Er jeg egentlig klar for skilsmisse?

[AnonymBruker]

Jeg har sluttet å tenkte på alt som har vært kjipt i ekteskapet - det føles ikke relevant lengre.

selv nå som ham (endelig) oppfører seg slik jeg alltid har ønsket (rolig, mindre sint, mindre deprimert) slapper jeg mer av i sofaen når han ikke er her, og når jeg er ute av huset uten ham er jeg mye mer sprudlende. jeg har faktisk dårlig samvittighet for at han oppfører seg så bra nå..

jeg tror barna kommer til å klare seg helt fint, er klar for å støtte dem

har søkt på nytt hus på Finn.no, ikke funnet noe som er aktuelt men begynner å få oversikt over området. Har også beregnet om jeg klarer huset selv hvis han vil flytte 

Jeg bruker store deler av fritiden min til å søke på nett om skilsmisse, døde ekteskap, hva gjør jeg hvis jeg ikke føler noe særlig for mannen osv

jeg har vært utro, har gjort det slutt med han andre - vil fikse hjemmesituasjonen uavhengig av ham

jeg har bestilt time hos parterapi, vet ikke helt om jeg faktisk skal si til ham at jeg ikke er særlig engasjert i ekteskapet allerede første time.

Hvis mannen hadde kommet hjem og sagt han har vært utro tror jeg det første jeg hadde tenkt var at han kanskje var klar for brudd han og

jeg er mest bekymret for hvordan han tar et evt brudd og hvordan det påvirker barna

men så jeg en snikende følelse av  «tenkt om det kan gå» hvis jeg bare gjør litt mer innsats - og da blir jeg litt sliten av tanken..

Er jeg egentlig klar? Noen andre som har hatt det lignende og vendt tilbake?

Anonymkode: 3eb0e...c8f