Livet er bekmørkt etter samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Kjære dere, jeg er så langt nede og trenger bare å høre at dette vil ordne seg. At livet vil bli bra igjen. Nå er det bekmørkt, jeg har mistet mitt aller kjæreste i livet. Ikke har jeg familie da min nærmeste forelder er død og resterende familie har jeg ikke så godt kontakt med. Han og hans familie ble «min familie» 😔

 

Det er 6 dager siden jeg ble dumpet av min samboer gjennom 2 år. Midt i husjakten, fremtidsplanene var klare. Vi skulle kjøpe felles bolig denne måneden. Jeg er godt likt og inkludert av hans venner og familie, alle tenkte at «DENNE gangen er det riktig dame for han!». Men tydeligvis ikke denne gangen heller. I følge hans venn dumpet han eksen da hun ønsket å starte prøvingen med barn, etter 3 år med henne.
«Jeg forstod at jeg ikke ønsket barn med akkurat henne», sa han da. 

 

Forklaringene hans er;

- Forholdet føles ikke riktig.

- Han er usikker på om han trives i et forhold. Han ønsker ikke å forholde seg til andre, han vil styre sin egen hverdag fra morgen til kveld, han orker ikke mas.

- Han vil være en normal mann, ha samboer, hus og barn - men er samtidig redd han ikke vil trives i den tilværelsen.

- Han er redd tidigere konflikter vil oppstå i fremtiden, uansett hvor mye jeg har vist at jeg har vokst og forandret meg. For dette har jeg jobbet med lenge, og det ser han.

 

Jeg trygler og trygler, men han er bestemt og jeg har flyttet. Han sier han elsker meg, og at han ikke er sikker på om det er riktig med brudd, han er redd for å gjøre en stor tabbe. For han har det stort sett bra med meg, og synes jeg har så mange gode egenskaper. Samtidig er det dette som føles mest riktig for han nå, og han ønsker at jeg skal gå videre og ikke vente på han. Han vil ikke gi meg forhåpninger.

Hvordan klarer han å bare avslutte dette, hvis han elsker meg og har det bra? Gi tapt på alt vi har og alt vi er, og leve videre som om ingenting har skjedd? Jeg er i dyp sorg, klarer ikke å godta det sjokkerende bruddet og er redd jeg er på vei inn i en dyp depresjon. Han lever derimot som normalt og har det greit, selv om det er «kjipt» og han savner meg innimellom.

Hjelp, vær så snill - fortell meg at dette blir bra 😔😔 Jeg klarer ikke denne smerten og frykten!

Anonymkode: 6a53e...f4b

[AnonymBruker]

Fra perspektivet til meg som har vært sammen med den samme i 20 år og har felles barn:

Du trenger en som har litt mer evne til relasjonsbygging enn han åpenbart evner.

Det krever endel å bygge livslange forhold, og spesielt å få eventuelle barn sammen. Jeg tror ikke du hadde opplevd han som en støttende partner. 

Synes ikke du skal forsøke å få ham tilbake - han her egner seg nok ikke til Familien AS.

Anonymkode: c8503...3db

[AnonymBruker]

Dette høres veldig vondt og vanskelig ut. Har du noen du kan snakke med? Eller søke hjelp hos? Be fastlegen om en time og få henvisning til psykolog. Eller bare snakke med noen du føler du kan prate med. Dette er jo et stort sjokk og alle ville reagert veldig sterkt på noe sånt. Det er nok det beste du kan gjøre å ikke trygle mer på han, men holde deg unna og se hva som skjer. Det høres ut som han har veldig rare grunner til å avslutte forholdet. Ingen spesielle problemer, men bare at han ikke vet om han vil være i forhold? Kanskje forpliktelsesangst. Men uansett må du først og fremst ta vare på deg selv i denne situasjonen så godt du kan. Klem til deg 

Anonymkode: 115b1...59b

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Er dere begge i full jobb?

Livsfase er litt relevant her, for det er forskjell på 25 og 35 når man tar slike beslutninger.

