Spørsmål til deg som hadde et anstrengt forhold til en forelder/søsken som nå er død

[AnonymBruker]

Dette spørsmålet er altså til dere som hadde et anstrengt og vanskelig forhold til en forelder eller et søsken, og at denne personen nå er død. Angrer dere i dag på at forholdet var så anstrengt? Tenker dere i dag at dere burde gjort mer for å bedre forholdet? 
Dersom du hadde fått muligheten til å snakke med vedkommende en siste gang, ville du sagt noe annerledes nå enn det du gjorde den gang han/hun var i live?

———

Bakgrunn for spørsmålet:
Jeg har et anstrengt og emosjonelt vanskelig forhold til min far, og får stadig vekk høre fra velmenende folk at jeg kommer til å angre den dagen han er borte. Og jeg prøver å ta meg sammen, men det holder bare i perioder og så får jeg nok og kutter kontakten igjen. 
Jeg klarer uansett ikke slutte å tenke at grunnen til at jeg ikke orker å ha noe med ham å gjøre skyldes ene og alene hans oppførsel og svikt mot meg i barndommen. Det er ikke snakk om alvorlig omsorgssvikt, så for mange virker det kanskje overdrevet at jeg ikke vil ha kontakt med ham, men alle gangene han sviktet meg har satt dype spor i meg.
Så jeg tenker at det er hans egen skyld at jeg ikke ønsker kontakt, mens det føles som at venner og andre folk rundt meg legger skylden over på meg når de sier sånne ting som at jeg kommer til å angre den dagen han ikke er her mer. Så vil gjerne høre erfaringen fra andre som har vært i lignende situasjon, har folk rett når de sier sånne ting som at man kommer til å angre senere i livet?

Anonymkode: 8a4c1...93f

[AnonymBruker]

Nei, jeg er ikke enig i at om man har et distansert forholf til foreldre så kommer man alltid til å angre den dagen de er borte. Noen kan oppleve å angre, men andre er bare lettet for å slippe å ha mer med dem å gjøre. Så dette er noe hver enkelt får tenke over og kjenne på selv, om det er mulig eller ikke å ha et bra forhold.

Jeg mener også at det er foreldrenes ansvar å rette opp i sine gamle feilgrep om de ønsker å ha et bra forhold til sine barn. Og så lenge foreldre ikke tar dette initiativet er det nok ikke så mye barna kan gjøre, selv om de er voksne.

Anonymkode: 2c487...82d

[AnonymBruker]

TAKK for denne tråden! Følger. 

Anonymkode: 03410...f1e

[Troyamin]

Ja, jeg angrer. Hadde et anstrengt forhold til min mor. Da hun døde relativt tidlig, så gikk jeg inn og evaluerte vårt forhold. Det jeg kom fram til, var at min mor gjorde det beste hun kunne ut i fra hvilke forutsetninger hun hadde. Dermed klarte jeg å tilgi henne, samtidig som jeg skulle ønske at jeg forsto henne bedre da hun levde. 

Dette er skrevet veldig forenklet. Det er selvsagt ikke så lett som det høres ut til. 

[AnonymBruker]

Min (halv)søster kuttet ut sin mamma da hun var rundt 20 år. Hennes mamma hadde nok en alvorlig personlighetsforstyrrelse i tillegg til en åpenbar periodisk rusavhengighet. 
De hadde kontakt i noen korte perioder gjennom tyveårene før hun kuttet helt da hun selv ble mor, og hennes barn møtte aldri bestemoren sin.  Moren hennes døde da barnebarna var i barneskolealder.

Søsteren min sørget altså så tungt, for at de aldri fikk komme sammen som en familie, for alt de gikk glipp av, for at moren hennes nå var borte, for så mye og så hardt. Nå deler hun ofte bildet fra da hun selv var liten og moren hadde noen gode perioder, og det er akkurat som det er det eneste hun husker. Det er nå noen år siden dødsfallet, og det virker nesten som det bare blir verre.

Rådet mitt blir å ikke ha noe uoppgjort med faren din.

