Lei studentlivet allerede

[AnonymBruker]

Bor med min samboer, og vi starter på skolen i morgen. Jeg har akkurat flyttet til ny by, og forlatt familien min. Jeg ser ikke for meg at jeg vil klare 5 år uten dem. Jeg er ekstremt lei meg, og har allerede for meg at jeg vil droppe ut og bare dra hjem. Fordi dette klarer jeg ikke mer. Ikke fa*n om jeg skal ha det slik i 5 år

Anonymkode: 890bd...1b0

[AnonymBruker]

Du kommer uansett ikke til å ha det slik i fem år. Hvis du holder ut, så vil det endre seg raskere enn du skulle tro.

Anonymkode: be98d...ff7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du kommer uansett ikke til å ha det slik i fem år. Hvis du holder ut, så vil det endre seg raskere enn du skulle tro.

Anonymkode: be98d...ff7

Jeg vet ikke. Ser ikke for meg det. Vil egentlig bare forlate alt og stikke

Anonymkode: 890bd...1b0

[Hanna!]

Du kan skrive for- og motargumenter for å dra hjem.

Men jeg ville holdt ut minst et par måneder. Følelsene din sier kanskje ikke at det vil forandre seg, men du kan overstyre det. Det er nemlig stor sjanse for at det vil forandre seg, om du vil det eller ei. Hjemlengsel har mange hatt. Spesielt første uka.

[AnonymBruker]

Hanna! skrev (1 minutt siden):

Du kan skrive for- og motargumenter for å dra hjem.

Men jeg ville holdt ut minst et par måneder. Følelsene din sier kanskje ikke at det vil forandre seg, men du kan overstyre det. Det er nemlig stor sjanse for at det vil forandre seg, om du vil det eller ei. Hjemlengsel har mange hatt. Spesielt første uka.

Det er helt ekstremt

Anonymkode: 890bd...1b0

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det er helt ekstremt

Anonymkode: 890bd...1b0

Følelser som kommer fort og blir ekstreme, har en tendens til å gjøre det vanskelig å være rasjonell. Kommer det fort, så går det ofte fort over og. Jeg ville absolutt ventet noen uker, det er svært kort tid i det lange løp. Ikke gjør noe forhastet du kommer til å angre på.

Anonymkode: be98d...ff7

[Gjest DramaTheLama]

Man skal alltid gi nye ting et par måneder og modnes på. 

[Hanna!]

Hvor gammel er du? Har du psykiske problemer? 

Å ha det forferdelig er ikke noe å ignorere, men det kan være noe det er verdt å kjempe seg gjennom. Du kan og burde kanskje oppsøke psykolog de har ved universitetet, hen kan kunne hjelpe deg med å se hvor alvorlig dette er. 

Jeg tror du vil angre senere. Om den første lille tingen du møter som voksen skal knekke deg så fort, hva da med resten av livet? Å kjempe for ting gjør jo at man har en haug med andre muligheter.

[Gjest loveli]

Jeg tror ikke det riktige er å droppe ut allerede. Du har tydeligvis en modningsprosess foran deg og det vil ikke skje hvis du gir opp nå.

Jeg hadde oppsøkt en psykolog hvis jeg var deg, prøvd å få tak på hva problemet egentlig er. Er du redd for å ikke klare studiet? Er du redd for hva folk vil tenke om deg hvis du ikke gjør det bra? Har du lagt liste for høyt for deg selv? Har du alltid pleid å gi opp? Hvordan behandler foreldrene dine deg når du har gitt opp tidligere? Gir de kanskje ekstra omsorg da? En omsorg du ikke har følt så mye på ellers? Eller er det det at de tror du kommer til å mislykkes og derfor kan du likesågodt gi opp først som sist? Eller tror du at du er avhengig av dem? Eller er det det at bostedet ditt nå føles fremmed? Kan du se for deg at dette kan forandres over tid når ikke alt er nytt lenger? Er du redd for å være alene med kjæresten din og ikke få andre venner og være avhengig av han for å få sosial omgang? Føler du deg alene allerede? Tenker du at forholdet ditt ikke var/ble som du drømte om? Føler du deg fanget i et nett med han?

Det kan være tusen grunner til at du er overveldet nå, men uansett er det bra for voksne folk å modnes ved å bli mer selvstendig.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? jeg flyttet på hybel helt alene som 16-åring, 6 timer unna familien min. Det var beintøft ja, men det gikk da på et vis. Du har jo samboer, så du blir ikke alene da. Håper ikke du er 26 år og nettopp har forlatt redet haha. Sorry klarte ikke dy meg🥴

Anonymkode: 73482...961

[AnonymBruker]

Du bør se ting an, det tar tid å tilpasse seg en ny situasjon. Du har jo samboeren din så du er ikke helt alene. 

Anonymkode: 96feb...6fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bor med min samboer, og vi starter på skolen i morgen. Jeg har akkurat flyttet til ny by, og forlatt familien min. Jeg ser ikke for meg at jeg vil klare 5 år uten dem. Jeg er ekstremt lei meg, og har allerede for meg at jeg vil droppe ut og bare dra hjem. Fordi dette klarer jeg ikke mer. Ikke fa*n om jeg skal ha det slik i 5 år

Anonymkode: 890bd...1b0

Se på det som en mulighet til å utfordre deg selv. Du har godt av å oppdage noe nytt, noe annet enn livet med og rundt familien. Du har samboeren med deg, på mange vis er dte mye tryggere enn det de fleste av oss må gjøre- nemlig å dra alene. Det "nye" kan være utfordrende i begynnelsen, men som regel er slike reiser verdt det. Gi det en sjanse, du har ikke noe å tape på det

Anonymkode: 3760a...b5b

[Million]

Da jeg tok med meg sønnen min, da 16 år, og flyttet til en ny by for noen år siden, var alt nytt og fremmed for han til og begynne med.

Men etter bare 3 måneder i den nye boligen og i den nye byen, kom han hjem fra skolen en dag og sa; "Mamma, nå begynner jeg faktisk å føle meg som hjemme her!" (og da hadde vi flyttet fra stedet han hadde bodd hele sitt liv i 16 år) Så kort tid kan det altså ta! 

Så hold ut noen måneder, avvent og se. Når du blir kjent med andre, får nye venner, går på studentpuben osv, så blir det nok morsommere.

Du kan snakke med familien din på Skype eller iphone facetime. Du er voksen nå og må lære deg å leve uten å treffe mor og far omtrent hver dag. Sånn er voksenlivet. 

 

 

Endret 15. august 2021 av Million

[AnonymBruker]

Du må jo gi det en sjanse, ikke gi så fort opp!  En eller annen gang må du løsrive deg og det er nå. Du er voksen og skal stå på egne ben

Anonymkode: b6f8a...510