Fortsatt sårt å bli minnet om vennene jeg ikke klarte å beholde

[AnonymBruker]

Det har murret litt i hjertet siden den gangen jeg innså at de ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, vennegjengen min fra oppveksten, men tenker ikke på det til daglig. Når jeg ser bilder de poster sammen på facebook, da blir jeg fort irritert, men innerst inne er jeg skamfull og trist over å kanskje ha gjort noe " galt" eller ikke vært bra nok/pen nok. Det er følelser i konflikt, for en av disse jentene var ikke særlig snill uansett, og jeg tenker også at de har overfladiske verdier og at jeg egentlig har det bedre uten dem ( selvforsvarsmekanisme, vet det). Prøver å " heve meg over" for ikke å såre eget ego ytterligere.

De var de pene, populære, og jeg var del av gjengen. Vi var alle fra ressurssterke hjem og hadde alt fra gode karakterer til flotte klær og hus på vestkanten. Vi var sammenspleiset.

Av en eller annen grunn snudde en etter en ryggen til meg. Det startet med et bryllup jeg ikke ble invitert i. Vi bodde alle på samme sted, og det var på facebook jeg så bilder fra bryllupet. Alle jentene var samlet uten meg . Jeg lot det fare og sørget for å be de med på quizkveld. Jeg fikk ingen respons. Ingen svarte. Jeg lot det fare og lastet opp et bilde fra russebussen noen måneder senere som et fint minne fra" den gang da". Ingen likte bildet. Deretter ble jeg ikke bedt på julebordene, og jeg skjønte at jeg var ute av det gode selsksap. 

Jeg forstår ikke dette den dag i dag, 15 år siden "det ble slutt", hva jeg gjorde gal? Jeg vet godt at jeg var den minst pene i gjengen, og ikke var jeg blondine heller. Jeg vet godt at familien min var " nyrik" og litt tacky. Jeg vet at jeg ikke var den mest populære med 10 kg for mye.

Til vanlig tenker jeg som sagt aldri på dette med mindre jeg får en trigger. Det kan være bilder på sosiale medier eller når jeg tenker over andre som fortsatt er sterkt knyttet til barndomsvenner  som feks. mannen min  eller andre venninner av meg. De har sterke bånd, og det er ingen tvil om hvem som er faddere til barna dems, forlovere og de er " brothers/ sisters for life". Det virker så fint å ha barndomsvennene livet ut.

Jeg har venner jeg møtte i voksen alder, og blir redd for å miste de også. Jeg har sikkert forventet for mye, at jeg kan komme og gå litt som jeg vil, men det må da være lov over en periode de fleste flytter for å studere? Det at jeg studerte 5 år i utlandet, var det ikke greit?  De studerte jo de også. At jeg bodde hos mor i perioder og ikke kunne gjengjelde de fine middagene jeg ble bedt i, var det det som var kroken på døren? At jeg la på meg og ble tykk?

Eller er det lederen i flokken, hun som mobbet "nerdsa" på skolen og kalte andre horer som fikk vendt alle mot meg fordi jeg kanskje kan ha tråkket henne på tærne uten å vite det? Hun som kommenterte andre jenter negativt i garderoben da vi var barn og fikk guttene til å kaste sigarettstumper på en jente hun ikke likte som var " stygg". Jeg har ikke glemt at hun var en mobber. I dag er hun stemor, og jeg håper hun er snill...

Det triste er at jeg mistet bestevenninnen min i dragsuget. Hun var i gjengen. Hun poster mye, og viser seg frem med venninner som i senere tid har fått innpass i gjengen, og den påminnelsen sårer fordi vi hang sammen fra vi gikk i bleie til vi fikk lappen, og var som søstre i flere år etter det. Hun bodde nesten hos oss da foreldrene hennes jobbet mye. Mamma passet oss hver dag i mange år. Hun var ikke så opptatt av status og utseende som barn, og vi hadde det veldig gøy i alle år. Hun er egentlig snill, men populæritet er viktig for henne og hun har "kastet meg under bussen" flere ganger for å dra på fest med nye bekjentskaper og menn. 

 Tanken har slått meg, og jeg skulle likt å vite hva jeg har gjort som er så totalt utilgivelig, eller om det rett og slett er slem kvinnemobbing jeg var utsatt for.

