Føler meg alltid mindreverdig de jeg dater

[AnonymBruker]

Jeg dater stort sett jenter som har noe jeg kan se opp til ved seg. Det er det mange folk som har, og det er jo bra. Men det skjer noe spesielt med de jeg liker. Jeg begynner sakte men sikkert å føle meg mer og mer mindreverdig basert på nøye og ujevnt utvalgte kriterier som er tilpasset den enkelte. Det er en selvdestruktiv og gjentagende greie som starter i det små og fortsetter helt til jeg føler meg uverdig eller blir så usikker at jeg gjør noe dumt som ødelegger hele greia.

Jeg er egentlig ganske bra, vil jeg si. Langt fra på alle områder, men jeg kan mye, er praktisk god, har en god utdannelse, jobb, er sprek, ser bra ut og har gjort en god del interessante ting. For eksempel.

 

Så kan vi ta noen jeg har datet, og hva jeg begynner å føle etter hvert. Navn er byttet ut:

Verdensvandte Line er et levende oppslagsverk som har vært over alt, har 20 forskjellige hobbyer, er opptatt av politikk til kunst til biologi og gud vet hva, og har dobbelt så mange timer i døgnet som vanlige dødelige.

Jeg kan ingen verdens ting. Vanligvis er jeg kul, men kommer fra nå av til å være kjedelig i all evighet. Ikke eier jeg initiativ heller. Hva gjør jeg med livet mitt?

 

Vestkant-Anna er loset gjennom oppveksten med presisjon. Toppidrett, så toppstudier, men livet er jo sikret uansett. Så da fokuserer man på det som virkelig betyr noe. Ifølge henne.

Fy fader, skal jeg ende opp på vinderen med villa og hage, hund, hytte og sånn? Jeg kommer jo fra ingen verdens ting. Vennene mine fra oppveksten er tapere jeg ikke har kontakt med lenger. Og hvem er jeg? En taper som har løpt fra alt og tror han er noe? Kanskje en som, gud forby, prøver å være noe? Det var jo det man ikke skulle. Hvor er mine folk? Mitt liv?  Hun må jo se gjennom fasaden snart?

 

Ikke fullt så imponerende Vilde er ei hyggelig dame fra bygda. Hun har et fint smil og gode relasjoner med de rundt seg. Hun snek seg til et kult universitet i utlandet en gang. Hun liker også å løpe av og til, som hun er imponerende god til selv uten trening.

Skulle ønske jeg hadde et så fint og ledig forhold til folk. Så koselig det virker. Jeg bare jager etter tull, jeg. Hun har virkelig skjønt det. Og så studerte hun der. Det gjorde ikke jeg, så jeg suger jo. Selv om jeg aldri ville og aldri prøvde. Og da jeg var liten og skulle bli idrettssjerne var jeg aldri god. Hun har mer talent enn meg også. Og det er krise. Vet ikke hvorfor.

 

Og sånn går det. Kan vedde på at den dagen jeg møter Heroin-Ina, kommer jeg til å føle akkurat det samme. Er det flere som har det sånn? Og hvorfor? Manglende selvfølelse?

Anonymkode: 734b8...024

[Gjest Lilleluring]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg dater stort sett jenter som har noe jeg kan se opp til ved seg. Det er det mange folk som har, og det er jo bra. Men det skjer noe spesielt med de jeg liker. Jeg begynner sakte men sikkert å føle meg mer og mer mindreverdig basert på nøye og ujevnt utvalgte kriterier som er tilpasset den enkelte. Det er en selvdestruktiv og gjentagende greie som starter i det små og fortsetter helt til jeg føler meg uverdig eller blir så usikker at jeg gjør noe dumt som ødelegger hele greia.

Jeg er egentlig ganske bra, vil jeg si. Langt fra på alle områder, men jeg kan mye, er praktisk god, har en god utdannelse, jobb, er sprek, ser bra ut og har gjort en god del interessante ting. For eksempel.

