Hater at faren min er svak

[AnonymBruker]

[Jeg er ikke her for å høre: "Slutt å skylde på faren og ta deg sammen".]

Faren min er ikke en sterk farsfigur, han har ikke lært meg noe, aldri small talket med meg, aldri heiet på meg, aldri gitt meg veiledning, ikke gitt meg selvtillit eller styrke. Som en gutt er det viktig å ha sterk farsfigur. Nå tror du han er fraværende men nei, han har alltid bodd med moren min og søstera mi.

Jeg skjønner ikke hvordan det går an å være så spirituelt fraværende. Dette gjør at jeg ikke har noe respekt for han og hater at han er svak.

Andre som føler det samme?

 

Anonymkode: a8827...4c7

[AnonymBruker]

Slutt å skyld på faren din og ta deg sammen.

Anonymkode: 7b6c4...a08

[AnonymBruker]

Jeg tror dessverre det er mange som opplever at foreldre feiler i rollen sin. Mange burde ha tenkt seg om både én og to ganger før de fikk barn. Svigermoren min er et monster, hun har ødelagt alle barna sine. Mannen hater henne og har kuttet all kontakt. Så ja, flere har det som deg.

Det er trist.

Anonymkode: 698a4...57b

[AnonymBruker]

Faren min var alkoholiker og mishandlet med psykisk. Jeg har aldri sutret eller beskyldt han for noen ting nå som jeg er voksen. 

Som barn feilet han, men som voksen er det mitt ansvar å gå videre. Vokse og utvikle seg. Ta tak i de probleme som er og finne ut av det.

Er du 30 år og fortsatt gir all skyld til faren er det faktisk på tide å ta seg sammen. 

Anonymkode: abcd4...789

[AnonymBruker]

Han er ikke nødvendigvis svak selv om han ikke lever opp til dine forventninger for hvordan en far skal være. 

Aksepter at folk er forskjellige, og de aller fleste gjør så godt de kan med de verktøyene de har. 

Anonymkode: d3768...9c5

[AnonymBruker]

Mange kjenner på det når de oppdager at foreldrene er mennesker som alle andre, og at man skulle ønske at foreldrene hadde gjort en bedre jobb med oppdragelsen. 

Jeg skulle ønske mine foreldre gjorde noen ting annerledes da jeg og mine søsken vokste opp. Men, ting er som de er. De gjorde sitt beste. Jeg valgte å ta lærdom av deres feil og mangler, og har valgt å leve på en annen måte.

Selvfølgelig blir man farget av sine foreldre, men på et tidspunkt bør man få litt selvinnsikt, gå gjennom sine sterke og svake sider, bestemme seg for hvem man har lyst til å være og jobbe mot det.

Om du ikke vil være som faren din, så er det bare å sette i gang å jobbe. Kanskje er du mer forsiktig og reservert av natur? Kanskje du rett og slett må jobbe med selvtilliten og selvfølelsen. 

Mange menn har vokst opp uten fedre, og har likevel blitt ressurssterke, trygge og stødige menn. 

 

Anonymkode: bb4a0...9d6