Og egentlig bryr det meg ikke mer enn å kunne forstå psykologien i dette. De som er venn med barndomvenner i dag, var de av samme kaliber?

 

 Andre med lignende erfaringer?

 

 

 

Anonymkode: f843f...4f1

[Gjest Humoristen]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Det har murret litt i hjertet siden den gangen jeg innså at de ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, vennegjengen min fra oppveksten, men tenker ikke på det til daglig. Når jeg ser bilder de poster sammen på facebook, da blir jeg fort irritert, men innerst inne er jeg skamfull og trist over å kanskje ha gjort noe " galt" eller ikke vært bra nok/pen nok. Det er følelser i konflikt, for en av disse jentene var ikke særlig snill uansett, og jeg tenker også at de har overfladiske verdier og at jeg egentlig har det bedre uten dem ( selvforsvarsmekanisme, vet det). Prøver å " heve meg over" for ikke å såre eget ego ytterligere.

De var de pene, populære, og jeg var del av gjengen. Vi var alle fra ressurssterke hjem og hadde alt fra gode karakterer til flotte klær og hus på vestkanten. Vi var sammenspleiset.

Av en eller annen grunn snudde en etter en ryggen til meg. Det startet med et bryllup jeg ikke ble invitert i. Vi bodde alle på samme sted, og det var på facebook jeg så bilder fra bryllupet. Alle jentene var samlet uten meg . Jeg lot det fare og sørget for å be de med på quizkveld. Jeg fikk ingen respons. Ingen svarte. Jeg lot det fare og lastet opp et bilde fra russebussen noen måneder senere som et fint minne fra" den gang da". Ingen likte bildet. Deretter ble jeg ikke bedt på julebordene, og jeg skjønte at jeg var ute av det gode selsksap. 

Jeg forstår ikke dette den dag i dag, 15 år siden "det ble slutt", hva jeg gjorde gal? Jeg vet godt at jeg var den minst pene i gjengen, og ikke var jeg blondine heller. Jeg vet godt at familien min var " nyrik" og litt tacky. Jeg vet at jeg ikke var den mest populære med 10 kg for mye.

Til vanlig tenker jeg som sagt aldri på dette med mindre jeg får en trigger. Det kan være bilder på sosiale medier eller når jeg tenker over andre som fortsatt er sterkt knyttet til barndomsvenner  som feks. mannen min  eller andre venninner av meg. De har sterke bånd, og det er ingen tvil om hvem som er faddere til barna dems, forlovere og de er " brothers/ sisters for life". Det virker så fint å ha barndomsvennene livet ut.

Jeg har venner jeg møtte i voksen alder, og blir redd for å miste de også. Jeg har sikkert forventet for mye, at jeg kan komme og gå litt som jeg vil, men det må da være lov over en periode de fleste flytter for å studere? Det at jeg studerte 5 år i utlandet, var det ikke greit?  De studerte jo de også. At jeg bodde hos mor i perioder og ikke kunne gjengjelde de fine middagene jeg ble bedt i, var det det som var kroken på døren? At jeg la på meg og ble tykk?

Eller er det lederen i flokken, hun som mobbet "nerdsa" på skolen og kalte andre horer som fikk vendt alle mot meg fordi jeg kanskje kan ha tråkket henne på tærne uten å vite det? Hun som kommenterte andre jenter negativt i garderoben da vi var barn og fikk guttene til å kaste sigarettstumper på en jente hun ikke likte som var " stygg". Jeg har ikke glemt at hun var en mobber. I dag er hun stemor, og jeg håper hun er snill...

Det triste er at jeg mistet bestevenninnen min i dragsuget. Hun var i gjengen. Hun poster mye, og viser seg frem med venninner som i senere tid har fått innpass i gjengen, og den påminnelsen sårer fordi vi hang sammen fra vi gikk i bleie til vi fikk lappen, og var som søstre i flere år etter det. Hun bodde nesten hos oss da foreldrene hennes jobbet mye. Mamma passet oss hver dag i mange år. Hun var ikke så opptatt av status og utseende som barn, og vi hadde det veldig gøy i alle år. Hun er egentlig snill, men populæritet er viktig for henne og hun har "kastet meg under bussen" flere ganger for å dra på fest med nye bekjentskaper og menn. 

 Tanken har slått meg, og jeg skulle likt å vite hva jeg har gjort som er så totalt utilgivelig, eller om det rett og slett er slem kvinnemobbing jeg var utsatt for.

