som gjorde meg til et dårlig menneske! Jeg slo vennene mine, jeg baksnakket, jeg stjal. Alt dette kan jeg linke direkte til hva foreldrene mine gjorde. De slo meg, de baksnakket venner og familie over middagsbordet, de tok mine ting når enn de følte for det for å lære meg et eller annet. Det skulle ta 5+ år fra jeg flyttet hjemmefra før jeg begynte å innse alle disse uvanene og riste dem av meg.

Nå er det 15 år siden jeg flyttet hjemmefra, og jeg har blitt mor selv. De sier at du blir konfrontert med egen barndom når du får barn, og det har definitivt skjedd med meg. Jeg ser på disse barna og kan ikke fatte eller forstå hvordan det går an å slå barn?! Selv om foreldrene mine alltid gråt og sa unnskyld etterpå (gjerne når jeg hadde lagt meg kom mamma inn og var så lei seg. Jeg fikk aldri spørsmål om jeg ville snakke om det eller om det var greit at hun kom. Unnskyldningen var på hennes premisser). De fortalte meg alltid at "barn som blir slått, de slår sine barn". Og jeg syntes synd på dem for det. De kunne ikke noe for det. Og de overlevde jo, så jeg kom også til å overleve og slå mine barn. Og de kom til å overleve. Jeg trodde det helt og holdent. Nå vet jeg hvor sykt det er. Og hvor galt. Jeg bryter denne sirkelen.

Etter at mitt første barn ble født begynte de å ta kontakt. 1-2 ganger hver eneste måned. De ville gi gaver, sende gaver, hilse, hilse på. De sendte plutselig meg gave på en høytid. Noe de ikke hadde gjort på årevis. Det var ingen tvil om at barnebarn ga motivasjon. Jeg ba dem slutte, gang på gang. De fortsatte. Den overstridelsen av en grense provoserer meg. Veldig. 

Nå sliter jeg med om jeg bør ta opp kontakten. Begynne den reisen det kommer til å bli. Jeg er sikker på at de blir med i terapi hvis jeg foreslår det. Jeg vet de vil. Men jeg orker ikke.. Livet er vanskelig nok for tiden, med småbarnsfasen, pandemi, hverdag og hektiske jobber. Jeg har ikke motivasjon og overskudd til å åpne den kassa. Men jeg føler jeg må.. For alle de gode minnene, fordi tiden går fort, barna blir store og de gamle blir eldre. Men, må jeg egentlig? Selv om mye var bra, skylder jeg dem det?

Det er mange ambivalente følelser her.. Noen erfaringer? Råd? Noen som har vært gjennom noe lignende?

 

Og, fordi noen sikkert lurer: nei, vi trenger ikke hjelp fra flere besteforeldre. Mannens foreldre bor like ved oss og er ekstremt involverte i barna. De er kjempefine å ha. Jeg har også foreldre i dem, og betror meg til dem. Det samme med mannens søsken, ettersom jeg ikke har noen kontakt med mine egne.

[AnonymBruker]

Et vanskelig tema, og det som gjør at jeg lander på at du ikke bør åpne for kontakt er at du skriver at de aldri har gjort opp for seg. Jeg er for at det skal være lov å gjøre opp for seg, at det skal være lov å beklage for det man har gjort, men når de ikke er villige til å gjøre ordentlig opp for seg, så tenker jeg det blir for enkelt å bare skulle ta kontakt og at ting skulle gå seg til, det er ikke nok etter min mening.

Anonymkode: 3dd47...e81

[jegerenenhjørning]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Et vanskelig tema, og det som gjør at jeg lander på at du ikke bør åpne for kontakt er at du skriver at de aldri har gjort opp for seg. Jeg er for at det skal være lov å gjøre opp for seg, at det skal være lov å beklage for det man har gjort, men når de ikke er villige til å gjøre ordentlig opp for seg, så tenker jeg det blir for enkelt å bare skulle ta kontakt og at ting skulle gå seg til, det er ikke nok etter min mening.

