Eksen på pidestall?

[AnonymBruker]

Jeg er en dame på 33 år, som for noen år sida var sammen med en kar i noen år. Forholdet vårt var ikke perfekt, han var ikke perfekt og jeg var ikke det. Det var jeg som gjorde det slutt. Jeg angret en stund etter bruddet, men da sto ikke forholdet til å redde lenger. Ettersom årene har gått, har jeg på en måte forsonet meg med at vi ikke er sammen lenger og at vi har gått hver våre veier.

I senere forhold har jeg dog hatt en tendens til å sammenligne med eksen. Når forelskelsen er på sitt heteste, er alt fint. Men når ting roer seg litt, så kommer de gamle tankene og følelsene. Og selv om han ikke var perfekt som sagt, så hadde han en unik evne til å få meg til å føle meg spesiell. Han fikk meg til å føle meg elsket, og som jeg var det aller viktigste i livet hans, uten at det var på en patetisk måte. Han ble ille til mote om jeg ikke hadde det bra, og han gledet og sørget med meg med alt i livet mitt. Han stilte opp for meg og mine med den største selvfølge. Akkurat hele denne pakkefølelsen har ingen menn senere klart å gi meg. Nå står jeg atter i en slik situasjon, og jeg er redd for at det skal ødelegge for meg/oss.

Jeg er dessuten litt usikker på om jeg putter eksen på en pidestall, eller om jeg rett og slett bare har truffet gutter som ikke er like snille (eller hva jeg skal kalle det) som han seinere. Han hadde jo noen ting ved seg som jeg ikke likte også, som feks nåværende kjæreste ikke har. Men jeg har hengt meg så opp i denne følelsen av å føle meg viktigst/elsket osv. I forelskelsesfasen er det som sagt ikke så synlig, for da er alt så stas. Men når denne går over, kjenner jeg ofte på sårhet over at jeg ikke får det jeg trenger. Jeg har også lurt på om jeg er needy, eller om jeg kanskje alltid har vært det uten å skjønne det helt. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg lurer kanskje på om noen andre har en slik eks, som fucker opp alle fremtidige kjærester for dem, og evt hva som er løsningen på et slikt problem ? Jeg kjenner at med en gang jeg kjenner på savnet etter den følelsen, så begynner jeg å fokusere på andre negative ting ved forholdet, og så er jeg inni en ond spiral jeg erfaringsmessig veit det er vanskelig å snu. Og så sliter jeg med å systematisere tankene og gi meg selv et ærlig svar på om eksen er putta på pidestall eller om disse guttene jeg har truffet etter han, bare ikke er like bra.. hvis han er på pidestall, hvordan får jeg han ned ? Og hvis han bare er bedre enn de andre, hva i all verden skal jeg gjøre da?

Anonymkode: 9d88a...19b

[AnonymBruker]

Jeg skjønner iallefall hva du mener. Har selv vært gift, og vi elsket hverandre veldig høyt, ihvertfall de første 8-10 årene. Så fikk vi barn, og forholdet endret seg. Mye skjedde. Etter 23 år var vi ved veis ende. 
 

Ett år etter bruddet gikk jeg inn i et nytt forhold, som varte frem til nylig. Vi bodde ikke sammen. Men jeg tok meg i å gjøre som deg, sammenligne han med eksen. Støtt og stadig. Og han nådde ikke opp, i sum i allefall. 
 

Nå tenker jeg at det er lurt - og godt- å være alene. Deilig befriende. Jeg er usikker på om jeg finner noen på nytt som jeg kan finne den store kjærligheten med. Jeg føler meg ganske «brent». Trenger denne tiden alene. Frykter at den kan vare for evig, men prøver å venne meg til den tanken. 
 

Ikke menigen å kuppe tråden din med min egen historie, men poenget er at jeg - som er eldre enn deg - kjenner meg igjen i det du skriver. Det er vanskelig å IKKE sammenligne. Det betyr vel at så langt har ingen toppet den du elsket høyest. 

