Ønsker meg barn men redd for å angre

[AnonymBruker]

Jeg og min mann er snart 30. og vi drømmer om barn. 
 

jeg er bare så redd for å angre på det. I den form av at det blir veldig liten fritid, et stort ansvar, og mer slitsomt enn det blir hyggelig. 
 

babyer er vel alltid koselig. Men så blir vel ansvaret veldig stort så fort de begynner å gå? Tenk om man får en med ADHD 🥲 osv. 
 

hvordan var det å gå fra 0 barn, til 1 barn? Noen som angrer, eller syntes ansvaret ble for mye? 

Anonymkode: 67540...9af

[AnonymBruker]

Jeg er dame og jeg har ca ingen fritid etter jeg fikk barn. Spesielt nå som han krabber og reiser seg opp for å klatre på ALT. 
Jeg synes det er ekstremt krevende, men det er også fordi samboer ikke hjelper til med noe. Han tar barnet kanskje 30min ila en dag, mens jeg har barnet resten av tiden hvor jeg er den som mater, steller, bader, skifter, står opp med, legger osv i tillegg til å rydde og vaske. 
 

Hadde jeg fått mer hjelp av samboer og ansvaret var bedre fordelt (hvilket ikke går av ulike årsaker) så kunne vi tatt mer ansvar hver vår dag sånn at vi kunne opprettholdt hver vår hobby og ikke mistet oss selv helt. Eller, jeg hadde ikke vært deprimert, utslitt og søvnløs. Jeg mister meg selv mer og mer for hver dag som går, men det er ingen som ser eller bryr seg. 
 

Så, få barn - men snakk om forventninger og hva slags løsninger dere ønsker. Det er ekstremt viktig at begge føler seg sett, hørt og respektert + at dere avlaster hverandre så dere slipper å havne "utfor"

Anonymkode: ec1c1...5f2

[AnonymBruker]

Det er det dumme med barn, er de først født må man leve med det man har skapt. Kan ikke returnere dem. Man kan få en baby som våkner for mat og sover natta gjennom fra dag 1 eller man kan få kollikbarn som ikke sover lengre enn 10 minutter i 6 måneder.

Selv var jeg innstilt at det blir ille med barn (det var min mann som ønsket barn mest) og det var en hyggelig overraskelse at ting ble bedre. Babyen sov mye, spiste godt og var stort sett fornøyd. Da barnet begynte å gå og utforske sin lille verden var det utrolig mye mas, må løpe etter konstant og barnets energi var større enn min. Men så har man jo barnehage og får være et voksent menneske på jobb.

Etter ungen var 2 år var det stort sett bare kos. Ja, det er mindre kjærestetid og spontanitet finnes ikke lengre men man får jo andre ting til gjengjeld. Barnet elsker deg ubetinget og du er verdens største helt. Nå er min eldste 16 år og verste pubertetsnykker er forbi og jeg er så stolt av ham at jeg kunne sprekke. Mitt livs beste prosjekt.

Anonymkode: 2c2f1...9f8

[AnonymBruker]

Angrer absolutt ikke, barna gir livet mening. Men jeg er alene med dem, de er nærme i alder og krangler så og si hele tiden. Føler meg helt utslitt, og tar meg selv ofte i å tenke at jeg skulle ønske jeg bare hadde ett barn. 

Anonymkode: db64b...7fb

[AnonymBruker]

Du vil angre om du IKKE får barn! Barna mine er meningen med livet mitt 😊 Hopp i det!

Anonymkode: 38c09...53b

[AnonymBruker]

Jeg hadde kanskje ikke fått barn om jeg visste hvordan det ble med meg og mannen (nå eks). Han ville gjerne ha barn, jeg var litt mer avventende. Men vi bestemte oss for å prøve, det ble sikkert koselig.

Jeg elsker gutten min over alt på jord, men vi er midt i alderen mest mest trass og grensetesting, og pappaen sviktet med én gang han ble født. Han bare meldte seg ut, og er nå bare moro-pappa som dukker opp med leker og jordbær sånn innimellom. Med andre ord, lite/null avlastning. Jeg har ingen egentid, annet enn når jeg er på jobb. 