Anonymkode: 3dd47...e81

De har beklaget, på sin måte, tidligere. Det er en variasjon av "greit da, unnskyld da" av bastant og lite hjertefylt måte. Og "vi gjorde vårt beste, beklager at det ikke var bra nok". Ingen av det føles noe bedre for meg. Jeg er enig med deg..

[Tatja]

Fins ingen fasitsvar her. Det avgjørende må være om DU trenger dine foreldre i ditt liv. Det fins folk som kutter kontakten av mindre ting enn du beskriver. Og det fins folk som beholder kontakten, til tross for mye verre ting. 

Svaret ligger hos deg selv. Kanskje du bør gå i samtale med psykolog, for å komme frem til svaret? 

[jegerenenhjørning]

Tatja skrev (9 minutter siden):

Fins ingen fasitsvar her. Det avgjørende må være om DU trenger dine foreldre i ditt liv. Det fins folk som kutter kontakten av mindre ting enn du beskriver. Og det fins folk som beholder kontakten, til tross for mye verre ting. 

Svaret ligger hos deg selv. Kanskje du bør gå i samtale med psykolog, for å komme frem til svaret? 

Jeg har ikke følt på noe savn eller foreldrebånd. Jeg tror dette biologiske kjærlighetsbåndet ble brutt i løpet av barndommen min. Men mest dårlig samvittighet. Jeg vet at de har det vondt, er triste og gamle. Og det er min feil. Samtidig har de jo vist at de er mer villige for å kjempe for kontakt med barnebarna enn meg, og jeg vil ikke at barna mine noen gang skal få oppleve eller observere denne konflikten på nært hold. Når de er gamle nok kan jeg fortelle om barndommen min, men de er så like meg og jeg vet de kommer til å kjenne på at relasjonen oss imellom er rar og ubehagelig. 

Jeg trenger dem ikke. Ikke til praktiske ting som man typisk ringte far og verktøykassa for. Ikke til emosjonelle ting. Jeg kunne aldri ringe moren min for gode råd uansett for eksempel. Da ringer jeg venninner. Og når det kommer til matlaging, oppdragelse etc har jeg svigermor. Alt annet kan jeg google. Foreldrene mine var aldri en trygg havn. Jeg husker godt den ene gangen jeg spurte om å få sove hjemme hos dem etter at jeg flyttet hjemmefra. Jeg fikk lov, under tvil. Men jeg var ikke hjertelig velkommen. Den neste gangen jeg trengte det, hvor jeg faktisk kjørte hjem til dem midt på natten endte jeg med å sove i bilen på nærmeste, offentlige parkeringsplass. Jeg følte meg ikke velkommen. 

Nå ressonerer jeg, men det hjelper.

Jeg har faktisk forsøkt å få tilgang til psykolog for å få hjelp til dette, men alle psykologer har lange ventelister og jeg er "for frisk".

[Tatja]

jegerenenhjørning skrev (13 minutter siden):

Jeg har ikke følt på noe savn eller foreldrebånd. Jeg tror dette biologiske kjærlighetsbåndet ble brutt i løpet av barndommen min. Men mest dårlig samvittighet. Jeg vet at de har det vondt, er triste og gamle. Og det er min feil. Samtidig har de jo vist at de er mer villige for å kjempe for kontakt med barnebarna enn meg, og jeg vil ikke at barna mine noen gang skal få oppleve eller observere denne konflikten på nært hold. Når de er gamle nok kan jeg fortelle om barndommen min, men de er så like meg og jeg vet de kommer til å kjenne på at relasjonen oss imellom er rar og ubehagelig. 

