Hvordan forklare konsekvenser av en traumatisk barndom til noen som aldri har opplevd slikt?

[AnonymBruker]

Kort fortalt; hatt en barndom preget av fysisk og psykisk vold fra mor. Dette har ført meg inn i et langvarig forhold med en som ikke har vært bra for meg. Er ute av det og har møtt en "normal" mann uten slike erfaringer.

Men med de skadene man har fra en slik oppvekst, så har man jo sine vansker. Dette er vanskelig å forklare dette til dem som har hatt en A4 oppvekst. Jeg har jo fortalt hva jeg har vært gjennom, men det virker vanskelig for han å forstå hvilke konsekvenser det har for meg som person og partner.

Selvtilliten er lav, jeg er usikker, jeg konfliktsky. Hadde nok fått diagnose unnvikende tilknytningsforstyrrelse om jeg ble utredet. Har selvinnsikt, men klarer ikke alltid å gjenkjenne egne mønstre. Har gått i terapi, men man klarer jo aldri å reparere et ødelagt liv, men sy sammen restene av det man har av ballast. 

Hvordan forklarer man på en forståelig måte? Har noen link til nyttige artikler for vanlige folk uten for mange faguttrykk?

Anonymkode: 4ea97...5b2

[AnonymBruker]

Hvis han ikke har empati nok til å kunne forstå det meste av dette på egen hånd når du gir ham de grove trekkene, så tror jeg dessverre det forholdet er ganske dødfødt. Men skriv et brev der du forteller det du føler han bør vite, og så brenner du det når han har lest det. 

 

Anonymkode: a1e00...fce

[AnonymBruker]

Ikke spør hvordan. Spør hvorfor.

Slik jeg ser det så bør du unnlate å være sammen med noen som ikke har forutsetninger til å forstå og som du må lære opp. Det er jo bare å fortsette den lave selvrespekten og de problematiske relasjonene.

Finn heller en mann som kan ivareta deg. 

Anonymkode: d8ef1...806

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvis han ikke har empati nok til å kunne forstå det meste av dette på egen hånd når du gir ham de grove trekkene, så tror jeg dessverre det forholdet er ganske dødfødt. Men skriv et brev der du forteller det du føler han bør vite, og så brenner du det når han har lest det. 

 

Anonymkode: a1e00...fce

Enig i det første, men ikke i det med brevet. Hvorfor skal hun bruke tid på å åpne seg overfor en som ikke har forutsetninger til å forstå? 

Anonymkode: d8ef1...806

[AnonymBruker]

Hvis du ser på det som en selvfølge at man får akkurat de problemene du har fått fra din oppvekst, så kan jeg godt forstå hvis han ikke har mye forståelse for det. For det er selvsagt mange ting som påvirker hvor påvirket man blir av omsorgssvikt i barndommen. Man har såkalte beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer/sårbarhetsfaktorer. Hvis man har hatt noen gode beskyttelsesfaktorer kan man klare seg helt fint i voksen alder til tross for den omsorgssvikten man har opplevd, og dersom man sliter er det også veldig mange andre måter man kan slite på enn akkurat den måten du sliter på. 

Han kan med andre ord ikke forstå hvilke konsekvenser det har for deg uten at du forklarer. 

Jeg har selv hatt det helt jævlig i oppveksten med lite beskyttelsesfaktorer, men har gener som har reddet meg i stor grad. Jeg har det stort sett utrolig bra i livet og har ingen psykiske problemer. Jeg kan av og til være litt snål sosialt som f.eks at jeg kan avbryte folk fordi jeg ikke forstår helt når det passer for meg å si noe eller at de skal si noe mer, eller at jeg kan virke irritert bare fordi jeg er direkte, men jeg er likevel veldig godt likt og jobber med hvordan jeg kan gjøre det bedre i stedet for å tenke at oppveksten har gjort meg sånn. 

Så du kan ikke forvente at han skal forstå alt uten at du forklarer, og du kan heller ikke forvente at han skal tolerere alt bare fordi du har hatt det vanskelig.

