Hvordan tilgi foreldrene sine ?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp opp i et dysfunksjonelt hjem med foreldre som ikke burde vært foreldre.

Oppveksten min var preget av forskjellsbehandling i ekstrem grad. Jeg var det usynlige barnet. Jeg har slitt mye psykisk i voksen alder og har blant annet fått diagnosen kompleks ptsd som følge av omsorgssvikt. Jeg har vært tvangsinnlagt gjentatte ganger og holdt på å bli ufør. Jeg klarte å karre meg tilbake til jobb og ofrer alt for å stå i jobben. Den er dårlig betalt og jeg lever på mindre penger enn en ung ufør. Foreldrene mine har aldri hjulpet meg med verken penger eller praktisk hjelp. De besøkte meg ikke da jeg var innlagt. Det er alt for mye til at jeg kan forklare det. 
 

Broren min har alltid vært favoritten. Han har alltid fått alt rett opp i hendene og er ufeilbarlig i mine foreldres øyne. Han fikk alt av omsorg og oppfølging. Jeg fikk ingenting. Kun kritikk og kjeft. 
 

Mamma og pappa skilte seg da jeg var 15 og jeg har klart meg selv siden da. 
 

Nå er jeg 34 år og de har nye partnere på hver sin kant. Pappa lever livet som stefar til en dame som er på min alder. Han gir henne alt jeg aldri fikk. Både omsorg, tid og penger. 
 

Mamma lever i sin egen boble med ny kjæreste. Begge har god råd så de hadde hatt råd til å hjelpe, men de velger å la være. De hjelper broren min og pappa sin stedatter.
 

Jeg vil gjerne ha dem i livet mitt og jeg tror de prøver på et vis. Jeg har fortalt dem om diagnosen og at det de gjorde var omsorgssvikt. Etter det har de faktisk begynt å ringe innimellom. De vil gjerne komme på besøk. Jeg tror de ser at de mister meg. 

Jeg har drømt om å bli akseptert av dem hele livet og nå prøver de for første gang. Jeg er sur og bitter mot dem. Jeg klarer ikke forholde meg til dem uten å bli sint. Jeg vil så gjerne prøve, men hver gang en av dem åpner munnen, minner det meg om alt jeg har mistet. Hver gang pappa snakker om stedatteren sin og ferieturene de drar på, dør jeg innvendig. Hun har høyere utdanning og en godt betalt jobb. Jeg jobber som assistent på et sykehjem og er dermed ikke god nok. Pappa spanderer reiser på henne fordi hun «tross alt ikke har så god råd siden hun er alene». Jeg har samboer som er ufør og til sammen tjener vi mindre enn hun gjør alene, men det tenker han ikke på. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. På den ene siden vil jeg jo ha dem i livet mitt, på den annen side har de aldri gitt meg annet enn skam, sorg og ensomhet. 

Går det an å tilgi? Går det an å akseptere at de aldri vil forandre seg? Skal jeg bare kutte dem ut? Jeg føler meg fanget mellom barnet i meg som vil gjøre alt for deres aksept og den voksne kvinnen som ikke vil ha noe med dem å gjøre. 

Beklager at dette ble langt. Jeg føler meg helt fortapt. Noen råd?

Anonymkode: 72a3c...fcb

[venus24]

Jeg håper du får profesjonell hjelp til å takle dette?
Jeg synes det er vanskelig å komme med gode råd i dette tilfellet, siden dette er en svært kompleks og vanskelig situasjon. Ville egentlig bare si at det er helt normalt og naturlig at du ønsker at de skal gi deg den kjærligheten og omsorgen du har savnet hele livet. Men det er også helt greit å kutte kontakten med dem. Mennesker kan endre seg, men det er ikke alltid de gjør det likevel. Hvis du velger å beholde kontakten med dem, må du akseptere at det ikke er sikkert at de noen sinne vil gi deg det du trenger. Da må du isåfall vurdere om kontakten med dem er verdt følelsen det gir deg.

[AnonymBruker]

venus24 skrev (5 minutter siden):

Jeg håper du får profesjonell hjelp til å takle dette?
Jeg synes det er vanskelig å komme med gode råd i dette tilfellet, siden dette er en svært kompleks og vanskelig situasjon. Ville egentlig bare si at det er helt normalt og naturlig at du ønsker at de skal gi deg den kjærligheten og omsorgen du har savnet hele livet. Men det er også helt greit å kutte kontakten med dem. Mennesker kan endre seg, men det er ikke alltid de gjør det likevel. Hvis du velger å beholde kontakten med dem, må du akseptere at det ikke er sikkert at de noen sinne vil gi deg det du trenger. Da må du isåfall vurdere om kontakten med dem er verdt følelsen det gir deg.