Anonymkode: eaf68...b5b

[AnonymBruker]

Min mor er ikke død, men jeg har aldri hatt noe godt forhold til henne, en fjollete person som bare er opptatt av sladder sladder og sladder. Da jeg ble alvorlig syk ønsket jeg ikke at det var noe folk skulle vite om, rett og slett fordi alle rundt meg allerede behandlet meg som at jeg skulle dø, og da ønsket jeg ikke at «fjerne slektninger» også skulle komme på dette «siste besøket» det respekterte ikke mamma og fortalte i detaljer intime opplysninger om min sykdom, ting som jeg tenkte mamma og pappa burde vite, men som jeg ikke var så interessert i at alle andre visste. Dette var dråpen som veltet glasset for min del. Ga henne en sjanse til, men det resulterte i enda flere opplysninger delt, og masse telefoner fra slekt, om ting jeg ikke ønsket å prate med dem om. Da var det slutt, dette er jo bare en av veldig mange ting, For meg så er hun nesten død nå, da hun ble lagt inn med hjerteinfarkt kjente jeg ingenting, ett fett hvilken vei det hadde gått. Men jeg kan jo ikke svare for hvordan det er om hun faktisk var borte, men tenker jo at i og med at jeg ikke hadde noen følelser rundt at hun faktisk kunne dø, så tenker jeg at det ikke blir det store tapet for min del.

Anonymkode: 9e2e2...278

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Min mor er ikke død, men jeg har aldri hatt noe godt forhold til henne, en fjollete person som bare er opptatt av sladder sladder og sladder. Da jeg ble alvorlig syk ønsket jeg ikke at det var noe folk skulle vite om, rett og slett fordi alle rundt meg allerede behandlet meg som at jeg skulle dø, og da ønsket jeg ikke at «fjerne slektninger» også skulle komme på dette «siste besøket» det respekterte ikke mamma og fortalte i detaljer intime opplysninger om min sykdom, ting som jeg tenkte mamma og pappa burde vite, men som jeg ikke var så interessert i at alle andre visste. Dette var dråpen som veltet glasset for min del. Ga henne en sjanse til, men det resulterte i enda flere opplysninger delt, og masse telefoner fra slekt, om ting jeg ikke ønsket å prate med dem om. Da var det slutt, dette er jo bare en av veldig mange ting, For meg så er hun nesten død nå, da hun ble lagt inn med hjerteinfarkt kjente jeg ingenting, ett fett hvilken vei det hadde gått. Men jeg kan jo ikke svare for hvordan det er om hun faktisk var borte, men tenker jo at i og med at jeg ikke hadde noen følelser rundt at hun faktisk kunne dø, så tenker jeg at det ikke blir det store tapet for min del.

Anonymkode: 9e2e2...278

Hvordan reagerer du når du leser/hører om at vi «må holde kontakten med våre foreldre BARE FORDI det er foreldre» eller «det er jo bare mamma som virkelig elsker deg»? Blir du provosert? Lei deg? Føler ingenting? 

Anonymkode: 03410...f1e

[AnonymBruker]

Jeg tenker ofte på det, MEN så kommer det samtidig en annen tanke: Ja, hvorfor skal jeg tenke «hva om noe skjer med dem?» når de ikke tenker «Hva om noe skjer med henne?». Det går begge veier! De har bare én datter! 

Anonymkode: 03410...f1e

[AnonymBruker]

TS her. Leit å lese svarene deres, men takk for ærlige svar.❤️

 

Rådet om å prøve å forstå vedkommende er godt og det har hjulpet meg i andre situasjoner, men når jeg prøver å forstå faren min blir jeg bare enda sintere. For han er en frisk og resurssterk voksen som har alle muligheter til å si unnskyld og forsøke å endre forholdet vårt, men han velger likevel å fortsette å oppføre seg på en måte som jeg flere ganger har sagt i fra at jeg opplever som sårende. Og da kan han vel ikke egentlig være særlig glad i meg, tenker jeg.

Jeg er veldig redd for at jeg så lett blir sint på ham nettop fordi han er i live og fortsetter å såre meg, og at jeg først senere i livet når jeg har fått ham på avstand vil få den nødvendige distansen til å klare å tilgi ham. Jeg kunne ønske jeg klarte å tilgi ham nå, men jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne klare det alene, når han ikke møter meg på halvveien. Eller kanskje han prøver å møte meg på halvveien på sin måte, men så skjønner jeg det ikke fordi jeg står på en annen sti og venter på ham. Jeg vet ikke.

