Uenig om når vi skal fortelle

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er uenig om når vi skal dele at vi er gravid. Har nettopp testet positivt. Det skjer litt fremover i høst og der blir vanskelig å skjule en graviditet for lenge. Men jeg ønsker å vente så lenge som mulig, og ta en UL så tett opp mot når vi vil fortelle det. 

Mannen forstår ikke hvorfor det skal være hemmelig. Jeg har forklart hvorfor jeg ønsker det. At det er fare for spontanabort, det oppdages feks feil slik at vi kanskje vurderer abort ol. Han sier at vi vil jo få støtte da. Det gjør vi nok, men samtidig føler jeg at mine grunner bør veie tyngst da det i så fall er jeg som gjennomgår en spontanabort. Det vil jo være vondt for begge, men kanskje spesielt for kvinner.  Da hadde det vært greit å kunne dele en evt spontanabort når vi er klar for det. 

Tanker?

Anonymkode: ed656...b78

[AnonymBruker]

Tenker at dere begge har gode grunner for deres synspunkter og at dere bare må komme til enighet. 

Anonymkode: 006c4...796

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg og mannen er uenig om når vi skal dele at vi er gravid. Har nettopp testet positivt. Det skjer litt fremover i høst og der blir vanskelig å skjule en graviditet for lenge. Men jeg ønsker å vente så lenge som mulig, og ta en UL så tett opp mot når vi vil fortelle det. 

Mannen forstår ikke hvorfor det skal være hemmelig. Jeg har forklart hvorfor jeg ønsker det. At det er fare for spontanabort, det oppdages feks feil slik at vi kanskje vurderer abort ol. Han sier at vi vil jo få støtte da. Det gjør vi nok, men samtidig føler jeg at mine grunner bør veie tyngst da det i så fall er jeg som gjennomgår en spontanabort. Det vil jo være vondt for begge, men kanskje spesielt for kvinner.  Da hadde det vært greit å kunne dele en evt spontanabort når vi er klar for det. 

Tanker?

Anonymkode: ed656...b78

Hvor langt på vei er du - hvis det skjer i høst, som du skriver?  Personlig synes jeg man kan fortelle om en graviditet til nærmeste familie på et tidlig stadium hvis man har et nært og godt forhold. Jeg er selv gravid, og vi fortalte familie om det i uke 8. Da sa jeg til familien at jeg var redd noe skulle gå galt, og da sa de bare at hvis det skulle skje, så ville de være der for oss og støtte oss! Mange snakker mye om spontanabort og ting som går galt, men i flesteparten av svangerskap er faktisk tilfellet at alt går bra. Flott at folk er åpne om vanskelige ting, men samtidig er det trist at mange blir så skremt av det. Det er lov å glede seg - og dele gleden! Gratulerer! 

Anonymkode: 6071f...0f5

[Oxytenis]

Den som ønsker å vente bør bli tatt mest hensyn til kanskje… men er veldig for åpenhet rundt spontanabort og abort pga seriøse feil ved foster. Som samfunn bør vi umustifisete det og få det frem i lyset slik at de som opplever det (og det er mange) ikke føler seg så alene eller føler på skam osv. tror også dere vil ha godt av å ikke gå gjennom det alene dersom det skjer noe sånt. Men at dere får ekstra støtte og forståelse hvis dere får en skikkelig tøff periode nå.

[AnonymBruker]

Den som vil vente bør respekteres. Det blir å trå over en grense overfor denne personen (i dette tilfellet deg) ved å fortelle før personen er klar.

Det handler om å respektere grenser. 
Det er også din kropp! 

Anonymkode: f7b20...3f2

[AnonymBruker]

Jeg var som deg og ønsket å vente til vi hadde gjennomført ordinær ultralyd i uke 18. Men dette var en enorm hemmelighet som jeg fikk mer og mer lyst til å fortelle, så etter ultralyd i uke 12 fikk de fleste vite det. Det var min erfaring med å skulle vente😅

Men jeg synes ditt ønske om å vente burde veie tyngst, siden det er din kropp. Det er også mannens baby, men det er ikke han som får alt «stakkars deg» om det mot formodning skulle gå galt.

Anonymkode: 001d4...262

[AnonymBruker]

Kvinnen bestemmer dette til et punkt. Deling på sosiale medier og å fortelle det til hele verden må man bestemme sammen, MEN hvis du har behov for å vente fordi det er ubehagelig for deg at mange vet det dersom din kropp går gjennom en SA så skal det taes hensyn til. På samme måte som at jeg fortalte det til nærmeste familie i uke 6 og to venninner. Det bestemte jeg fordi jeg var kvalm, engstelig og trengte noen å snakke med. Det er begge sitt barn, men jeg går gjennom helt andre ting en mannen. 