Ja jeg har fått mye god hjelp av helsevesenet og har en fantastisk støttende samboer. Jeg går ikke i behandling nå fordi jeg klarer meg helt fint i hverdagen og fungerer godt i jobben. Det er bare så forferdelig sårt med foreldrene mine.
 

Det er akkurat det du skriver her jeg står fast i. Jeg klarer ikke la være å bli sint på dem selv når de tilsynelatende prøver å få tettere kontakt.

Jeg har ikke lyst til å være så bitter som jeg er, men hva om de dør i morgen og vi aldri fikk noen forsoning? Jeg føler at begge valgene er likeverdig fæle. 

Anonymkode: 72a3c...fcb

[AnonymBruker]

Noen som har noen gode råd?

Anonymkode: 72a3c...fcb

[AnonymBruker]

Står igjennom det samme selv, omsorgssvikt fra begge foreldre men de skilte seg når jeg var 2. mamma ble syk, dro inn en shitty stefar og alkoholiker, pappa skaffet ny familie og brydde seg bare om dem. Endte i en krangel med pappa for en stund siden da jeg sa jeg var lei. Har nå sagt at enten  så er han en skikkelig far eller så vil jeg ikke ha noe med han å gjøre. Og jeg er forberedt på å kutte han ut helt. Hvis alt han bryr seg om er den andre familien så er han ikke verdt det uansett. Men et råd fra meg til deg er å slutte å la det de gjorde definere deg nå, du må, for din egen skyld la det gå. Lev livet ditt, fortell deg selv at det som skjedde har ikke noe med deg nå å gjøre, forskjellsbehandlig skjer ikke lenger, du har det bra med din kjæreste (det gjør jeg, så lever et normalt a4 liv nå som 30åring). Lykke til!

Anonymkode: 59634...611

[AnonymBruker]

Mitt liv har lignet mye på ditt, og dessverre finnes det ingen løsning som gjør alt dette bra igjen. Skaden er skjedd, og uansett hvor mye de angrer og forandrer seg så er skadene for deg store og uopprettelige. Du må starte med å akseptere det. 

Så til det aller vanskeligste; prøve å forstå foreldrene dine. Hva slags oppvekst har de hatt? Hvilke erfaringer har de med seg, som gjorde at de tok så dårlige valg? Du skal på ingen måte finne en unnskyldning for dem, men det vil mest sannsynlig gi deg en slags forsoning. De aller færreste av oss ønsker å gi barna våre en dårlig oppvekst, men vi bærer alle på erfaringer som styrer valgene våres. 

Fokuset ditt bør flyttes. Det du savner og ønsker, kan de aldri gi deg. Du må søke etter det andre steder. I deg selv, i din samboer, venner, jobb, reiser, bekjentskaper og opplevelser.

Det er tøft å være hjemsøkt av fortiden på den måten du er, og de sårene vil alltid være der. Men livet er langt, og kan være så utrolig godt, og det fortjener du! Ønsker deg lykke til❤️

Anonymkode: 11daa...ee5

[AnonymBruker]

Jeg blir veldig lei meg av å høre hvordan du har hatt det. Men jeg tror du må fokusere mer på deg selv, enn å fokusere på hva du ikke har fått. Jeg forstår at du syns det er urettferdig og at du føler deg forsømt, men det kommer en dag i livet der du kommer til å skjønne at dette ikke er så viktig. 

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt en skikkelig prat med både far og mor og forklart hvordan jeg følte det. Evt skrevet et brev. Kanskje de ikke tenker over at de forskjellsbehandler?

Anonymkode: b97ff...932

[AnonymBruker]

For din egen del må du akseptere. For det er ene og alene deg det går utover at du har det så vondt nå. Det er kun deg det går utover at du er bitter. 
 

Jeg har selv hatt en liggende oppvekst. Jeg har vært bitter. Jeg har vært sint. Men det hjalp ingen, aller minst meg selv. Så jeg jobbet med å akseptere situasjonen. Sånn er det. Så tok jeg et aktivt valg med å kutte ut faren min helt fra livet mitt, for jeg visste at min situasjon aldri kom til å bli bra så lenge han var en del av det. Jeg har på et vis tilgitt, selv om jeg aldri kommer til å glemme.

Anonymkode: b10c5...072

[Eneri]

Jeg har ikke opplevd det du går gjennom. Hvis jeg forstår deg riktig, har de nettopp innsett at du anser oppveksten du fikk som preget av omsorgssvikt, og at de nå prøver å forbedre forholdet dere imellom. 

