4-åring verre enn noensinne!

[AnonymBruker]

Vi er 2 (trodde vi) gode nok foreldre som ikke får til forelder-rollen helt. Jenta her oppfører seg verre og verre hva angår trass, detaljstyring av ALT i hverdagen, sjefer over vennene sine og krangler eller forsøker forhandle med oss om ALT. Jeg er litt mer konsekvent enn pappa'n, og syns strengt tatt det burde være enklere. Enten er vi dårligere foreldre eller så har vi et mer krevende barn enn de rundt oss. Er fortvila, aner ikke hva vi skal gjøre.

Vi mistenker en eller annen form for høysensitivitet som gjør at jenta blir overstimulert av mindre  enn andre barn. Nå har jeg lest "alt" om barneoppdragelse og likevel er det en jævla kamp. Bekrefter, er empatisk, har hatt visse grunnleggende rutiner på plass siden fødsel, vært hos Oslohjelpa, har spørt barnehagen om råd - og likevel sliter vi så jævlig. Andre barn takler litt endring i vaner, skjermtid og litt sløve kostholdsvaner, men jenta vår tilter av bare små endringer. 

Kan noen si det blir bedre?

Anonymkode: 55983...6d1

[AnonymBruker]

Fire år er jo en helt grusom alder 😂

Anonymkode: 284f9...102

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Fire år er jo en helt grusom alder 😂

Anonymkode: 284f9...102

Men, syns vi har vært i trassalderen siden hun lærte å gå omtrent! Skal det ikke bli bedre etterhvert? Det må vel gå over snart??

Anonymkode: 55983...6d1

[AnonymBruker]

Barn er forskjellige, og noen er mer krevende enn andre. Du sier du er noe mer konsekvent enn faren, og det kan nok ha betydning. Det å være konsekvent er viktig i oppdragelsen. For vårt barn er det nok spesielt viktig å møte tydelige grenser fra alle voksenpersoner, noe annet resulterer i mer grensetesting.

Anonymkode: 79fb2...109

[Gjest WhisperingWind]

Huff. 

Har selv en ekstremt sta, viljesterk og om han får mulighet, manipulerende unge. Altså en tro kopi av meg som liten 😭😭😭😭🙈🤣

Det som har funket her er å være konsekvent, at ungen føler han blir hørt og respektert, men det betyr ikke at han alltid får viljen sin. 

Han trenger også rolige overganger. Gir han tid til å forberede seg, timer er gullverdt! 

Han innså at han ikke er staere enn meg, men også å velge mine kamper med omhu. 

[AnonymBruker]

Du er ikke alene! Fire-femårsalderen er HELT PYTON, jeg savner to-årstrassen og drømmer meg tilbake til en sint, lubben men fortsatt søt liten tass. Min er riktignok en engel i barnehagen, men jeg føler jeg har fått en tenåring i hus her hjemme. Smeller med dørene, skriker «NEEEI» til alt som ikke er bare kos og hyggelig, himler med øynene og har til alt overmål begynt å slå i sinne igjen. 

Anonymkode: cda03...966

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er 2 (trodde vi) gode nok foreldre som ikke får til forelder-rollen helt. Jenta her oppfører seg verre og verre hva angår trass, detaljstyring av ALT i hverdagen, sjefer over vennene sine og krangler eller forsøker forhandle med oss om ALT. Jeg er litt mer konsekvent enn pappa'n, og syns strengt tatt det burde være enklere. Enten er vi dårligere foreldre eller så har vi et mer krevende barn enn de rundt oss. Er fortvila, aner ikke hva vi skal gjøre.

Vi mistenker en eller annen form for høysensitivitet som gjør at jenta blir overstimulert av mindre  enn andre barn. Nå har jeg lest "alt" om barneoppdragelse og likevel er det en jævla kamp. Bekrefter, er empatisk, har hatt visse grunnleggende rutiner på plass siden fødsel, vært hos Oslohjelpa, har spørt barnehagen om råd - og likevel sliter vi så jævlig. Andre barn takler litt endring i vaner, skjermtid og litt sløve kostholdsvaner, men jenta vår tilter av bare små endringer. 