Hadde jeg visst at jeg ble alene med alt, og litt bitter for å være ærlig, hadde jeg kanskje revurdert hele greia. Men jeg kan ikke si jeg angrer, da må jeg jo si at jeg angrer på at gutten min er i livet mitt. Og det gjør jeg ikke, han er verdens fineste skatt. Selv om han kan være en prøvelse 😄

Anonymkode: f611a...ec4

[Carrot]

Jeg er IKKE enig i at man garantert angrer om man ikke får barn, og jeg er definitivt ikke enig i at baby = bare kos. Barn er ubegrenset kjærlighet og glede for de fleste men også ubegrenset arbeid, forsakelser, utmattelse, søvnmangel i perioder, listen er lang lang lang, om man er usikker - vent.. ikke det at du noen gang blir helt sikker, men det er ikke riktig å velge få barn før man vet om man virkelig vil alt som følger med. Joda det kan gå fint, men du kan også sitte igjen med et liv du ikke egentlig ønsket deg. Å få barn ER en big deal, les og lær og ta en overveid beslutning der du ikke lytter til alle andre men til deg selv. 

[AnonymBruker]

Det er jo den biten du er redd for å miste som er problemet når man får barn. Jeg fikk barn tidlig før fylte 20 år, Har aldri angret, men det er veldig slitsomt. Man har ikke fritid bort i mot, og man sliter ofte med søvn det første året. 

Er man ikke villig til å gi avkall på disse tingene en del år frem i tid så er man heller ikke klar. Men altså, den kjærligheten man opplever når man får egne barn kan ikke beskrives med ord, og den slipper aldri. Så om du angrer på at du mistet fritiden din, tror jeg ikke du vil angre på barna.
Det finnes ingen ting i denne verden jeg ikke hadde ofret for dem.

Anonymkode: a8bd3...c05

[Tvist]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Du vil angre om du IKKE får barn! Barna mine er meningen med livet mitt 😊 Hopp i det!

Anonymkode: 38c09...53b

Verden er full av mennesker som ikke angrer på at de fikk barn, og folk som ikke angrer på at de ikke fikk barn.

[Doktor Dyregod]

Det er bare mas og slit hele tiden. Men når dere har fått et barn, så vil du ikke være uten det maset og slitet. Det er verdens lykke. Ikke gå rundt å gruble på diagnoser og den slags. Du blir like glad i barnet uansett. 👍👍👍👍

[AnonymBruker]

Moren min angrer på meg, så det er helt klart folk som angrer. Det var faren min som var mest gira på unge, moren min var forelsket og gav etter. Faren min oppdaget hvor slitsomt det er og stakk, og moren min ble sittende med en unge hun ikke hadde lyst på, og aldri fikk lyst på heller. 

Anonymkode: 75bc5...5e3

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Angrer absolutt ikke, barna gir livet mening. Men jeg er alene med dem, de er nærme i alder og krangler så og si hele tiden. Føler meg helt utslitt, og tar meg selv ofte i å tenke at jeg skulle ønske jeg bare hadde ett barn. 

Anonymkode: db64b...7fb

Var livet meningsløst før du fikk barn?

Anonymkode: 85c55...895

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du vil angre om du IKKE får barn! Barna mine er meningen med livet mitt 😊 Hopp i det!

Anonymkode: 38c09...53b

Jeg angrer på at jeg fikk barn. Altså, jeg elsker barnet mitt, men livet mitt er bare så sinnsykt kaotisk nå. Vi hadde kolikkbarn, han sover ikke om natten, og har trengt masse oppfølging. Jeg er så SLITEN at jeg ikke fungerer. Mannen og jeg hadde det veldig fint sammen på forhånd, men sliter nå.

Så jeg tror kanskje det er forskjellen på mange av oss mennesker? Jeg følte jeg hadde en fin mening med livet på forhånd, mens andre føler at noe mangler, og at barn er meningen med livet. Vi er forskjellige. 

Anonymkode: f6815...aaf

[AnonymBruker]

Det er viktig at du tenker igjennom det. Alt for mange tar veldig lett på det å få barn. Det er utrolig mange ting man må tenke på - klimakrisen for eksempel. Verden du vokste opp vil være totalt ulik den ditt fremtidige barn vil vokse opp i.

Anonymkode: 1ceb7...bb3

[AnonymBruker]

Jeg innså nettopp at livet endelig begynner å likne på noe som er normalt, det føles som at jeg har løpt maraton i snart fire år i strekk😅 Jeg har et barn, og jeg er fullstendig utslitt. Tenk VELDIG nøye gjennom om du er klar for å gi avkall på egentlig alt du har i livet ditt i dag. For når du får et barn kommer det foran alt, enten du vil eller ikke. Og husk også på at du kan ende opp med en unge med kolikk, sykdom, en unge som ikke sover osv osv. Det beste er å være forberedt på det verste. De som tror at babytiden bare er koselig og gøy får som regel sjokk. 

