Familie som ofte kritiserer og er ufyselig med meg

[AnonymBruker]

Var ikke helt sikker på hvor jeg skulle legge denne....

Men jeg er en kvinne på 26 år, gift, to små barn og vi eier egen bolig. Jeg føler derfor at jeg har kommet meg langt i livet, mye er takket være min fantastiske mann!

Jeg har hatt mye utfordringer tidligere i livet mitt. Jeg har slitt pga tall- og ordblind, angst, bipolar lidelse og lettere kognitive plage. Så jeg ble veldig mobbet både på skole og av familie pga dette ble oppfattet som jeg var lat, dum, gal....

Men etter jeg flyttet for meg selv da jeg var 16 har jeg prøvd å finne hjelp for å jobbe med utfordringene mine, for et mer normalt liv. For jeg ville forbedre meg, og komme meg vekk ta min giftige familie. De drar en ned og hakker på meg, selv når jeg gjør det bra (for meg å være). 

Da jeg fikk barn lo flere i familie min. De mente det var en dårlig idé og at det var nok barn i fosterhjem, og at jeg ikke trengte lage flere til systemet. Og min mor sa at hun håpet at barna mine ble like jævlige som meg, og at hun egentlig håpet at jeg skulle fikk SA. Men barna mine (3 og 2) er helt fantastiske. Helt perfekte på alle måter! Og min mor er drittsur for at barna er så "enkle" og rolige. Men tenker det har mest å gjøre med at vi er rolige, vi har hatt cos-kurs som har vært supert. 

De har de siste 6 årene fått mye og god hjelp gjennom  NAV. Så nå før sommeren ble jeg endelig ferdig med studiekompetansen, og søkt på universitet.

Og kom inn på førstevalget mitt, som hadde ganske høy ordinære kvote (53). Og er så i skyen, hadde aldri trodd jeg skulle komme meg så langt. Så håper på å få tilrettelagt så jeg kan ta det over en lengre periode enn 3, så jeg skal klare dette.

Men etter en fortalte familien min om at jeg kom inn på skole har de bare vært ekkel. At det er så typisk meg å late som jeg er bedre enn dem. At jeg blir å ikke klare det så hva er vitsen. At jeg er for dum og lat. Osv og osv!  

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder. Har lovet meg selv gang på gang å droppe kontakt, men jeg klarer det aldri. Vi bor heldigvis ganske langt unna. 

Men jeg føler meg så dritt akkurat nå, og jeg som har vært så fornøyd med å komme inn. For jeg har virkelig jobbet HARDT for dette. Og ja det høres kanskje patetisk ut når det kun er snakk om å få studiekompetanse.

Syns bare det er så urettferdig at de ALDRI kan støtte meg i noe. Mamma har ALDRI vært der for meg, jeg ble innlagt på psykisk barn- og ungdomsavdeling i over ett år. Og hun besøkte meg bare en gang, og det var fordi hun måtte skrive under noen papirer, jeg måtte bo hos min tanta i helgene for mamma ville ikke ha  en galing i hus, jeg var 17 år.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men har ingen å snakke med om alt dette enn mannen min og vil ikke gnage så mye dette til han for det blir så tung stemning hjemme etterpå.

Anonymkode: bc779...915

[AnonymBruker]

 Trist du ikke kan snakke med mannen din om dette. Kanskje psykolog kunne hjulpet deg? Jeg har en slik mor som deg, hun er nedlatende, frekk, usympatisk og gleder seg aldri på mone vegne. Mødre som er sånn er egentlig bare å minimere kontakten så mye som mulig med, eller dersom du skal ha kontakt fordi du føler det er nødvendig så forstå at det hun sier er bare for å manipulere deg eller for å få deg til å føle deg dårlig. Høres ut som du har ting på stell i livet ditt, og flott du tar steget videre med utdanning. Ikke bry deg hva andre sier til deg, og bare fokuser på det som er best for deg og hva som får deg til å føle deg bra. 

Jeg har brukt så mye tid av livet mitt selv på å analysere ting moren min har sagt, ta meg nær av ting, bli trist og lei meg fordi hun aldri har bedt om unnskyldning, men har kommet frem til at det er ikke så viktig hva hun sier. 

Anonymkode: e650f...10b

[Gjest Dævendøtte]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men har ingen å snakke med om alt dette enn mannen min og vil ikke gnage så mye dette til han for det blir så tung stemning hjemme etterpå.

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder. Har lovet meg selv gang på gang å droppe kontakt, men jeg klarer det aldri. Vi bor heldigvis ganske langt unna.

