Har angst for å snakke i telefonen og sosial angst - mannen presser meg til å ringe til bilverksted. =(

[AnonymBruker]

On 8/17/2021 at 12:12 PM, AnonymBruker said:

Jeg har sosial angst og angst for å snakke i tlf med andre mennesker, særlig ukjente mennesker. Mannen presser meg og sier at jeg må utfordre angsten ved å ringe og snakke i tlf, jeg har sagt at jeg ønsker å sende mail i stedet, men da sier han at jeg aldri vil bli bedre. Jeg føler stemmen snører seg sammen hver gang jeg skal ringe, og at jeg ikke får puste, hjertet begynner å banke. Har forsøkt tre ganger i dag, de to første gangene la jeg på etter 2-3 ring, mens jeg den tredje gangen ikke klarte å vente mer etter å ha sittet i venteliste. Har så lyst å bare sende mail i stedte, det gjelder eu kontroll på bilen. =( Føler at jeg blir dårligere av å ringe i tlf. Hva skal jeg gjøre, er det bedre å bare sende mail eller har mannen min rett selv om det er så ubehagelig for meg? =( Mannen min mener min angst er en treningssak og at jeg er ute av sosial trening.

Anonymkode: 8c5ac...057

Mannen din har helt rett. Du kan selvfølgelig sende en Mail. Men hva hjelper det deg annet enn at du aldri for utfordret angsten din? 

Anonymkode: 14860...0cd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-17 den 12.12):

Jeg har sosial angst og angst for å snakke i tlf med andre mennesker, særlig ukjente mennesker. Mannen presser meg og sier at jeg må utfordre angsten ved å ringe og snakke i tlf, jeg har sagt at jeg ønsker å sende mail i stedet, men da sier han at jeg aldri vil bli bedre. Jeg føler stemmen snører seg sammen hver gang jeg skal ringe, og at jeg ikke får puste, hjertet begynner å banke. Har forsøkt tre ganger i dag, de to første gangene la jeg på etter 2-3 ring, mens jeg den tredje gangen ikke klarte å vente mer etter å ha sittet i venteliste. Har så lyst å bare sende mail i stedte, det gjelder eu kontroll på bilen. =( Føler at jeg blir dårligere av å ringe i tlf. Hva skal jeg gjøre, er det bedre å bare sende mail eller har mannen min rett selv om det er så ubehagelig for meg? =( Mannen min mener min angst er en treningssak og at jeg er ute av sosial trening.

Anonymkode: 8c5ac...057

Blir tvunget å ringe til sjefen hver gang jeg er syk utenom å melde fra til vaktansvarlig utenom og så må jeg ringe hver dag. Sliter med telefonsamtaler jeg også, er pissenervøs hver gang og det er ikke fordi jeg lyver eller noe, men fordi jeg blir så sinnsvakt stressa av å prate i tlf med andre enn nær familie.

Anonymkode: f0987...1b2

[AnonymBruker]

Synes det er dårlig gjort å tvinge deg når det ikke koster han noe og deg mye.  Du bør selv være den som tvinger deg selv, ikke han.

Selv gjør jeg alt for å slippe å ringe noen eller be noen om hjelp, men liker small talk i butikken så angsten slår ikke ut på alt.  Jeg liker heller ikke store forsamlinger med masse folk som prater heller. For min del er det at jeg nok ikke får med meg alt i telefonen, er så vant til å se reaksjoner i ansikt i telefoner og hvis jeg ringer er det fordi jeg også på en måte trenger hjelp.   Min mann forstår heller ikke hvor mye energi mange samtaler stjeler.  
 

Kan si at det er bra å utfordre angsten, men energien man taper på å konfronteres med den må tas fra noe, så det kan lønne seg å planlegge litt når man virkelig må noe sånt og trene på mindre ting først. Ha notater på hva du skal spørre om og notater underveis om hva som blir sagt..  Tegne krusseduller mens man er i telefonkø kan også hjelpe. 

Anonymkode: 26771...101

[AnonymBruker]

Hvordan har du klart deg så langt i livet med telefonskrekk? Hva om du blir alene og må klare alt slikt selv? 

Har dere barn? 

Å ringe i tlf er en ferdighet alle oppegående voksne må mestre. Her har nok mannen din rett.

Anonymkode: 5dcd2...217

[AnonymBruker]

Han mener det godt! Nå har ikke jeg sosial angst, men er tidvis og har vært veldig plaget med angst. Jeg hadde tidligere tlfangst, men med en jobb der jeg ofte måtte svare på vakttelefon har det blitt mye bedre. Før kunne jeg ikke ringe å bestille en tannlegetime engang. I jobben hadde jeg ikke noe valg, og da løste det seg også ellers med telefonsamtaler. 