 

Tror også jeg kjenner meg litt igjen i halvsøsteren til AB…b5b. Tror kanskje det handler om at man sørger over tapet av håpet om bedring, for så lenge vedkommende er i live er det fremdeles håp om en bedring av relasjonen, men når han/hun er borte er alt håpet tapt. Kjenner meg også igjen av avstand gjør at man lettere glemmer de vonde tingene og kanskje heller glorifiserer vedkommende litt. 

 

Anonymkode: 8a4c1...93f

[AnonymBruker]

Jeg tenker at mye av forholdet er allerede ødelagt når en bestemmer seg for å bryte. 

Jeg har ikke bestemt meg, men holder avstand til enkelte i min familie.

Jeg har vært mye deprimert og slitt, men så gikk det til slutt opp for meg at egentlig er depresjonen et resultat av at jeg har  kjent på sorgen i flere år. Jeg manglet trygghet i barndom og ungdomstid. Mulighetene jeg hadde da, de får jeg aldri tilbake. Og det familiemedlemmer gjorde mot meg på den tiden satte ikke bare spor i sinnet, men ga store Negative konsekvenser. Det kom tydelig frem i ungdomstiden, og familiemedlemmer det er snakk om, har ikke lagt dette bak seg og har aldri vært villig til å ordne opp, som er det jeg sliter mest med. Jeg skal påminnes dette ved enhver anledning ( at vi har et dårlig forhold) . Jeg har derfor kommet frem til at jeg får ikke gjort noe mer fra eller til, fordi det er ikke bare meg som skaper gnisninger. Så nei, sorgen er nok stor, og like stor om noen år, men jeg får ikke gjort noe frem eller tilbake med det, fordi interessen er ikke der hos motparten. 

Anonymkode: 7bd34...949

[AnonymBruker]

Det føltes bare som en lettelse da han døde for da slapp jeg å slite mere med ham. Glad for at han er vekk, føler meg friere. 

Anonymkode: 864b1...833

[AnonymBruker]

Min mor har misbrukt alkohol hele livet og utsatt oss for alvorlig omsorgssvikt. Hun ble mishandlet av pappa, og pappa slo både hun og broren min flere ganger i tillegg til alvorlig psykisk vold. Mamma skulle ha skånet oss men det gjorde hun ALDRI! Mamma har aldri klart å være en trygg og stabil voksen jeg kunne søke trøst hos. Hun var veldig følelsesmessig kald og var egentlig alt annet enn en flink og varm mor.. 
 

Hun var ressurssvak, feig, dum, merkelig, uhygienisk og veldig mindre intelligent! Har fått et «greit» forhold til henne og hun får møte barnebarna men jeg kaller henne aldri mamma. 
 

Hun er nå dement som følger av alkoholmisbruk og hun synes synd på seg selv. Jeg har sag til henne at dette burde hun ha tenkt over etter mange år med alkoholmisbruk, dårlig kosthold og null trening! For meg er mamma død, og jeg ser fram til dagen både hun og jeg får fred! 
 

Jeg er glad i henne men jeg identifiserer meg ikke med henne, og jeg synes hun ikke har vært noe flink med oss! Jeg har hjulpet henne med alt, besøkt henne ofte, tatt henne med overalt og kjøpt veldig mye til henne da hun sier at hun ikke har penger men det viser seg at hun lyver, da hun egentlig har veldig mye penger men de ønsker hun ikke å bruke….. 

 

Jeg er så sliten av henne! 

Anonymkode: 8200f...8bf

[AnonymBruker]

Hvorfor skal jeg lide mest mulig hele livet mitt for å (kanskje) komme inn perleporten?

Har ikke direkte kuttet kontakt med forelderen min, men har distansert meg. Må redde de bitene som er igjen av meg💔

Anonymkode: c80e0...685

[AnonymBruker]

Nei, er enig med dere i at forelderen har hovedansvaret for å ordne opp. Et minstekrav er at han/hun må si unnskyld og anerkjenne smerten han/hun har påført barnet sitt pga. sin oppførsel. Hvis ikke han/hun er villig til å kommunisere ordentlig, og bare vil feie alt under teppet uten å ordne ordentlig opp, så funker det ikke. Den ene parten kan ikke ordne alt alene, begge må bidra.

Anonymkode: 2278b...fe7