Anonymkode: 77c9b...c4b

[AnonymBruker]

Mannen her var også litt mer gira på å dele enn meg men jeg lot ham bestemme det selv egentlig.. men så "måtte" jeg si det til min familie og noen venner veldig tidlig, så da følte jeg heller ikke at jeg kunne nekte ham å si det til sin familie og venner  Tenkte på det slik at jeg syntes det var hyggelig at han var så positiv og hadde lyst til å dele det med venner. Vi sa ifra at det var tidlig da og følte folk hadde stor forståelse for det og sa gratulerer med litt forbehold og håpet på positivt oppdatering i uke 12+ 

Kanskje dere kan finne et kompromiss? Si det til noen nære feks rundt uke 8 istedet for å vente til uke 12 og så si det til andre når du er i 2. trimester?

(Vi delte ikke noe på SoMe da)

Anonymkode: 37f36...5de

[AnonymBruker]

Dere kan jo også vurdere en tidlig UL i uke 7, ser man hjerteslag osv da så er det jo større sjanse for at alt går bra og man kan føle det tryggere å fortelle. 

Anonymkode: 37f36...5de

[AnonymBruker]

Enig i at den som ønsker å vente, skal respekteres. Jeg mistet 2 ganger før 12 uker, og synes det verste med hele greien var å fortelle familie, kolleger, folk som synes synd på meg osv (taklet det å miste fint, men taklet dårlig oppmerksomheten som kom, mine foreldres bekymringer osv)

Anonymkode: 8af60...18e

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg og mannen er uenig om når vi skal dele at vi er gravid. Har nettopp testet positivt. Det skjer litt fremover i høst og der blir vanskelig å skjule en graviditet for lenge. Men jeg ønsker å vente så lenge som mulig, og ta en UL så tett opp mot når vi vil fortelle det. 

Mannen forstår ikke hvorfor det skal være hemmelig. Jeg har forklart hvorfor jeg ønsker det. At det er fare for spontanabort, det oppdages feks feil slik at vi kanskje vurderer abort ol. Han sier at vi vil jo få støtte da. Det gjør vi nok, men samtidig føler jeg at mine grunner bør veie tyngst da det i så fall er jeg som gjennomgår en spontanabort. Det vil jo være vondt for begge, men kanskje spesielt for kvinner.  Da hadde det vært greit å kunne dele en evt spontanabort når vi er klar for det. 

Tanker?

Anonymkode: ed656...b78

til dels enig med hans argumenter, men nå er det jo du som er gravid så dermed har du siste ordet her.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg og mannen er uenig om når vi skal dele at vi er gravid. Har nettopp testet positivt. Det skjer litt fremover i høst og der blir vanskelig å skjule en graviditet for lenge. Men jeg ønsker å vente så lenge som mulig, og ta en UL så tett opp mot når vi vil fortelle det. 

Mannen forstår ikke hvorfor det skal være hemmelig. Jeg har forklart hvorfor jeg ønsker det. At det er fare for spontanabort, det oppdages feks feil slik at vi kanskje vurderer abort ol. Han sier at vi vil jo få støtte da. Det gjør vi nok, men samtidig føler jeg at mine grunner bør veie tyngst da det i så fall er jeg som gjennomgår en spontanabort. Det vil jo være vondt for begge, men kanskje spesielt for kvinner.  Da hadde det vært greit å kunne dele en evt spontanabort når vi er klar for det. 

Tanker?

Anonymkode: ed656...b78

Tenker som en som har mistet 3 ganger at det er ganske j.... å ikke ha noen å lene seg til hvis man mister.
Det har også godt bra tre ganger og da var det jo også kjekt å ha noen som gledet seg med en. Det var likevel aller viktigst når det gikk galt.

Anonymkode: de8d8...7ae

[AnonymBruker]

Første jeg tenker er at dette er en liten av mange floker dere må løse fremover, og får øve dere allerede nå på kompromiss?

kan dere ikke sette et tidspunkt rundt midten, og ikke så langt fra uke12? Er enig i begges argument, men kjenner flere som fortalte tidlig, og angret når det gikk galt. Ikke fordi de ikke fikk støtte, men fordi det ble veldig privat og for mange som ville ta støttepraten.

Anonymkode: 8dbc7...1ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Første jeg tenker er at dette er en liten av mange floker dere må løse fremover, og får øve dere allerede nå på kompromiss?

kan dere ikke sette et tidspunkt rundt midten, og ikke så langt fra uke12? Er enig i begges argument, men kjenner flere som fortalte tidlig, og angret når det gikk galt. Ikke fordi de ikke fikk støtte, men fordi det ble veldig privat og for mange som ville ta støttepraten.

