Veldig dårlig kjemi med foreldre og søsken siden barndommen. Er det greit å distansere seg?

[AnonymBruker]

Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg holder meg langt unna dem, selv om de aldri har gjort meg noe vondt sånn egentlig. Problemet er at jeg har aldri følt tilknytning til dem. Kan huske da jeg var 3-4 år at jeg ønsket meg vekk uten grunn. De har nok gjort sitt beste og hatt sånne foreldre selv. Det var dårlig kommunikasjon, ble nesten aldri snakket til eller sett på, spesielt av min far. Hadde store utfordringer på grunnskolen med mobbing og lærevansker uten at noen brydde seg. Var på en måte til overs.

Nå som voksen klarer jeg verken å sosiale eller romantiske relasjoner. Folk liker meg i starten, men merker at det er noe som ikke stemmer etterhvert og forsvinner. Aldri lært sosiale koder eller andre ting. Måtte oppdra meg selv på nytt i 20-årene. Foreldrene forstår ikke hvorfor jeg er så rar, og ikke besøker dem. 
 

Har noen opplevd noe lignende? Føler det er et stort hull i brystet og magen. Tomhetsfølelsen er kraftig.

Anonymkode: 4e5bf...09a

[atropos]

Du velger selv hvem du vil være sammen med som voksen. Selv er jeg vokst opp i en dysfunksjonell familie, og jeg har lite omgang med de. Har ikke gjort noe stort nummer ut av det, men har flytta et godt stykke unna og lever mitt eget liv. Det er ingen som har lagt merke til det enda tror jeg. Har bodd her i 20 år nå 😉