Anonymkode: b1977...d51

[AnonymBruker]

Kjære deg. Først og fremst vil jeg sende deg mange varme tanker. Det er mange som står midt oppi samlivsbrudd for tiden, har jeg inntrykk av. Jeg har også nylig gått gjennom det. Du er ikke alene, det kan du vite...selv om jeg vet at det ikke nødvendigvis hjelper på smerten du føler nå❤️

Jeg vet ikke om dette er til hjelp, men jeg er enig med den som skriver over at dette kanskje ikke er en mann som kan gi deg det du trenger....Det er noen ting jeg stusser over her: 

Han sier at forholdet ikke føles riktig, selv om dere er midt i boligjakt. Han ønsker seg et "normalt" samliv med hus og barn og det hele, men er redd han ikke vil trives med det likevel? Dette synes jeg høres veldig vinglete ut. Hvis han ikke vet hva han vil, er jo ikke det grunnlaget noe godt og trygt å bygge fremtiden på. 

Dette med at han er redd for tidligere konflikter, og at du har "vokst og forandret deg", stusser jeg også over når det ikke kommer fram hvordan hans utvikling har vært. I et likeverdig forhold bør begge vise evne til tilpasning og kompromisser. Har han også utviklet seg og jobbet med egen bagasje (for det har vi alle sammen, du bør ikke være den eneste som skal jobbe med ditt!)? 

Jeg synes begrunnelsene hans er forvirrende og skjønner at dette var et sjokk. Det er veldig smertefullt å miste en livspartner, og dette er jo så nytt at du ikke har fått bearbeidet det enda heller. Men jeg synes ikke dette høres ut som real og moden oppførsel. Og han "lever som normalt og har det greit" nå? Etter 2 år?? Det er uforståelig. Jeg lurer på om han er i kontakt med følelsene sine i det hele tatt.. Håper du tenker litt annerledes når du får litt avstand til dette. Kanskje vil du på sikt tenke at dette ikke var riktig mann for deg. 

Uansett: ja, det blir mindre vondt med tiden. Såret må gro og det tar tid, men det gror etterhvert ❤️  

Anonymkode: b3de7...0e7

[lillevill]

Han er redd for å binde seg.

Det er bare en løsnjng her, og det er at du skal skinne. Så skaff deg nye venner, begynn å tren, spis sunt, pynt deg og si bring it on til livet og til fremtiden 

[AnonymBruker]

Jeg har også blitt singel etter to år sammen en som trenger enormt med frihet og aldri har taklet å være i forhold. Jeg trodde lenge det var fordi eksene hans ikke passet med han og var litt sprø, men det kom frem etter hvert at det er han som er vanskelig. Noen mennesker takler ikke de krav og forventninger som kommer med et forhold. De vil våkne hver dag og kjenne etter hva de vil og hvem de vil være sammen med den dagen. Jeg er en som dedikerer meg helt til partner og det har vært masse konflikt pga dette. Jeg har også tilpasset meg veldig, stilt færre og færre krav. Siden du skriver at du har forandret deg hørtes det litt likt ut. Det er ikke bra, vi må være oss selv og finne en partner som vil være med den vi er. Dessuten en partner vi ikke må trygle om å få være sammen med. Min eks savner meg selv etter tre måneder og jeg savner han, men det funker bare ikke når han trenger et enormt privatliv og egentid. Det er ikke forenlig med parforhold. Jeg skjønne det er veldig vondt, du så for deg fremtiden, men hvordan tror du fremtiden ville blitt? Hvor mange kameler har du svelget? Hvor mye har du gått på akkord med deg selv? Vil han stille opp 24/7 hvis dere fikk barn? Skriv ned det som har vært vanskelig og det som har vært positivt og prøv å se det utenefra. Kanskje slår realismen inn. Jeg har det vært fall bedre nå tre måneder etter selv om jeg ikke er lykkelig enda. Du klarer deg, det vil gå over med tiden. Prøv å meditere og fokusere på helt andre ting. Tankene dine skaper følelsene dine, så jo mer du klarer å tenke på helt andre ting jo bedre. Tenn et lys og se på flammen. Gå i skogen og se og tenk på hvordan trærne ser ut, osv.  Lykke til 🧡 

Anonymkode: 66817...97e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hvor gamle er dere? Er dere begge i full jobb?