Anonymkode: f9008...dea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis du ser på det som en selvfølge at man får akkurat de problemene du har fått fra din oppvekst, så kan jeg godt forstå hvis han ikke har mye forståelse for det. For det er selvsagt mange ting som påvirker hvor påvirket man blir av omsorgssvikt i barndommen. Man har såkalte beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer/sårbarhetsfaktorer. Hvis man har hatt noen gode beskyttelsesfaktorer kan man klare seg helt fint i voksen alder til tross for den omsorgssvikten man har opplevd, og dersom man sliter er det også veldig mange andre måter man kan slite på enn akkurat den måten du sliter på. 

Han kan med andre ord ikke forstå hvilke konsekvenser det har for deg uten at du forklarer. 

Jeg har selv hatt det helt jævlig i oppveksten med lite beskyttelsesfaktorer, men har gener som har reddet meg i stor grad. Jeg har det stort sett utrolig bra i livet og har ingen psykiske problemer. Jeg kan av og til være litt snål sosialt som f.eks at jeg kan avbryte folk fordi jeg ikke forstår helt når det passer for meg å si noe eller at de skal si noe mer, eller at jeg kan virke irritert bare fordi jeg er direkte, men jeg er likevel veldig godt likt og jobber med hvordan jeg kan gjøre det bedre i stedet for å tenke at oppveksten har gjort meg sånn. 

Så du kan ikke forvente at han skal forstå alt uten at du forklarer, og du kan heller ikke forvente at han skal tolerere alt bare fordi du har hatt det vanskelig.

Anonymkode: f9008...dea

Jeg synes dette var godt forklart. 

Jeg er relativt høyt fungerende, med jobb, barn, stor vennekrets og greit fungerende på det meste unntatt på forhold. Jeg bruker ikke min oppvekst som noen unnskyldning for dårlig oppførsel. 

Jeg leter bare etter måter å forklare dette på, som er en forståelig måte for den som aldri har vært utsatt for sånt. Jeg selv mangler ord for å forklare.

Ts

Anonymkode: 4ea97...5b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg synes dette var godt forklart. 

Jeg er relativt høyt fungerende, med jobb, barn, stor vennekrets og greit fungerende på det meste unntatt på forhold. Jeg bruker ikke min oppvekst som noen unnskyldning for dårlig oppførsel. 

Jeg leter bare etter måter å forklare dette på, som er en forståelig måte for den som aldri har vært utsatt for sånt. Jeg selv mangler ord for å forklare.

Ts

Anonymkode: 4ea97...5b2

Er det sånn at han ikke greier å forstå at det påvirker hvordan man er som voksen at man har hatt en barndom preget med ekstrem utrygghet og redsel? 

Anonymkode: f9008...dea

[AnonymBruker]

Hittil har jeg ikke klart å forklare noen som har hatt en god oppvekst, hvordan det er å ha en dårlig en. Mens de var på ordentlige ferier så fikk jeg servert alkohol og piller av mamma. Mens de fikk en natta historie på sengen, så ble jeg truet med vold om jeg ikke holdt kjeft. Mens de fikk middag hver dag så var jeg heldig om jeg fikk et par tørre skiver. De fikk trygghet, rammer og rutiner, mens mitt liv var preget av det motsatte. 

De klarer ikke å forstå at en mamma er i stand til slikt. På mange måter er det fint for de, de fikk tryggheten jeg aldri fikk. Så jeg fant meg heller en fyr med samme utgangspunkt som meg. En som forsto problemene, men også en som hadde jobbet med seg selv slik som jeg hadde. Forholdet varte noen år, men jeg ser at jeg har det bedre alene. 

Anonymkode: c0f4a...bd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg synes dette var godt forklart. 

Jeg er relativt høyt fungerende, med jobb, barn, stor vennekrets og greit fungerende på det meste unntatt på forhold. Jeg bruker ikke min oppvekst som noen unnskyldning for dårlig oppførsel. 

Jeg leter bare etter måter å forklare dette på, som er en forståelig måte for den som aldri har vært utsatt for sånt. Jeg selv mangler ord for å forklare.

Ts

Anonymkode: 4ea97...5b2

Hvis det er slik at du fungerer på alle måter utenom forhold så kan du velge å være single. 