Blir det tung stemning hjemme om du snakker med mannen din om dette? I så fall er han ikke mye støttende. Regner med at du ikke "gnåler" dag og natt, men kanskje tar det opp av og til. Og er det sånn at det virkelig plager deg, bør du kanskje snakke med noen proffe, ikke mannen din. Er ikke alltid et "vanlig" menneske vet hvordan de skal forholde seg til alvorlige ting man har blitt utsatt for. 

Og ja, du bør faktisk prøve å droppe kontakt, la familien ta kontakt, ikke gi dem lillefingeren og la de ta hele hånda. Har de ikke noe hyggelig å si, bare kutt tvert. Nå er du voksen og kan bestemme selv, ikke la familien din ha kontroll over deg, ta kontrollen selv!

Og til slutt, jeg er imponert over hva du har klart ❤️ 

[Tuba]

Så utrolig flink du har vært TS. Tenk på alt du har klart selv uten støtte fra familien din!

Her må du stålsette deg og skjerme deg selv. Du må sette tydelige grenser og det høres ut som det beste er å minimere kontankt. Vær vennlig men bestemt og gi beskjed når de tråkker over dine grenser. 

Masse lykke til, dette greier du!

[AnonymBruker]

Du HAR kommet langt, og du har god grunn til å være stolt av deg selv ❤️ Du kjenner familien din, vil du virkelig la de få fortsette å ødelegge livet ditt? De vil ikke forandre seg, så her er det bare du som kan stå opp for deg selv å si at nok er nok. Søk heller mot mennesker som vil deg vel. Jeg har selv kuttet kraftig ned på kontakten med min mor, snakker kanskje 5 minutter i telefon med henne et par ganger i året. Hun vil meg ikke vel uansett, så jeg fyller heller livet mitt med gode mennesker.

Anonymkode: c072f...c93

[AnonymBruker]

Så flink du er, TS! Familien din har gjort sitt aller beste for å trykke deg ned, men du har på tross av dette klart deg bra! Kutt kontakten med familien, de vil ikke ditt beste!

Anonymkode: 33e7d...1f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8/13/2021 den 10.05):

Var ikke helt sikker på hvor jeg skulle legge denne....

Men jeg er en kvinne på 26 år, gift, to små barn og vi eier egen bolig. Jeg føler derfor at jeg har kommet meg langt i livet, mye er takket være min fantastiske mann!

Jeg har hatt mye utfordringer tidligere i livet mitt. Jeg har slitt pga tall- og ordblind, angst, bipolar lidelse og lettere kognitive plage. Så jeg ble veldig mobbet både på skole og av familie pga dette ble oppfattet som jeg var lat, dum, gal....

Men etter jeg flyttet for meg selv da jeg var 16 har jeg prøvd å finne hjelp for å jobbe med utfordringene mine, for et mer normalt liv. For jeg ville forbedre meg, og komme meg vekk ta min giftige familie. De drar en ned og hakker på meg, selv når jeg gjør det bra (for meg å være). 

Da jeg fikk barn lo flere i familie min. De mente det var en dårlig idé og at det var nok barn i fosterhjem, og at jeg ikke trengte lage flere til systemet. Og min mor sa at hun håpet at barna mine ble like jævlige som meg, og at hun egentlig håpet at jeg skulle fikk SA. Men barna mine (3 og 2) er helt fantastiske. Helt perfekte på alle måter! Og min mor er drittsur for at barna er så "enkle" og rolige. Men tenker det har mest å gjøre med at vi er rolige, vi har hatt cos-kurs som har vært supert. 

De har de siste 6 årene fått mye og god hjelp gjennom  NAV. Så nå før sommeren ble jeg endelig ferdig med studiekompetansen, og søkt på universitet.

Og kom inn på førstevalget mitt, som hadde ganske høy ordinære kvote (53). Og er så i skyen, hadde aldri trodd jeg skulle komme meg så langt. Så håper på å få tilrettelagt så jeg kan ta det over en lengre periode enn 3, så jeg skal klare dette.

Men etter en fortalte familien min om at jeg kom inn på skole har de bare vært ekkel. At det er så typisk meg å late som jeg er bedre enn dem. At jeg blir å ikke klare det så hva er vitsen. At jeg er for dum og lat. Osv og osv!  

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder. Har lovet meg selv gang på gang å droppe kontakt, men jeg klarer det aldri. Vi bor heldigvis ganske langt unna. 

Men jeg føler meg så dritt akkurat nå, og jeg som har vært så fornøyd med å komme inn. For jeg har virkelig jobbet HARDT for dette. Og ja det høres kanskje patetisk ut når det kun er snakk om å få studiekompetanse.