Livsfase er litt relevant her, for det er forskjell på 25 og 35 når man tar slike beslutninger.

Anonymkode: b1977...d51

Trådstarter her.

Jeg er 26, han er 39. Ingen barn i bildet. Han har hatt 4 seriøse forhold, hvorav mitt er det som har blitt mest seriøst mtp. huskjøp, i følge kona til kompisen hans. Derfor trodde de at han endelig hadde funnet riktig dame.. det trodde jeg og - han har virkelig vært en kjærlig og god kjæreste, raus med komplimenter og vist at han elsket meg   😔 

Anonymkode: 6a53e...f4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Kjære dere, jeg er så langt nede og trenger bare å høre at dette vil ordne seg. At livet vil bli bra igjen. Nå er det bekmørkt, jeg har mistet mitt aller kjæreste i livet. Ikke har jeg familie da min nærmeste forelder er død og resterende familie har jeg ikke så godt kontakt med. Han og hans familie ble «min familie» 😔

 

Det er 6 dager siden jeg ble dumpet av min samboer gjennom 2 år. Midt i husjakten, fremtidsplanene var klare. Vi skulle kjøpe felles bolig denne måneden. Jeg er godt likt og inkludert av hans venner og familie, alle tenkte at «DENNE gangen er det riktig dame for han!». Men tydeligvis ikke denne gangen heller. I følge hans venn dumpet han eksen da hun ønsket å starte prøvingen med barn, etter 3 år med henne.
«Jeg forstod at jeg ikke ønsket barn med akkurat henne», sa han da. 

 

Forklaringene hans er;

- Forholdet føles ikke riktig.

- Han er usikker på om han trives i et forhold. Han ønsker ikke å forholde seg til andre, han vil styre sin egen hverdag fra morgen til kveld, han orker ikke mas.

- Han vil være en normal mann, ha samboer, hus og barn - men er samtidig redd han ikke vil trives i den tilværelsen.

- Han er redd tidigere konflikter vil oppstå i fremtiden, uansett hvor mye jeg har vist at jeg har vokst og forandret meg. For dette har jeg jobbet med lenge, og det ser han.

 

Jeg trygler og trygler, men han er bestemt og jeg har flyttet. Han sier han elsker meg, og at han ikke er sikker på om det er riktig med brudd, han er redd for å gjøre en stor tabbe. For han har det stort sett bra med meg, og synes jeg har så mange gode egenskaper. Samtidig er det dette som føles mest riktig for han nå, og han ønsker at jeg skal gå videre og ikke vente på han. Han vil ikke gi meg forhåpninger.

Hvordan klarer han å bare avslutte dette, hvis han elsker meg og har det bra? Gi tapt på alt vi har og alt vi er, og leve videre som om ingenting har skjedd? Jeg er i dyp sorg, klarer ikke å godta det sjokkerende bruddet og er redd jeg er på vei inn i en dyp depresjon. Han lever derimot som normalt og har det greit, selv om det er «kjipt» og han savner meg innimellom.

Hjelp, vær så snill - fortell meg at dette blir bra 😔😔 Jeg klarer ikke denne smerten og frykten!

Anonymkode: 6a53e...f4b

Dette blir bra, jeg lover ! Men at det er vanskelig å tro på nå, det skjønner jeg ❤️ Det er bra at han sier at du ikke skal vente på han/ gi deg falske forhåpninger. Ta han på ordet, og smerten vil gå fortere over om du klarer å akseptere det. Skap hygge i din egen hverdag, gjør ting som gjør deg godt, drikk vin med venninner, grin det ut.. og tenk at : du vil jo ikke ha en mann som ikke vil ha deg ! Fuck him, det er hans tap. Tenk at du skal gå videre med stolthet. Det vil som sagt gå over med tiden, og du vil være en erfaring rikere i livet. Masse lykke til . Klem fra en som har vært der du er, opp til flere ganger 😅

Anonymkode: c7910...f65

[Zouk]

Jeg skjønner det er umulig å tenke slik nå, men du har grunn til å være glad for at du slapp unna dette.  Tenk om dere hadde kjøpt hus, og så gikk han med en gang. 

