Føler meg villredet

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samboer nå i 4 år. Som alle andre har det vært tunge men også mange fine stunder. For en god stund siden ønsket jeg å dele mine tanker, om at jeg savnet diverse ting fra ham. Som  at han kunne ta mer intativ til sexlivet, date kvelder, overraske med middag og lignende. Tiden gikk og jeg så ingen endring så jeg valgte å ta det opp igjen, på en fin måte. Det ble respondert med at jeg maste og ikke fokuserte på det fine vi har sammen. At jeg aldri ble fornøyd og bare klagde. Og da fristet det ikke med samleie fra hans side da han opplevde dette som mas. Igjen, jeg har tatt det opp to ganger og fra min side synes ikke jeg det fremstår som mas. Inne mellom har jeg overrasket med gaver, lagd middag, tatt intiativ til samleie. Jeg føler meg litt villredet og ønsker kun et syn utenfra. Det skal sies at han ikke er så romantisk av seg og heller ikke den følsomme typen, da vi er stikk motsatt. Til tider har jeg kjent på følelser og tanker som ikke har vært til stede før nå, om jeg egentlig ønsker dette. Vil jeg være i dette forholdet og er det egentlig verdt det? Jeg er 23 og han er 28. 

Anonymkode: ca7e0...24d

[Olebrom]

Hmm

Endret 14. august 2021 av Olebrom

[PM75]

Jeg tenker det er tiden for at du spør deg selv om dette er mannen du vil dele resten livet med, få barn med og stå sammen med i oppturene og nedturene som kommer. Er det andre fordeler du får ut av forholdet, slik at du kan akseptere lite oppmerksomhet og lite sex? Eller er dette en deal-breaker?

Du er så ung at jeg håper du ikke fortsetter å være sammen med noen av gammel vane, men på grunn av et bevisst valg om at dette er forholdet du ønsker. Og at du avslutter hvis det ikke er det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har vært sammen med samboer nå i 4 år. Som alle andre har det vært tunge men også mange fine stunder. For en god stund siden ønsket jeg å dele mine tanker, om at jeg savnet diverse ting fra ham. Som  at han kunne ta mer intativ til sexlivet, date kvelder, overraske med middag og lignende. Tiden gikk og jeg så ingen endring så jeg valgte å ta det opp igjen, på en fin måte. Det ble respondert med at jeg maste og ikke fokuserte på det fine vi har sammen. At jeg aldri ble fornøyd og bare klagde. Og da fristet det ikke med samleie fra hans side da han opplevde dette som mas. Igjen, jeg har tatt det opp to ganger og fra min side synes ikke jeg det fremstår som mas. Inne mellom har jeg overrasket med gaver, lagd middag, tatt intiativ til samleie. Jeg føler meg litt villredet og ønsker kun et syn utenfra. Det skal sies at han ikke er så romantisk av seg og heller ikke den følsomme typen, da vi er stikk motsatt. Til tider har jeg kjent på følelser og tanker som ikke har vært til stede før nå, om jeg egentlig ønsker dette. Vil jeg være i dette forholdet og er det egentlig verdt det? Jeg er 23 og han er 28. 

Anonymkode: ca7e0...24d

Dere er samboere, og virker som dere ikke har bestemt for å bli ektepar. Da er det lettere å bryte opp. 

Samtidig regner jeg med der er en god del dere har gjort sammen allerede. 

Men så var det å veie opp, vil jeg fortsette slik uten at han responderer?

Regner med det finnes noen som kan respondere deg langt bedre.

 

Anonymkode: 05404...a13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

da vi er stikk motsatt.

 

Det du har fått ut av dette forholdet, er erfaring. Les alle trådene her, om voksne kvinner som år etter år savner dybde, samtaler, følsomhet.  Du kan ikke forandre mannen,  men hvis du er villig til å gå videre med en slik type, så må du forandre eget mønster, både i tanke og handling.  Les om Mars og Venus, av John Gray. 

23 år er fortsatt bare ungdommen, og du bør egentlig erfare flere typer personlighet. Men ikke la det gå 4 år, når du merker at det ikke fungerer.  

Papsen. 

Anonymkode: 59f62...6c1

[AnonymBruker]

Det har jo vært intiativ til de tingene jeg har savnet før også, så alt håp er kanskje ikke helt ute. Alternativet blir å bare gå eller vente for å se om noe endrer seg. Etter en uheldig hendelse hvor jeg skjulte og skammet meg over noen medisiner jeg går på hadde jeg gjemt og en dag lette han etter noe og skulle til å åpne hvor disse lå og jeg nektet han. Konsekvensen ble at siden jeg nektet han den ene gangen, får jeg ikke se telefonen hans og det har jeg ikke behov for heller. Men dersom man skulle få en mistanke om noe, blir det da riktig å nekte? Og hvor lenge skal han bruke dette, da jeg føler vi da aldri kan bli ferdige med den saken da jeg føler han «bruker» denne hendelsen mot meg enda. Er det rettferdig eller et tegn på at man skjuler noe men bruker dette som en unnskyldning? 

Anonymkode: ca7e0...24d