 

Så kan vi ta noen jeg har datet, og hva jeg begynner å føle etter hvert. Navn er byttet ut:

Verdensvandte Line er et levende oppslagsverk som har vært over alt, har 20 forskjellige hobbyer, er opptatt av politikk til kunst til biologi og gud vet hva, og har dobbelt så mange timer i døgnet som vanlige dødelige.

Jeg kan ingen verdens ting. Vanligvis er jeg kul, men kommer fra nå av til å være kjedelig i all evighet. Ikke eier jeg initiativ heller. Hva gjør jeg med livet mitt?

 

Vestkant-Anna er loset gjennom oppveksten med presisjon. Toppidrett, så toppstudier, men livet er jo sikret uansett. Så da fokuserer man på det som virkelig betyr noe. Ifølge henne.

Fy fader, skal jeg ende opp på vinderen med villa og hage, hund, hytte og sånn? Jeg kommer jo fra ingen verdens ting. Vennene mine fra oppveksten er tapere jeg ikke har kontakt med lenger. Og hvem er jeg? En taper som har løpt fra alt og tror han er noe? Kanskje en som, gud forby, prøver å være noe? Det var jo det man ikke skulle. Hvor er mine folk? Mitt liv?  Hun må jo se gjennom fasaden snart?

 

Ikke fullt så imponerende Vilde er ei hyggelig dame fra bygda. Hun har et fint smil og gode relasjoner med de rundt seg. Hun snek seg til et kult universitet i utlandet en gang. Hun liker også å løpe av og til, som hun er imponerende god til selv uten trening.

Skulle ønske jeg hadde et så fint og ledig forhold til folk. Så koselig det virker. Jeg bare jager etter tull, jeg. Hun har virkelig skjønt det. Og så studerte hun der. Det gjorde ikke jeg, så jeg suger jo. Selv om jeg aldri ville og aldri prøvde. Og da jeg var liten og skulle bli idrettssjerne var jeg aldri god. Hun har mer talent enn meg også. Og det er krise. Vet ikke hvorfor.

 

Og sånn går det. Kan vedde på at den dagen jeg møter Heroin-Ina, kommer jeg til å føle akkurat det samme. Er det flere som har det sånn? Og hvorfor? Manglende selvfølelse?

Anonymkode: 734b8...024

Du er som meg når jeg datet... Men jeg har grunn til og få dårlig selvtilitt..  Jeg har angst og jobber ikke... Jeg føler jeg ikke har noe til i forhold til andre. Men jeg kan mye.... Jeg er en handy woman, for jeg er vandt med og klare meg selv... Men jeg sliter mye med selvtilitten og hode sier til meg hele tiden at andre damer er mye bedre enn meg... De jobber, de har et liv, de har planer.... Jeg bare lever dag for dag så å si... Jeg har det bedre når jeg har kjæreste da... Da føler jeg at jeg lever på en måte.... Da er det godt og leve... Ha noen og dele lovet med og gleder og sorger... ❤️

[AnonymBruker]

Hvis ikke dette er psykologmat, så vet ikke jeg?  

Jeg er sammen med ei som er over meg på omtrent alt, men en av hennes mange gode egenskaper, er å se hva jeg har å bidra med,  og å gi bekreftelser. Hun er heller ikke redd for å snakke om slike tema. De gangene jeg har kjent på din type usikkerhet, så har det heldigvis gått fort over. 

Anonymkode: 7d9d4...c34

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Du MÅ jobbe med det, TS, eller ihvertfall vite at det er bullshit når det kommer. Det er bare bullshit-usikkerhetstanker du drar med deg, det er ikke sannheten! 
 

Når jeg er på «mitt verste» kan jeg gå inn i et rom og føle at ALLE der er bedre enn meg. Noe som er helt sprøtt, fordi jeg er også et menneske med mange gode kvaliteter.

Dette er noe jeg har gått i terapi for, og fortsatt er bevisst på/jobber med. Det vil nok alltid sitte litt i, men er ikke så ødeleggende når man er klar over det.

K36

Anonymkode: 06b58...985