Kan noen si det blir bedre?

Anonymkode: 55983...6d1

verste er 6-9 år

Anonymkode: b3c2f...602

[Sjøbanan]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men, syns vi har vært i trassalderen siden hun lærte å gå omtrent! Skal det ikke bli bedre etterhvert? Det må vel gå over snart??

Anonymkode: 55983...6d1

Det går ikke over. Sånn er det å ha barn! ... det blir dog litt bedre. Eller annerledes. Men mas, styr og krangling er det som regel, nesten uansett alder.

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

verste er 6-9 år

Anonymkode: b3c2f...602

Hæ, hvordan er det mulig? Jeg trodde helt oppriktig at det verste var 2-3 årsalderen også tenårene. 

Anonymkode: 55983...6d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Hæ, hvordan er det mulig? Jeg trodde helt oppriktig at det verste var 2-3 årsalderen også tenårene. 

Anonymkode: 55983...6d1

Hvordan det er mulig? 6-9 åringer er relativt små barn som ofte ikke er så gode til å f.eks regulere egne følelser. Forsåvidt gjelder det barn generelt 😅

Ting som blir enklere: De kan ordne mer ting selv, de kan være utendørs alene, du kan ha en noen lunde skikkelig prat med dem. Men når shit hits the fan, så gjør det det, også når barna er 6-9 år.

Pluss de starter på skolen og får masse nye greier og forholde seg til, krav og mas, som gjør dem slitne og frynsete. Joda, lykke til. Du har mye fint å se frem til. 😏

Anonymkode: 90639...cb5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men, syns vi har vært i trassalderen siden hun lærte å gå omtrent! Skal det ikke bli bedre etterhvert? Det må vel gå over snart??

Anonymkode: 55983...6d1

Ikke før dere ser hvor dere «feiler». Grensesetting, konsekvent, ikke straff og time-out, anerkjenne følelser osv osv osv... mye å velge mellom

Anonymkode: 284f9...102

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ikke før dere ser hvor dere «feiler». Grensesetting, konsekvent, ikke straff og time-out, anerkjenne følelser osv osv osv... mye å velge mellom

Anonymkode: 284f9...102

Man kan gjøre alt riktig og fortsatt ha et uvær i hus. 

Anonymkode: ee362...801

[Heisenberg]

Barn er forskjellige og det er ingen alder barn er noe bedre/verre enn i andre aldre. De er de de er. Men siden vi snakker om 4 åringer kan jeg fortelle om min 4 år gamle datter. Men til opplysning har jeg 4 barn før henne. Hun er et fyrverkeri av et menneske. Hun skriker, koser, sparker, klemmer, smeller med dører, gir deg alt hun har, hermer etter stemmen din når du irettesetter, sier «jeg elsker deg» 40 ganger om dagen, manipulerer og terger sin 3 år eldre bror på en helt spektakulær måte samtidig som hun ofrer alt om han bare gir henne et øyeblikk av sin tid. Som foreldre får du faktisk ikke gjort en dritt med ditt barns personlighet, du må bare finne en måte å møte personligheten på best mulig vis. Grensesette selvsagt, men også innse at det du har lest ikke nødvendigvis passer til ditt barn. Lag din egen «lærebok» om hva som fungerer for ditt barn basert på din erfaring med henne/ham og følg den. Og vær trygg på at dere er gode foreldre og at det vil gå bra selvom det er tøft når de prøver dere som verst. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hæ, hvordan er det mulig? Jeg trodde helt oppriktig at det verste var 2-3 årsalderen også tenårene. 