Jeg trenger dem ikke. Ikke til praktiske ting som man typisk ringte far og verktøykassa for. Ikke til emosjonelle ting. Jeg kunne aldri ringe moren min for gode råd uansett for eksempel. Da ringer jeg venninner. Og når det kommer til matlaging, oppdragelse etc har jeg svigermor. Alt annet kan jeg google. Foreldrene mine var aldri en trygg havn. Jeg husker godt den ene gangen jeg spurte om å få sove hjemme hos dem etter at jeg flyttet hjemmefra. Jeg fikk lov, under tvil. Men jeg var ikke hjertelig velkommen. Den neste gangen jeg trengte det, hvor jeg faktisk kjørte hjem til dem midt på natten endte jeg med å sove i bilen på nærmeste, offentlige parkeringsplass. Jeg følte meg ikke velkommen. 

Nå ressonerer jeg, men det hjelper.

Jeg har faktisk forsøkt å få tilgang til psykolog for å få hjelp til dette, men alle psykologer har lange ventelister og jeg er "for frisk".

For meg høres det ut som du klarer deg godt uten dem. Men, du skal leve med dette valget, også etter de er borte.

Jeg mener IKKE du har noen grunn til dårlig samvittighet, så misforstå meg ikke, du skylder dem ingenting. Greia er bare at en dag er det for sent å gjenoppta kontakt, derfor viktig å gjøre det rette for DEG nå som muligheten enda er der.

Sett utenifra, så har dine foreldre sviktet stygt, og heller ikke bedt om uforbeholden unnskyldning. De har seg selv å takke for at de mistet kontakten med deg og dine.

Tror du vil føle deg tryggere på svar, etter møte med noen som kan hjelpe deg å resonnere. Betale for noen privattimer hos psykolog? 

[Gjest Alterego666]

jegerenenhjørning skrev (1 time siden):

Det er mange ambivalente følelser her.. Noen erfaringer? Råd? Noen som har vært gjennom noe lignende?

 

Jeg kan ikke gi deg et råd, men jeg kan dele min mors historie.

Mormor og morfar ble skilt da mor var liten jente. Morfar hadde gjort noe som kastet skam over hele familien og skulle prege dem selv om han flyttet vekk. 
 

Mor tok kontakt med ham igjen da hun selv var voksen med små barn. Selv om hun aldri fikk reparert barndommen eller et godt forhold til faren sin, fikk jeg en varm, god og spennende bestefar som på sitt vis har preget livet mitt på en god måte. Jeg tilbragte mange ferier alene hos ham fra ung alder.

Først da jeg selv er blitt godt voksen har jeg fått vite hva han hadde gjort. Det var svært alvorlig, og står i sterk kontrast til mine verdier. Likevel er jeg glad for at jeg lærte ham å kjenne som en bestefar. Det at jeg og han fikk god kontakt ble også en bro mellom ham og moren min.

Videre har det lært meg at også mennesker som gjør forferdelige ting er mennesker med gode sider og varme hjerter. 
 

Min mors beslutning om å gjenoppta kontakten med sin far har vært en god ting i mitt liv, men det må ha vært forferdelig vanskelig for henne.

[jegerenenhjørning]

Alterego666 skrev (32 minutter siden):

Jeg kan ikke gi deg et råd, men jeg kan dele min mors historie.

Mormor og morfar ble skilt da mor var liten jente. Morfar hadde gjort noe som kastet skam over hele familien og skulle prege dem selv om han flyttet vekk. 
 

Mor tok kontakt med ham igjen da hun selv var voksen med små barn. Selv om hun aldri fikk reparert barndommen eller et godt forhold til faren sin, fikk jeg en varm, god og spennende bestefar som på sitt vis har preget livet mitt på en god måte. Jeg tilbragte mange ferier alene hos ham fra ung alder.

Først da jeg selv er blitt godt voksen har jeg fått vite hva han hadde gjort. Det var svært alvorlig, og står i sterk kontrast til mine verdier. Likevel er jeg glad for at jeg lærte ham å kjenne som en bestefar. Det at jeg og han fikk god kontakt ble også en bro mellom ham og moren min.

