Fødselsdepresjon etter to år, eller "bare" sliten?

[AnonymBruker]

Er det noen som har opplevd å få fødselsdepresjon, og fortsatt slite flere år etter? Historien min er noenlunde sånn;

Jeg fikk en fødselsdepresjon, mest sannsynlig, da jeg var hjemme med babyen min. Pappaen meldte seg helt ut, og jeg hadde null avlastning. Underskudd på søvn over flere måneder, samt en ubrukelig partner, gjorde meg omtrent psykotisk. Jeg begynte å føle for å skade babyen min, og legen konstaterte at jeg var deprimert og sykmeldte meg.

Det som var dumt var jo at pappaen tok over permisjonen, men han brukte den bare til å sove lenger på dagtid, og på å gjøre diverse ærend/besøke folk han kjente. Han nektet å ta trilleturer, eller generelt passe babyen så jeg fikk sove. Så jeg fikk ikke akkurat mer hjelp av det, men jeg var så skamfull over å ha fått barn med en så ubrukelig fyr at jeg ikke turte å si noe. Jeg begynte på antidepressiva for å hjelpe meg gjennom hverdagen. 

Jeg klarte å karre meg gjennom permisjonen. Jeg ble bedre psykisk da jeg begynte på jobb, selv om jeg var livredd for å forlate babyen med en pappa som ikke kjente ungen sin. Det gikk på et vis, og barnet begynte etter hvert i barnehage. Jeg holdt ikke ut i forholdet med pappaen ettersom han begynte å drikke mye og ble aggressiv. Med ham noenlunde ute av bildet følte jeg for å slutte med medisinene, fordi alt ble mye bedre da jeg ble alene med barnet.  

Nå er barnet 2,5 år og er helt fantastisk. Blid, trygg og snill, og vi koser oss veldig mye. Men er selvsagt midt i en ekstrem trass og grensetesting-periode, så tålmodigheten min blir absolutt satt på prøve.

Men det er så ofte jeg gråter og blir nedfor, jeg føler ofte på at jeg ikke klarer å være mamma mer. Det er en vond følelse, for jeg elsker virkelig barnet mitt over alt på jord. Det er ikke noe annet jeg heller vil enn å være mammaen til barnet mitt, men jeg føler ofte at det blir for mye for meg.

Er dette helt vanlig som "alenemamma", eller er jeg ikke helt frisk fra fødselsdepresjonen? Er det noen som har lignende erfaringer eller synspunkter? 

Anonymkode: 069b0...b9d

[AnonymBruker]

Det kan nok være at du endelig har fått hodet over vann og kan kjenne på følelsene dine. Be om hjelp, uansett hva det skal kalles ❤️

Anonymkode: 3b71b...708

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er det noen som har opplevd å få fødselsdepresjon, og fortsatt slite flere år etter? Historien min er noenlunde sånn;

Jeg fikk en fødselsdepresjon, mest sannsynlig, da jeg var hjemme med babyen min. Pappaen meldte seg helt ut, og jeg hadde null avlastning. Underskudd på søvn over flere måneder, samt en ubrukelig partner, gjorde meg omtrent psykotisk. Jeg begynte å føle for å skade babyen min, og legen konstaterte at jeg var deprimert og sykmeldte meg.

Det som var dumt var jo at pappaen tok over permisjonen, men han brukte den bare til å sove lenger på dagtid, og på å gjøre diverse ærend/besøke folk han kjente. Han nektet å ta trilleturer, eller generelt passe babyen så jeg fikk sove. Så jeg fikk ikke akkurat mer hjelp av det, men jeg var så skamfull over å ha fått barn med en så ubrukelig fyr at jeg ikke turte å si noe. Jeg begynte på antidepressiva for å hjelpe meg gjennom hverdagen. 

Jeg klarte å karre meg gjennom permisjonen. Jeg ble bedre psykisk da jeg begynte på jobb, selv om jeg var livredd for å forlate babyen med en pappa som ikke kjente ungen sin. Det gikk på et vis, og barnet begynte etter hvert i barnehage. Jeg holdt ikke ut i forholdet med pappaen ettersom han begynte å drikke mye og ble aggressiv. Med ham noenlunde ute av bildet følte jeg for å slutte med medisinene, fordi alt ble mye bedre da jeg ble alene med barnet.  

Nå er barnet 2,5 år og er helt fantastisk. Blid, trygg og snill, og vi koser oss veldig mye. Men er selvsagt midt i en ekstrem trass og grensetesting-periode, så tålmodigheten min blir absolutt satt på prøve.

Men det er så ofte jeg gråter og blir nedfor, jeg føler ofte på at jeg ikke klarer å være mamma mer. Det er en vond følelse, for jeg elsker virkelig barnet mitt over alt på jord. Det er ikke noe annet jeg heller vil enn å være mammaen til barnet mitt, men jeg føler ofte at det blir for mye for meg.

Er dette helt vanlig som "alenemamma", eller er jeg ikke helt frisk fra fødselsdepresjonen? Er det noen som har lignende erfaringer eller synspunkter? 