I senere tid har det vært kjøreangst som har vært et stort problem, og det har bydd på mye dårlig stemning her. Etter vi flyttet til storby klarte jeg ikke å sette meg bak rattet i det hele tatt, og var avhengig av at han kunne kjøre meg eller buss. Jeg kunne aldri kjøre han noe sted. Han presset på, og jeg måtte faktisk bare ta meg sammen og jobbe med det. Starte i det små, sammen med han. Det var grusomt og jeg var så redd at jeg ble sint. Og jeg ble sint fordi han ikke forstod hvorfor jeg hadde angst for kjøringen. Men jeg synes det var verre å sitte hjemme å grine fordi jeg ikke turte å kjøre dit jeg skulle. Sa til og med nei til en jobb fordi jeg ikke turte å kjøre dit. Det tar tid og er ubehagelig, men det kommer seg! Nå kjører jeg alene, og tenker at det går helt fint. Jeg kan fremdeles Grue meg til å kjøre, men jeg gjør det jo likevel. 

Ikke gi næring til angsten med å la være å ringe. Det er eksponering som må til, og for å være ærlig så forstår jeg frustrasjonen til de som lever med oss. Det er slitsomt og irriterende og vi er voksne mennesker som burde kunne ta ansvar og ikke la oss hemme av angst for slike ting. Det handler om å ta tak i ting for å gjøre livet enklere både for oss selv og de som lever med oss. 

Anonymkode: 3ed55...b09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-18 den 15.15):

Synes det er dårlig gjort å tvinge deg når det ikke koster han noe og deg mye.  Du bør selv være den som tvinger deg selv, ikke han.

Selv gjør jeg alt for å slippe å ringe noen eller be noen om hjelp, men liker small talk i butikken så angsten slår ikke ut på alt.  Jeg liker heller ikke store forsamlinger med masse folk som prater heller. For min del er det at jeg nok ikke får med meg alt i telefonen, er så vant til å se reaksjoner i ansikt i telefoner og hvis jeg ringer er det fordi jeg også på en måte trenger hjelp.   Min mann forstår heller ikke hvor mye energi mange samtaler stjeler.  
 

Kan si at det er bra å utfordre angsten, men energien man taper på å konfronteres med den må tas fra noe, så det kan lønne seg å planlegge litt når man virkelig må noe sånt og trene på mindre ting først. Ha notater på hva du skal spørre om og notater underveis om hva som blir sagt..  Tegne krusseduller mens man er i telefonkø kan også hjelpe. 

Anonymkode: 26771...101

Det kalles omsorg.

Hadde ikke mannen min vært der og presset på hadde jeg ikke hatt førerkortet. Jeg relaterer meg til historien over. Han stilte alltid opp og kjørte - omsorg. Men satt også hardt mot hardt i episodene der det var mulig. Og tok kamp på kamp (samtale) for å presse meg til å prøve mer. For ikke å snakke om øvelseskjøring som nesten utelukkende endte med at han ble skjelt ut for ett eller annet. (jeg er ikke slik ellers, men han hadde tålmodighet nok til å vite at det var redsel, stress og angst som fikk utløp) 

Han er også der ellers når det er noe jeg ikke vil, og presser litt. Fordi han kjenner meg, mine grenser, og at de grensene er mye større enn hva jeg tror selv, bedre enn noen andre. 

Og tilsvarende er jeg for han.

Ofte må upopulære beskjeder og press komme fra de som er nærmest. Fordi de kjenner deg best, og samtidig genuint vil ditt beste. 

Anonymkode: f3bb5...6e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-17 den 12.29):

Mannen din har rett i at du må lære deg dette, MEN å hive deg ut i en tvangssamtale er ikke rette metoden… 

Her må det trappes opp gradvis og du må føle mestring gjennom alle trinn. Send en epost om den hersens EU-kontrollen, men legg en plan sammen med mannen for hvordan du ved NESTE eu-kontroll (eventuelt neste service?) skal ringe - uten å være redd. 
 

Mannen din er litt dust som ikke forstår/respekterer frykten din, men dette er også ditt ansvar å lære deg! 
 

hva tenker du om situasjonen? 

Anonymkode: 4cbe4...6ca

Du konkluderer altså med at mannen er dust fordi han ikke forstår, og det uten å vite hvor mange år han har slitt med at samboeren aldri ønsker å eksponere seg for trollene sine. 

La meg være klinkende klar. Du vet ikke hvor mange ganger samboeren til TS har forsøkt å få henne til å pushe seg, det kan være at han etter x-antall år er så lei av å hele tiden får unnskyldninger at dråpen er nådd. 