Anonymkode: 55983...6d1

aboslutt, mye forandringer da, starter på skolen og slik, blir stor i kjeften, gidder ikke høre overhode .. 2-3 år alder er bare barnematen, er nok heldig med mine tenåringer på 14 og 16, de har ikke hatt noe utbrudd ennå

Anonymkode: b3c2f...602

[AnonymBruker]

Mine umiddelbare tanker:

1. Mye skjermtid? Får hun mye input fra skjerm (Ipad, TV)? Enkelte barn tåler mindre av sånt, utagerer mer og plukker lett opp dårlige forbilder i den virtuelle verdenen. Hva med å kutte det ut for en stund?

2. Dårlig miljø i bhg/nabolag? Er hun venn med noen med "dårlig innflytelse" (misforstå meg rett her, vet at det bare er snakk om små barn, men du skjønner hva jeg mener..)? Har hun det bra i barnehagen?

3. Skjulte helseplager? Er det noe fysisk som kan plage henne (ukjente allergier, vondter o.l)?

4. Prinsesse på erten? Grensene for hvilke områder hun har bestemmelsesrett, er ikke tydelige nok for henne.

Jeg har også et barn med en sterk personlighet, med potensiale til å ønske å bestemme og kverulere mye, så vi er ekstra obs på å øve opp fleksibiliteten hennes. Dvs at hun ikke får gjennomslag på banale ting som "feil farge på koppen", selv om det i utgangspunktet er en enkel sak for oss å fikse. Hun får beskjed om at nå er det dekt på med en grønn kopp på bordet, men at hun kan få rød neste gang. Det er rett og slett fordi at hvis hun får lillefingeren, tar hun hele hånda. 

Ellers får hun ikke lov til å bestemme over hva vi andre (foreldre, søsken, venner) skal gjøre, og vi er påpasselige med hvilken tone vi ønsker fra henne. Hun oppnår nada med sure kommandoer, ønsker hun noe, så skal hun spørre pent. På lik linje ønsker vi gjerne et høflig "nei takk" med forklaring, ikke hyl og brøl for småting hun ikke ønsker. Hvordan barn lærer å kommunisere er viktig, spesielt for barn som liker å styre litt. Jeg er også nøye med at de gangene barnet mitt får gjennomslag, er hvis hun har gode, velargumenterte poeng. Det er mye mer konstruktivt enn trass.

Jeg anbefaler å ikke gå inn i diskusjoner med henne. Første gangen gir du beskjed + begrunnelse. Hvis hun kverulerer, gir dere beskjed om at sånn blir det, og at diskusjonen avslutter her. Deretter ignorerer dere 100% videre masing om dette. Beveg dere gjerne inn på et annet rom. Hun har lov til å bli skuffet/sur/sinna, og dere har lov til å bestemme. Ikke få panikk, eller prøv å overbevise henne. Bare la henne føle det hun gjør, følelser er forbigående og ufarlige.

Ellers lurer jeg på hva du legger i at du er konsekvent? Her i huset får visse typer oppførsel konsekvenser. F.eks. fjernes desserten etter to-tre beskjeder om å bruke skje. Nekter hun å ta på passende uteklær, går vi ikke til lekeplassen. Den som maser på butikken, må vente utenfor. Herser hun med besøket, sendes besøket hjem. Nekter hun å spise middag, må hun vente til kveldsmat. Uthaling av tiden ved legging = ikke tid til å lese nattabok. Hun vet at vi mener det vi sier.

Du nevner at hun trenger rutiner. Har dere prøvd visuell dagsplan? Det er ofte enklere for barn å være mentalt forberedt på det som skal skje. På samme måte pleier jeg å ha en peptalk (i fredstid) hver gang vi skal noe, der jeg avklarer hva som skal skje, og hva som forventes av henne. 

Ellers anbefaler jeg å oppsøke pedagogiske bøker/filmer osv osv som tar for seg et sunt og oppbyggelig samspill med andre barn og voksne, som hun kan lese/se. F.eks. synes jeg Daniel Tiger er litt fin på det området, selv om den kan virke "overpedagogisk". Noen barn trenger å få slik input. 