Anonymkode: 069b0...b9d

Kjenner meg så igjen i neste siste avsnitt der. Jeg er ikke alenemamma, men «gressenke» (mann som jobber på havet og er borte i lengre perioder). Han er fantastisk når han er hjemme, men jeg er jo mye alene også. Har 3 barn og hadde selv fødselsdepresjon med de to første.

For å være ærlig så tror jeg det bare er slik livet (foreldrelivet) er til tider. Disse følelsene kommer ofte i perioder med trass eller annet som er vanskelig med barna og ofte samtidig som det er noe «ekstra» i tillegg. Slik som mye på jobb, sykdom, lite søvn, perioder med hyppige migreneanfall og mye stress. Da kommer de fæle tankene om at jeg har tatt meg vann over hodet med med alle disse barna og mann som jobber borte, at vi burde droppet siste barnet, at jeg ikke burde hatt barn osv. Det gjør vondt å skrive dette, skal innrømme det. De tøffe fasene varer ofte noen uker også kan det gå lang tid til neste gang (måneder og år). Om noen år har vi 3 tenåringer i hus og da kommer det nok sånne faser igjen.

Vil råde deg til å snakke med noen. Det trenger ikke å være profesjonelle eller helsepersonell. Selv har jeg åpnet meg for noen nære venninner og de kan alle (utrolig nok) kjenne seg igjen. Jeg trodde også jeg var alene om å ha det slik.

Anonymkode: 3690b...bd1

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er det noen som har opplevd å få fødselsdepresjon, og fortsatt slite flere år etter? Historien min er noenlunde sånn;

Jeg fikk en fødselsdepresjon, mest sannsynlig, da jeg var hjemme med babyen min. Pappaen meldte seg helt ut, og jeg hadde null avlastning. Underskudd på søvn over flere måneder, samt en ubrukelig partner, gjorde meg omtrent psykotisk. Jeg begynte å føle for å skade babyen min, og legen konstaterte at jeg var deprimert og sykmeldte meg.

Det som var dumt var jo at pappaen tok over permisjonen, men han brukte den bare til å sove lenger på dagtid, og på å gjøre diverse ærend/besøke folk han kjente. Han nektet å ta trilleturer, eller generelt passe babyen så jeg fikk sove. Så jeg fikk ikke akkurat mer hjelp av det, men jeg var så skamfull over å ha fått barn med en så ubrukelig fyr at jeg ikke turte å si noe. Jeg begynte på antidepressiva for å hjelpe meg gjennom hverdagen. 

Jeg klarte å karre meg gjennom permisjonen. Jeg ble bedre psykisk da jeg begynte på jobb, selv om jeg var livredd for å forlate babyen med en pappa som ikke kjente ungen sin. Det gikk på et vis, og barnet begynte etter hvert i barnehage. Jeg holdt ikke ut i forholdet med pappaen ettersom han begynte å drikke mye og ble aggressiv. Med ham noenlunde ute av bildet følte jeg for å slutte med medisinene, fordi alt ble mye bedre da jeg ble alene med barnet.  

Nå er barnet 2,5 år og er helt fantastisk. Blid, trygg og snill, og vi koser oss veldig mye. Men er selvsagt midt i en ekstrem trass og grensetesting-periode, så tålmodigheten min blir absolutt satt på prøve.

Men det er så ofte jeg gråter og blir nedfor, jeg føler ofte på at jeg ikke klarer å være mamma mer. Det er en vond følelse, for jeg elsker virkelig barnet mitt over alt på jord. Det er ikke noe annet jeg heller vil enn å være mammaen til barnet mitt, men jeg føler ofte at det blir for mye for meg.

Er dette helt vanlig som "alenemamma", eller er jeg ikke helt frisk fra fødselsdepresjonen? Er det noen som har lignende erfaringer eller synspunkter? 

Anonymkode: 069b0...b9d

Høres mer ut som om at du er utbrent. 

Snakk med legen❤️

[AnonymBruker]

Det kan være "bare" depresjon, du er nok mer sårbar for å utvikle depresjon når du har hatt fødselsdepresjon. Men det er ikke så nøye hva det heter, bare du får hjelp. Gå til fastlegen din ❤️

Anonymkode: 31921...ae8

[AnonymBruker]

Du må ikke klandre deg selv- men heller gi deg selv kred for å klare å komme deg ut av forholdet. Og søk hjelp, for jeg tror du trenger hjelp til å sortere tankene dine. Er helt sikker på at det vil bli bedre fremover💙

Anonymkode: fb9c1...962

[AnonymBruker]

På 30 mnd har du vært gjennom fødsel, barseltid, fødselsdepresjon, lite søvn, problemer i forholdet og brudd. Ikke rart du får en reaksjon når alt roer seg. Du har nok gått i stress lenge og nå sier kroppen fra. 
du har vært flink som gikk fra far som ikke er bra for deg. Klapp deg selv på skuldra for den bra jobben du har gjort og gjør! Du har lov til å knekke litt sammen og gråte ut og være deppa og sliten. 
snakk med noen om det, gode venner?
 

Anonymkode: 03a37...962