Anonymkode: c0f4a...bd4

[AnonymBruker]

Du kan bare gi opp. Jeg har opplevd akkurat det samme som deg, og opp igjennom et langt liv har jeg iblant åpnet meg for venner og kjærester som ikke har opplevd det samme. Og selv de mest sympatiske menneskene, som virkelig prøver å forstå, viser seg etterhvert at faktisk ikke evner å sette seg inn i situasjonen likevel. En "mor" har en slags guddommelig betydning for dem, og de makter ikke å se for seg hvordan den "hellige moren" kan være istand til det du forteller. Derfor har de hele tiden i bakhodet at kanskje det du sier ikke stemmer helt, og at kanskje det er din virkelighetsoppfatning det er noe galt med.

Etter at du har fortalt om relasjonen til moren din, begynner venninner/kjæreste å legge litt mer merke til om du oppfører deg annerledes på andre områder. Om du kan glippe ut av deg en kommentar som vitner om at det egentlig er du som har lite empatisk forståelse, om du tolker hendelser som dere opplever sammen, annerledes enn dem. Ting du sier og gjør begynner å veies og vurderes nøye, helt til du tilslutt passer inn i den kategorien de egentlig ønsket å plassere deg i fra starten av; det eneste som de selv kan relatere seg til; tenåringsfasen hvor de selv var litt i oposisjon mot sine egne snille mødre, og som de i ettertid ser at det var de selv som oppførte seg dårlig som tenåringer mot det som egentlig var flinke mødre. Du blir den umodne tenåringen. Den som ikke riktig blir voksen, den som bærer nag til foreldrene og ikke ser sin egen rolle. Den som stagnerer på tenåringsstadiet i utviklingen. 

Ingenting av dette stemmer med virkeligheten. Men dette er den eneste måten det er mulig å ressonere på for folk som kommer fra lykkelige hjem, med mindre de som et unntakstilfelle har en meget godt utviklet evne til refleksjon og empati. Eller, hvis de er oppmerksomme på akkurat dette. Folk tar nesten utelukkende utgangspunkt i hva de har opplevd selv, og hvis det eneste de kan relatere seg til når det gjelder konflikt mellom mor & barn er tenåringsfasen, så er det dit tankene går når du forteller. Det skal godt gjøres å få dem til å forstå dybden av overgrepene, dette evner de ikke ta innover seg.

Mitt råd: Ikke fortell folk hva du har opplevd. Det fører ingenting godt med seg for deg. 

Anonymkode: 05216...26c

[AnonymBruker]

Dette var deprimerende lesning....

Ts

Anonymkode: 4ea97...5b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du kan bare gi opp. Jeg har opplevd akkurat det samme som deg, og opp igjennom et langt liv har jeg iblant åpnet meg for venner og kjærester som ikke har opplevd det samme. Og selv de mest sympatiske menneskene, som virkelig prøver å forstå, viser seg etterhvert at faktisk ikke evner å sette seg inn i situasjonen likevel. En "mor" har en slags guddommelig betydning for dem, og de makter ikke å se for seg hvordan den "hellige moren" kan være istand til det du forteller. Derfor har de hele tiden i bakhodet at kanskje det du sier ikke stemmer helt, og at kanskje det er din virkelighetsoppfatning det er noe galt med.

Etter at du har fortalt om relasjonen til moren din, begynner venninner/kjæreste å legge litt mer merke til om du oppfører deg annerledes på andre områder. Om du kan glippe ut av deg en kommentar som vitner om at det egentlig er du som har lite empatisk forståelse, om du tolker hendelser som dere opplever sammen, annerledes enn dem. Ting du sier og gjør begynner å veies og vurderes nøye, helt til du tilslutt passer inn i den kategorien de egentlig ønsket å plassere deg i fra starten av; det eneste som de selv kan relatere seg til; tenåringsfasen hvor de selv var litt i oposisjon mot sine egne snille mødre, og som de i ettertid ser at det var de selv som oppførte seg dårlig som tenåringer mot det som egentlig var flinke mødre. Du blir den umodne tenåringen. Den som ikke riktig blir voksen, den som bærer nag til foreldrene og ikke ser sin egen rolle. Den som stagnerer på tenåringsstadiet i utviklingen. 

