Takler ikke relasjoner, blir uvenn med alle og er oppgitt

[AnonymBruker]

Er veldig dårlig med å opprettholde stabile relasjoner over tid. Jeg synes dette er veldig vanskelig å snakke om, men har har slitt med dette hele livet tror jeg... Jeg har store problemer med å stole på folk, og tar avvisning veldig tungt. Ingen mennesker liker å bli avvist, men jeg har blitt avvist av både foreldre men også av flere andre. Har unngått å tatt kontakt med folk i frykt for å bli avvist. Når jeg ikke tar kontakt kan det ta månedsvis før venner tar kontakt og inviterer meg på noe.  Har funnet ut at jeg har kuttet ut mange venner fordi de behandlet meg dårlig, men de jeg har igjen har jeg også et komplisert forhold til fordi jeg føler at de aldri tar iniativ til å møtes, og jeg blir ofte irritert på de! 
 

Forleden ble jeg ikke invitert på bursdagen til ei venninne og jeg ble helt knust,, Gråt i to dager og følte meg som tidenes taper. Endte med en konfrontasjon fra min side og jeg var sikker på at vennskapet gitt tapt, men der tok jeg feil.. Er nå voksen, har barn og lever et forholdsvis godt liv, men det har opp og nedturer som alle andre. Har ingen kontakt med far lengre grunnet omsorgssvikt, og ingen kontakt med bror. Savner ingen av de da jeg har det bedre uten, men har lite familie. Har dog samboer, og søskenbarn jeg har mye med å gjøre samt ei mor. Mamma har jeg også store problemer med! Jeg har aldri identifisert meg med henne da hun har trukket store deler av livet og er må syk og lagt inn på sykehus, 

 

Har ofte sett at jeg kan ha det enklere uten venner i periode fordi jeg blir så sliten av å forholde meg til alle. Jeg er litt gammeldags og ønsker gjerne å møte venner ansikt til ansikt, men mine venner er mer digitale så det passer helle Ikke meg.,, 

 

Flere som er avvikere som meg? 

Anonymkode: 95947...3e7

[AnonymBruker]

..

Anonymkode: 95947...3e7

[AnonymBruker]

Jepp, jeg er også en avviker

Anonymkode: 43a17...6f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jepp, jeg er også en avviker

Anonymkode: 43a17...6f0

Takk. Hvordan er ditt forhold til folk? Hva sliter du med? 

Anonymkode: 95947...3e7

[AnonymBruker]

Kjæresten min hadde en ganske normal oppvekst, men er likevel ganske paranoid overfor venner og kjente. Han tar lett ting ille opp og er ikke veldig balansert. 

Anonymkode: 8a0f7...b58

[Fabulous]

Oppsøk psykolog

 

[Fabulous]

Glemte ——> ❤️❤️

[AnonymBruker]

Fabulous skrev (24 minutter siden):

Oppsøk psykolog

 

Har gått til psykolog store deler av livet, og det funker greit. Men nå er jeg ikke syk nok til å få psykolog, da jeg har et greit liv med barn og alt. Men relasjonene er ikke bra.. Så jeg ser meg kanskje nødt til å bare avstå fra det!

Anonymkode: 95947...3e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Kjæresten min hadde en ganske normal oppvekst, men er likevel ganske paranoid overfor venner og kjente. Han tar lett ting ille opp og er ikke veldig balansert. 

Anonymkode: 8a0f7...b58

Hva mener du med tar ting ille opp?

Anonymkode: 95947...3e7

[AnonymBruker]

Folk er oppskrytt 

Anonymkode: 95947...3e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva mener du med tar ting ille opp?

Anonymkode: 95947...3e7

At små ting lett blir store i hans øyne. Jeg skjønner ikke historiene hans om hvorfor han slutta å være venner med enkelte. 

Anonymkode: 8a0f7...b58

[AnonymBruker]

Du virker jo å ha ganske god selvinnsikt da. Kan du bruke det til din fordel? Alt kan øves på, også å holde ut i relasjoner. 

Om du for eksempel jobber med å invitere andre, til tross for frykten for å bli avvist. Eller en av de andre bestanddelene du sier er vanskelig. At du setter et delmål for deg selv over en periode, så evaluerer du etter en viss stund hvordan det har gått. 