Han tviler tydeligvis på om han egentlig ønsker å etablere seg i det hele tatt.  Slutt og trygle.  Selvfølelsen din har ikke godt av det og det hjelper ikke.

Tenk om dere hadde fått familie og han bare stilte opp når han hadde lyst og det passet fordi akkurat den dagen  hadde han lyst på familieliv.  Mens andre dager visste han ikke om han passet til å være i et forhold. 

Vet det er grusomt nå, men dette tjener deg på sikt hvis du ønsker stabilt liv og familie med en mann som stiller opp og ønsker det samme. 

Jeg skjønner du føler deg alene, ekstra tøft når du har lite kontakt med egen familie.   Pass på deg selv, spis ordentlig mat.  Kjøp ferdigretter / Fjordland hvis du ikke orker å lage.  Dårlig kosthold bidrar til å føle seg verre.  Du kommer gjennom dette.  klem.

Endret 14. august 2021 av Zouk

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Trådstarter her.

Jeg er 26, han er 39. Ingen barn i bildet. Han har hatt 4 seriøse forhold, hvorav mitt er det som har blitt mest seriøst mtp. huskjøp, i følge kona til kompisen hans. Derfor trodde de at han endelig hadde funnet riktig dame.. det trodde jeg og - han har virkelig vært en kjærlig og god kjæreste, raus med komplimenter og vist at han elsket meg   😔 

Anonymkode: 6a53e...f4b

Da kan du bli den dama han bare kan drømme om. Stå på. Dette greier du

Anonymkode: 944ac...147

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hvor gamle er dere? Er dere begge i full jobb?

Livsfase er litt relevant her, for det er forskjell på 25 og 35 når man tar slike beslutninger.

Anonymkode: b1977...d51

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Trådstarter her.

Jeg er 26, han er 39. Ingen barn i bildet. Han har hatt 4 seriøse forhold, hvorav mitt er det som har blitt mest seriøst mtp. huskjøp, i følge kona til kompisen hans. Derfor trodde de at han endelig hadde funnet riktig dame.. det trodde jeg og - han har virkelig vært en kjærlig og god kjæreste, raus med komplimenter og vist at han elsket meg   😔 

Anonymkode: 6a53e...f4b

Trådstarter igjen.

Vi er begge i fulle og stabile jobber. Han har riktig nok brukt mye tid og energi på å pusse opp leiligheten sin de siste 12 månedene, og vært tidvis sliten. Men nekter selv for å være utbrent og å slite med forpliktelsesangst..

Anonymkode: 6a53e...f4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har også blitt singel etter to år sammen en som trenger enormt med frihet og aldri har taklet å være i forhold. Jeg trodde lenge det var fordi eksene hans ikke passet med han og var litt sprø, men det kom frem etter hvert at det er han som er vanskelig. Noen mennesker takler ikke de krav og forventninger som kommer med et forhold. De vil våkne hver dag og kjenne etter hva de vil og hvem de vil være sammen med den dagen. Jeg er en som dedikerer meg helt til partner og det har vært masse konflikt pga dette. Jeg har også tilpasset meg veldig, stilt færre og færre krav. Siden du skriver at du har forandret deg hørtes det litt likt ut. Det er ikke bra, vi må være oss selv og finne en partner som vil være med den vi er. Dessuten en partner vi ikke må trygle om å få være sammen med. Min eks savner meg selv etter tre måneder og jeg savner han, men det funker bare ikke når han trenger et enormt privatliv og egentid. Det er ikke forenlig med parforhold. Jeg skjønne det er veldig vondt, du så for deg fremtiden, men hvordan tror du fremtiden ville blitt? Hvor mange kameler har du svelget? Hvor mye har du gått på akkord med deg selv? Vil han stille opp 24/7 hvis dere fikk barn? Skriv ned det som har vært vanskelig og det som har vært positivt og prøv å se det utenefra. Kanskje slår realismen inn. Jeg har det vært fall bedre nå tre måneder etter selv om jeg ikke er lykkelig enda. Du klarer deg, det vil gå over med tiden. Prøv å meditere og fokusere på helt andre ting. Tankene dine skaper følelsene dine, så jo mer du klarer å tenke på helt andre ting jo bedre. Tenn et lys og se på flammen. Gå i skogen og se og tenk på hvordan trærne ser ut, osv.  Lykke til 🧡 