Ingenting av dette stemmer med virkeligheten. Men dette er den eneste måten det er mulig å ressonere på for folk som kommer fra lykkelige hjem, med mindre de som et unntakstilfelle har en meget godt utviklet evne til refleksjon og empati. Eller, hvis de er oppmerksomme på akkurat dette. Folk tar nesten utelukkende utgangspunkt i hva de har opplevd selv, og hvis det eneste de kan relatere seg til når det gjelder konflikt mellom mor & barn er tenåringsfasen, så er det dit tankene går når du forteller. Det skal godt gjøres å få dem til å forstå dybden av overgrepene, dette evner de ikke ta innover seg.

Mitt råd: Ikke fortell folk hva du har opplevd. Det fører ingenting godt med seg for deg. 

Anonymkode: 05216...26c

Flott skrevet. Det tok meg veldig mange år å forstå at man skal være forsiktig med å åpne seg om «avvikende» bakgrunn.

Anonymkode: 5ee25...474

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette var deprimerende lesning....

Ts

Anonymkode: 4ea97...5b2

På en måte ikke. Så fint at det er mange som slipper vår belastning. Så heldig de er som aldri vil forstå, kunne sette seg inn i eller føle på noe slikt. 

Anonymkode: c0f4a...bd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Du kan bare gi opp. Jeg har opplevd akkurat det samme som deg, og opp igjennom et langt liv har jeg iblant åpnet meg for venner og kjærester som ikke har opplevd det samme. Og selv de mest sympatiske menneskene, som virkelig prøver å forstå, viser seg etterhvert at faktisk ikke evner å sette seg inn i situasjonen likevel. En "mor" har en slags guddommelig betydning for dem, og de makter ikke å se for seg hvordan den "hellige moren" kan være istand til det du forteller. Derfor har de hele tiden i bakhodet at kanskje det du sier ikke stemmer helt, og at kanskje det er din virkelighetsoppfatning det er noe galt med.

Etter at du har fortalt om relasjonen til moren din, begynner venninner/kjæreste å legge litt mer merke til om du oppfører deg annerledes på andre områder. Om du kan glippe ut av deg en kommentar som vitner om at det egentlig er du som har lite empatisk forståelse, om du tolker hendelser som dere opplever sammen, annerledes enn dem. Ting du sier og gjør begynner å veies og vurderes nøye, helt til du tilslutt passer inn i den kategorien de egentlig ønsket å plassere deg i fra starten av; det eneste som de selv kan relatere seg til; tenåringsfasen hvor de selv var litt i oposisjon mot sine egne snille mødre, og som de i ettertid ser at det var de selv som oppførte seg dårlig som tenåringer mot det som egentlig var flinke mødre. Du blir den umodne tenåringen. Den som ikke riktig blir voksen, den som bærer nag til foreldrene og ikke ser sin egen rolle. Den som stagnerer på tenåringsstadiet i utviklingen. 

Ingenting av dette stemmer med virkeligheten. Men dette er den eneste måten det er mulig å ressonere på for folk som kommer fra lykkelige hjem, med mindre de som et unntakstilfelle har en meget godt utviklet evne til refleksjon og empati. Eller, hvis de er oppmerksomme på akkurat dette. Folk tar nesten utelukkende utgangspunkt i hva de har opplevd selv, og hvis det eneste de kan relatere seg til når det gjelder konflikt mellom mor & barn er tenåringsfasen, så er det dit tankene går når du forteller. Det skal godt gjøres å få dem til å forstå dybden av overgrepene, dette evner de ikke ta innover seg.

Mitt råd: Ikke fortell folk hva du har opplevd. Det fører ingenting godt med seg for deg. 

Anonymkode: 05216...26c

Dette er så sant! Og det er ikke foreldrene dine det er noe galt med, det er deg. De er jo så hyggelige! 

Anonymkode: 9aa7c...720

[AnonymBruker]

Det er ekstremt vanskelig å forklare det til noen som ikke har opplevd det selv. Det er vanskelig å sette seg fullt og helt inn i situasjonen din. Folk kan si at de forstår, men de gjør egentlig ikke det. 
 