Anonymkode: f284f...05d

[AnonymBruker]

Ja, det er slitsomt å gå fra 0-1 barn. Det var det iallefall for oss. Vi ventet til vi var i 30 årene før vi fikk og hadde noen år bak oss hvor vi bare har hatt oss å tenke på. Det ble en kraftig omveltning. 

Kidden er 9 måneder. Sovingen hans har ikke vært den beste, men har hørt om langt verre tilfeller. Det er både gode og dårlige perioder. Det jeg savner mest (utenom å få sove natten gjennom og slippe å stå opp før 06) er å kunne se en hel film en kveld uten forstyrrelser, gå på date eller ta en hotellnatt. Men det er jo midlertidig 😊 Så har jeg heldigvis en mann som tar mer enn gjerne seg av sønnen vår, deltar i husarbeid, dårlige netter og alt annet. Så vi avlaster hverandre ofte slik at den andre får trent, møtt venner osv. Vi snakket endel i forkant om forventingene vi hadde til hverandre og hvordan vi ønsket at hverdagen skulle bli fremover. 

Så har vi heldigvis en stor familie i samme by som stiller masse opp og ønsker å passe på sønnen vår når han blir gammel nok 😊 Tror det også hjelper masse på. 

Anonymkode: 86226...2c6

[Gjest WhisperingWind]

Kommer helt an på babyen. Du kan få en kolikk baby som hyler døgnet rundt🙈

Ja, det ER slitsomt. Man har plutselig ansvar for et lite menneske. Og barnet skal oppdras, settes grenser for og må konstant passes på i småbarns perioden. 

Sykdom, trass, sleep regression, bekymringinger, tidsklemme osv. 

Og ja, det er sjanse for barn med medfldt sykdom/diagnoser selv om det er sjeldent. 

Jeg vil si at det rett og slett bunner ned i deg og din personlighet om morsrollen er noe for deg eller ikke. 

Jeg var på din alder og konkluderte med at jeg kunne være lykkelig som barnløs, men også som mor. 

Tok sjansen på å slutte med pillen og 7 mnd senere var jeg gravid. 

Å være mor er alt jeg forventet. Var forberedt på det verste, men han var en rolig baby og sov godt. Mammadalt de luxe, men det gikk fint så lenge jeg bare var i nærheten. Han lå fint i vognen og elsket lange trilleturer, gå på cafe og besøke åpen barnehage. 

Han har hatt sleep regression som var et Helvete, men det gikk over. 

Trass var morro fase😬🙈😗, men den gikk over den også. 

Nå er han skolestarter og jeg aner ikke hvor de siste 6 årene av livet mitt ble av🙈 Men han har gått på ASK nå i 2 uker før skolestart og elsker det. Satser på skolen blir like gøy. 

Nå begynner ting å lande litt, men det er jo en livslang forpliktelse og egentid er det ikke mye av. 

 

[AnonymBruker]

Hvorfor snakker alle bare om babyer? Det var min tanke også da jeg vurderte barn, babytiden. Det var jo bare barnemat! 

Barnehage = tidsklemme så det holder, og masse dårlig samvittighet.

For meg må jeg si at treårsalderen med trass var aller verst!! 

Så kommer tiden med venner med hjem, samtidig som tidsklemma. To-tre dager i uken er det aktiviteter som begynner kl 17, når du er hjemme 16.30!

Ferier er aldri dine egne. Lese bok på ferie? Kose seg på restaurant? Glem det!! 

Babytiden var kos. Alt annet etter det, er stress, stress, stress. Hvis du ikke kan jobbe redusert, da er det nok bedre. 

Anonymkode: da0f9...d8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Du vil angre om du IKKE får barn! Barna mine er meningen med livet mitt 😊 Hopp i det!

Anonymkode: 38c09...53b

Med livet ditt, ja , men hvordan vet du hvordan andres liv og utfordringer ser ut? Å få barn er ikke noe man burde hoppe i 

Anonymkode: 74ad8...8d1

[AnonymBruker]

Jeg har to svært aktive gutter hvorav eldste gutten har adhd 😅 jeg er òg alene med dem.. Det er skikkelig slitsomt, har lite fritid (for meg selv), er ofte trøtt og sliten...

Hadde jeg fått valgt igjen..

...hadde jeg valgt det samme om igjen!

jeg har 2 herlige barn, som gir meg mye glede gjennom hverdagen og som stadig gjør meg så utrolig stolt over både dem og meg selv. 

Det er absolutt slitsomt, men det er så innmari verdt det❤️

Anonymkode: 7d5b0...8ed