Videre har det lært meg at også mennesker som gjør forferdelige ting er mennesker med gode sider og varme hjerter. 
 

Min mors beslutning om å gjenoppta kontakten med sin far har vært en god ting i mitt liv, men det må ha vært forferdelig vanskelig for henne.

Tusen takk. Det er en fin vinkel. Jeg tror også min far kunne vært en fantastisk bestefar for mine barn. Slik min bestefar var for meg. Du merket aldri noe til et anstrengt forhold dem mellom da du var barn? Jeg tror jeg er for opptatt av å beskytte barna mine mot de opplevelsene jeg selv hadde og kanskje det har blitt for svart-hvitt i mitt hode. 

[Gjest Alterego666]

jegerenenhjørning skrev (46 minutter siden):

Tusen takk. Det er en fin vinkel. Jeg tror også min far kunne vært en fantastisk bestefar for mine barn. Slik min bestefar var for meg. Du merket aldri noe til et anstrengt forhold dem mellom da du var barn? Jeg tror jeg er for opptatt av å beskytte barna mine mot de opplevelsene jeg selv hadde og kanskje det har blitt for svart-hvitt i mitt hode. 

Mor og morfar fikk aldri et nært forhold. Deres relasjon var i stor grad gjennom meg, og jeg tilbrakte en god del tid der alene.

[jegerenenhjørning]

Alterego666 skrev (10 minutter siden):

Mor og morfar fikk aldri et nært forhold. Deres relasjon var i stor grad gjennom meg, og jeg tilbrakte en god del tid der alene.

Så bra at hun klarte å ha den tilliten til han at du kunne være der alene. Jeg er bekymret for at jeg blir en slags helikoptermor hvis mine barn skal være sammen med mine foreldre

[AnonymBruker]

jegerenenhjørning skrev (15 minutter siden):

Så bra at hun klarte å ha den tilliten til han at du kunne være der alene. Jeg er bekymret for at jeg blir en slags helikoptermor hvis mine barn skal være sammen med mine foreldre

Jeg hadde ikke tatt sjansen, spesielt når det er vold involvert.

Anonymkode: 579af...b01

[Gjest Alterego666]

jegerenenhjørning skrev (55 minutter siden):

Så bra at hun klarte å ha den tilliten til han at du kunne være der alene. Jeg er bekymret for at jeg blir en slags helikoptermor hvis mine barn skal være sammen med mine foreldre

Jeg er også glad for det, men det skal sies at det ikke var en forhistorie med vold i vårt tilfelle. 
Avgjørende for oss var nok at jeg likte å være der, jeg var kanskje den som drev relasjonen. 

[Juniper]

Det er noen ganger tøft å stå i det at man har brutt med familien. Husk at du er den eneste som kan bedømme hva som er best for deg, men du har hatt veldig gode grunner for å bryte. Tror du virkelig de vil tilføre barna dine kun positive ting? 

Er det ikke en fare for at de faktisk vil forsøke å sette barna dine opp mot deg? For å få de på sin side og rettferdiggjøre sin agenda. Det er i hvert fall en ting jeg har vært redd for i min situasjon, så valget falt på å holde avstanden. 

En ting som er veldig viktig er at du jobber med deg selv. Vi kopierer alt for mye adferd ubevisst fra egen oppvekst. Jeg anbefaler at du tar et COS kurs, og at du ser om du finner en god terapaut. Du trenger ikke nødvendigvis en psykolog. Du trenger en som utfordrer deg, stiller deg kritiske spørsmål, og kan gi deg verktøy for å kvitte deg med dårlige minner og lære å håndtere vanskelige situasjoner. 

[AnonymBruker]

Er du god i engelsk? 

