kjæreste

[Gjest ans]

Jeg er ei jente på 25 år som har ett problem. Etter å ha vært singel i 2 1/2 år ( noe jeg VIRKELIG trengte, fant meg selv, festa fra meg, prioritert venner og gjort som jeg ville) ble jeg sammen med verdens snilleste gutt. Har det utrolig godt sammen med han, og vi har nå vært sammen i fire mnd. Problemet er at han nå maser noe inni h...... om at vi skal flytte sammen. og jeg, ja jeg er LIVREDD. har sagt dette til han og han sier vi ikke trenger og gjøre det nå og at jeg skal få den tid jeg trenger, men likevel så gjør han alt han kan for at jeg skal flytte inn ( vi har snakka om å pusse opp når den tid kommer at jeg bestemmer meg for å flytte inn og han har nå vært å kjøpt maling og parkett ol.) Som sagt er han verdens snilleste mann. Jeg er en person som trenger å møte litt styrke i en mann, en som sier i fra om det er noe som plager han ol. men det gjør han IKKE . Han gjør ALT jeg ber om ( prøver ikke utnytte dette) og aksepterer utrolig mye. Jeg lurer allerede nå på om jeg kommer til å bli lei av dette... Noen som har opplevd noe lignende??? Vet ikke engang om jeg er forelsket i han lenger, eller om jeg bare har fått kalde føtter. Håper noen har ett råd om hva jeg skal gjøre.. På forhånd takk.

[Annie]

Om du ikke er sikker på følelsene dine og ikke vil flytte sammen med han, så ikke gjør det! 4 mnd er tross alt ikke lang tid, og om han vil dele resten av livet sitt med deg, burde hannnnn la deg få den tiden du trenger, Selv flytta sambo og jeg sammen etter 7 mnd. Mange syntes det var tidlig, men det passa for oss.

Vær HELT sikker i din sak før du flytter inn!

[Karina]

Si til han at du blir døds-stresset av at han maser og at dette gjør at du føler deg presset, og at følgene kan bli at du ikke klarer å være sammen med han. Dette burde han respektere!! Og han burde ta dette hintet...

Hadde jeg vært i din situasjon hadde jeg gjort det. La ikke hans press ødelegge forholdet!

[Gjest Sondra]

Hm....ikke lett dette.- Jeg tror nok at du gjør lurt i å vente, se tiden an litt, for her er tydeligvis ubalanse i forholdet.- Hvis partneren blir for ettergivende og sier "ja" til alt du foreslår, så blir det helt feil! Du kommer til å ergre livet av deg.- Jeg foreslår at dere tar en pause i forholdet - så finner du kanskje ut om du savner han.- Husk at du skal kanskje leve med denne mannen resten av livet.

[Imax]

Har er brutt samboerskap bak meg, og i ettertid ser jeg følgende: Jeg skulle hatt mye større terskel for å flytte sammen med fyren. Etter 4 mnd veit du ikke halvparten om fyren. trust me. Been there, done that.

VENT - stol på magefølelsen (men når magefølelsen sier NÅÅÅ fremfor senere, så stol på logikken...)

[Gjest Ans]

Takk for svarene deres- Dere har alle helt rett. Jeg hadde meg en lang prat med han i går og fortalte hvordan jeg har det. jeg sa rett ut at jeg var redd for hva som ville skje om vi flyttet sammen og at jeg er redd for at jeg kommer til å bli lei pga at han er for snill. Det er så utrolig irriterende at han ALDRI reagerer på NOENTING. ALT er ok, hele forbanna tiden. Jeg sa også til han at dette, og det bare etter fire mnd, begynte å føles som en rutine. Vi gjør de samme tingene hver dag, så kanskje å ikke være sammen hver dag og sove sammen hver natt var en løsning ( det er jo nesten som vi bor sammen da). Etter mye uffing så gikk han med på dette. Men som det eneste argumentet han har " jeg elsker deg jo så utrolig, visste ikke jeg kunne ha det slik". Han er nå livredd for at jeg skal gjøre det slutt, men fatter enda ikke hva jeg vil frem til.

I tillegg til alt dette har jeg fått en diagnose som gjør at jeg er mye syk. LIgger med store smerter mye av tiden, og med alt dette i tillegg blir det for mye for meg.

Han sier han støtter meg 110% og det gjør han også men klarer ikke gi meg tid og "space" som jeg trenger. Han vil være sammen med meg døgnet rundt, og jeg begynner og føle det slik at: Hadde han vært min store kjærlighet, hadde jeg vel vært like forelsket som han og ikke hatt disse følelsene så tidlig??? Eller???? :-?