Og egentlig bryr det meg ikke mer enn å kunne forstå psykologien i dette. De som er venn med barndomvenner i dag, var de av samme kaliber?

 

 Andre med lignende erfaringer?

 

 

 

Anonymkode: f843f...4f1

Vanskelig å gi deg et godt svar synes jeg, men det første jeg ville ha gjort er å fjerne at du følger de på Facebook, altså bare sånn  at du aldri ser statuser og hva de legger ut. Ikke av-venn deg med de. Da har de vunnet. Du trenger ikke følge med på hva de gjør hvis det er sårende. Jeg håper at du heller kan fokusere på de i livet ditt som du har kontakt med og som du føler er hyggelige og gir deg positivitet. Disse gamle venninnene dine - glem de, eller bare vær hyggelig og høflig når dere møtes, men du trenger ikke gjøre deg liten og logre for de. Lov meg at du ikke gjør det, ikke løp etter de...  Det kan være at du har fornærmet noen uten at du vet det, men som voksne mennesker så synes jeg at det skal man ta opp direkte med den det gjelder og ikke gå til andre og snakke om det bak ryggen din (dette har jeg opplevd selv, jeg ante ikke at det jeg sa var så feil og galt - og ingen sa noe). Som voksen og med litt kapasitet mellom ørene, bør man si hvis det snakkes sånn om en annen venninne - at - hallo dette er ikke greit. Her bør du ta det opp direkte med henne og ikke snakke med oss om det. Det er fryktelig urettferdig, du vet ikke hva de sier, ingen sier noe til deg, du har ikke sjanse til å verken forsvare deg eller forklare deg. 
For meg høres det ut som kvinnemobbing som du skriver - jeg kjenner meg veldig igjen. Det er ikke noe du får gjort noe med det, bare hold deg unna og som jeg skrev over, bry deg om de andre i livet ditt som gir deg noe positivt. Ikke bruk energi og krefter på slike venninner. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste, det kommer ikke no godt ut av det. Klem til deg

[AnonymBruker]

Du ramser opp en rekke overfladiske ting og spør om noe av det kan være årsaken til at dere ikke lenger har kontakt. Har du vurdert om det kan være så enkelt at personøighetene deres ikke passer så godt, og at det var derfor de ikke ønsket å fortsette vennskapet med deg?

Anonymkode: 0cf99...ee1

[AnonymBruker]

Det du skriver er din variant av noe veldig veldig mange opplever flere ganger i løpet av livet sitt. Dette er et prakteksemplar på case hvor man egentlig bare skal si "sånn er livet". Dette er hva livet dreier seg om. Slutt å gå i detaljer og nytteløse forsøk på å finne ut hvorfor det ble slik eller sånn. Vi har alle vært der: mennesker forsvinner ut av livet vårt uten at vi egentlig aner hvorfor og vi vil aldri få svar. Mest sannsynlig sitter det noen der ute og lurer på hvorfor DU forsvant ut av livet deres. Bare aksepter at sånn er det. Venner kommer og går. Dette var ikke venner for deg, da må du finne noen andre venner. 

Anonymkode: 6b880...899

[AnonymBruker]

Humoristen skrev (7 timer siden):

Vanskelig å gi deg et godt svar synes jeg, men det første jeg ville ha gjort er å fjerne at du følger de på Facebook, altså bare sånn  at du aldri ser statuser og hva de legger ut. Ikke av-venn deg med de. Da har de vunnet. Du trenger ikke følge med på hva de gjør hvis det er sårende. Jeg håper at du heller kan fokusere på de i livet ditt som du har kontakt med og som du føler er hyggelige og gir deg positivitet. Disse gamle venninnene dine - glem de, eller bare vær hyggelig og høflig når dere møtes, men du trenger ikke gjøre deg liten og logre for de. Lov meg at du ikke gjør det, ikke løp etter de...  Det kan være at du har fornærmet noen uten at du vet det, men som voksne mennesker så synes jeg at det skal man ta opp direkte med den det gjelder og ikke gå til andre og snakke om det bak ryggen din (dette har jeg opplevd selv, jeg ante ikke at det jeg sa var så feil og galt - og ingen sa noe). Som voksen og med litt kapasitet mellom ørene, bør man si hvis det snakkes sånn om en annen venninne - at - hallo dette er ikke greit. Her bør du ta det opp direkte med henne og ikke snakke med oss om det. Det er fryktelig urettferdig, du vet ikke hva de sier, ingen sier noe til deg, du har ikke sjanse til å verken forsvare deg eller forklare deg. 
For meg høres det ut som kvinnemobbing som du skriver - jeg kjenner meg veldig igjen. Det er ikke noe du får gjort noe med det, bare hold deg unna og som jeg skrev over, bry deg om de andre i livet ditt som gir deg noe positivt. Ikke bruk energi og krefter på slike venninner. Du gjør deg selv en bjørnetjeneste, det kommer ikke no godt ut av det. Klem til deg