Anonymkode: f2eba...fe7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg skjønner iallefall hva du mener. Har selv vært gift, og vi elsket hverandre veldig høyt, ihvertfall de første 8-10 årene. Så fikk vi barn, og forholdet endret seg. Mye skjedde. Etter 23 år var vi ved veis ende. 
 

Ett år etter bruddet gikk jeg inn i et nytt forhold, som varte frem til nylig. Vi bodde ikke sammen. Men jeg tok meg i å gjøre som deg, sammenligne han med eksen. Støtt og stadig. Og han nådde ikke opp, i sum i allefall. 
 

Nå tenker jeg at det er lurt - og godt- å være alene. Deilig befriende. Jeg er usikker på om jeg finner noen på nytt som jeg kan finne den store kjærligheten med. Jeg føler meg ganske «brent». Trenger denne tiden alene. Frykter at den kan vare for evig, men prøver å venne meg til den tanken. 
 

Ikke menigen å kuppe tråden din med min egen historie, men poenget er at jeg - som er eldre enn deg - kjenner meg igjen i det du skriver. Det er vanskelig å IKKE sammenligne. Det betyr vel at så langt har ingen toppet den du elsket høyest. 

Anonymkode: f2eba...fe7

TS her. Takk for svar og din erfaring! Du er nok inne på noe ift dette med å være alene. Som du sier, at du trenger den tida. Jeg tror det er sunt etter lange forhold. Selv om tanken på det å være alene skremmer meg skikkelig, så har jeg tatt meg i å ønske å være det for en lang periode. For å se om det hadde løst noe. Problemet mitt nå dessverre, er at jeg ikke har tid til det. Jeg ønsker meg veldig barn og familie, og klokka tikker.

Anonymkode: 9d88a...19b

[CorvusCorax]

Tenker du ikke er ferdig med eksen når du sammenligner. Det vil jo si at du fortsatt tenker på ham. Du må nok ta en pause og være alene - la deg bli ferdig med tidligere forhold. 

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (48 minutter siden):

Tenker du ikke er ferdig med eksen når du sammenligner. Det vil jo si at du fortsatt tenker på ham. Du må nok ta en pause og være alene - la deg bli ferdig med tidligere forhold. 

Åpen for at du har rett, men kan det være at det ikke er slik også ? Det er flere år sida vi var sammen, hva om jeg lar meg selv være alene i lang tid nå, og det ikke hjelper? Er det ikke mulig at man kommer i en situasjon hvor man enten møter personer som rett og slett er dårligere objektivt sett enn en du var sammen med før, og at det føles som en nedgradering? Eller at man ikke lenger klarer å se objektivt av en eller annen grunn, ref pidestallproblematikken?

Kan legge til at jeg er i en biologisk klokke-situasjon, noe jeg tror gjør meg mer kresen og mindre tilpasningsdyktig enn noensinne, da jeg er redd for å ende opp med å få unge med en som viser seg å ikke være bra nok. 

Anonymkode: 9d88a...19b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.8.2021 den 1.29):

Åpen for at du har rett, men kan det være at det ikke er slik også ? Det er flere år sida vi var sammen, hva om jeg lar meg selv være alene i lang tid nå, og det ikke hjelper? Er det ikke mulig at man kommer i en situasjon hvor man enten møter personer som rett og slett er dårligere objektivt sett enn en du var sammen med før, og at det føles som en nedgradering? Eller at man ikke lenger klarer å se objektivt av en eller annen grunn, ref pidestallproblematikken?

Kan legge til at jeg er i en biologisk klokke-situasjon, noe jeg tror gjør meg mer kresen og mindre tilpasningsdyktig enn noensinne, da jeg er redd for å ende opp med å få unge med en som viser seg å ikke være bra nok. 

