Jeg er en elendig kjæreste - retg og slett en håpløs person

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor denne blir riktig å publisere, men jeg prøver her. 

Jeg sliter ekstremt mye med dårlig selvfølelse, dårlig samvittighet og føler meg egentlig som en ganske rævva person. Jeg føler meg som en elendig kjæreste, søster og datter. Mest fordi jeg sliter så veldig med å vise følelser, og ikke bare være helt «flat» i humøret og måten jeg uttrykker meg på. Jeg viser liksom ingen entusiasme eller innlevelse, og føler meg generelt veldig anspent. Sliter veldig med å gi anerkjennelse til andre, spesielt til folk som kjenner meg godt (merkelig nok). Bare det å gi samboeren min et kompliment, er noe som ikke faller meg naturlig, og som blir «påtvunget» de få gangene jeg gjør det. Er så redd jeg grunnet dette virker kald, eller til å ikke bry meg. Jeg klarer liksom ikke gi av meg selv slik jeg skulle ønske - til noen som står meg nær, men kanskje mest av alt han jeg er sammen med.

Jeg er også en elendig sexpartner. Dette er noe min samboer aldri har sagt til meg, men jeg skjønner det selv. Jeg fryser til når vi skal ha sex. Klarer ikke slappe av/gi av meg selv. Kan stryke litt på og være med på å gjøre noe av jobben når det kommer til selve penetreringen, men jeg får ikke meg selv til å kaste meg over han, kysse han og gå ned på han, for eksempel. Jeg sliter veldig med å ta iniativ. Dette selv etter mange år sammen. 

Håper dere er snille og ikke kommer med krasse kommentarer om hvor tafatt jeg er, for det vet jeg. Jeg har flere ganger begynt å gråte under sex (uten at han har merket det), fordi jeg føler meg så dritt som bare får og får, uten å klare og gi tilbake. Jeg vil ikke at det skal være sånn, jeg bare klarer det ikke. Dette har resultert i at jeg nesten ikke vil ha sex - og hvertfall ikke har noen sexlyst, fordi det kun minner meg på hvor dårlig jeg er. Dette, kombinert med at jeg er så dårlig på dette med ord og anerkjennelse, får meg til å lure på hvorfor han i det hele tatt blir. 

Jeg føler jeg ikke strekker til i noen av relasjonene mine, og er sikker på at alle som kjenner meg synes jeg er vanskelig å føle seg nær. Kanskje ikke så rart, når jeg nesten ikke klarer å vise glede, sorg eller noenting. Jeg sliter også med å vise empati, selv om dette er noe som jeg absolutt ikke har mangel på. 

Kan legge til at jeg sliter med tilbakevendende depresjon, og også har fått diagnosen unnvikende (engstelig) personlighetsforstyrrelse. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men er det noe som kjenner seg igjen i noe? Jeg føler meg så verdiløs (og annerledes) som har det på denne måten..

Jente, 25 år

 

Anonymkode: e4530...271

[AnonymBruker]

Hva føler du inni deg, da? Har du mye entusiasme for familien din og kjæresten din? 

Anonymkode: cb58f...42b

[AnonymBruker]

Dette er jo en del av diagnosebildet ved unnvikende. 

Du må rett og slett ta imot behandling for diagnosen du har. Det er en vanskelig diagnose å leve med, men det finnes bra terapi. 

Anonymkode: 2f021...d59

[AnonymBruker]

Er ikke poenget med å få en diagnose at en skal få riktig hjelp? Å bare få et skriv fra bup/dps med et diagnosenavn som bare blir lagt i en skuff er jo ikke noe poeng.

Åpner ikke dette noe rettigheter for deg? Noe terapi? Kurs? Foreninger? Nettverksgrupper?

Anonymkode: 98aa1...5de

[AnonymBruker]

Merker ganske tidlig i innlegget at du har depresjon. Enkelt blir flate i humøret av depresjon, og føler mindre. Sannsynligvis føler du mindre kosete følelser og seksuelle følelser også, noe som gjør at du ikke klarer get into sex ordentlig. Du mangler følelser normale mennesker får når de koser og skal ha sex. 