Men du må tenke over hvor viktig det er for deg og forholdet at han virkelig forstår hvordan oppveksten preger deg i dag. Alle har uansett ulike personligheter, og han har valgt deg for den du er. 

Anonymkode: 55ec1...45f

[AnonymBruker]

Jeg snakket mye med psykologen min om sånt, han sa at en person som meg ALDRI kan være sammen med en kald/emosjonellt utilgjengelig/forstår ikke person fordi det får meg til å låse meg mer sammen og gjør det verre for meg.

Den andre personen MÅ ikke forstå alt du har vært gjennom, men må ha varme og empati til å ta deg imot, føle deg trygg og varm, og omfavnet. Skjønner du?

Anonymkode: c6eab...21a

[AnonymBruker]

Det er jo vanskelig for de fleste å kunne sette seg inn i noe de aldri har opplevd før. 

Anonymkode: c0f4a...bd4

[AnonymBruker]

Må han forstå? Er det ikke nok at han vet? Jeg tror det er utrolig vanskelig for en person som ikke har vært gjennom en vanskelig oppvekst, å faktisk forstå hva det gjør med en person. Jeg har hatt en veldig fin oppvekst, mens eksen min ble utsatt for omsorgssvikt, og jeg kommer aldri til å forstå hva han gikk gjennom. Jeg skjønner at han har visse problemer nå som voksen på grunn av det, men mekanismene bak er ikke noe jeg klarer å sette meg inn i. Men jeg var selvsagt støttende i perioder han hadde problemer, og prøvde så godt jeg kunne å akseptere de "nykkene" han hadde på grunn av oppveksten. Jeg var dessverre for dårlig til å sette grenser for meg selv, så jeg ble helt ødelagt av dette forholdet - mye på grunn av psyken hans etter oppveksten. 

For min del vet jeg at moren hans er ekstremt ustabil og en helt forferdelig person. Samtlige barn har vært innom psykiatrien, og alle sliter med sitt i dag. Hun er "bestemor" til barnet mitt, men bare å si det høyt gjør meg kvalm. Vi har kuttet henne ut begge to. 

Anonymkode: b186a...c59

[Skriblerinna]

Jeg er ikke enig med den over, om at ingen kan forstå. Ingen kan forstå fullt ut kanskje, og det bør man slutte å ønske seg også. Det holder i lange baner at man selv vet og anerkjenner sin egen historie.

Men i nære relasjoner syns jeg det er viktig å kunne forklare hvorfor man reagerer som man gjør f eks. Hvorfor man blir helt stille ved konflikt eller hvorfor man reagerer sterkt følelsesmessig på visse ting som kanskje virker små osv. Men dette bør man forklare rett frem samtidig som man tar fullt ansvar for egne reaksjoner. Søk trøst og forståelse, men ikke at den andre skal finne seg i å bli skjelt ut f eks, hvis det et en av måtene du takler det å bli trigga på. 
 

Et kjæresteforhold er ikke ordentlig nært hvis man ikke kan forklare disse tingene, mener jeg, og det går begge veier. Alle har jo reaksjoner og mønstre som stammer fra tidligere erfaringer, det er bare at for oss som har vokst opp utrygt, kan disse være sterkere eller mer avvikende. Jeg leste et sted at «understanding your partners trauma is a love language» (eller noen den duren), og jeg syns det er så sant! Jeg føler meg elska og trygg og ivaretatt når min partner lytter til meg og viser at han forstår. Jeg har en partner som gjør det, men han har selv en merkelig historie og er selv en som analyserer seg selv og ser sammenhenger og sånt. Men det er sikkert ikke umulig med en som ikke har lignende bagasje. 

[AnonymBruker]

Klarer du å forstå noens gode oppvekst, for eksempel? Jeg gjør ikke. Jeg kommer aldri til å forstå at foreldre er glade på vegne av barnet sitt, gir gode råd, støtte, trygghet og omtanke, familiekvelder med latter og spill, i stede for slåssing og rus, osv. 

Kan du skjønne hans gode normale oppvekst feks? 

Anonymkode: c6eab...21a