Fra den andre siden så kan jeg forstå både deg og vennene dine. Du inviterer aldri selv, venter på at andre skal invitere deg og har en konfronterende stil hvis du opplever noe som ugreit hvis jeg forstår deg rett. Jeg forstår absolutt at langvarige relasjoner er vanskelig.

Du har absolutt fått en vanskelig start ved å ha fått dårlig opplæring og et dårlig utgangspunkt fra din oppvekst. Samtidig er ingenting tapt, hjernen er svært plastisk og kan danne nye strukturer når som helst. 

Du har barn oppi dette, hvilke tiltak tenker du å gjøre for å unngå at de arver ditt vanskelige utgangspunkt? Kan samboeren din være til noe hjelp? Veiledning fra kommunal helsetjeneste/helsestasjon? 

Anonymkode: 681e4...834

[Raven.Writingdesk]

Du minner meg om ei jeg kjenner som alltid ender opp «brent» og misfornøyd i relasjoner. Min konklusjon er at hun gir veldig mye av seg selv men forventer også veldig mye uten at hun har helt selvinnsikt til å forstå det. Hun er en energityv. De som er det vet det som regel ikke selv. Hun forventer alt for mye av de hun har nære og sliter med å ha et avslappet forhold til folk. 

Mitt råd er at du må jobbe med å ha gode relasjoner og greie bekjentskap, fremfor disse veldig intense og nære vennskapene som ofte resulterer i at du føler du ikke har fått innfridd dine forventinger til hvordan den andre personen skal være. 

Klarer du det blir du ikke like lett såret hver gang det er noe som skjer som stryker deg mot hårene. 
—
Av ren nysgjerrighet: hva ble konklusjonen i forhold til din venninne som hadde bursdagsselskap ? 

[AnonymBruker]

Jeg tror mange som sliter med vennskap er for hårsåre, og overtolker situasjoner. Det er bare å lese trådene her inne. Venner som kanskje gjør en liten glipp, eller oppfører seg på en måte TS ikke liker, og så hiver hele hylekoret seg på og skriker "det er ikke ekte venner, dropp personen!"

Da ender man opp ensom. 

Sannheten er jo at mennesker er forskjellige. Vi kan aldri fullt ut forstå hva et annet menneske føler og tenker, derfor oppstår uenigheter med søsken, med kjærester, med venninner. 

Så raushet er et viktig begrep når det kommer til vennskap. Innimellom oppfører de seg ikke akkurat som vi ønsker, men om man husker at de nok har sine årsaker, og at det neppe er gjort med onde hensikter, så overlever vennskapet disse episodene. 

Anonymkode: e62e4...e92

[AnonymBruker]

sliter med det samme. 31 år og eneste man drømmer om er å finne en partner og bli trygg på.. 31 år og detti helt ut av samfunnet og blir vel ufør. Maslow er en drøm å få oppleve.
 

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/unnvikende-personlighetsforstyrrelser-en-bortglemt-pasientgruppe

Anonymkode: d923a...c07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

sliter med det samme. 31 år og eneste man drømmer om er å finne en partner og bli trygg på.. 31 år og detti helt ut av samfunnet og blir vel ufør. Maslow er en drøm å få oppleve.
 

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/unnvikende-personlighetsforstyrrelser-en-bortglemt-pasientgruppe

Anonymkode: d923a...c07

* er du jente så er det håp. 
 

som gutt har jeg gitt opp for lenge siden da en aldri kommer til å bli bra nok eller møte noen å kunne jobbe meg igjennom det med. Bare å bli tatt på er grusomt.. å har vurdert escorte for samtalepartner og komme over kneika på relasjonsbiten.

Anonymkode: d923a...c07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Er veldig dårlig med å opprettholde stabile relasjoner over tid. Jeg synes dette er veldig vanskelig å snakke om, men har har slitt med dette hele livet tror jeg... Jeg har store problemer med å stole på folk, og tar avvisning veldig tungt. Ingen mennesker liker å bli avvist, men jeg har blitt avvist av både foreldre men også av flere andre. Har unngått å tatt kontakt med folk i frykt for å bli avvist. Når jeg ikke tar kontakt kan det ta månedsvis før venner tar kontakt og inviterer meg på noe.  Har funnet ut at jeg har kuttet ut mange venner fordi de behandlet meg dårlig, men de jeg har igjen har jeg også et komplisert forhold til fordi jeg føler at de aldri tar iniativ til å møtes, og jeg blir ofte irritert på de! 
 

