Observasjoner fra dumskapens samfunn

[AnonymBruker]

Nærradioens fremvekst på 80-tallet er sannsynligvis den neststørste kulturtragedie Norge er blitt rammet av. Denne full-fart-om-ingenting skravlingen fremført av jyplinger uten kunnskap og definitivt uten dannelse.

Det å utvise respektløshet ble en vinnende formel. Gjester og innringere skulle for enhver pris drites ut. Lufta er for alle, men det var programlederne som eide den med sine evige avbrytelser og høyrøstede blødmer.

Stilen vant frem og ble ganske snart adoptert av NRK. I dag dominerer den ikke bare radioen, men også store deler av underholdningssektoren i fjernsynet - på alle kanaler. Man inviterer ikke lenger gjester fordi de har noe interessant å fortelle. Man inviterer dem for å ha noen å drite ut. Hvem som helst kan bli programleder, bare han eller hun er kjapp i kjeften.

Internett er en naturlig forlengelse av det grunne nærradio-pjattet. Der har du den ganske ferske yrkesgruppen «nettjournalist». Det mest irriterende ved dem er ikke deres klossete norsk og mangel på kunnskap. Nei, det er selvbildet deres som suger. De tror de er noe til karer. Jeg har sett dem kalle seg 2.0-journalister. Med andre ord den nye, oppgraderte versjonen av en nå håpløst umoderne gjeng papirfanter, 1.0-journalistene.

2.0-journalistene (eller 3.0, som de aller ferskeste heter) skriver dårlig, preges av en påfallende mangel på kunnskap om det de skriver om og – mest oppsiktsvekkende – de virker nærmest stolte av det. Det kan være på sin plass å minne dem på at de ikke hadde eksistert uten 1.0-journalistene som jo faktisk folk er villige til å betale for å lese. 2.0/3.0-journalister genererer ikke en eneste krone, de er en utgiftspost – og den blir stadig større. Som stilister er de omtrent like høyt verdsatt som reklamebrosjyrene og gratistrykksakene folk får stappet i postkassen. Man blar gjennom dem. Så kaster man dem. Så er de glemt.

For det moderne mediamenneske er ydmykhet en lidelse og kunnskap en hemsko. Full fart skal det være. Skriv kort, unngå vanskelige ord og finn en spissformulering som rammer. Henger noen seg opp i hjelpeløs norsk og uetterrettelig omgang med fakta, er de håpløse, gammeldagse og teite. Betegnelser som veier tungt i en nettdiskusjon. Er de menn også, rubriseres de under «gretten, gammel gubbe» og er dermed automatisk nullet i enhver diskusjon. Faktum er at svært få nettjournalister kan skrive 1.0-journalistikk. De ville havnet i 1.0-papirkurven som jo er en ekte papirkurv og ikke bare et stilig symbol på datamaskinens skrivebord.

Men som sagt, de er ikke alene om å representere en samtid som forakter kunnskap. Du finner eksempler over alt. Man brisker seg med at man ingenting vet. Blir man tatt i juks, setter man bare en gammel skøytelue på motstanderen. Se på raringen. Å vite noe heter ikke kunnskap, det heter ”mangel på underholdningsverdi”. Å snakke om kulturtradisjoner heter ”å leve i fortiden”. Og det er som kjent, aldeles håpløst.

I Norge dominerer skravlerne manesjen med sitt ”Det man ikke vet har man heller ikke vondt av”. Og manesjen er det riktige ordet. Informasjon og kunnskap er i løpet av 40 år blitt skjøvet til side til fordel for gjøglere, sjonglører, linedansere, ryttere og knivkastere som forsøker å overgå hverandre i å forulempe publikums intellekt. Når de da ikke opptrer som mikrofonstativ for MDG, hvis kunnskapsløse og spissformulerte fanatikere ligner mest på dem selv.

Innimellom henter de inn klovnene: Menneskene som vet noe, og som betales med en kake i ansiktet hver gang de åpner munnen.

Snart er kunnskap straffbart.

Anonymkode: f2eb6...5f9