Løsningen er å finne ut hvor depresjonen kommer fra. Det er mulig du har sykdom i bunn som påvirker kjemikaliene i hjernen din. For eks nevrologisk sykom, hormonell sykdom eller lignende. Da er det kun medisin mot de sykdommene som vil hjelpe. Kjenner en som hadde lavt stoffskifte som var som deg, han ble en helt annen person med stoffskiftemedisiner. Da kunne han føle igjen, ble mer utadvendt, mer libido og lo mer. Det var ganske drastisk forskjell. 

Anonymkode: cbe54...399

[AnonymBruker]

Får du behandling for unnvikende pu? 

Kanskje du må leite litt etter god behandler om du ikke har en. 

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/unnvikende-personlighetsforstyrrelser-en-bortglemt-pasientgruppe

Anonymkode: cb58f...42b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dette er jo en del av diagnosebildet ved unnvikende. 

Du må rett og slett ta imot behandling for diagnosen du har. Det er en vanskelig diagnose å leve med, men det finnes bra terapi. 

Anonymkode: 2f021...d59

Har ikke fått tilbud om noe behandling enda. Søkte meg inn på gruppebehandling for diagnosen nå i år, men fikk ikke plass. Skal prøve igjen til neste år. 

Ts

Anonymkode: e4530...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er ikke poenget med å få en diagnose at en skal få riktig hjelp? Å bare få et skriv fra bup/dps med et diagnosenavn som bare blir lagt i en skuff er jo ikke noe poeng.

Åpner ikke dette noe rettigheter for deg? Noe terapi? Kurs? Foreninger? Nettverksgrupper?

Anonymkode: 98aa1...5de

Jeg går til psykolog, og har gjort det i flere år. Noen andre muligheter enn gruppebehandling har jeg ikke hørt noe om, men der kom jeg som sagt ikke med i år. 
 

Ts

Anonymkode: e4530...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Merker ganske tidlig i innlegget at du har depresjon. Enkelt blir flate i humøret av depresjon, og føler mindre. Sannsynligvis føler du mindre kosete følelser og seksuelle følelser også, noe som gjør at du ikke klarer get into sex ordentlig. Du mangler følelser normale mennesker får når de koser og skal ha sex. 

Løsningen er å finne ut hvor depresjonen kommer fra. Det er mulig du har sykdom i bunn som påvirker kjemikaliene i hjernen din. For eks nevrologisk sykom, hormonell sykdom eller lignende. Da er det kun medisin mot de sykdommene som vil hjelpe. Kjenner en som hadde lavt stoffskifte som var som deg, han ble en helt annen person med stoffskiftemedisiner. Da kunne han føle igjen, ble mer utadvendt, mer libido og lo mer. Det var ganske drastisk forskjell. 

Anonymkode: cbe54...399

Det kan godt hende, jeg vet jo ikke hva som er «normalt».

Psykologen min mener depresjonen kommer fra en tøff oppvekst. Men hvordan kan jeg finne ut om jeg har en annen sykdom i bunnen? Er dette noe legen kan finne ut?

Har tatt grunnleggende sjekk hos legen, har kun mangel på d-vitaminer, som jeg tar.
 

Ts

Anonymkode: e4530...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Får du behandling for unnvikende pu? 

Kanskje du må leite litt etter god behandler om du ikke har en. 

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/unnvikende-personlighetsforstyrrelser-en-bortglemt-pasientgruppe

Anonymkode: cb58f...42b

Jeg går til psykolog på dps.

Ts

Anonymkode: e4530...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg går til psykolog på dps.

Ts

Anonymkode: e4530...271

Men føler du at du får noe nytte av samtalene dine med psykologen? Hvis dere ikke er en god match, så burde du be om noen andre, eller finne noen som kanskje har mer erfaring med behandling av mennesker med pu? 

Anonymkode: 74947...a48

[AnonymBruker]

Jeg er 38 år og har også unnvikende personlighetsforstyrrelse. Har hatt diagnosen i noen år, men ikke fått noen behandling. Kjenner meg så igjen, i forhold til å føle meg verdiløs. Veldig lav selvtillit. Føler meg som en dårlig kjæreste, dårlig mor. Osv.  Sliter også med å gi komplimenter. Vise følelser og ja.  Har egentlig ingen råd å komme med. Men du er hvertfall ikke alene:)

 

 

Anonymkode: 9b1b9...4cc

[AnonymBruker]

Det bunner nok i sykdommen din, godt at du går til psykolog. Vis ham gjerne denne posten du skrev, så har han kanskje noen råd. 