Hvis det er nytt at dere prøver å ha mer kontakt, så kan du jo gi det litt tid? Snakk åpent og rolig om ting. Feks når faren din sier det om stedatter som nok har dårlig råd fordi hun er alene, så kan du rolig påpeke at du+samboer har mindre å rutte med i et topersonhushold enn hun har alene. Kanskje har han ikke tenkt over at det kan være slik. Syns også du kan dra frem konkrete  eksempler på forskjellsbehandling mellom deg og bror.

Du trenger jo ikke bestemme deg allerede nå om du skal kutte dem helt ut? Kjenn på om det er mulig å få et ok forhold (det trenger jo ikke være supernært), eller om det bare drar deg ned. Hvis du bare går i minus på å ha dem i livet ditt når du /dere har prøvd en stund, får du heller kutte dem ut. 

[AnonymBruker]

Du og dere får ikke endret det som var. Det er den harde sannheten, men dere kan skape en annen vei fremover. Det er utrolig sterkt av deg både at du ønsker å ha dem i livet ditt, og at du ser dine egne følelser og reaksjoner her og nå. Kan det være en mulighet å snakke med dem om det? Eller invitere dem til en samtale sammen med psykologen/familieterapeut. Med mål om å reparere og få snakket ut om ting.

Det høres helt normalt ut med de tankene og følelsene du har, slik situasjonen er. Det kan også være at du må jobbe deg igjennom bitterhet, sorg, sinne og savn. Erkjenne og anerkjenne hva du har opplevd og føler. Tillate deg selv å kjenne på at du er sint for at de sviktet. Sette ned foten for dine foreldre og fortelle hva du ønsker og TRENGER av dem. Å jobbe med det sammen med en fagperson kan føre til mye vekst og ikke minst ro i deg og ditt liv. Du kan lande og bygge relasjonen på nytt, dersom du fremdeles ønsker det når prosessen er over. 

Husk at du er bra nok som du er!❤

Anonymkode: 222e5...b7f

[AnonymBruker]

opplevd noe av det samme, men på langt nær så alvorlig som det høres ut som du har det.

prøv å tenke gjennom dine forventninger og ønsker. er det egentlig ønske med denne kontakten, eller er det misunnelse/sårt for at du ser stebarn få noe du ikke har fått enten nå, eller at du ser at de får kjærligheten og omsorg du ikke fikk i oppveksten.

det er ikke sikkert foreldrene dine vet og forstår at du også kunne hatt behov for dette. anbefaler det å kommunisere dine ønsker og tanker rundt dette. 

jeg innså etter ti årmed å prøve å fikse at det ikke kom til å bli endring.det var det samme som ti år siden. endte med at jeg brøt kontakten - tre år senere er jeg enda sikker på at det var riktig valg for meg. jeg har forstått at mange av de følelsene jeg hadde og sinne etc også kom som følge av å måtte treffe dem (ble sur og frustrert bare å se de), og at for min psykiske helse er det beste å ikke ha noe med dem å gjøre. 

jeg hadde ønske om at de behandlet meg annerledes, respekterte, anerkjent meg og forstod hvordan jeg opplevde forholdet som barn og voksen. 

 

Anonymkode: 75683...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

opplevd noe av det samme, men på langt nær så alvorlig som det høres ut som du har det.

prøv å tenke gjennom dine forventninger og ønsker. er det egentlig ønske med denne kontakten, eller er det misunnelse/sårt for at du ser stebarn få noe du ikke har fått enten nå, eller at du ser at de får kjærligheten og omsorg du ikke fikk i oppveksten.

det er ikke sikkert foreldrene dine vet og forstår at du også kunne hatt behov for dette. anbefaler det å kommunisere dine ønsker og tanker rundt dette. 

jeg innså etter ti årmed å prøve å fikse at det ikke kom til å bli endring.det var det samme som ti år siden. endte med at jeg brøt kontakten - tre år senere er jeg enda sikker på at det var riktig valg for meg. jeg har forstått at mange av de følelsene jeg hadde og sinne etc også kom som følge av å måtte treffe dem (ble sur og frustrert bare å se de), og at for min psykiske helse er det beste å ikke ha noe med dem å gjøre. 

jeg hadde ønske om at de behandlet meg annerledes, respekterte, anerkjent meg og forstod hvordan jeg opplevde forholdet som barn og voksen. 

 

Anonymkode: 75683...b66

jeg har også akseptert at det er sånn det var,og jeg har også sett at se førsøkte så godt de kan, men at de faktisk ikke hadde bedre evne. jeg kan ikke gjør enoe med fortiden, og det som har vært var. 

jeg har et godt liv nå, og kom meg gjennom det. 

likevel ser jeg at kontakt med dem får meg til å pirke på sår og fortiden, og få mye fokus på den. da er det bedre å fokusere på det som skjer nå, og ikke hva som kunne vært. 

Anonymkode: 75683...b66