Anonymkode: 73451...5b1

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Mine umiddelbare tanker:

1. Mye skjermtid? Får hun mye input fra skjerm (Ipad, TV)? Enkelte barn tåler mindre av sånt, utagerer mer og plukker lett opp dårlige forbilder i den virtuelle verdenen. Hva med å kutte det ut for en stund?

2. Dårlig miljø i bhg/nabolag? Er hun venn med noen med "dårlig innflytelse" (misforstå meg rett her, vet at det bare er snakk om små barn, men du skjønner hva jeg mener..)? Har hun det bra i barnehagen?

3. Skjulte helseplager? Er det noe fysisk som kan plage henne (ukjente allergier, vondter o.l)?

4. Prinsesse på erten? Grensene for hvilke områder hun har bestemmelsesrett, er ikke tydelige nok for henne.

Jeg har også et barn med en sterk personlighet, med potensiale til å ønske å bestemme og kverulere mye, så vi er ekstra obs på å øve opp fleksibiliteten hennes. Dvs at hun ikke får gjennomslag på banale ting som "feil farge på koppen", selv om det i utgangspunktet er en enkel sak for oss å fikse. Hun får beskjed om at nå er det dekt på med en grønn kopp på bordet, men at hun kan få rød neste gang. Det er rett og slett fordi at hvis hun får lillefingeren, tar hun hele hånda. 

Ellers får hun ikke lov til å bestemme over hva vi andre (foreldre, søsken, venner) skal gjøre, og vi er påpasselige med hvilken tone vi ønsker fra henne. Hun oppnår nada med sure kommandoer, ønsker hun noe, så skal hun spørre pent. På lik linje ønsker vi gjerne et høflig "nei takk" med forklaring, ikke hyl og brøl for småting hun ikke ønsker. Hvordan barn lærer å kommunisere er viktig, spesielt for barn som liker å styre litt. Jeg er også nøye med at de gangene barnet mitt får gjennomslag, er hvis hun har gode, velargumenterte poeng. Det er mye mer konstruktivt enn trass.

Jeg anbefaler å ikke gå inn i diskusjoner med henne. Første gangen gir du beskjed + begrunnelse. Hvis hun kverulerer, gir dere beskjed om at sånn blir det, og at diskusjonen avslutter her. Deretter ignorerer dere 100% videre masing om dette. Beveg dere gjerne inn på et annet rom. Hun har lov til å bli skuffet/sur/sinna, og dere har lov til å bestemme. Ikke få panikk, eller prøv å overbevise henne. Bare la henne føle det hun gjør, følelser er forbigående og ufarlige.

Ellers lurer jeg på hva du legger i at du er konsekvent? Her i huset får visse typer oppførsel konsekvenser. F.eks. fjernes desserten etter to-tre beskjeder om å bruke skje. Nekter hun å ta på passende uteklær, går vi ikke til lekeplassen. Den som maser på butikken, må vente utenfor. Herser hun med besøket, sendes besøket hjem. Nekter hun å spise middag, må hun vente til kveldsmat. Uthaling av tiden ved legging = ikke tid til å lese nattabok. Hun vet at vi mener det vi sier.

Du nevner at hun trenger rutiner. Har dere prøvd visuell dagsplan? Det er ofte enklere for barn å være mentalt forberedt på det som skal skje. På samme måte pleier jeg å ha en peptalk (i fredstid) hver gang vi skal noe, der jeg avklarer hva som skal skje, og hva som forventes av henne. 

Ellers anbefaler jeg å oppsøke pedagogiske bøker/filmer osv osv som tar for seg et sunt og oppbyggelig samspill med andre barn og voksne, som hun kan lese/se. F.eks. synes jeg Daniel Tiger er litt fin på det området, selv om den kan virke "overpedagogisk". Noen barn trenger å få slik input. 

Anonymkode: 73451...5b1

Takk for at du tok deg tid til å skrive et så detaljert svar. Skulle tro du kjente datteren vår, haha! Her var det mye å ta til seg. Takk!