Anonymkode: 66817...97e

Wow, dette var utrolig likt min egen historie🙈 (jeg svarte også over her, er også nylig singel). Min eks har hatt 3-4 lengre/seriøse forhold, og bodde med to av eksene. Jeg fikk også inntrykk av at det var noe galt/spesielt/krevende med de alle sammen, men det var nok ikke så ensidig. 
Jeg tilpasset meg veldig mye hjemme jeg også, og svelget mange kameler. Ga uttrykk for mine behov og ønsker, men det ble ikke alltid tatt hensyn til. Det ble mye diskusjoner, og han reagerte lett på å bli «korrigert», f eks å få kommentarer på at klær lå og slang, brukte snus som lå strødd, at han i perioder ofte kom hjem full (noe han visste jeg ikke var så komfortabel med) og en del andre «ungkars-fakter», som jeg vil kalle det. Han har også et veldig stort behov for frihet, jeg tror egentlig han innerst inne ønsker å være ungkar, men med tilgang til sex, kjærlighet og intimitet i tillegg. Kanskje ikke en fyr som egentlig passer til å leve sammen med en annen person..🧐

Mener ikke å kuppe tråden, TS!🙂

Anonymkode: b3de7...0e7

[AnonymBruker]

Det er vondt når man ikke vil det samme. Og virker også rart når man har hørt så mye om at man er en flott partner, lagt planer mm.

Jeg opplevde å bli dumpa av en mann jeg trodde skulle fri til meg, og der jeg var klar til å si ja. Vi hadde vært sammen flere år. 

Han var ikke den typen som ville binde seg. Måtte være fri som fuglen etc. Det er samme mannen som gråt når han måtte være fra meg og ville ha trøst når livet butta imot 😄 Vel, det er det slutt på nå. Han var nok bare umoden og/eller uinteressert i et livslangt forhold. Og holdt ut såpass lenge med meg fordi jeg både er grei og liker sex 😁

Nå har jeg heldigvis møtt en ny mann som jeg aldri ville truffet om ikke eksen hadde dumpa meg. Han sier han heldigvis fikk snappa meg opp med en gang jeg blei ledig 😍

Anonymkode: f408b...dc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Wow, dette var utrolig likt min egen historie🙈 (jeg svarte også over her, er også nylig singel). Min eks har hatt 3-4 lengre/seriøse forhold, og bodde med to av eksene. Jeg fikk også inntrykk av at det var noe galt/spesielt/krevende med de alle sammen, men det var nok ikke så ensidig. 
Jeg tilpasset meg veldig mye hjemme jeg også, og svelget mange kameler. Ga uttrykk for mine behov og ønsker, men det ble ikke alltid tatt hensyn til. Det ble mye diskusjoner, og han reagerte lett på å bli «korrigert», f eks å få kommentarer på at klær lå og slang, brukte snus som lå strødd, at han i perioder ofte kom hjem full (noe han visste jeg ikke var så komfortabel med) og en del andre «ungkars-fakter», som jeg vil kalle det. Han har også et veldig stort behov for frihet, jeg tror egentlig han innerst inne ønsker å være ungkar, men med tilgang til sex, kjærlighet og intimitet i tillegg. Kanskje ikke en fyr som egentlig passer til å leve sammen med en annen person..🧐