[Nelle]

Jeg har vært i et liknende forhold, og det ble meget kortvarig for mitt vedkommende. Jeg fikk rett og slett ikke puste! Kjenner meg igjen i beskrivelsen din -allerede etter noen uker føltes alt som ren rutine, som om vi hadde vært gift i 50 år eller noe. Det var å være sammen hjemme -sitte og se på tv, lage middag. Osv. Han jeg var sammen med hadde liksom ikke noe eget "liv" utenom meg -kun jobben. Den første gangen han stod opp og kokte varm te med honning til meg midt på natta da jeg var syk syntes jeg det var søtt. Den andre gangen var det også forholdsvis søtt. Men når det tilslutt begynte å bli en vane -når omtrent hele livet hans dreide seg om å være snill med meg -da ble det ufattelig slitsomt, og jeg begynte mer og mer å innse at jeg ikke passet sammen med en sånn "dott". Jeg husker en gang jeg var så frustrert at jeg var nær ved å hyle og rope at han skulle komme seg ut på byen med gutta, spy i gatene -knulle noen jenter, samme faen hva han gjorde bare han kom seg ut litt!

Det var nesten så jeg følte meg sykeliggjort. Det var jo ikke måte på hvor "stakkarslig" jeg var -hele tiden var det liksom så jævla "synd" på meg. Han måtte trøste og passe på meg som om jeg var en liten unge. Jeg forsøkte å fortelle ham den gangen jeg var syk at det faktisk var helt normalt å være syk, og at jeg ikke orket den der stakkarsliggjøringen og "synes synd på" greia hele tiden. Men det gikk bare ikke inn.

Toppen av kransekaka var da jeg kom hjem fra byen etter å ha fått en tilfeldig type jeg kom litt i snakk med til å kjøre meg hjem. Han begynte å skjelle meg ut for at jeg var så dumdristig -jeg kunne blitt drept, voldtatt og det som værre var. Herregud!! Trodde han at jeg ikke EIDE vurderingsevne eller!!??

Så jeg droppet ham. Det var ingen fremtid for dette forholdet. Og etter det du beskriver, Ans virker det som om du bør tenke deg nøye igjennom om dette er et forhold du virkelig ønsker å satse på.

Lykke til!

Klem,

Nelle

[Gjest Vendela]

Hei....

Dette var som å høre meg selv, dette!!!! :D

Har selv vært sammen med kjæresten min i 4 mnd, og han er såå snill og herlig....!!! For en måned siden så spurte han om vi skulle flytte sammen og jeg sa ja med en gang uten å tenke meg om!

Vi satte datoen og nå har vi bodd sammen i 4 dager.... Må innrømme at jeg var veldig usikker en periode, men jeg vil føle at jeg lever og satser litt!!!

Og nå er det bare enda bedre mellom oss..... (selv om jeg trodde at det ikke var mulig å få det bedre)

Lærer hverandre å kjenne mer og mer for hver dag som går og jeg er virkelig positivt innstilt på alle overraskelser som kan komme....!! Uvaner han evt har og alt det der........

Det er veldig individuelt om det skal sies å være for tidlig å flytte sammen etter 4 måneder!! Noen blir for kjent mens andre trenger litt mer tid...

Jeg og gutten min kjenner hverandre utrolig godt nå..Blir nesten litt skremt noen ganger....

Elsker å bo sammen med han, og angrer ikke på at vi flyttet sammen selv om jeg var veldig usikker inni meg!! Tror det har noe med at jeg følte at nå blir det seriøst, voksent og at ting ville forandre seg.......!!!!

Ting har forandret seg, men det er bare til det positive, og siden vi begge ikke har lyst til å legge opp til noen pensjonisttilværelse enda så er det ikke noe problem å bevare leken og utforskningen i forholdet!!!!!

LYKKE TIL

[Gjest Ans]

Hei igjen

Ja nå har vi vært fra hverandre noen kvelder og jeg merker allerede nå at det er mye bedre..

Rart egentlig.

Og etter praten vi hadde så virker det som om han virkelig prøver og ikke være så inni svarte snill og klengete heller. Deilig

Fikk selvfølgelig influensa så nå ligger jeg sjuk. Han kommer opp med aviser og blader, godteri og brus og går igjen etter en liten stund.