Anonymkode: 55983...6d1

[Sjøbanan]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mine umiddelbare tanker:

1. Mye skjermtid? Får hun mye input fra skjerm (Ipad, TV)? Enkelte barn tåler mindre av sånt, utagerer mer og plukker lett opp dårlige forbilder i den virtuelle verdenen. Hva med å kutte det ut for en stund?

2. Dårlig miljø i bhg/nabolag? Er hun venn med noen med "dårlig innflytelse" (misforstå meg rett her, vet at det bare er snakk om små barn, men du skjønner hva jeg mener..)? Har hun det bra i barnehagen?

3. Skjulte helseplager? Er det noe fysisk som kan plage henne (ukjente allergier, vondter o.l)?

4. Prinsesse på erten? Grensene for hvilke områder hun har bestemmelsesrett, er ikke tydelige nok for henne.

Jeg har også et barn med en sterk personlighet, med potensiale til å ønske å bestemme og kverulere mye, så vi er ekstra obs på å øve opp fleksibiliteten hennes. Dvs at hun ikke får gjennomslag på banale ting som "feil farge på koppen", selv om det i utgangspunktet er en enkel sak for oss å fikse. Hun får beskjed om at nå er det dekt på med en grønn kopp på bordet, men at hun kan få rød neste gang. Det er rett og slett fordi at hvis hun får lillefingeren, tar hun hele hånda. 

Ellers får hun ikke lov til å bestemme over hva vi andre (foreldre, søsken, venner) skal gjøre, og vi er påpasselige med hvilken tone vi ønsker fra henne. Hun oppnår nada med sure kommandoer, ønsker hun noe, så skal hun spørre pent. På lik linje ønsker vi gjerne et høflig "nei takk" med forklaring, ikke hyl og brøl for småting hun ikke ønsker. Hvordan barn lærer å kommunisere er viktig, spesielt for barn som liker å styre litt. Jeg er også nøye med at de gangene barnet mitt får gjennomslag, er hvis hun har gode, velargumenterte poeng. Det er mye mer konstruktivt enn trass.

Jeg anbefaler å ikke gå inn i diskusjoner med henne. Første gangen gir du beskjed + begrunnelse. Hvis hun kverulerer, gir dere beskjed om at sånn blir det, og at diskusjonen avslutter her. Deretter ignorerer dere 100% videre masing om dette. Beveg dere gjerne inn på et annet rom. Hun har lov til å bli skuffet/sur/sinna, og dere har lov til å bestemme. Ikke få panikk, eller prøv å overbevise henne. Bare la henne føle det hun gjør, følelser er forbigående og ufarlige.

Ellers lurer jeg på hva du legger i at du er konsekvent? Her i huset får visse typer oppførsel konsekvenser. F.eks. fjernes desserten etter to-tre beskjeder om å bruke skje. Nekter hun å ta på passende uteklær, går vi ikke til lekeplassen. Den som maser på butikken, må vente utenfor. Herser hun med besøket, sendes besøket hjem. Nekter hun å spise middag, må hun vente til kveldsmat. Uthaling av tiden ved legging = ikke tid til å lese nattabok. Hun vet at vi mener det vi sier.

Du nevner at hun trenger rutiner. Har dere prøvd visuell dagsplan? Det er ofte enklere for barn å være mentalt forberedt på det som skal skje. På samme måte pleier jeg å ha en peptalk (i fredstid) hver gang vi skal noe, der jeg avklarer hva som skal skje, og hva som forventes av henne. 

Ellers anbefaler jeg å oppsøke pedagogiske bøker/filmer osv osv som tar for seg et sunt og oppbyggelig samspill med andre barn og voksne, som hun kan lese/se. F.eks. synes jeg Daniel Tiger er litt fin på det området, selv om den kan virke "overpedagogisk". Noen barn trenger å få slik input. 

Anonymkode: 73451...5b1

Ouch, du har en hard linje! Jaja, hvis det fungerer for dere så!