Syns bare det er så urettferdig at de ALDRI kan støtte meg i noe. Mamma har ALDRI vært der for meg, jeg ble innlagt på psykisk barn- og ungdomsavdeling i over ett år. Og hun besøkte meg bare en gang, og det var fordi hun måtte skrive under noen papirer, jeg måtte bo hos min tanta i helgene for mamma ville ikke ha  en galing i hus, jeg var 17 år.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men har ingen å snakke med om alt dette enn mannen min og vil ikke gnage så mye dette til han for det blir så tung stemning hjemme etterpå.

Anonymkode: bc779...915

Kjære deg,

Det må være noe psykt med din mor. Dette er ikke normalt. Hadde hun vært en normal omsorgsfull person så hadde hun passet på deg og støttet deg. Men det gjør drt ikke og jrg forstår faktisk ikke om hun ikke vil eller om hun ikke har følelser for det du skriver er helt sjukt dårlig gjort av henne. 

Anonymkode: d3de2...c7e

[PM75]

Gratulerer med å gå til så mye, du har all grunn til å være stolt av deg selv! Og du er et godt forbilde for barna dine ved å hva som er mulig å få til ved hardt arbeid! 
 

Det er ytterst sjelden jeg sier noe slikt, men for din del ville jeg anbefalt å kutte ut familien. Ikke la deres misunnelse og stygge ord dra deg ned! 

[Gjest Humoristen]

AnonymBruker skrev (På 2021-8-13 den 10.05):

Var ikke helt sikker på hvor jeg skulle legge denne....

Men jeg er en kvinne på 26 år, gift, to små barn og vi eier egen bolig. Jeg føler derfor at jeg har kommet meg langt i livet, mye er takket være min fantastiske mann!

Jeg har hatt mye utfordringer tidligere i livet mitt. Jeg har slitt pga tall- og ordblind, angst, bipolar lidelse og lettere kognitive plage. Så jeg ble veldig mobbet både på skole og av familie pga dette ble oppfattet som jeg var lat, dum, gal....

Men etter jeg flyttet for meg selv da jeg var 16 har jeg prøvd å finne hjelp for å jobbe med utfordringene mine, for et mer normalt liv. For jeg ville forbedre meg, og komme meg vekk ta min giftige familie. De drar en ned og hakker på meg, selv når jeg gjør det bra (for meg å være). 

Da jeg fikk barn lo flere i familie min. De mente det var en dårlig idé og at det var nok barn i fosterhjem, og at jeg ikke trengte lage flere til systemet. Og min mor sa at hun håpet at barna mine ble like jævlige som meg, og at hun egentlig håpet at jeg skulle fikk SA. Men barna mine (3 og 2) er helt fantastiske. Helt perfekte på alle måter! Og min mor er drittsur for at barna er så "enkle" og rolige. Men tenker det har mest å gjøre med at vi er rolige, vi har hatt cos-kurs som har vært supert. 

De har de siste 6 årene fått mye og god hjelp gjennom  NAV. Så nå før sommeren ble jeg endelig ferdig med studiekompetansen, og søkt på universitet.

Og kom inn på førstevalget mitt, som hadde ganske høy ordinære kvote (53). Og er så i skyen, hadde aldri trodd jeg skulle komme meg så langt. Så håper på å få tilrettelagt så jeg kan ta det over en lengre periode enn 3, så jeg skal klare dette.

Men etter en fortalte familien min om at jeg kom inn på skole har de bare vært ekkel. At det er så typisk meg å late som jeg er bedre enn dem. At jeg blir å ikke klare det så hva er vitsen. At jeg er for dum og lat. Osv og osv!  

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gidder. Har lovet meg selv gang på gang å droppe kontakt, men jeg klarer det aldri. Vi bor heldigvis ganske langt unna. 

Men jeg føler meg så dritt akkurat nå, og jeg som har vært så fornøyd med å komme inn. For jeg har virkelig jobbet HARDT for dette. Og ja det høres kanskje patetisk ut når det kun er snakk om å få studiekompetanse.

Syns bare det er så urettferdig at de ALDRI kan støtte meg i noe. Mamma har ALDRI vært der for meg, jeg ble innlagt på psykisk barn- og ungdomsavdeling i over ett år. Og hun besøkte meg bare en gang, og det var fordi hun måtte skrive under noen papirer, jeg måtte bo hos min tanta i helgene for mamma ville ikke ha  en galing i hus, jeg var 17 år.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men har ingen å snakke med om alt dette enn mannen min og vil ikke gnage så mye dette til han for det blir så tung stemning hjemme etterpå.

Anonymkode: bc779...915

Lukk ørene dine for dette vær så snill. Bare responder med et smil og ikke noe mer. Du er verdt det! Du skal gi deg selv denne muligheten, ikke la noen ødelegge for deg. Dette har du jobbet for! STÅ PÅ