Supert.. hehe

Håper dette kommer til å fungere, og etter alle svarene deres så har jeg blitt roligere også med tanke på dette med å flytte inn sammen

KOmmer til å vente. Sa jo dette til han også og han har ikke nevnt det med et ord siden.

Dette tok en god del av presset vekk og det var kjempe behagelig.

Skal bo en god stund for meg selv først.

Takk alle sammen.

[Gjest Anonymous]

Hei Ans,

Veldig fint at du har nytte av svarene du får her! Og veldig fint at du nå føler det går bedre i forholdet etter at dere hadde den samtalen.

Men, jeg vil alikevel råde deg til ikke å la det bli noen "sovepute"! Tenk nøye igjennom hvorfor du er sammen med han. Er det fordi du har vært alene en stund og fordi det er behagelig? (selvsagt er det ikke noe galt i at det er behagelig å være sammen med noen , men er det bare det?..)

Ikke min mening å ødelegge noe eller at det ikke er bra at du nå tenker positivt, men jeg merket at jeg reagerte så veldig (instinktivt kanskje) på spesielt dette du skrev:

Jeg lurer allerede nå på om jeg kommer til å bli lei av dette... Noen som har opplevd noe lignende??? Vet ikke engang om jeg er forelsket i han lenger,

Du vet - det kan være at han "føyer" deg nå, og oppfører seg litt mer selvstendig fordi han er så redd for å miste deg. Tror ikke han har klart å endre personlighet på så kort tid. Det går kanskje en stund, også faller det tilbake i det samme mønsteret igjen... Kanskje. Jeg bare vet at hvis man virkelig er forelsket i noen, da trenger man ikke spørre seg selv (og andre) om man er det! Da er det ikke tvil!

Klem fra meg og lykke til!

[Gjest Ans]

Heisann

Du har helt rett. Jeg er usikker på en god del ting, og det er godt å ha noen etter så lang tid alene, men jeg er veldig glad i han. Jeg må bruke tid på å finne ut om det er dette jeg vil og om han er den jeg vil tilbringe tid sammen med.

Huff, hvem sa at kjærligheten er enkel??? :-?

Å tro du meg, jeg er klar over at man ikke kan forandre seg over natten og at dette muligens er en maske han setter på seg for å ikke miste meg. Jeg er veldig klar over at det kan gå en stund og alt er tilbake til samme gamle.

For det har skjedd i en lignende situajson før.

Men hva skal jeg gjøre da??

Hvordan skal jeg få han til å bli litt mer selvstendig og slikt??

Igår skulle han ut sammen med kompisene ( de har en gutteklubb som møtes en gang i mnd, med dress og resturantbesøk for å løse verdensproblemer ) han sto ut i gangen og kledde på seg, og jeg fikk et suuuug i magen for han var så fin.. Dette har jeg ikke hatt på lenge. Og når han kom hjem hadde vi en fantastisk natt sammen...

Hmmm... men nå er jeg like i villrede igjen..

Gud, det høres ut som jeg er så egoistisk og skal ha åde i pose og sekk og klager over at kjæresten min er for snill, men nå er jeg i den alderen hvor jeg ikke finner meg en type for at det skal bli slutt etter ett år, jeg vil finne en som jeg skal være sammen med ( har det ikke travelt )

Tror dere det kan bli bedre ?? Eller høres det dødfødt ut?

Aldri vært så usikker i ett forhold før jeg...

Det siste forholdet jeg hadde var et dritt forhold, hvor mannen jeg var sammen med var en psykopat. SÅåå snill og vellykket utenpå og innenfor husets fire vegger var han terroriserende og slem.

Det var derfor jeg trengte den lange stunden for meg selv, og lurer på om det er grunnen til at jeg er så skeptisk.

Men men

Vet at han jeg er med nå aldri ville gjort noe slikt da.

Problemet er at han er slik overfor alle andre også.. Han lar foreldrene kjøre over han som en bulldoser. Her ei helg lånte faren hans ut leilighten hans UTEN å spørre. :o Forventa bare at det skulle være greit og at typen min skulle finne seg en plass og være så lenge.. Jeg ble så forbanna jeg tvang han til å ringe og nekte.. Tro faren ble lang i maska når sønnen for første gang på 28 år sa i mot han eller?

Jeg får så lyst å hjelpe han til å bli mer selvstendig og sterk..

Men om det skal gå på bekostnig av meg selv eller om det i det hele tatt KOMMER TIL Å GJØRE DET, det vet jeg ikke enda..

Time will show eller hva?? :-?