Anonymkode: 9d88a...19b

 

Anonymkode: 9d88a...19b

[AnonymBruker]

Her er det 9 år siden det ble slutt med min store kjærlighet. Han var og sånn som du beskriver, en som virkelig fikk meg til å føle meg elsket, en som virkelig brydde seg om meg. Og som ble lei seg om jeg ikke hadde det bra.

Før han, var jeg sammen med samme mann i 11 år, og vi var gift og fikk barn. Men han følte jeg meg kun elsket av, da forholdet var på topp. Da det kom motgang, da jeg ble syk, så følte jeg meg virkelig ikke elsket. Og de to siste årene vi var sammen, så følte jeg at han måtte jo mislike meg.

Er og oppvokst med foreldre som utsatte meg for mange grusomme ting, og som jevnlig sa de ikke elsket meg.

Så med min ex ble det jo en opplevelse jeg aldri har hatt før, men som jeg virkelig trengte.

Jeg har hatt en kjæreste etter han, varte 1 år, men følte hele tiden det manglet noe. Har og datet flere, men de alle mangler noe. 

Og jeg er faktisk usikker på om jeg møter en mann som er bra nok igjen. Men da får jeg heller være alene.

Anonymkode: ddbb9...fdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.8.2021 den 23.50):

Jeg er en dame på 33 år, som for noen år sida var sammen med en kar i noen år. Forholdet vårt var ikke perfekt, han var ikke perfekt og jeg var ikke det. Det var jeg som gjorde det slutt. Jeg angret en stund etter bruddet, men da sto ikke forholdet til å redde lenger. Ettersom årene har gått, har jeg på en måte forsonet meg med at vi ikke er sammen lenger og at vi har gått hver våre veier.

I senere forhold har jeg dog hatt en tendens til å sammenligne med eksen. Når forelskelsen er på sitt heteste, er alt fint. Men når ting roer seg litt, så kommer de gamle tankene og følelsene. Og selv om han ikke var perfekt som sagt, så hadde han en unik evne til å få meg til å føle meg spesiell. Han fikk meg til å føle meg elsket, og som jeg var det aller viktigste i livet hans, uten at det var på en patetisk måte. Han ble ille til mote om jeg ikke hadde det bra, og han gledet og sørget med meg med alt i livet mitt. Han stilte opp for meg og mine med den største selvfølge. Akkurat hele denne pakkefølelsen har ingen menn senere klart å gi meg. Nå står jeg atter i en slik situasjon, og jeg er redd for at det skal ødelegge for meg/oss.

Jeg er dessuten litt usikker på om jeg putter eksen på en pidestall, eller om jeg rett og slett bare har truffet gutter som ikke er like snille (eller hva jeg skal kalle det) som han seinere. Han hadde jo noen ting ved seg som jeg ikke likte også, som feks nåværende kjæreste ikke har. Men jeg har hengt meg så opp i denne følelsen av å føle meg viktigst/elsket osv. I forelskelsesfasen er det som sagt ikke så synlig, for da er alt så stas. Men når denne går over, kjenner jeg ofte på sårhet over at jeg ikke får det jeg trenger. Jeg har også lurt på om jeg er needy, eller om jeg kanskje alltid har vært det uten å skjønne det helt. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg lurer kanskje på om noen andre har en slik eks, som fucker opp alle fremtidige kjærester for dem, og evt hva som er løsningen på et slikt problem ? Jeg kjenner at med en gang jeg kjenner på savnet etter den følelsen, så begynner jeg å fokusere på andre negative ting ved forholdet, og så er jeg inni en ond spiral jeg erfaringsmessig veit det er vanskelig å snu. Og så sliter jeg med å systematisere tankene og gi meg selv et ærlig svar på om eksen er putta på pidestall eller om disse guttene jeg har truffet etter han, bare ikke er like bra.. hvis han er på pidestall, hvordan får jeg han ned ? Og hvis han bare er bedre enn de andre, hva i all verden skal jeg gjøre da?