Mener ikke å kuppe tråden, TS!🙂

Anonymkode: b3de7...0e7

Ikke for å kuppe jeg heller men dette høres helt ut som min mann! Og vi er gift, men jeg sliter i forholdet. Pga alle disse tingene, (for) stort behov for frihet, tåler ikke noe kritikk, av samme type ting som den jeg siterer nevner, slenger klær, brukte snus, kommer hjem full, drar når han vil, bryter avtaler, tar ikke hensyn til mine behov, and the list goes on…

TS, jeg har ett råd til deg, vær glad du slipper denne mannen. Han ville ikke blitt den familiemannen du ønsker. Du er bare 26 år og har god tid til å finne deg en skikkelig mann som tar vare på deg og ønsker å ta vare på deg og deres liv, som ønsker å etablere seg og som ikke hele tiden vil ha en fot innafor og en utafor.

Det er veldig tøft men det går over, og når du treffer den rette senere vil du være sjeleglad du lot denne gå

Anonymkode: 193e4...9ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ikke for å kuppe jeg heller men dette høres helt ut som min mann! Og vi er gift, men jeg sliter i forholdet. Pga alle disse tingene, (for) stort behov for frihet, tåler ikke noe kritikk, av samme type ting som den jeg siterer nevner, slenger klær, brukte snus, kommer hjem full, drar når han vil, bryter avtaler, tar ikke hensyn til mine behov, and the list goes on…

TS, jeg har ett råd til deg, vær glad du slipper denne mannen. Han ville ikke blitt den familiemannen du ønsker. Du er bare 26 år og har god tid til å finne deg en skikkelig mann som tar vare på deg og ønsker å ta vare på deg og deres liv, som ønsker å etablere seg og som ikke hele tiden vil ha en fot innafor og en utafor.

Det er veldig tøft men det går over, og når du treffer den rette senere vil du være sjeleglad du lot denne gå

Anonymkode: 193e4...9ac

I feel you!

Kanskje vi burde starte en egen tråd for alle med erfaring med denne typen menn? 😄 

Anonymkode: b3de7...0e7

[AnonymBruker]

Er ikke det en gjenganger at de som har store problemer med forpliktelser, hevder de ikke har det, men alltid klarer å finne frem en annen grunn til at de ikke kan forplikte seg?

En eller annen gang kommer han til å våkne opp og se at alle venner og bekjente rundt ham har gått videre i livet, og han vil innse hva han har gått glipp av.

Dette går over TS, og sannsynligvis så slipper du unna flere store skuffelser senere i livet når han ville ha prøvd å vri seg unna giftemål, barn eller andre forpliktelser. 

Hans tap. 

Anonymkode: 2091a...3c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

I feel you!

Kanskje vi burde starte en egen tråd for alle med erfaring med denne typen menn? 😄 

Anonymkode: b3de7...0e7

Yees. Har en sånn selv, og vi har et lite barn! Nå trengte han igjen plutselig litt tid til å finne seg selv, skjer ofte på sommeren  I’m done

Anonymkode: 59fd2...e4f

[Supa]

Skriv ned alle tingene du har vært misfornøyd med med ham - som du har funnet deg i og tilpasset deg, men som du innerst inne ikke har likt, og prøv om du kan gjøre det slutt med ham fra din side - i deg selv. Støtter de her som har sagt at du kan være glad dette skjer nå og ikke senere når dere har flyttet sammen/ fått barn e.l. Slike egenskaper har en lei tendens til å ikke bli borte...
Gled deg over at du kan finne en mann som du passer enda bedre sammen med - og når du møter ham etter hvert vil du være glad for at det gikk som det gikk.

Prøv å ikke vær i kjærlighetssorgen lengre enn du må, og prøv å ikke trygle ham tilbake, men la ham gå.

Lett å si - vanskelig å gjøre. Klem til deg og lykke til!

[AnonymBruker]

Ikke trygle!!!

Han kommer krypende tilbake om du bare takler dette tilsynelatende bra, og lever ditt eget liv og forsvinner ut av hans.

Men innen han kommer tilbake, så håper jeg du har sørget og bearbeidet og vært sint og levd ditt eget liv så mye at du er over han, for han høres virkelig ikke ut som noe å satse på.

Anonymkode: d2174...6c5