I tillegg kan du vurdere å sjekke om du påvirkes av hormonprevensjon, det er jo mange som får bivirkninger i form av dårlig sexlyst, depresjon osv. Prøv å kutt ut hormonprevensjon noen måneder, og bruk kondom. Se om det gir noen endring, hvis ikke kan du jo bare starte på igjen. Men det er verdt å sjekke. 

Anonymkode: 00848...f75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg går til psykolog på dps.

Ts

Anonymkode: e4530...271

En som har spesialisert seg i slike personlighetsforstyrrelser? 

Anonymkode: cb58f...42b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er 38 år og har også unnvikende personlighetsforstyrrelse. Har hatt diagnosen i noen år, men ikke fått noen behandling. Kjenner meg så igjen, i forhold til å føle meg verdiløs. Veldig lav selvtillit. Føler meg som en dårlig kjæreste, dårlig mor. Osv.  Sliter også med å gi komplimenter. Vise følelser og ja.  Har egentlig ingen råd å komme med. Men du er hvertfall ikke alene:)

 

 

Anonymkode: 9b1b9...4cc

Kan jeg spørre på hvilken måte du føler deg som en dårlig mor? Har selv et barn på 3 år, og føler jo at jeg til tider mislykkes fryktelig, men om det er personlighetsforstyrrelsen, depresjonen, bare meg som person (eller alle tre), vet jeg ikke. Ser for meg foreldremøter o.l kan bli utfordrende når barnet blir stort nok til det, men i akkurat i alderen her er det sutring/trass jeg sliter med. 

Godt å høre vi er flere, selv om jeg ikke unner noen å ha det slik. ❤️ Er en forferdelig diagnose å leve med, og jeg føler ikke akkurat at jeg har gode forutsetninger her i livet. Relasjoner, jobb, sosiale settinger.. alt er vanskelig! Og den grusomme følelsen av å føle seg totalt verdiløs..

Ts

Anonymkode: e4530...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

En som har spesialisert seg i slike personlighetsforstyrrelser? 

Anonymkode: cb58f...42b

Nei, hvor finner jeg en sånn? Virker ikke som de på dps kan bidra med så mye (annet enn gruppeterapi som jeg ikke kom med på).

Ts

Anonymkode: e4530...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det bunner nok i sykdommen din, godt at du går til psykolog. Vis ham gjerne denne posten du skrev, så har han kanskje noen råd. 

I tillegg kan du vurdere å sjekke om du påvirkes av hormonprevensjon, det er jo mange som får bivirkninger i form av dårlig sexlyst, depresjon osv. Prøv å kutt ut hormonprevensjon noen måneder, og bruk kondom. Se om det gir noen endring, hvis ikke kan du jo bare starte på igjen. Men det er verdt å sjekke. 

Anonymkode: 00848...f75

Takk for tips.

Ts

Anonymkode: e4530...271

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei, hvor finner jeg en sånn? Virker ikke som de på dps kan bidra med så mye (annet enn gruppeterapi som jeg ikke kom med på).

Ts

Anonymkode: e4530...271

Ville tro at NAPP er et sted å begynne å nøste 

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp

Anonymkode: cb58f...42b

[AnonymBruker]

Du er jo veldig flink til å uttrykke deg skriftlig. Kanskje du skulle skrive et brev til samboeren din, hvor du setter ord på en del av det du skriver her? Det vil jo ikke løse problemene dine, men da har du iallfall åpnet for en dialog, som jo er alfa omega i forhold. ❤️😊

Anonymkode: 006f7...f23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er jo veldig flink til å uttrykke deg skriftlig. Kanskje du skulle skrive et brev til samboeren din, hvor du setter ord på en del av det du skriver her? Det vil jo ikke løse problemene dine, men da har du iallfall åpnet for en dialog, som jo er alfa omega i forhold. ❤️😊

Anonymkode: 006f7...f23

Men hva skulle jeg sagt, liksom? Det er så mye.. han vet jo om utfordringene mine, men ikke i detalj, og hvor ille det faktisk er.

Ts

Anonymkode: e4530...271