Anonymkode: 8dbc7...1ad

Som foreldre er det overraskende mange ting man må kompromisse på. Bare vent til bestemødrene begynner å ha sprikende forventninger og meninger også🙃 Første bursdag, første julefeiring, første barselbesøk, hvem skal bære til en evt dåp, hvem skal strikke hentesettet, hvem skal ha første overnatting, hvem skal ditt, hvem skal datt.

Anonymkode: 7ade0...0de

[AnonymBruker]

Den som vil vente bør respekteres, tenker jeg. 

Her hadde vi mange diskusjoner på når vi skulle si noe, og endte med å fortelle litt etterhvert som vi møtte folk. Et par venninner fikk vite i uke 6-7, svigermor i uke 8, mamma i uke 13-14, flere venninner etter oul i uke 18-19, jobben i uke 23 og folk etterhvert som vi møtte dem. Man MÅ ikke annonsere det «offentlig» på Facebook e.l. Vi valgte å legge ut at han var kommet til verden, men ikke at vi ventet barn. 

Anonymkode: dea2a...d80

[AnonymBruker]

Enig med mannen din, synes det er en skikkelig uting at man liksom skal gå å bære på sorgen av å eventuelt miste i stillhet og skam. Og la frykt begrense gleden. Skulle det mot formodning skje noe så ville jeg uansett hatt støtte hos mine nærmeste.

Anonymkode: ce664...9bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Tenker som en som har mistet 3 ganger at det er ganske j.... å ikke ha noen å lene seg til hvis man mister.
Det har også godt bra tre ganger og da var det jo også kjekt å ha noen som gledet seg med en. Det var likevel aller viktigst når det gikk galt.

Anonymkode: de8d8...7ae

Jeg har også hatt noen tøffe tak når det gjaldt prøving og skuffelser...

Og nei, jeg trengte egentlig ikke andre enn mannen, og ei venninne som hadde vært gjennom det samme.

Mine foreldre, og svigermor, følte nesten mer sorg en oss, til den grad at jeg både fikk vondt av dem, i kombinasjon med at det var slitsomt, at det nesten ble gått på nåler. Venninner som ikke hadde opplevd det samme forstod rett og slett ikke, uansett hvor hardt de prøvde, og det orket jeg ikke forholde meg til. 

Det handler ikke om skam, eller sorg. Men om å beskytte seg selv. 

Anonymkode: 4d186...207

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har også hatt noen tøffe tak når det gjaldt prøving og skuffelser...

Og nei, jeg trengte egentlig ikke andre enn mannen, og ei venninne som hadde vært gjennom det samme.

Mine foreldre, og svigermor, følte nesten mer sorg en oss, til den grad at jeg både fikk vondt av dem, i kombinasjon med at det var slitsomt, at det nesten ble gått på nåler. Venninner som ikke hadde opplevd det samme forstod rett og slett ikke, uansett hvor hardt de prøvde, og det orket jeg ikke forholde meg til. 

Det handler ikke om skam, eller sorg. Men om å beskytte seg selv. 

Anonymkode: 4d186...207

Enig i at man ikke trenger å annonsere til alle,men at det er greit å se til de nærmeste som man vet man vil dele både sorger og gleder med.

Anonymkode: ce664...9bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Enig i at man ikke trenger å annonsere til alle,men at det er greit å se til de nærmeste som man vet man vil dele både sorger og gleder med.

Anonymkode: ce664...9bd

 

Det var ikke riktig for meg, det viste første runde der jeg delte helt tydelig. De er fantastiske mennesker, alle sammen, men omsorgen var feil, og hjalp meg heller ikke. Den beste trøsten var å "tømme seg" sammen med mannen, eller stillhet sammen min venninne som hadde vært gjennom det samme. 

Jeg tror ikke man skal uttale seg om hva man trenger før man har vært i situasjonen. Og når man har delt er det ingen vei tilbake. Jeg angret i alle fall dypt da jeg forstod hvor mye det påvirket min mor, og opplevde at min nærmeste (og vanligvis veldig empatiske venninne) ikke klarte å si noe riktig. 

Anonymkode: 4d186...207

[AnonymBruker]

Kan det være en ide med tidlig ultralyd for å få bekreftet liv før dere forteller?

Vi fortalte til besteforeldre etter tul i uke 10. Når vi da fortalte til besteforeldre før vi var i «sikker» periode, ble det litt sånn «hurra vi er gravide, men..». Usikkerheten satte nok en liten demper på gleden som kunne vært om ting var mer sikkert. Så det er hyggelig å fortelle tidlig, men det kan kanskje være enda hyggeligere å fortelle når man er mer sikker på at ting sannsynligvis går veien. 

Anonymkode: 115d1...854