Forleden ble jeg ikke invitert på bursdagen til ei venninne og jeg ble helt knust,, Gråt i to dager og følte meg som tidenes taper. Endte med en konfrontasjon fra min side og jeg var sikker på at vennskapet gitt tapt, men der tok jeg feil.. Er nå voksen, har barn og lever et forholdsvis godt liv, men det har opp og nedturer som alle andre. Har ingen kontakt med far lengre grunnet omsorgssvikt, og ingen kontakt med bror. Savner ingen av de da jeg har det bedre uten, men har lite familie. Har dog samboer, og søskenbarn jeg har mye med å gjøre samt ei mor. Mamma har jeg også store problemer med! Jeg har aldri identifisert meg med henne da hun har trukket store deler av livet og er må syk og lagt inn på sykehus, 

 

Har ofte sett at jeg kan ha det enklere uten venner i periode fordi jeg blir så sliten av å forholde meg til alle. Jeg er litt gammeldags og ønsker gjerne å møte venner ansikt til ansikt, men mine venner er mer digitale så det passer helle Ikke meg.,, 

 

Flere som er avvikere som meg? 

Anonymkode: 95947...3e7

Men, hvordan klarer du å ha samboer? Oppfører du deg sånn mot han også?

Kanskje like greit å kun ha ei venninne man ser en gang i måneden? Eventuelt vennepar? Kjenner at vennskap til tider gjør meg utslitt selv!

Anonymkode: 652bc...3e4

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (19 timer siden):

Du minner meg om ei jeg kjenner som alltid ender opp «brent» og misfornøyd i relasjoner. Min konklusjon er at hun gir veldig mye av seg selv men forventer også veldig mye uten at hun har helt selvinnsikt til å forstå det. Hun er en energityv. De som er det vet det som regel ikke selv. Hun forventer alt for mye av de hun har nære og sliter med å ha et avslappet forhold til folk. 

Mitt råd er at du må jobbe med å ha gode relasjoner og greie bekjentskap, fremfor disse veldig intense og nære vennskapene som ofte resulterer i at du føler du ikke har fått innfridd dine forventinger til hvordan den andre personen skal være. 

Klarer du det blir du ikke like lett såret hver gang det er noe som skjer som stryker deg mot hårene. 
—
Av ren nysgjerrighet: hva ble konklusjonen i forhold til din venninne som hadde bursdagsselskap ? 

Vi la det bak oss og møttes. Hun hadde ikke invitert selv da det var foreldrene som hadde ordnet eller noe.. 

Anonymkode: 95947...3e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Men, hvordan klarer du å ha samboer? Oppfører du deg sånn mot han også?

Kanskje like greit å kun ha ei venninne man ser en gang i måneden? Eventuelt vennepar? Kjenner at vennskap til tider gjør meg utslitt selv!

Anonymkode: 652bc...3e4

Vi har kjent hverandre hele livet og er ganske like🙈 Så ja, vi har utfordringer men vi fungerer på en eller annen rar måte sammen med to barn. Men nå er det dårlig stemning en periode igjen.. 

Relasjoner er vanskelig! 

Vennskap har jeg vel egentlig gitt opp for lenge siden, men jeg driver på å prøver gang på gang men nå har jeg bestemt meg for at jeg skal gå all solo❤️

Anonymkode: 95947...3e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

sliter med det samme. 31 år og eneste man drømmer om er å finne en partner og bli trygg på.. 31 år og detti helt ut av samfunnet og blir vel ufør. Maslow er en drøm å få oppleve.
 

https://oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/nasjonal-kompetansetjeneste-for-personlighetspsykiatri-napp/unnvikende-personlighetsforstyrrelser-en-bortglemt-pasientgruppe

Anonymkode: d923a...c07

Klem❤️

Anonymkode: 95947...3e7