Råder deg til å skrive inn her: https://www.outofthefog.net/forum/

Anonymkode: b37fa...0e8

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke tatt opp kontakt med dem. De slo deg, tenk om de skader dine barn en dag også? Jeg tenker at folk som slår kommer ikke til å endre seg. Det er vel sjeldent. De er som de er. Jeg føler også at barna dine kan ta mye skade av å ha kontakt med dem (psykisk). Jeg skjønner at du føler at du MÅ ting, men jeg tror helt ærlig at det beste er å bare ikke ha kontakt. De har ikke gjort opp for seg heller. Det var en grusom ting de gjorde mot deg, og du har min fulle støtte.

Anonymkode: 7ba7c...f07

[AnonymBruker]

I bunn og grunn tenker jeg du vet svaret selv.

Hadde du lengtet etter dem og hatt behov for å ha de aktivt inn i livet til deg og din familie hadde du kjent det selv. Nå kjenner du på det motsatte. 

Og nei, tiden leger ikke alle sår og blod er ikke tykkere enn vann.

Krenkede barn glemmer ikke....og for dine barn er det viktigere å ha en oppegående og fungerende mor enn at du utsetter deg for å bli krenket og retraumatisert i møter med dine foreldre. 

Husk: samle kun på gode mennesker i livet ditt, du skylder ingen noe ❤️

Anonymkode: 8407e...ce6

[AnonymBruker]

Magefølelsen din sier at du har det best når du ikke har kontakt med de. Da synes jeg du skal følge magefølelsen.

Om du velger å ta opp kontakten, så vil de etterhvert bli en større og større del av livet ditt. De vil kritisere hvordan du oppdrar barna dine. De vil gi deg dårlig samvittighet om du ikke gjør som de vil, og du må ta kamper om at "nei, dere får ikke ta med barna alene til lekeplassen" og "nei, barna mine skal ikke ligge over til dere kommende helg". De er voldelige, så du kan ikke stole på at de ikke vil slå dine barn.

Lev livet ditt med familien du har valgt. Ikke ha dårlig samvittighet for å kutte de ut av livet ditt. 

 

Anonymkode: d968e...e67

[GammelKaktus]

Jeg hadde aldri gjenopptatt noe kontakt, spesielt nå når du har barn.

De har bedrevet omsorgssvikt, det finnes det ingen unnskyldning for. De fleste har et eller flere gode minner fra barndommen men det gjør jo ikke opp for alt det.

Hadde aldri utsatt mitt barn for å ha kontakt med min "familie" for så å måtte kutte de ut igjen og at barnet skulle følt det som et "tap".

[AnonymBruker]

I utgangspunktet så tenker jeg at du skal holde fast med beslutningen din, hvis du ikke finner en annen løsning som er bedre for deg og vil gavne barna dine. F.eks at foreldrene dine kan ta med barna dine på lekeland, kino ect. Det kan være en løsning fordi det ikke er sikkert at foreldrene dine vil vise samme adferd mot deg, som mot barna. Og hvis de er offentlige steder, så er barna dine aldri alene med de. 

 

Anonymkode: 76a99...ae7

[AnonymBruker]

❤️

det er ikke lett. 

jeg har selv brutt med mine foreldre for flere år siden, grunnet oppvekst med omsorgssvikt. jeg er enda veldig fornøyd med min beslutning, og har ikke angret en dag. 

nå tenker vi på barn, da kommer  disse tankene - må jeg egentlig fortelle når vi er gravide, bør jeg egentlig ta kontakt osv osv. for oss vet jeg ikke hvordan mitt ønske blir. vet at mine foreldre kommer til å ønske masse. MEN

tror vi må tenke på våre egne ønsker og behov først, vi er hovedpersonene i eget liv. også må vi slutte å skulle tilfredsstille andres behov. 

det kan heller ikke være godt for dine barn å observere samspillet mellom deg og dine foreldre dersom det ikke er noe du egentlig synes er greit og ønsker. 

jeg forestiller meg også at det kan ende opp som dine barn blir mellommann og at dine foreldre ødelegge mye og kan legge mye av ansvaret på de når de blir eldre. ja det er vanskelig beslutning og valg. 

Anonymkode: 60014...386