Anonymkode: 9d88a...19b

Jeg tenker iblant dette. Så minner jeg meg selv på at selv om jeg i øyeblikket kunne føle meg veldig ivaretatt, så sviktet min eks når det gjaldt ved flere viktige anledninger,  og dro ikke forholdet og livet fram mot dit vi skulle være. Han brukte rett og slett kreftene sine på å få meg til å føle meg bra, ikke til å endre på livet sitt på sånne måter at ting faktisk blei bedre. 

Det er vel den største forskjellen på eksen og nåværende kjæresten. 

Anonymkode: c8dac...399

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Her er det 9 år siden det ble slutt med min store kjærlighet. Han var og sånn som du beskriver, en som virkelig fikk meg til å føle meg elsket, en som virkelig brydde seg om meg. Og som ble lei seg om jeg ikke hadde det bra.

Før han, var jeg sammen med samme mann i 11 år, og vi var gift og fikk barn. Men han følte jeg meg kun elsket av, da forholdet var på topp. Da det kom motgang, da jeg ble syk, så følte jeg meg virkelig ikke elsket. Og de to siste årene vi var sammen, så følte jeg at han måtte jo mislike meg.

Er og oppvokst med foreldre som utsatte meg for mange grusomme ting, og som jevnlig sa de ikke elsket meg.

Så med min ex ble det jo en opplevelse jeg aldri har hatt før, men som jeg virkelig trengte.

Jeg har hatt en kjæreste etter han, varte 1 år, men følte hele tiden det manglet noe. Har og datet flere, men de alle mangler noe. 

Og jeg er faktisk usikker på om jeg møter en mann som er bra nok igjen. Men da får jeg heller være alene.

Anonymkode: ddbb9...fdd

Hei!

TS her. Leit å høre om barndommen din😞 det er akkurat det du er inne på der, det med motgang i livet. Det er da du virkelig får testa forholdet. Eksen var der for meg både ved glede og sorg. Ingen andre i livet mitt, selv nærmeste familie og venner, har evnet å være slik en klippe når det blåser som verst. Han så meg på mitt verste, elsket meg fortsatt og støttet meg til jeg ble sterk igjen. Er dette en så sjelden egenskap hos partnere ? Jeg føler selv at jeg har tilbudt dette til alle jeg har vært sammen med, men eksen er den eneste som har gitt meg det. 

Anonymkode: 9d88a...19b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg tenker iblant dette. Så minner jeg meg selv på at selv om jeg i øyeblikket kunne føle meg veldig ivaretatt, så sviktet min eks når det gjaldt ved flere viktige anledninger,  og dro ikke forholdet og livet fram mot dit vi skulle være. Han brukte rett og slett kreftene sine på å få meg til å føle meg bra, ikke til å endre på livet sitt på sånne måter at ting faktisk blei bedre. 

Det er vel den største forskjellen på eksen og nåværende kjæresten. 

Anonymkode: c8dac...399

Heisann!

TS her. Takk for tilbakemelding. Det høres lurt og fint ut å kunne rasjonalisere bort tankene slik. Jeg har prøvd å se om jeg kan gjøre lignende, som sagt var han jo ikke perfekt. Men hans største «feil» var ikke noe stort problem i den store sammenhengen, og han var også lydhør for å endre seg på dette. Alt i alt har han ikke noe jeg kan bruke for å overbevise meg om at det var rett at det ikke er oss lenger. Hvis jeg sammenligner hans feil med senere flammers og nåværende kjærestes «feil» så kommer han alltid bedre ut uansett. Alt i livet mitt som er bra og går på selvfølelse, selvtillit, mestringsfølelse osv., føler jeg at jeg kan takke eksen for. Det er jo ikke et regnestykke som skal gå opp, men jeg føler bare at alle gutter etter han (og før for den saks skyld), ikke rekker han til knærna en gang. 

Anonymkode: 9d88a...19b