TS, du kan fortsette i det sporet du holder på med å alltid skylde på angstene dine eller faktisk gå til det skrittet å innse at du faktisk må ta tak i dette selv og ikke lene deg på andre hele tiden. 

Anonymkode: 9e314...716

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 12.12):

Jeg har sosial angst og angst for å snakke i tlf med andre mennesker, særlig ukjente mennesker. Mannen presser meg og sier at jeg må utfordre angsten ved å ringe og snakke i tlf, jeg har sagt at jeg ønsker å sende mail i stedet, men da sier han at jeg aldri vil bli bedre. Jeg føler stemmen snører seg sammen hver gang jeg skal ringe, og at jeg ikke får puste, hjertet begynner å banke. Har forsøkt tre ganger i dag, de to første gangene la jeg på etter 2-3 ring, mens jeg den tredje gangen ikke klarte å vente mer etter å ha sittet i venteliste. Har så lyst å bare sende mail i stedte, det gjelder eu kontroll på bilen. =( Føler at jeg blir dårligere av å ringe i tlf. Hva skal jeg gjøre, er det bedre å bare sende mail eller har mannen min rett selv om det er så ubehagelig for meg? =( Mannen min mener min angst er en treningssak og at jeg er ute av sosial trening.

Anonymkode: 8c5ac...057

På et eller annet tidspunkt i livet så må du ta en telefon, og til og med kanskje en ubehagelig samtale, og da er det greit å ha øvd litt på det 🙂 

det kan jo ikke gå så galt å bestille en eu-kontroll, så dette er et perfekt sted å starte! 

 

Anonymkode: 5d720...19e

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det kalles omsorg.

Hadde ikke mannen min vært der og presset på hadde jeg ikke hatt førerkortet. Jeg relaterer meg til historien over. Han stilte alltid opp og kjørte - omsorg. Men satt også hardt mot hardt i episodene der det var mulig. Og tok kamp på kamp (samtale) for å presse meg til å prøve mer. For ikke å snakke om øvelseskjøring som nesten utelukkende endte med at han ble skjelt ut for ett eller annet. (jeg er ikke slik ellers, men han hadde tålmodighet nok til å vite at det var redsel, stress og angst som fikk utløp) 

Han er også der ellers når det er noe jeg ikke vil, og presser litt. Fordi han kjenner meg, mine grenser, og at de grensene er mye større enn hva jeg tror selv, bedre enn noen andre. 

Og tilsvarende er jeg for han.

Ofte må upopulære beskjeder og press komme fra de som er nærmest. Fordi de kjenner deg best, og samtidig genuint vil ditt beste. 

Anonymkode: f3bb5...6e3

Ja, det kalles omsorg!  

Snillhet og velgjørenhet er to ulike størrelser.

Hvis du vet at jeg har sluttet å røyke og jeg spør deg om en sigarett - vil du da gi meg en?

Det å gi meg en sigarett vil gjøre meg svært fornøyd der og da.

Men på sikt vil det gagne meg mer at du sier nei, og minner meg på å være sterk.

For å utøve god omsorg kan man ikke alltid være snill der og da, eller gi etter for impulser. Man må ha overblikket over hva den andre virkelig behøver og ønsker seg, og evnen til å sette en hensiktsmessig grense mellom press og ettergivenhet.

 

Har forøvrig tenkt en del på dette med telefonvegring.

Er det sosial angst?

Det kan nesten kalles usosial angst.

For det man gjør i telefonen er jo å berøve en samtale for svært mye av den informasjonen man normalt sett veksler i en face-to-face samtale. Andre vil si at det samme gjelder for skriftlig kommunikasjon. Så her er man ulike - men det er likevel det samme; det er fraværet av sosial info som er det mest skremmende.

Skjønt, det kan man kanskje si om alle former for sosial angst; det er ikke normalt sosialt samvær man er redd for, det er det unormale.

Det å snakke til fremmede, det å havne i nye situasjoner, det å bli berøvet fra normale sosiale nødvendigheter som kroppsspråk og kontakt, det å bli sett, hørt, uten feedback, det å bli stadig utfordret. For ikke å snakke om at de fleste ser stadig mer fremmede ut i virkeligheten enn det de fremstiller seg selv som på SoMe.

Usosial angst.

Det er noe uncanny valley over mye av vår sosiale hverdag i 2021.

Jeg ser ikke helt bort fra at man er bedre rustet hvis man sørger for å oppleve mye normal og sunn sosial kontakt, med mennesker man kjenner og er glad i, før man kaster seg ut i det unormale.

Spise middag før kake, liksom, så man har litt ordentlig næring i bunn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det kalles omsorg.