Hvordan kan man fjerne at man følger noen?

Anonymkode: 37db1...010

[Lolllll]

Jeg tror ting skjer for ei mening. 

De vennene som forsvinner, forsvinner fordi de ville såret deg for mye på et senere tidspunkt dersom du hadde hatt de videre. 

Så man er heldig med at det skjer før og ikke senere (og vondere). 

Bare kom det videre på hesten. Se lyst på det. Det blir bra. Glem de. Se etter nye. Vær glad du ikke får vondhet senere i livet. Selv om du må heles først nå

😊♥️

[Gjest Humoristen]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvordan kan man fjerne at man følger noen?

Anonymkode: 37db1...010

Gå på et innlegg som vedkommende har lagt ut. Trykk på de tre ... til høyre øverst i innlegget og du får opp en meny, her kan du velge det du ønsker. Eventuelt, google hvordan du gjør det. Nå ble jeg litt usikker. Det er en stund siden jeg har gjort det selv nå

 

[n_97]

Vit at det du ser på Facebook er utstillingsvinduet deres. De kan kanskje leve normalt sånn med tanke på jobb og hjem, men det skjer mye rart bak lukkede dører i de mest vellykkede hjem. 

Folk som kutter deg ut uten å gi noen forklaring, hverken da eller senere, er ikke noen du vil ha i livet ditt. 

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (På 14.8.2021 den 23.54):

Det triste er at jeg mistet bestevenninnen min i dragsuget. Anonymkode: f843f...4f1

Jeg synes dette er det viktigste elementet og valgte å skrelle bort alt det andre. Det anser jeg som «støy».

Ja, jeg har litt lik erfaring med det du beskriver, men jeg kom nok aldri heeelt inn i slike jentegjenger og har aldri forsøkt å jobbe så veldig hardt over tid for å få innpass i en heller.

Jeg har en bestevenninne jeg har hatt gjennom hele livet og husker jeg var ganske liten da jeg bestemte meg for at «deg, ja deg skal jeg satse på»! Hun var inn og ut av disse jentegjengene med meg sånn halvveis på slep. Men jeg er ikke flink nok til å passe inn i slike gjenger, fordi du må finne din rolle og plass i hierarkiet. Som du sier så er det ofte en leder eller sterk personlighetstype, og er denne personen ikke særlig grei så har ikke jeg takt og tone nok til å holde kjeft for å bevare plassen i gjengen. Det er nok noen slike gjenger som fungerer utmerket men det er også helt greit å være en av dem som funker mest med å heller håndplukke de vennene man vil ha og si pent nei takk til slike fellesskap hvor premisset er at man må omgås noen man kanskje ikke hæler, eller spille en rolle man ikke føler passer.

Hun venninna som jeg nevnte innledningsvis har jeg selv valgt å klipe tak i, gjentatte ganger gjennom livet vårt. Det innebærer også at jeg har måttet svelge ego og kameler når jeg føler hun har avvist meg eller ikke prioritert meg. Til gjengjeld vet jeg at hun også har gjort det samme. Hun synes sikkert hun har holdt ut med en galning nå gjennom snart 40 år. 

Så skrell alt støyet til side, og prøv heller å strekk ut en hånd mot den enkelte venninna som du mener faktisk betydde noe. Send henne en melding, spør om hun vil ta en kaffe eller et glass vin. 
Og om hun avviser eller om det viser seg å være mindre kjemi mellom dere enn hva du hadde håpet, så er det også helt OK. Da har du i det minste prøvd.

Og ærlig talt så tror jeg den ene venninna som representerer barndomsbestevenn og nære relasjon med familie osv, - betyr mer enn den gjengen med jenter du en gang tilhørte.