Hadde ikke mannen min vært der og presset på hadde jeg ikke hatt førerkortet. Jeg relaterer meg til historien over. Han stilte alltid opp og kjørte - omsorg. Men satt også hardt mot hardt i episodene der det var mulig. Og tok kamp på kamp (samtale) for å presse meg til å prøve mer. For ikke å snakke om øvelseskjøring som nesten utelukkende endte med at han ble skjelt ut for ett eller annet. (jeg er ikke slik ellers, men han hadde tålmodighet nok til å vite at det var redsel, stress og angst som fikk utløp) 

Han er også der ellers når det er noe jeg ikke vil, og presser litt. Fordi han kjenner meg, mine grenser, og at de grensene er mye større enn hva jeg tror selv, bedre enn noen andre. 

Og tilsvarende er jeg for han.

Ofte må upopulære beskjeder og press komme fra de som er nærmest. Fordi de kjenner deg best, og samtidig genuint vil ditt beste. 

Anonymkode: f3bb5...6e3

Nettopp. Har en samboer selv som sa og gjorde alt for å ikke være sjåfør på lengre kjøreturer. En dag vi skulle på en lengre tur så jeg mitt snitt til å presse henne og satte meg i passasjersetet. Hun var ganske fortjomset når hun så at jeg satt i passasjersetet og koste meg med en bok. Hun satte seg i bilen og startet å kjøre, men så snart vi kom utenfor der hvor hun er vant til å kjøre så kjørte hun til siden og sa at nå var det min tur. Det var allerede etter 20 minutt kjøring. 

Sa jeg kunne kjøre, men det ble å kjøre hjem. For denne turen skulle jeg være den som bare slappet av og hygget meg som passasjer. 

Hun ble ganske snurt og irritert kan du si. Men hun kom seg frem. På vei hjem gjorde jeg det samme, og alle andre langturer det neste halvåret. 

Hun priser seg lykkelig i dag for at jeg tok kampen med henne, fått ny jobb hvor det faktisk kan skje at hun skal på lengre turer, og uten at jeg hadde presset henne så ville hun fått helt fnatt av tanken på å kjøre lange strekninger alene og kanskje ikke takket ja til jobben. 

Anonymkode: 9e314...716

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det kalles omsorg.

Hadde ikke mannen min vært der og presset på hadde jeg ikke hatt førerkortet. Jeg relaterer meg til historien over. Han stilte alltid opp og kjørte - omsorg. Men satt også hardt mot hardt i episodene der det var mulig. Og tok kamp på kamp (samtale) for å presse meg til å prøve mer. For ikke å snakke om øvelseskjøring som nesten utelukkende endte med at han ble skjelt ut for ett eller annet. (jeg er ikke slik ellers, men han hadde tålmodighet nok til å vite at det var redsel, stress og angst som fikk utløp) 

Han er også der ellers når det er noe jeg ikke vil, og presser litt. Fordi han kjenner meg, mine grenser, og at de grensene er mye større enn hva jeg tror selv, bedre enn noen andre. 

Og tilsvarende er jeg for han.

Ofte må upopulære beskjeder og press komme fra de som er nærmest. Fordi de kjenner deg best, og samtidig genuint vil ditt beste. 

Anonymkode: f3bb5...6e3

Ser at du relaterer til historien min. Jeg kan relatere meg til å ha en samboer som din! Min er også flink til å presse meg når jeg tviler på meg selv og mine egne ferdigheter, også i andre ting enn kjøringen som jeg beskrev. For han er ikke i tvil om at jeg får det til, bare jeg våger. Og han elsker å se hvordan jeg lyser opp av mestringsfølelse når jeg gir etter og prøver likevel. Jeg er virkelig takknemlig for at han gjør det, selv om jeg kan bli både trassig og sint eller lei meg. For som du sier, så er det jo stress og redsel som kommer til uttrykk. Du har helt rett i at det er omsorg❤️ noen ganger hjelper det meg til og med bare å tenke "hva ville han sagt til meg nå", og slik blir jeg ikke så avhengig av at han fysisk er der og pusher. Jeg er også der på samme måte de sjeldne gangene han tviler på seg selv. 

Anonymkode: 3ed55...b09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 12.46):

Mannen din har rett, men du må begynne å riktig ende ellers blir det bare verre. Dette ble for mye for deg, men du må øve på å snakke i telefonen jevnlig, helst hver dag.

Anonymkode: f57d8...2dd

Enig. I eksponeringsterapi så går man gradvis frem. For hvis man gjør noe som føles for overveldende, så forsterkes faktisk angsten og det blir verre. Husk det! 

Du burde oppsøke terapeut og få hjelp sammen med terapeuten mens du eksponeres, dersom det er så ille at du ikke klarer å ta tak i det på egen hånd. Da jobber man også med tankemønsteret som har oppstått hos deg underveis. 

Anonymkode: 02c37...058